Fra journalene

Ulf Karl Olov Nilsson
Brukaren
Dikt, 153 sider
Norstedts 2011

Googler man «UKON», kan man lett forledes til å tro at det er snakk om en flyplass i Ukraina, men UKON er også det populære akronymet for en av de mest interessante svenske poetene i dag: Ulf Karl Olov Nilsson. UKON har siden 1990 vært uhyre produktiv, han har mer enn 13 publikasjoner bak seg, og forfatterskapet løper parallelt med en praksis som oversetter og – ikke minst – psykoanalytiker. Særlig hans praksis som psykoanalytiker smitter over på forfatterskapet, og man kan si at UKON har en strålende anledning til å bygge opp et bilde av den moderne svenske og hennes utallige psykiske ticks, i poetisk form. Hans forrige bok var for øvrig den relativt tradisjonelle selvhjelpsboka Hjälp, vem är jag? (2010), skrevet sammen med UKONs pasient, kjendissangerinnen Caroline af Ugglas.

Diktene er repetitive, og ofte morsomme, men ikke uten et visst politisk raseri. Hos UKON er vanviddet ikke en mørk eksotisk skog utenfor sivilisasjonen, det er snarere sivilisatorisk orden som gang på gang går i katastrofal overdrive. Et dikt formes ofte som et system av gjentakelser som ekspanderer ut i vanviddet, man kan si at diktene lider av tvangsmessige forstyrrelser og formes av det.

Det kan for eksempel begynne ganske uskyldig, diktet «Cancerkliniken» starter med et forståelig samsvar mellom sted og handling: «Jag ställer mig utanfor cancerkliniken och gråter» – det viser seg imidlertid å være et sterkt performativt prosjekt, kanskje til og med en protest, for dette «jeg» driver tilsynelatende rundt i byen og gråter, utenfor alt fra Tinnitusforeningen til Sametinget til Showkrogen String. Jeget går for alvor av skinnene når handlingene etter hvert muterer ad absurdum i forhold til stedet: «Sedan åker jag till beachvolleybollhallen och beachvollybollhallar», etc.

Som oftest har han basert diktene på funnet tekst eller en klipp-og-lim-teknikk ved hjelp av Google, men akkurat som den amerikanske poeten Vanessa Place på urovekkende vis bruker sitt yrke som jurist med grove voldssaker som spesialfelt i sin klipp-og-lim-baserte poesi, får man en følelse av at reelle pasientjournaler ligger til grunn for en del av UKONs dikt. Blant annet kunne psykopatkongen Bobo, som hjemsøker Brukaren på ny og på ny, være satt sammen av utklipp fra rapporter om psykopater. På den måten blir Bobo-figuren til en slags nasjonalpsykopat, en slags psykopatiens Frankenstein-monster som hjemsøker det svenske samfunnet med sine vanskapte, perverse og delvis uskyldige – i alle fall sterkt pleietrengende – dysfunksjoner.

En av poesiens mange upopulære misjoner er å bryte opp narrativen, den sammenhengene fortellingen vi klamrer oss til som et barn til en kjærlighet på pinne. Det er særlig fortellingen om jeget som klippes opp og settes sammen på nye måter i UKONs poesi. Han pirker borti alle trygge, trøstende og fullstendig fiktive opprinnelsesfortellinger – individuelle som kollektive. Noe som i alle fall i denne leseren framkaller den spesielle dype, kullsvarte latteren som bobler helt bakerst i svelget, og forteller meg at jeg føler meg avslørt, at det finnes et ubehag side om side med behaget i denne avsløringen, som om noen stilte seg opp foran deg og flådde av seg ansiktet, for å åpenbare et strålende hvitt kranium.

Som sagt er det en upopulær misjon, enda mer upopulær enn noensinne, i disse tider hvor de episke og følelsessterke fortellingene om jeget er tilbake med full kraft. Dikt fra Brukaren er også tonesatt av elektrobandet Njurmännen, og man kunne faktisk tenke seg at UKON har mulighet til å bli en ny Per Højholt og få en real hit, men i stedet sitter kritikerne på Sveriges største kulturaviser og gjesper kjedene av ledd, noe som virker svært symptomatisk. Man roper på poesi med politisk engasjement, men reduserer samtidig en poet som UKON til en overfladisk klovn som har brukt sine gamle tricks en gang for ofte. I Brukaren finnes et passende tilsvar, et dikt om et samfunn hvis primære gestus er å gi andre skylda: «Det är kultursidornas fel att dagens poesi är så usel men dom bara skyller ifrån sig».

Susanne Christensen, Klassekampen 14. maj 2011

All guns blazing

Annie Le Brun
Virkelighetsoverdose
Oversatt av Per Buvik og Agnete Øye
Cappelens upopulære skrifter

På tross av at hennes forfatterskap strekker seg over de siste fem tiårene, er den franske poeten og kritikeren Annie Le Brun (f. 1942) neppe særlig kjent i Norge. Hun er en respektert formidler av Marquis de Sades forfatterskap, og har skrevet om flere forfattere med surrealistiske sympatier, som Alfred Jarry og Raymond Roussel. Le Brun er en autentisk 68-er, som før ungdomsopprøret var med i den siste ikarnasjonen av André Bretons surrealisme-miljø. Det er den revolusjonære forståelsen av surrealismen hun bekjenner seg til, som neppe vurderer nidtriste Dali-malerier som eneste representant for denne mangefasetterte –ismen.

Virkelighetsoverdose er fra 2000, og det lille etterspillet ”Om teorioverdosen" er fra 2007 – tekstene danner en pakke, men det er definitivt den førstnevnte teksten som er den mest egenartede og interessante: Stilen er en slags poetisk rap med høy sigarføring og mange løse påstander. Le Bruns trang til å være i opposisjon gjør også at hun skyter vilt rundt seg, og rammer stort sett alle representanter for såkalt ”French Theory”, noe som kan virke bissart, blant annet fordi hun så tydelig definerer sin egen tenkning opp mot disse. I bokas første tekst er det særlig Jean Baudrillard, man faller i tanker om. Det kan være vanskelig å se akkurat hvor hennes og Baudrillards veier skiller lag, annet enn at Le Brun skriver med et frådende raseri i bunn og – kanskje derfor – framstår som tydeligere politisk, og samtidig mer aggressivt posisjonert.

To virkeligheter ligger i krig med hverandre, disse kan kalles en ”indre” virkelighet – "drømmenes rike" – versus et reality-helvete av samme lest som Guy Debords ”spectacle” og Jean Baudrillards ”simulakrum”. Det er sistnevnte, rasjonelle og teknokratiske versjon som sprer seg som en avskogning overalt og gir oss en virkelighetsoverdose. Katastrofen er i utgangspunktet språklig, men via Le Bruns superkreative metaforiske brobyggeri skapes paralleller til den økologiske krisa i samtida. Rasjonelle språkmutasjoner – nytale – står i konspirativ forbindelse med genmanipulerte grønnsaker, og så videre.

Så hva har fransk teori med dette å bestille? Var det virkelig Roland Barthes som tok kål på spekkhuggeren Keiko? Le Brun er med sin temmelig paradoksale anti-akademiske vitalisme litt for rask til å framstille alle former for refleksjon som voldtekt av det sanselige. Også intellektuelle prosesser er en slags fortæring, ikke bare angstfylte analyser som fører til overbelysning av drømmenes dunkle rike. Le Brun skriver selv poetisk og ekspressivt, men er ikke hennes egen virksomhet også del av en språkliggjøring, en slags oppklaringsprosess?

Med sin Sade-inspirerte forkjærlighet for klare posisjoner, strid og hierarkier, er den franske teoriens dødssynd ifølge Le Brun den dekonstruktive skriftpraksisen som nedbygger jeg-et. Disse ikke-hierarkiske strukturene er mutert til en invaderende, altomfattende størrelse, mener hun. Det som i vår hjemlige sandkasse ofte blir utskjelt som tåketale er altså snarere et uttrykk for rasjonalisme, ettersom skriften nærmer seg det nøytrale – et slags likhetsvirus – som om man tråkket på en fuzz-pedal og druknet et velkjent norsk fjellandskap i brusende støy.

Fransk teoris bruk av nettverket som bilde på det mangfoldige jeg-et fører lukt inn i den neoliberale samtiden hvor nettverksstrukturer er blitt virale og truer med å legge jorden øde. Jovisst, Roland Barthes drepte faktisk Keiko.

Le Brun går også løs på samtidskunsten. Paris’ museum for samtidskunst, Centre Pompidou, kalles en gigantisk blender av kulturell virkelighetsoverdose, og hun har ingen sans for den anakronistiske DJ-miksen av kunst som ofte presenteres her. Hærskarer av kultureksperter "gjør alt de kan for å redusere vår sanselige historie til en faktabank" knurrer hun. I "Om teorioverdosen" er det om mulig enda høyere body count: Le Brun nøler ikke med å likvidere de amerikanske teoretikerne Donna Haraway og Avital Ronell på et par setninger, Hélène Cixous' og Luce Irigarays arbeide reduseres til "tekstuelle menustrasjoner" og kritikken av både Barthes og yndlingsskyteskiven Julia Kristeva rettes mod enkeltuttalelser som de to siteres på igjen og igjen. Det er ofte himmelropende usaklig, for det meste veldig morsomt, og iblant rammende. Det som skiller Le Brun fra brorparten av den indignasjonsprosa som har vært på high rotation i mediene de siste årene er at hun ikke kollapser i et populistisk hat, men snarere i et flammende forsvar for poesien.

Jeg er usikker på om Le Brun og jeg tenker på det samme når vi snakker om ”poesi” og ”sanselighet” – særlig hennes begreper om sanselighet virker veldig falliske. En murrende understrøm av metaforiske pisker og strap-ons tar mer plass enn bilder av mørke skoger. Boka føyer seg midlertid fint inn i en av de mest solide teoretisk-filosofiske seriene i landet, og oversetterne Buvik og Øye har valgt å utstyre Le Brun med et omfattende noteapparat, som til en viss grad bøter på de mange underforståtte referansene.

Susanne Christensen, Klassekampen 16. april 2011

Kritikeren som grænsevagt

Atle Christiansen
Kritikarboka. Om litteratur, journalistikk og kvalitet
Fagbokforlaget 2010

De fører langsomt røret ind gennem min mund og ned i maven. Det mærkes tydeligt hvordan røret – et mindre støvsugerrør med et kameraøje yderst – snor sig indvendigt og følger de bløde tunneller. Det er vigtigt at jeg holder hagen løftet, patienten kan faktisk dø hvis hagen sænkes mod brystet mens røret stadig er derinde. Den surmagede kritiker er en kliché, men også en fysisk realitet. Kritikerkroppen lever et stresset liv, og af og til sætter det sig konkrete, fysiske spor. Denne gang finder lægerne ingenting, men de har for evigt givet mig en oplevelse af et indtrængende instrument som fylder kroppen mens den gispende og rallende udstøder slim og spyt.

At tvangslæse bøger på meget kort tid reaktiverer af og til mindet om den gastroskopiske undersøgelse jeg gennemgik i 2007: At tvinge sig til at læse er del af kritikerlivets selvpåførte sadisme. Spisning og læsning er intimt forbundne aktiviteter, ikke i den forstand at de nødvendigvis foregår samtidig, men at de essentielt er lig hinanden. Den læsende virrer mellem erotisk nydelse og voldelig tvangsfodring når teksten indtages. At "spise" ordet kan også betyde at "spise" loven, og det er i høj grad denne association som er fremherskende når jeg læser Kritikarboka af Atle Christiansen: en slags tvangsmæssig internalisering af faderens lov, her forstået som Christiansens syn på litteraturkritik.

Christiansens ambitioner skinner igennem i titlen, dette er bogen om kritik, THE book, med et ikke alt for diskret vink til Bibelen. Signalfarven er orange som vejarbejderes selvlysende arbejdstøj, og det nytter intet at tage smudsbindet af, bogen er lige så orange indvendig som udvendig. Læser du Kritikarboka på en fjeldside vil den orange farve lyse flere kilometer væk, there's no way to hide. At gemme sig er imidlertid heller ikke del af Christiansens agenda, i de økologiske systemer er det mest små dyr som har brug for at gemme sig. Løver er godt nok sandfarvede som den savanne de lever på, men gør sig strålende på en catwalk. Løver er flashy fordi de har magt; ingen spiser løver, men løver spiser dig.

Kritikarboka vil være en praktisk bog, en grundbog, en lærebog, og er derfor fyldt til bristepunktet med korte, normative sætninger. En praktisk bog er der muligvis brug for, hverken Erik Bjerck Hagen eller Anders Johansen kan kaldes praktiske, men de er heller ikke så skolelæreagtige som Christiansen. Kritikarboka lærer os om både kritik (her forstået som "bokmeldinga") og journalistik, og de to er ikke sat ind i noget vertikalt hierarki, snarere udfylder de hinanden, og begge genrer er nyttige for aviskritikeren, mener Christiansen. Han kan stille sig kritisk til begge, men bruger også de to som modsætningspar som gensidigt gør den anden genre tydelig. Det er en pragmatisk indstilling, og budskabet er at forsvare "bokmeldinga" med sine egne særpræg. Den er ikke et slags amputeret essay, noget ufærdigt, et mindreværdigt produkt.

I den forbindelse tager Christiansen rigeligt for sig af journalistikkens cowboyagtige logik: her gælder det om at komme først med det nye, at finde måder at "rane til seg mykje meir makt" (s. 28) og kort og godt fortolke kritikeren som en slags risikovillig maverick som holder hovedet højt i et tabloidt felt. Christiansen krydrer teksten med metaforer fra sportens verden (fodbold og 100 meter løb), og det bliver efterhånden ganske svært at forestille sig at kritikeren kan være en kvinde, noget som det nynorske sprog understreger: En "kritikar" (maskulinum) dømmer "boka" (femininum). Den eneste eksplicitte henvisning til en feministisk læsemåde handler om at kritikeren skal vogte sig for at være politisk korrekt – hello? Søstre, lad os hæve vort glas til en ironisk skål.

De stive og statiske genrekategorier Christiansens opererer med kan muligvis undskyldes med hans ambition om at skrive en grundbog, hvilket vil sige at han forsøger at præsentere kategorierne så "rene" som muligt, fri af alle brud. Det er imidlertid også her at Kritikarboka fungerer godt som en omvendt lærebog. Vi lærer at sagprosa er etisk og "klar" (Christiansens absolutte yndlingsord, noget som viser ham som udpræget rationalist) og stiler efter et transparent sprog ("et renvasket vindue ind til Mening"), mens skønlitteratur er æstetisk og stiler efter at bygge "en egen verden" op (vinduet er "beskidt" på den måde at sproget bliver tydeligt). Det kan meget vel være at det forholder sig sådan, men dette forklarer også hvorfor genrebruddene har indfundet sig i massive mængder: fordi loven ikke alene er problematisk, men også potentielt idiotisk. Samtidsromanens flugt ind i dokumentarisme og biografi er et svar på dette, og det samme kan siges om sagprosaens krav om også at blive opfattet som et æstetisk udtryk.

Christiansen lærer os at dommen er det vigtigste ved den kritiske læsning, litteraturen kan sorteres i god og dårlig, og dette er kritikerens job. Han læser Eirik Vassenden maksimalt vrangvilligt når han i Den store overflaten (2004) indkredser en kritik som ikke sætter dommen højest. Christiansen sætter dom og beskrivelse op som modsætninger, men det som Vassenden naturligvis taler om er ikke beskrivelse, men læsning – en praksis som er implicit vurderende og som samtidig undgår at knæle for den store macho-Gud; at sortere litterære tekster i sort-hvide kasser.

Det ville være synd at påstå at Kritikarboka ikke passer ind i sin samtid, for det gør den i høj grad. Stemningen i 2010 vendte mod en uhæmmet og stedvist kynisk darwinisme (jeg behøver vel bare at hviske ordet Hjernevask), og det er i dette landskab at Christiansens bog klikker på plads som en perfekt puslespilsbrik. Christiansen maler en kritikerfigur op som har samme funktion som en renovations- arbejder eller en grænsevagt: han gør rent og patruljerer langs en skarp skillelinje. Sproget bliver eksplicit chauvenistisk i afsnittet med titlen "Vern om fordommane dine (fordi du ikkje skal vingle, men stå fast med deg sjølv)" – det er vores "kulturkrins" slaget gælder, og "[e]n kritikar bør dyrke fordommane sine, hegne om dei og gjere dei til sitt adelsmerke." (s. 116). Jeg er enig med Christiansen (og Hans-Georg Gadamer), fordomme er vigtige for en kritikers arbejde, og det skal siges at Christiansen også er opmærksom på et "ytringsfritt mangfald" når det gælder tekster, men ofte vipper hans fordomme over i det mistænksomme og afvisende.

Som nævnt tidligere opfatter jeg Christiansens holdning som udpræget rationalistisk – man kunne også kalde hans holdning apollinsk i den grad at han er optaget af at fælde domme og markere klare skillelinjer. Nu er det jo ikke akkurat populært at være en "uklar" kritiker, men jeg mener alligevel at der findes en position som går i modsat retning af Christiansen, men som ikke af den grund er at betragte som "svag" eller ukurant – det ville være logisk at kalde denne holdning for dionysisk, eller med henvisning til Susan Sontag, erotisk. En kritik som ikke nødvendigvis tager afstand fra magt, men som aktivt er optaget af at omformulere magt. Christiansen er en moralsk læser; han er optaget af litteraturens forbindelser til samfundet, og han priser også i høje toner dens frigøringspotentiale. Det afgørende bliver her at definere hvilken etik og hvilken frigørelse der lægges op til.

Af Susanne Christensen, publiceret i Norsklæreren #1/2011

Gjenbrukets tidsalder

Marjorie Perloff
Unoriginal Genius. Poetry by Other Means in the New Century
The University of Chicago Press 2010

Vi må opptre som intelligente agenter, bane oss vei gjennom en malstrøm av informasjon, som den amerikanske poeten Kenneth Goldsmith har sagt ved flere anledninger. Goldsmith, som blant annet står bak det omfattende, nettbaserte avantgardearkivet UbuWeb, omskriver med dette forfatteren, fra unikt ekspressiv til en språkøkologisk – gjenbruksbevisst – sitatsjonglør. Jeg nikker i gjenkjennelse, for Goldsmith treffer blink når det gjelder den praksisen jeg utøver nå: Kritikerens virksomhet handler i høy grad om utvelgelse, om å elte og omforme et språklig materiale, filtrere det gjennom en linse og et temperament innenfor visse regler – i mitt tilfelle først og fremst plass, tid og et krav om en viss grad av klarhet og presisjon i framstillingen.

Goldsmith supplerer på mange måter Marjorie Perloff, avantgarde- forskningenens grand old lady. Han er den tydeligste, mest polemisk provoserende representanten for en ny poetikk med stor grad av bevissthet rundt de historiske avantgardene og de nye mulighetene som åpner seg i kraft av medieteknologiens utvikling. En poetikk for en samtid hvor vi daglig poster tegn i ymse sosiale medier, på en radikalt annerledes måte enn for bare 20 år siden, hvor internett og mobiltelefoner fremdeles var teknonerdenes våte drøm.

Den snart 80 år gamle amerikanske Perloff har østerriksk bakgrunn, og hennes nye bok fungerer som en bekreftelse på hennes livsverk, en bok nettopp hun måtte skrive, som en oppfølger til hennes klassiker Radical Artifice: Writing Poetry in the Age of Media (1994). Og det var kanskje min første, litt frustrerte reaksjon da jeg begynte å lese de sju essayene som utgjør den nye boka, at Perloff først og fremst gjør det vi forventer av henne; utøver en svært grundig, detaljorientert, historisk bevisst forskerpraksis som til tider fortaper seg en smule, og bare gradvis kommer det fram hva som egentlig er nytt her.

Men det er klart vi lesere er radikalt forskjellige. Jeg holdt på å kaste boka i veggen av rein utålmodighet under kapittelet om brasiliansk konkretpoesi, men en kort e-postutveksling med en annen Perloff-leser vitner om begeistring for nettopp denne delen av boka. Min interesse vekkes imidlertid når hun skriver om bruken av sitater med utgangspunkt i kanoniske tekster som T. S. Eliots «The Waste Land» (1922) og Walter Benjamins Arkade-samlinger (som ble til mellom 1927 og Benjamins død i 1940), pluss hennes forbilledlige lesninger av Charles Bernsteins Benjamin-libretto Shadowtime (2005) og Goldsmiths Traffic (2007).

Den drømmen om bevegelse som finnes i moderne kunst (som i kubismen eller futurismen), kan nå utforskes i nye medier. Den konkrete poesien er sterkt performativ og vil lede leserens oppmerksomhet på kryss og tvers, vil heller vise oss språket som masse og spredning enn som lineære fortellinger. Den finnes blant annet i animert form på den danske nettsida Afsnit P – et av flere skandinaviske nettfora som har gått i bresjen for den nye poesien på 00-tallet. Et annet er det (nå sovende) Oslo-baserte Nypoesi, redigert av Paal Bjelke Andersen, som Perloff nevner med begeistring allerede på side seks. Hun har fått med seg at noe er på gang i Skandinavia, men akkurat som den forelskede fortegner hun landskapet, og havner langt ute på jordet når det gjelder fakta. Forelskelsens selvspeilende logikk slår også inn på andre nivåer: Poesien Perloff sirkler inn har en høy stjerne blant skrivende i Norden, og både Goldsmith og alle de store B-ene – Charles Bernstein, Caroline Bergvall, Christian Bök – har blitt hyppig invitert til Skandinavia. Kanskje interesserer vi Perloff fordi vi er interessert i Perloff?

Åpningen av boka er slående. Langdikt satt sammen av sitater – som «The Waste Land» – var ikke akkurat hverdagskost i T.S. Eliots samtid. En kritiker, Edgell Rickwood, slakter faktisk Eliot: «He conducts a magic-lantern show», sier Rickwood, og ergrer seg over at Eliot gjemmer seg bak sitatene. Diktets kvalitet bedømmes ut fra et krav om sann, inderlig uttrykksfullhet, her faller Eliot sammen, med sin inautentiske sitatkollasj. I dag forstår vi for det meste forholdet mellom original og kopi annerledes: Det er manifestskribenten Goldsmith som definerer den nye tidas samplingpoetikk, ikke bare med en slagside mot den tradisjonelle sentrallyrikken, men også mot 70-tallets eksperimentelle L=A=N=G=U=A=G=E-poeter. Den nye poesien er ifølge ham uoriginal, ukreativ og bevisst kjedelig. Som en ekstra fiffighet består Goldsmiths manifest selvsagt av sitater fra Sol LeWitts manifest om konseptkunst fra 1969.

Et eksempel på kjedelig poesi er Goldsmiths egen Traffic, en tekst som utelukkende består av utskrifter fra radioens oppdatering på bilkøene. Hva er vitsen? Finnes det et kritisk potensial her? Kanskje forsøker Goldsmith å stikke kjepper i hjulene på det moderne samfunnets trang til målrettet effektivitet. Vi leser også ofte for å komme fram til et poeng eller til et høydepunkt, men konfrontert med Traffic må bevisstheten finne helt andre måter å jobbe på.

Denne gjenbrukspraksisen kan man faktisk se på som et – ja, faktisk dypt kreativt – selvforsvar mot strømmen av meningsløs spam. Hvem har ikke klipt ut en snutt fra en irriterende reklame og postet den videre; ha! Avslørt! Jeg vil, som Perloff, sette et spørsmålstegn ved om Goldsmith faktisk tar kverken på geniestetikken, eller om han bare omformulerer den, forskyver den til et annet, mer skjult nivå: Det som måtte være av genialitet finnes ikke lenger i uttrykket, men det finnes rester av den i utvelgelsen.

Susanne Christesen, Klassekampen 26. marts 2011

På pensum

Tove Pettersen
Filosofiens annet kjønn.
Introduksjoner til den feministiske filosofien
Pax 2011, 250 sider

At filosofihistorien er en eneste lang sørgelig vise for kvinner, er gammelt nytt. I Tove Pettersens lettleste bok starter vi der ethvert kurs i feministisk filosofi og teori nødvendigvis starter, nemlig med Platon og Aristoteles. Det er vanskelig å si hvem av de to som kommer verst ut av det, men det må nok være Platon-eleven Aristoteles, som har sagt så mye vås om kvinnens naturlige underlegenhet at han burde være diskreditert for evig, denne Mr. Jeg-la-grunnlaget-for-den-moderne-sivilsasjonen. Ifølge den politisk konservative Aristoteles, er kvinnen en mislykket mann, hun forklares som mindreverdig og mangelfull fra naturens side og settes inn i et hierarkisk system hvor mannen er alene om å definere det menneskelige.

En annen av filosofihistoriens store kanoner, Immanuel Kant, var ambisiøs nok til å forsøke å sette opp en allmenngyldig etisk leveregel – det kategoriske imperativ – men hans tenkning rundt kjønn er desverre svært mangelfull.

Tove Pettersen gjennomgår disse med en åpen og spørrende holdning, og sender også en hel gjeng ukjente filosofer på banen for å skape motvekt til de allerede nevnte. Ymse pensumlister kan åpenbart trenge litt lufting, for flere av de filosofene som Pettersen får på banen (blant andre Catharine Trotter Cockburn (1679 –1750)) er anerkjente i sin egen samtid, men nå sørgelig glemte.

Pettersen er svært kanonbevisst, og hennes bok uttrykker dette på godt og ondt. Hennes utvalg kan neppe kalles tilfeldig, men definitivt subjektivt. Hun vier stor plass til omsorgsetikken, blant annet representert ved Carol Gilligan og liberalfeministen Susan Okin, og plasserer seg på det viset trygt mellom posisjoner som profilerte feminister som Toril Moi og Cathrine Holst vanligvis inntar (Pettersen oppvurderer Simone de Beavoir snarere enn hele hurven av poststrukturalistiske filosofer). I omsorgsetikken er det mildt sagt mange koselige familieverdier ute og går, og det kommer bare fram i en bisetning at Susan Okin tar det som en selvfølge at familie defineres som biologiske kvinner gift med biologiske menn.

Pettersen slår fast at den feministiske etikks oppvurdering av følelsenes rolle ikke fører til relativisme, og med disse ordene nærmer hun seg "den postmoderne fristelse" – når det gjelder de såkalte postmoderne tenkerne er hun ikke nevneverdig opptatt av pluralisme: Man må se langt etter en diskusjon av skeiv teori ut fra andre filosofer enn Judith Butler, som blir tildelt en halv side før hennes kritiker Seyla Benhabib tar over, og fyller de neste ti sidene. Når Pettersen til slutt sender ultrakonservative Martha Nussbaum på banen mot den postkoloniale filosofen Gayatri Spivak, blir det tydelig at det ikke lenger er venstresideavantgarden som har monopol på feminismen. Det skal sies at jeg liker mange av Pettersens polemiske kanonutvidelser og –tillegg, men det er likevel verdt å bemerke hvem som skrives helt eller delvis ut av historien.

Susanne Christensen, Klassekampen 12. april 2011

Krig i moderlandet

Hélène Cixous
Sypress – så nær
Oversat af Grete Kleppen
Bokvennen Forlag 2010

Det er ganske smart å søke ly i møte med sykloner og andre voldsomme værfenomener. Å lese Hélène Cixous krever imidlertid at man bestemmer seg for å stå i stormen snarere enn å gjemme seg i sikkerhet. Det er alltid en turbulent opplevelse å dykke ned i de kaskadene av språk som Cixous – en av fransk feminismes største divaer – utsetter leseren for. Hun har et omfattende forfatterskap, og er kanskje best kjent for sine Derrida-inspirerte teorier om en anti-patriarkalsk kvinneskrift utført i hvitt blekk. Jacques Derrida var for øvrig også en nær venn av henne, de vokste begge opp i Algerie, og det er nettopp denne oppveksten som Sypress – så nær kretser rundt, med figuren J.D. som filosofisk følgesvenn i tankene.

Men før Cixous kan gjennomføre sin planlagte reise tilbake til Algerie, må hun krige med sin egen mor – datteren Cixous er 70 og moren er 95. Svaret er heftig når planene avsløres, hun skriker bokstavelig talt i raseri til sin egen datter. Forholdet mellom dem er kjærlig og humoristisk beskrevet, men det skinner likevel gjennom at relasjonen er helvetesaktig – ja, sadistisk.

No var gevira så sammenfiltra at då vi prøvde å kome laus, blei dei berre endå meir kila fast i kvarandre. Akkurat då tok mor mi ein makron og åt han. Eg fekk vondt av det. Og åt straks ein makron.

Moren, som har tysk-jødisk bakgrunn, ble etter farens død fratatt sin jordmorklinikk og kastet ut av Algerie – bitterheten vil ingen ende ta. Datteren har sine egne grunner til å ønske seg tilbake til Algerie: Hun tenker på sin venn J.D. og den Jardin D’Essai som de to har snakket om, som har blitt til et slags Shangri-La, et umulig og fantastisk sted. Men det er også hennes venninne, den fengslede frihetsforkjemperen Zohra Drif og ikke minst farens grav i Oran, som tankene hennes kretser rundt. Opphav og identitet, mor og moderland er grunnlaget – eller rettere sagt et hull i språket, en umulighet – som teksten virrer rundt.

Nok en gang bør man hylle oversetter Grete Kleppen for å takle utfordringen så bra. Det er fjerde Cixous-roman Kleppen oversetter, og den tar opp de samme temaene som Osnabrück, Blendverk – opphavlege scenar og Gull – breva frå far min – ja, faktisk utfyller tekstene hverandre strålende, i måten de tar for seg ulike biter av Cixous’ livshistorie og hennes forhold til Algerie. Cixous’ skrift glir gjennom stadig ekspanderende snirkler, tankerekker og tankesprang, tegnsettingen er tidvis eksentrisk, og det regner med nyord. Det er litt av en påstand, men jeg opplever likevel teksten som forankret
(-aktig!) og ganske konkret.

Anmelderklisjeen om språklek som unødvendig dill gjøres til skamme her. Ordspillene sparker for eksempel fra i en flere sider lang sekvens, hvor den skammelig ufranske Cixous blir sett ned på av to damer, fordi hun spiser noe så erkefransk som en croissant: «Har det aldri falt meg inn ein augneblik at eit menneske utan kross ikkje er velkomne til å gomle i seg krossantar?» spør Cixous bittert.

Tittelens temmelig uoversettelige ordspill handler om faren, hvis strunke kropp sammenlignes med en sypress. Den franske tittelen «Si pres» slår sammen navnet på treet og ordene «så nær» – og hun kommer seg faktisk til Algerie, hvor hun til sist oppsøker farens grav. Så nær kommer hun, men jeg ville definitivt ikke vært foruten alle krumspringene på vei dit. Man er fristet til å si at disse fire Cixous-romanene utgjør den tenkende kvinnes alternativ til Karl Ove Knausgårds Min kamp. Med andre ord: Stig ombord, turbulens vil garantert forekomme underveis.

Susanne Christensen, Klassekampen 19. februar 2011

I hine hårde

Thea Selliaas Thorsen
Kom ikke uten begjær
Essays, 206 sider

Hvem er det som danser der blant ruinene? Thea Selliaas Thorsen ga ut romanen Pia Fraus i 2005, men er nok først og fremst kjent for lesere som har fått fatt på den konkurrerende kulturavisa: Her skriver hun som en av flere spalten Morgenbladets antikvariat. 37 av de 50 essayene som er samlet her tar utgangspunkt i spaltetekster, hvilket i seg selv er et ganske godt argument for at presset fra avisdødlinjer kan tvinge kreativiteten i gang.

Boka åpner i en tilstand av indre og ytre oversvømmelse. Heltinnen, vår klassiske filolog, er på båtreise gjennom Venezia i en massiv regnstorm, i en tilstand av brystspreng. Et nyfødt barn er forlatt hjemme; forskningen kaller i fjerntliggende, eksotiske byer. Åpningsteksten fungerer godt som intensjonserklæring, og viser essayet som den ideelle formen for en slags situert forskning: Her er det plass til det fulle spektrum, fra de oversatte tekstfragmentene – først og fremst fra antikken – som er kjernen i de fleste tekstene, og til historien om den aktuelle livssituasjonen, forskerkroppen. Avstanden måles, mellom spebarnet og forskningsobjektet, restene av den gamle verden: Et gammelbabylonsk trylleformular fra ca. 1500 f. Kr. trekkes fram som et eksempel på hvordan historiske tekster kan inneholde praktisk, overførbar viten om hvordan skrikende babyer beroliges. Herfra krasjer vi rett inn i en tekst som trekker linjer mellom et dagsaktuelt, politisk raseri over Natos involvering i krigen i Afghanistan og enda et tekstfragment av eldre dato, denne gangen et dikt av Wilfred Owen fra 1917.

Thorsen krydrer tekstene sine sjenerøst med entusiastiske utropstegn, og et gjennomgående trekk er sansen for det pikante: Iblant bikker det over, og blir til en såpe om diverse erotiske forviklinger i det gamle Rom. Vi får likevel et bilde av Thorsen som en slags akademisk superwoman (jeg får ikke den skrekkelige Meredith Brooks-sangen ut av hodet: «I’m a bitch, I’m a lover»), som behersker et fullt spektrum av roller, fra morskap til forfatterskap and back again. I alle livssituasjoner finner vi henne med en bok i neven, eller på reise rundt i verden på sporet av Horats, Sapfo eller Vergil, noen av dem som siteres oftest i boka – ja, selv når hun føder, leser hun selvfølgelig i en bok. Med hes narkomanstemme, forestiller jeg meg, ringer hun til en kollega: «Du har ikke noen heftige oversettelser liggende, som jeg kunne fått sett på?» I dette tilfellet gjelder det Lukian (ca. 150 e. Kr.) og hun har hellet med seg: Aslak Rostad fôrer henne med et saftig stykke Lukian, hvor Zevs sjekker opp Eros og sier: «Jeg vil ha hanky-panky, men jeg vil at det skal skje uten altfor mye prakk.»

Hun treffer ofte, blant annet synes jeg den gode Thomas Stearns Eliot har fortjent det sparket han får i en kommentar til What is a Classic? fra 1945. Som en leende furie destabiliserer Thorsen den mannlige akademikerens autoritet ved å stikke hull på det private: Eliot var kanskje en ærverdig intellektuell, men han lot ekskona dø alene på en psykiatrisk avdeling, uten å besøke henne en eneste gang. Å brekke opp motsetningen mellom fornuft og følelser plasserer ofte feministen på samme side som tabloidavisene, men operasjonen er, på godt og ondt, typisk for samtida: Det du sier og det du gjør bør stemme overens, ellers er du for evig og alltid skandalisert, noe som heldigvis også begynner å gjelde for korrupte statsadministrasjoner.

Thorsen er neppe alene om å gripe fatt i antikken, og hennes verk blekner en smule hvis man for eksempel bringer den kanadiske forfatteren og oversetteren Anne Carson på bane, som gjennom et langt forfatterskap har brukt antikk litteratur som klangbunn, ofte på en anakronistisk måte som setter samtida i et produktivt perspektiv. I Skandinavia har den svenske poeten og kritikeren Magnus William-Olsson skrevet frivol og queer poesi i samlingen Ögonblicket är för Pindaros ett litet rum i tiden (2006), og danske Harald Voetman er nettopp blitt nominert til Nordisk Råds pris for romanen Vågen, som har Plinius den eldre i sentrum, en rå fortelling hvor den romerske brutaliteten får kroppsveskene til å flyte på hver eneste side.

I tittelteksten virrer Thorsen forelsket rundt i Paris og føler seg som en romantisk klisjé. Og det er kanskje nettopp det annonserte begjæret som hindrer boka i å bli virkelig relevant. Det er åpenbart at man kan betrakte «gamle dager» som mer vitale enn samtiden, etterstrebe den livsintensiteten som speiles i tekstene, og på den måten gjøre skam på fordommer om støvete forskere, men antikken lar seg litt for lett forme til en rosa boble man kan fylle med romantiske lengsler. For å si det sånn; det er lett nok å begjære veien ut, men veien hjem, koblingen til samtiden, virker ikke alltid sterk nok hos Thorsen. Slik sett kunne man ønske seg flere produktive sammenstøt med samtidslitteratur og tenkning, som tok det videre enn til sukkende åh!

Susanne Christensen, Klassekampen 5. februar 2011

Far og sønn

Bøygen #4/10
Redaktører: Linn Carina Nerli, Karoline Flaata

Professor ved Linköping Universitet, Jeff Hearn, stiller på de første sidene av dette tidsskriftet spørsmål ved begrepet «mannsforskning» – han sier: «Men’s Studies» is a really bad idea, think of «White Studies»! Dette er altså ikke et nummer om mannsforskning, men om (trekker pusten dypt), «Mannens stemme i en kjønnet diskurs» – no less.

Den oppmerksomme leser vil henge seg opp i parateksten, og her bygges det opp en viss spenning: «Tusen takk for hjelp i en krisesituasjon», står det på innsiden av omslaget. Og krise kan man definitivt kalle det: En «Personal editor’s note» fra Karoline Flaata er litt av en munnfull. Hun forteller om farens plutselige død, midt i arbeidet med nummeret, mens hun samtidig bar et guttebarn i magen. Dette er ikke et grep som ville fungert i alle sammenhenger, men Flaatas refleksjoner over mannsrollen i lys av sin livssituasjon er leseverdige, og slår an en tone av nødvendighet som ikke alltid stråler gjennom i den enkelte teksten. Jeg finner aldri helt ut av hvorfor halvparten av tidsskriftet er på engelsk: Er det en krise- løsning eller et aktivt valg?

Det lukter også litt readymade-redigering av den (tilsynelatende geniforklarte) amerikanske terapeuten Herb Goldman har fått lov til å beholde sin selvskrytende biografi i bidragsyteroversikten. Goldman bidrar med en klam tekst hvor «menn gjør sånn» og «kvinner gjør sånn» i all overskuelig framtid. Den norske sosiologen Arild Brock skriver om «maskulinisme», her forstått som sidestilt med feminisme – mine assosisasjoner gikk ellers til den velkjente klagingen over maskuline steinalderdrifter som lider under feminiseringen av samfunnet. Postdoktor i fransk litteratur ved UiO, Geir Ulvsløkk, skriver om Virgenie Despentes’ gjennombruddsroman Knull meg (på norsk i 2004), men det er en skuffende runde: Hva med en oppdatering på hvordan Despentes’ forfatterskap har artet seg siden? Brynjulf Jung Tjønn bidrar med en følsom, selvbiografisk novelle om oppveksten som adoptert fra Sør-Korea og odelsgutt i Feios og bruddet med farens forventninger. Godeste Bøygen er, som alltid, et litt rotete laboratorium, men aldri uten energi.

Susanne Christensen, Klassekampen 29. januar 2011

Elskeren

Karin Gundersen
Roland Barthes. Teori og litteratur
Sakprosa, 159 sider
Aschehoug, 2010

Det skal holde hardt å påstå at forfatteren er død, i den stormen av selvbiografisk fiksjon vi har vært i de siste ti årene eller mer – selv om det er verdt å bemerke at påstandene om det selvbiografiske jeg-et ofte er vilt motstridende: Det mer entydige, dildoaktige jeg vender tilbake, side om side med en mer åpen versjon, som fletter seg inn i sin kontekst og hjemsøker alle fikse identitetskategorier.

Det eneste vi med sikkerhet kan konstatere, er at de ideologiske slagene om jeg-et og virkeligheten er langt fra over, men snarere har tilspisset seg. Dette foregår samtidig med at vi angivelig er blitt «postteoretiske» – påstandene om teoriens statusfall kommer og går som vårregn.

Ifølge Karin Gundersen, professor i fransk litteratur ved Universitetet i Oslo, har vi vært postteoretiske i 30 år, faktisk helt siden den legendariske franske teoretikeren, kritikeren og semiotikeren Roland Barthes ble meid ned av en lastebil og døde. Noen mener dette innebærer at verden er blitt mer enkel og «virkelig», mens andre ville påstå det motsatte, at naturaliseringen av ideologiske ståsteder aldri har vært mer insisterende.

Roland Barthes har – til forskjell fra sine samtidige, de såkalte poststrukturalistene (eller «68-tenkere») – ikke skrevet et livsverk som kan oppsummeres i en enkelt hovedidé. Men vi har allerede streifet innom to velkjente Barthes-slagere: Essayet «Forfatterens død» fra 1968 – ofte forstått som et modernistisk manifest mot historisk-biografiske tolkninger – og den marxistisk inspirerte kulturkritikken som Barthes utfolder i Mytologier (1957), hvor et bredt utvalg av kulturelle ytringer analyseres som ideologiske konstruksjoner, for eksempel en pastareklame som spiller på våre forestillinger om et Italia hvor maten alltid er hjemmelagd, ekte.

Barthes er på mange måter innbegrepet av moderne litteraturvitenskap, og utover de allerede nevnte tekstene, er fotografistudien Det lyse kammeret (1980) ikke til å komme utenom. Dette er vel å merke min egen personlige kanon, for det finnes mye mer – mange flere – Barthes, for hans verk er virkelig mangfoldig. På grunn av svak helse blir hans karriere lenge formet utenfor institusjonen, noe som er altavgjørende for den gjenkjennelige stilen: Han skriver lekende lette, litteraturforelskede essays.

Men la oss se på Gundersens Barthes! Hun har oppdatert sin bok, som tidligere hadde tittelen Roland Barthes. Etapper i fransk avantgardeteori (1989) og legger fram nettopp vår tids postteoretiske status quo som en god grunn for å vende tilbake og lese Barthes. Det er symptomatisk at ordet «avantgarde» er forsvunnet fra tittelen, ettersom 68-tenkerne ikke oppfattes som i opposisjon lenger. En tredjedel av boka er nyskrevet, og det gamle manuset er revidert – dette er altså fresh.

Stilmessig legger Gundersen seg tett opp til Barthes, avsnittene er korte og stilistisk elegante og tar systematisk for seg de begrepene Barthes dels lånte, dels skapte selv. Når Gundersen lykkes best, klarer hun å åpne opp begreper, forklare dem og desautomatisere dem, som hun for eksempel gjør med Foucaults begrep «diskurs» – disse ordene som lukter pensum og tvang forsøker Gundersen å brekke opp: Ut kommer en bukett roser. Den ulmende lidenskapen som finnes i teoriene om språksystemene, blir plutselig synlig igjen.

Hennes fine oversettelse av Barthes’ tiltredelsesforelesning ved Collège de France i 1977 er trykt sist i boka. Her forklarer han for den motvillige opptakelseskomiteen (han ble ikke ansett for å være en «ordentlig» forsker) at alt han har skrevet av essays, er drevet av skrivegleden. Fra Nietzsche til Marx, inn i den lingvistiske strukturalismen og videre inn i psykoanalysen og hedonismen. Barthes’ arbeid drives av en metodisk og tematisk rastløshet, og hans ganske tilgjengelige, essayistiske stil er en logisk konsekvens.

Og forfatteren er kanskje død, men Barthes lar seg ikke stagge, og skriver hele tre selvbiografiske verk. Gundersen formulerer det slik: “Veien ut av selvet, som kjærligheten og litteraturen har felles, blir vi også med på når vi leser». Det ville være dumt å glemme Barthes – ja, nesten som å glemme hvordan man elsker.

Susanne Christensen, Klassekampen 15. januar 2011

Presisjon

Av Sandra Lillebø, Klassekampen 21. december 2010

Først, et sommerminne: Det aller, aller beste med å komme til Paris denne sommeren, var å bruke timevis på å surre rundt i byens mange bokhandler. Noen tiltrekker på grunn av spesialiseringen, andre imponerer med tettpakkede bokhyller over seks etasjer. Det var fra en slik jeg blant annet tok med meg den fine Minuit-utgaven av Deleuze og Guattaris Anti-Ødipus, delvis for å endelig tette et av mange hull i allmennkunnskapen, delvis for å ha tidtrøyte til lange dager på strendene i Bretagne.

Noe fikk jeg med meg, selv om sommeren dessverre ble litt for kort til alle de nærmere 500 sidene med kapitalismekritikk og schizofreni. Men senere på høsten kom Beate Grimsrud med romanen En dåre fri, og i intervjuet undertegnede gjorde med henne, sa forfatteren at det nettopp var en politisk roman om psykiatrien hun hadde ønsket å skrive. «Jeg har forsøkt å beskrive hva som skjer i psykiatrien, og hvordan det er å leve med psykisk sykdom. Det er et politisk spørsmål», uttalte hun.

Som kjent ble romanen, som siden er blitt dobbeltnominert til Nordisk Råds litteraturpris, i stedet objekt for debatt om sentimentalisme og selvutlevering. «Den såkalte virkelighetshungeren - vendingen mot det selvbiografiske - er begynt å opptre som en geni-estetikk som gjør forfatteren uangripelig», skrev Klassekampens kritiker Susanne Christensen i sin anmeldelse av romanen, med henblikk på bokas mange selvbiografiske elementer. I et intervju utdypet hun: «Det blir nesten umulig å forholde seg til teksten som en formell størrelse. Om jeg sier at en syk persons beskrivelser av seg selv og sin egen sykdom er dårlig skrevet eller selvopptatt, gjør det meg nærmest til en overgriper».

Selvfølgelig har Christensen rett i denne innvendingen. Hvilken kunstanmelder kunne, med hjertet i behold, gå seriøst til verks på en serie silkemalerier fra lukket avdeling? Å påpeke dette er selvsagt ikke å ville pålegge mennesker med psykiske lidelser kunstnerisk munnkurv, heller er det en påminnelse om at det som fungerer som terapeutisk erkjennelse, ikke alltid fungerer som kunst.

Men motsatt Christensen lot jeg meg ikke betydelig forstyrre av bokas noen ganger karikerte bilder av psykisk lidelse. Heller var det slik at de trakk de opp den nødvendige grensen mellom forfatteren Beate Grimsrud og romankarakteren Eli Larsen, som gjorde at En dåre fri var en av årets bøker jeg kommer til å huske. Det er ikke alltid det mest presise treffer best.

Kulturkampen

Av Guri Kulås, Klassekampen 15. december 2010

Filmen The Social Network fortel historia om Facebook. Nettsamfunnet starta som ein reiskap for å rangera sex appealen til kvinnelege Harvard-studentar. Skapt av ein forsmådd student, som nytta sitt teknologiske talent til å ta hemn over eks-jenta si spesielt og kvinner han ikkje hadde sjans på generelt. Med to og ein halv million brukarar berre i Noreg, omfattar Facebook i dag det meste, men som halvoffentleg debattforum har det halde på statusen som arena for sinte menn. I år fekk den nye nemninga «Facebook-høgre», om ei ueinsarta gruppe karar, sameint av sin motstand mot islamisme og norsk innvandringspolitikk og si støtte til USAs utanrikspolitikk - framført i ein aggressiv språkbruk.

Innan kulturfeltet fekk både desse meiningsgeneratorane drahjelp frå NRKs Hjernevask. Biologisme, presentert som sunn fornuft, er òg ein viktig del av den sjølvannonserte «kulturkampen» frå høgresida. Serien framførte ein fundamental biologisk kritikk av samfunns- vitskapane, som var framstilte som eit verktøy for venstrevridd ideologi. Difor tok programma også for seg tema som jamstelling, rus, vald og intellektuelle skilnader mellom menneskegrupper og kjønna, heller enn til dømes å drøfta empati og religion, slik dei kunne gjort. Serien lokka fagfolk frå biologi og medisin ut i det offentlege, med interessante bidrag frå forskingsfronten og nyanserande innlegg om samverknaden mellom arv og miljø. Mange av desse ville neppe kjend at interessa for naturvitskapleg forsking var stor nok til å ytra seg, om det ikkje hadde vore for Hjernevask. Men serien i seg sjølv og programskaparane, med Harald Eia som den mest profilerte, ytte ikkje sjølv noko til fagfeltet. Kanskje snevra dei det heller inn for offentlegheita, med den presentasjonen dei gav det?

For om fagkritikken var legitim, vart han overskugga av ønskjet om å hengja ut meiningsmotstandarar til spott og spe. Metoden samfunns- forskarane vart utsette for, var ikkje ulik den Harald Eia har nytta som komikar i Storbynatt. Hjernevask skulle konfrontera faglege maktposisjonar bygde på luftige teorifundament, men kven var den mektige i programmet? Ein komikar med enorm appell og tidsånda med seg, eller mediuvande forskarar, med størst gjennomslag i små akademiske miljø? Fritt Ord meinte Eias åtak frå landets mektigaste talarstol var verdig ein honnørpris. Kjende og anonyme nettdebattan- tar omfamna både Eia og Facebook-grunnleggar Mark Zuckerberg. Med eitt var det legitimt for bitre kvite heteromenn, som ikkje når opp i kampen om sex og makt, å elektronisk øsa ut sin frustrasjon over kvinner, svarte og andre (Staten). Kulturkampen gjekk definitivt høgresida sin veg i 2010.

Geir Gulliksen:
Forenkling
Roman, Aschehøug
Romanen er medrivende som en festlig graviditetsthriller, but make no mistake: Dette er kompleks, alvorlig og relevant litteratur. Både motstanden mot normene og det potensielle lovbruddet beskrives som integrerte størrelser, som en bløt og fremmed kjerne midt i normalitetens norske loff.
Mere her.

Elisabeth Beanca Halvorsen:
Piker, Wien og klagesang. Om Elfriede Jelineks forfatterskap
Sakprosa, Gyldendæl
Dette er ny, formbevisst sakprosa: Halvorsen iscenesetter et frigjøringskurs hvor figurer fra Jelineks stykker samtaler med Simone de Beauvoir og Sigrid Undset. Det er bare å slå på diskokula og lese om Simone og Nora som slenger rundt og drikker gin fizz mens de debatterer frigjøringsstrategier.
Mere her.

Agnes Bolsø:
Folk flest er skeive. Queer teori og politikk
Sakprosa, Manifæst Forlag
Bolsø har en vilje til å omsette drømmer og teorier til handling. Hun tar et oppgjør med norsk homopolitikk. Her strømmer inspirasjonen fra skeiv teori inn i et svært praktisk og handlingsorientert skrift. Dette handler nemlig ikke om «de der borte», dette handler ikke om minoriteter, dette handler om oss.
Mere her.

Susanne Christensen, Klassekampen 11. december 2010

Ømme arkiver

Lambda Nordica
Nr. 3-4 2010
Redaktør: Ulrika Dahl

Lambda er den 11. bokstaven i det greske alfabetet, og brukes som symbol på homobevegelsens fellesskap og aktivistiske standpunkt. Historien om Lambdas tilsynekomst som politisk symbol er ganske diffus, men det er et faktum at designeren Tom Doerr brukte det som logo for Gay Activist Alliance i 70-tallets New York. Doerr brukte Lambda fordi det i kjemien betyr en katalysator, et igangsettende stoff.

Lambda Nordica, et stockholmsbasert tidsskrift for HTB-forskning (Homo, trans- og bifile), presenterer denne gangen tekster fra det tverrfaglig seminaret «Feminist Research Methods», som ble holdt i fjor på Stockholms Universitet. Når man leser det, blir det straks tydelig at den skeive teorien har kvittet seg med sine lingvistiske hotpants og forholder seg svært konkret til queer som forskings- metode. Sentralt står diskusjonen om hvordan forskeren forholder seg til arkivet, spesielt når det gjelder seksuell identitet er arkivene ofte tause og «blanke» - bortgjemte og usynliggjorte.

I Irina Schmitts artikkel «Do you have a boyfriend?» blir vi kastet rett inn i feltarbeidets praktiske situasjoner, hvor forskeren evaluerer sitt valg om å framstå «nøytral» - i denne sammenhengen som heteroseksuell - for de unge intervjuobjektene, for å påvirke resultatet minst mulig. Den tyngste leseropplevelsen er Anu Koivunens «Yes We Can?», som likevel byr på viktig kritikk av teoretikeren Eve Kosofsky Sedgewicks tanker om epistemologi.

De påfølgende artiklene er derimot eminent leseverdige, med et litterært tilsnitt - som i Mark Grahams artikkel «Things in the Field» som beskriver antropologiske studier som går tett på de ømme arkivene - for eksempel den eldre, homoseksuelle Owen som gråtende erkjenner at det ikke finnes noe i hans hjem som signaliserer hans seksuelle livsstil. Mathias Danbolt, forsker ved UiB og redaktør for nettidsskriftet Trikster - Nordic Queer Journal, skriver om hvordan det er å forske på aktivistiske bevegelser. Spesielt i kunsthistorien eksisterer rigide skillelinjer mellom estetiske objekter og det som ligger utenfor, politiske handlinger. Queer viser seg i dette tidsskriftet som en vifte av metodologiske innfallsvinkler som kan brukes i de fleste forskingsfelt, og nettopp dette mangfoldet virker ytterst produktivt.

Susanne Christensen, Klassekampen 11. december 2010

Underlig underveldende

Ingrid Z. Aanestad
Stormkyss
roman, 140 sider

Det finnes flere spørsmål enn svar etter endt lesning av Ingrid Z. Aanestads tredje roman, Stormkyss. Selma bor med kjæresten Vilde i et stort, gammelt hus, sammen med dem bor også Ane, og ute i verden svever flere feminine satellitter, nemlig Selmas døende bestemor, som er lagt inn på sykehus, og Selmas mor, som går sine egne veier, og ofte spaserer ut av syne, uten noen særlig forklaring.

Selma virker på mange måter som den samlende kraften i dette universet, hun utfolder en energisk omsorg for sine omgivelser – besøker bestemoren, klipper hekken, balanserer relasjonene i kollektivet – men det er som om at omsorgsregnskapet ikke går helt opp, Selma går etter hvert i minus. Der hvor begjæret langsomt steg til overflaten i Aanestads forrige roman, Eg kjem med toget (2008) og ble påtrengende, nesten ekkelt, er Stormkyss muligens beretningen om den motsatte bevegelsen, en gradvis tømming og et sammenbrudd. Morsfølelsen er ikke et naturgitt faktum, Selma legger seg i hardtrening for å lære seg å ta vare på sine omgivelser, og hun har uante krefter, men til slutt drar mysteriet om den forsvunne moren henne bort fra huset, og ut på en sikk-sakk-ferd i morens fotspor – et hjerteskjærende prosjekt:

Når eg lukkar auga og føresteller meg korleis eg ser ut på innsida, ser eg svarte greiner i brystet, dei er sterke og veks seg større, presser og utvidar brystkorga.

Men det er både Selma og leseren som settes i et søkende modus. Aanestads minimalistiske stil gjør meg usikker på om jeg har oppfattet hva som egentlig er fortellingen her, om den skjuler seg
i et pointillistisk mylder av tilforlatelige hverdagsskildringer. Selv et stormende kyss skrives fram i det samme, enkle språket hvor følelser utelukkende kommer til syne gjennom handlinger:

Ho lukkar ovnsdøra og skrur avtrekket heilt igjen så det ikkje skal koma luft til, ho nikkar og stiller seg framfor meg. Eg tek andletet hennar i hendene mine hardt og kyssar henne. Leppene er varme. Eg vil at me skal bli eit lukka system, at det skal vera heilt tett der munnane våre møtest. Me veltar over på sofaen, ned på golvet, rullar på golvet. Vilde dreg hovudet tilbake og pustar inn, eg ligg på ryggen. No renn det frå auga mine. Ho lukkar munnen min med sin og svelgjer hikstet mitt, det blir vått rundt munnen av spytt og tårer.

Aanestad lykkes nok en gang med å skape en spesiell form for ikke-handling i skriften; som elektronisk glitch eller en slags hørselstest beveger teksten seg i diskré moduleringer, det spede jenteuniverset folder seg ut med sine gleder og sorger, men virker ofte så bortvendt og halvsovende at det blir provoserende. Ingenting kaller på din oppmerksomhet, men nettopp i denne stillheten finnes noe uhørt, det finnes ikke noe press, og et rom åpner seg, hvor det plutselig blir mulig å lytte. Det er godt gjort.

Susanne Christensen, Klassekampen 13. november 2010

Splittet selvbiografi

Beate Grimsrud
En dåre fri
Roman, 509 sider

Eli Larsen er schizofren, hvilket vil si at hun befinner seg i en mer eller mindre kronisk psykotisk tilstand. De klassiske tegnene på psykose (som blant annet kan sikre henne innleggelse på en lukket avdeling, en rettslig sone hvor tvang er tillatt) er at pasienten hører stemmer, ønsker å skade seg selv og/eller andre, opplever hallusinasjoner som har å gjøre med kroppen (for eksempel at hodet splitter seg) og forskjellige former for bestråling og overvåkning.

Eli og hennes bror Torvald ble tidlig i livet utsatt for mishandling av en mentalt tilbakestående far, en form for «uskyldig» vold. Men Eli er en overlever, faktisk kan man si at hun først og fremst lider av en manisk energi og et rått talent, både når det gjelder sport og kunstnerisk utfoldelse. Hun er en walking contradiction, for eksempel er hun dyslektiker, men heldigvis ikke det minste skamfull over sine mangler. Snarere er hun en ukategoriserbar og ufikserbar naturkraft, noe som også skaffer henne problemer: Hun blir diffus for seg selv, splitter seg opp i flere personligheter (et svært sjelden symptom på schizofreni) og har en kompleks forståelse av seg selv som kjønnet vesen. De alternative personlighetene som bebor hennes psyke er alle smågutter og hun lever med en uadressert transseksualitet, som hun ikke helt forstår seg på eller er i stand til å akseptere.

På bokas første sider hinter Grimsrud til den grunnlegende splittelsen i (den selvbiografiske) fortellingen: Jeget i teksten er både den som forteller og den det fortelles om, men romanen interesserer seg i liten grad for dette, snarere er det Elis spektakulære schizofrene tilstand som fyller sidene, og som hun forteller om på en overraskende sammenhengende måte uten formmessige brudd i teksten og annet litterært halloi.

Eli er for øvrig en hybrid tekstlig oppfinnelse ettersom hun er utstyrt med en biografi som langt på vei er identisk med forfatterens, noe som gjør en kritisk lesning potensielt forkastelig. For hvordan kritisere en roman som beskriver et smertelig sykt menneskes fortellertrang som en vital overlevelsesmekanisme? Hvem blir jeg til hvis jeg sier: «Romanen virker egentlig ganske pratsom og selvsentrert»? Kritikeren blir en av Elis – og ja, den virkelige, levende Beate Grimsruds! – overgrepsmenn. Men jeg vil ikke gå med på at kritikeren er en kald formalist, snarere er det tydelig at den såkalte virkelighetshungeren – vendingen mot det selvbiografiske – er begynt å opptre som en genieestetikk som gjør forfatteren uangripelig.

Grimsruds roman er langt på vei en slitsom leseopplevelse, blant annet fordi den er full av korte, maskingeværaktige setninger som bjeffer ett ord om og om igjen: Jeg! Jeg! Jeg! Det er som om romanen forutsetter at leseren er et tomt subjekt som bare lengter etter å bli fylt opp av et fargerikt og kraftfullt jegs drama og smerte.

Eli er angivelig «politisk», men romanen byr ikke på samfunnsbeskrivelser og er slettes ikke i nærheten av å vise fram institusjonslivet like rystende som den svenske poeten Johan Jönson eller den mer eller mindre ukjente norske forfatteren Kristin Ribe, som trekker på egne erfaringer, men velger å dele sitt forfatterskap mellom formbevisst og såkalt «eksperimentell» prosa og leseverdig faglitteratur som boka Selvskadingens dynamikk (2007).

Det er en litteraturkritisk kardinalfeil å korrigere skjønnlitteratur ut fra et realismekrav, likevel må jeg si at jeg reagerer på flere ting: Akutt psykotiske er dessverre sjelden i stand til å uttrykke seg kunstnerisk (og da slett ikke sammenhengende om seg selv) på en slik måte at de som Eli vinner litterære priser. Akutt psykotiske går også sjelden i terapi, de er ofte massivt neddopede og passive, nærmest mekaniske. Eli drømmer om å representere de syke, og her tror jeg hun likner Grimsrud: Jeg er ikke i tvil om at viljen er god, men spørsmålet er hvem som stjeler aura fra hvem, om det til syvende og sist er forfatterpersonligheten eller de virkelig syke som løftes fram.

Susanne Christensen, Klassekampen 6. november 2010

En graviditetsthriller

Geir Gulliksen
Forenkling
roman 167 sider

Vi ville nok peke ganske forskjellige steder hvis noen spurte «Hvor er mørket?». En del av oss ville sikkert peke ut av vinduet, på det såkalte parallellsamfunnet, på gettodannelser, problematiske boligområder ridd av vold, hvor innvandrere klumper seg sammen under slør og andre former for uintegrerbar mystifisering. Kanskje ville noen av oss svare: «Mørket er midt blant oss, mørket sitter til bords i kveld, midt i normaliteten rekker mørket sin tomme tallerken fram».

Geir Gulliksen har siden debuten i 1986 med romanen Mørkets munn vekslet mellom dikt og prosa, senest med den svært roste, og pinnsvinaktig stikkende romanen Tjuendedagen (2009), som om vi skulle bli overrasket over at en litterær tekst fremdeles kan by på en slags motstand. Forenkling er en fortelling med driv om Kim og Kristin, et ungt par – begge er 23 – som i gravid tilstand flytter inn i et hus de deler med det litt eldre, barnløse paret Anna og Per. Grensene dem imellom blir snart prekære, en problematikk vi kjenner igjen fra Tjuendedagen.

Fra første setning blir det imidlertid interessant å holde øye med mer enn bare den rene handlingen. Gulliksen beskriver det norske hverdagslivet på en gjenkjennelig måte, men midt inne i hverdagsrealismen finnes små splinter av abstraksjon. Kim og Kristin er gjenkjennelig, menneskelig formet, men beskrives glimtvis som komplementære substanser som reagerer på hverandre som om de var kjemiske væsker, en slags innbakt – embedded – oppløsning som også finnes i Hanne Ørstaviks siste roman, 48 rue Defacqz (2009). Mennesker er mennesker, men av og til framstår de – uten noe dramatisk brudd – som om de var malt av Mondrian eller Picasso.

De iboende motsetningenes logikk blir også synlig på andre måter: Her finnes både revolusjonen – motstanden mot normene – og det potensielle lovbruddet som integrerte størrelser, som en bløt og fremmed kjerne midt i normalitetens norske loff.

Da Kristin føder en liten jente, forstår Kim seg ikke som noen barnefar, men som en skyggeeksistens: Han opplever det som at Kristin fordobles, hun føder seg selv, mens han er en kime som bare kommer til syne i kraft av forholdet. De dikter da faktisk opp navnet hans («Kim»), og er begge aktive i å føre en kjønnsrollekritikk inn i forholdet. Motstanden er språklig, de vil for eksempel heller si jeg fisker deg, jeg fikser deg, jeg bærer deg, jeg bor i deg, jeg ber i deg, jeg ilsker deg, enn å si jeg elsker deg.

Den barnløse Anna engasjerer seg i de to, og går kanskje for tett på dem, mens Kim ikke alltid klarer å ta vare på babyen på en hensiktsfull måte. Barnet, en klump av uforsonlig liv, avviser ham, og han er for hardhendt i sin hjelpeløshet. Grenseoverskridelsen er der som et mørke mellom disse velmenende, sympatiske menneskene

Det går opp for meg at litteratur som peker på en problemstilling nesten alltid er dårlig litteratur. God litteratur må fungerer som en matrise for tvil som – midt i det tilforlatelige – byr på det uforutsigbare, på situasjoner hvor man knapt tror sitt eget lesende blikk. Det er godt å bli minnet om at det midt i den umodnes usikkerhet lever noe umistelig, nemlig bevegeligheten og åpenheten. Og det er godt å lese en tekst som ikke gir seg ut for å fortelle alt om livet, som ikke synger med om at livet kan og bør belyses i alle detaljer.

Mot slutten av romanen forekommer et sprang på tolv år og en svimlende hastig oppsummering av hva som siden skjedde med han som kalte seg Kim og romanens andre grensebryter, Anna. «Forenkling, det betyr vel å bli alene,» sier Anna, og viser til den selvvalgte barnløsheten. Men alene er hun ikke, sier hun, og vender seg mot ham: «Du bærer vel på noen eller noe, som du snart skal slippe, kanskje?»

Leseren kan gli gjennom Gulliksens roman, den er på mange vis medrivende, som en festlig graviditetsthriller. But make no mistake, dette er kompleks, alvorlig og relevant litteratur.

Susanne Christensen, Klassekampen 23. oktober 2010

Hjemmesnekret etikk

Christian Refsum
Løftet
roman, 332 sider

Vi trenger hverandre for å løfte hverandre ut av dritten, eller rettere sagt for å få et påskudd til å løfte oss. Dette tenker Roger om sin 13-årige sønn Knut. Historien om de to danner hovedsporet i Christian Refsums andre forsøk på romansjangeren, men hvorvidt Løftet kan reduseres til en roman om nok et far-sønn-forhold, det er jeg likevel i tvil om. Som i romandebuten Ingen vitner for vitnet ville jeg snarere si at temaet nok en gang er livet i randsonene, hvor man er snublende nær rollen som sosialklient, og spørsmålet om hvilken lov man skal underlegge seg – den statlige, eller en mer hjemmesnekret personlig etikk.

Knut har vokst opp hos en mor som lider av depresjon, og på skolen går det ikke stort bedre. Farens utradisjonelle løsning blir å ta med seg sønnen til fjells, på en slags teambuilding-tur, selv om skolen har begynt. Der oppe blir de, og klarer seg på sitt vis: Det er ikke lov å bryte seg inn i hytter, men det er rimelig, lærer faren Knut. Det er i dette desperate mellomrommet de bygger sin relasjon, hvor begge øver seg på å bli voksne, å finne en rimelig måte å integrere seg på, i storsamfunnet.

Roger har dels vært rammet av sykdom, dels av en rastløs livsstil, blant annet som raver i 80-tallets Manchester. Han etableres som den antiautoritære punk dad. I den ganske actionfylte innledningen vet vi ikke helt hvordan det kommer til å falle ut, finner de to sin bane som kriminelle – i media blir de omtalt som Hyttevandalene – eller finner de en vei inn i samfunnet?

Den allvitende fortellerposisjonen tillater et større rollegalleri, og nettopp derfor er det ikke helt riktig å kalle Løftet en roman om et far-sønn-forhold: Vi hører blant annet om en rik hytteeier hvis business er i ferd med å kollapse, han passerer bare Roger og Knut i veikanten, men likevel hører vi hans historie. På samme måte kommer vi tett på en ansatt på akuttmottak og lytter til hans beretning om det kompliserte i å begjære en ung, kvinnelig klient, et begjær som ikke er lov, men som likevel finnes og formes til et relevant spørsmål: Hvor går grensen?

Det er typisk Refsum å gå tett inn på kroppene i sine beskrivelser. Vi hører ofte om hud som blir hvit eller rød, som ekspanderer under dusjhodets varme stråle eller i seksuell opphisselse. Noe er mulig og kroppen strekker seg ut, huden rødmer. Refsum legger lista for teori betydelig lavere denne gangen, men jeg får likevel ferten av en reichiansk forståelse av begjæret og de utfoldelsesmulighetene loven henholdsvis åpner eller lukker for. Det blir dermed en fortelling om en farskropp og en sønnekropp som støtter seg til hverandre mens de gradvis ikler seg samfunnets lover, men den prismeaktige stilen peker snarere på strukturell problematikk, enn på en romantisk innkretsning av subjektet.

Bjørn Gabrielsen mener i sin anmeldelse i Dagens Næringsliv at de mange selvanalyserende monologene «kan virke noe kunstig» – her er jeg uenig. Selv om vinden nå blåser i en annen retning – av kunst som gjør seg usynlig som kunst – har jeg ingen problemer med denne verfremdungseffekt. Jeg skulle snarere gjerne sett det skurre litt mer, finne mer støy i en tekst som kan virke en smule motstandsløs i sitt troskap til norsk hverdagsliv anno 2010. Refsum har en sympatisk penn og Løftet er forfriskende lesning, men hvorfor ikke slå ut håret neste gang.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. oktober 2010

Alle de onde år

Johan Blichfeldt Mjønes
Orkanger
Roman, 158 sider
Aschehoug 2010

I sin første roman, Terminalhastighet (2009), knyttet Mjønes an til autentiske hendelser i sin egen fødeby, Orkanger i Sør-Trøndelag. Hans andre roman gjør det samme, selv om det strengt tatt bare er tittelen som peker mot det biografiske. Orkanger blir til den arketypiske småbyen hvor traumer blir til, i et nesten Western-aktig skjebnespill. Men i prologen er vi riktignok langt unna det Orkanger vi kjenner i dag. I løpet av få sider freser vi gjennom landskapets naturlige forandringer og forming av menneskehender siden istiden, og det er vel et grep for å forankre skjebnespillet, et nesten evolusjonspsykologisk anslag. Livet eltes og formes; kvinnen føder, mannen jakter og i takt med de kulturelle framskrittene, popper også misantropien opp, det selvhatende menneske jager seg selv i en slags parodisk speiling av survival of the fittest.

Etter denne grandiose innledningen veksles det konsekvent mellom to perspektiver: Børge, mobberen, og Terje, hans offer. Det er raseripsykosen versus angstnevrosen i en evig, gjensidig bekreftende runddans. I Terjes sinn strømmer det en engstelig bønn om å bli sett, mens han samtidig forsøker å gjøre seg usynlig for sine plageånder. Hos Børge, som uttrykker seg i mer kortpustede, seksualiserte setninger, handler det om å vinne, om å få de andre på sin side, mot Terje.

Det gis ingen klar grunn til hvorfor Terje pekes ut som mobbeoffer, men måten mobbing forklares som bakgrunn for valg seinere i livet, får meg til å tenke på diktet «Skæbne» skrevet av Morten Nielsen i 1945, obligatorisk lesning i danske skoler, som handler om nettopp dette. Her er det mobbeofferet Tykke som siden hevner seg:

Nu er du noget, Tykke! Mand og partikammerat.
Og hvis vi en dag skal til muren, så er din hånd parat.
Parat til at smadre et knojern ind i min mund, når du slår,
for nu vil du dræbe, Tykke, alle de onde år.

Terje bryter imidlertid mønsteret. Når vi i andre del - bokas sterkeste parti - møter de to igjen, etter 25 år, er deres grunnleggende prosjekter henholdsvis å vinne og å redde, se og hjelpe mobbeofre som Terje selv en gang var. Sistnevnte er vendt tilbake til sin fødeby, hvor han er ansatt i distriktspsykiatrien, og det blir tilfeldigvis hans jobb å ta en avgjørelse i en sak som har Børge som sentral aktør. De spørsmålene som stilles her er viktige: I hvilken grad farges våre blikk av tidligere erfaringer, forutinntatte meninger og angst som er banket inn i oss? Den dramatiske ironien er slående når vi følger Terjes sterkt inhabile, fortolkende blikk på situasjoner som fra Børges perspektiv tar seg ganske annerledes ut. Når det gjelder Børge, står det åpent om mennesker kan forandre seg, om systemet er i stand til å oppfange eventuelle endringer, eller om man stigmatiseres til sine dagers ende for ungdommens synder.

Så langt så godt. Ikke overraskende møtes de to igjen en tredje gang, da de bokstavelig talt står på gravens rand. Og det er kanskje min primære innvending, at romankonseptet (diverse to- og tredelinger) presses for hardt ned over teksten og styrer den i så stor grad at den aldri slår seg helt løs og overrasker. Teksten virker alltid overskuelig, selv når det er meningen at den skal være vill og voldsom og berøre følelsesmessig. Sjablonger og formler er rett og slett litt for tydelig til stede. At Mjønes skriver strømmende, tempofylte setninger i et poetisk leie som til tider strekker seg over en halv side, gjør det ikke stort bedre: Det er - pardon my French - et ganske billig triks for å skape et intimt trykk i teksten.

Susanne Christensen, Klassekampen 11. september 2010

Sapphiske nettverk

Siri Lindstad
Å fylle L-ordet med mening. Sexkart, slips og lesbiske liv
Sakprosa, 163 sider
Kill Your Darlings 2010

Boka som et performativt objekt. Det er ikke en så fremmed tanke hvis man kjenner litt til den bølgen innenfor svensk samtidspoesi som ofte kalles «språkmaterialisme». Men det jeg hinter om her er også noe så hverdagslig som designet på bursdagskort, hvor tekst og form går sammen om å formulere et poeng, en vits, eller, når det gjelder bokdesign, et teoretisk/poetisk/politisk standpunkt. Mye kunne blitt skrevet om designen på Siri Lindstads bok alene, en design som vekker den lekesyke fetisjisten i meg: En stor «L» er skåret ut av forsiden, og gjennom den skimtes hvite streker på sort bakgrunn. Det er et glimt av en norsk versjon av Alices sexkart, som trykkes på innsiden – et fenomen man kjenner til hvis man følger med i den amerikanske tv-serien The L Word; et kart over seksuelle relasjoner, et lite samfunn bundet sammen av begjær som strekker seg på kryss og tvers.

Forsøker man seg med en fortolkning, kan man for eksempel notere seg at en stor «L» på mange måter er en mutert «I» med en ekstra liten fot. Så hva leser jeg, med både øyne og hender? At jeg («I») kan forstås som summen av relasjonene i et nettverksformet fellesskap som ikke bryr seg om murer, piggtråd og uniformerte grensevakter. Et annet eksempel, som Lindstad trekker fram som sexkartets motsetning, er slektstreet, en konstruksjon som forsøker å stenge ute alle snuskete, utenomekteskapelige relasjoner.

Når man begynner å lese, er det mest påfallende Lindstads varme og imøtekommende tone og nennsomme, ganske pragmatiske framgangsmåte. Selv har jeg minimalt med kjennskap til The L Word (den ferskeste tv-serien jeg fulgte med på, er 80-tallets Brideshead Revisited, om det homo-(host!)-romantiske vennskapet mellom de to britiske skjønnåndene Charles og Sebastian), dette bare for å understreke at det går fint an å henge med, selv om tv-serien er en gjennomgående referanse. Lindstad kryssklipper sin undersøkelse, en kartlegging av lesbisk liv i Norge, med avstikkere til resten av Norden og Amerika, med klargjørende eksempler fra tv-serien.

Intensjonserklæringen lyder som følger: «Jeg velger å gjøre «lesbisk» til en samlebetegnelse, til et «vi», og så er planen min å problematisere dette «vi-et», både som seksuell identitet, en politisk kategori og en feministisk posisjon.» Problematiseringen må nødvendigvis komme først et stykke ut i boka – først kartlegging, deretter kan vi komme i klemme. Det gjør vi først for alvor i kapittel seks. Her plasseres biseksualiteten som en motsetning til både homo- og heteroseksualiteten, en frittflytende signifikant som møter langt større sanksjoner enn for eksempel en entydig lesbisk identitet. Lindstad skriver godt om hvordan biseksualitet iscenesettes som grunnleggende uforankret og grenseløs, kort sagt som et psykopatisk karaktertrekk. Bare tenk på diverse Bret Easton Ellis-figurer, Patricia Highsmiths Tom Ripley og Catherine Tramell fra Basic Instinct (1992).

Deretter forlater vi den mer horisontale kartleggingen av samtiden, og går over til en historisk framstilling som undersøker L-ordet via diverse sosiale fenomener (både utesteder og ulike organisasjoner) gjennom tidene. Lindstad kunne godt ha kvesset kniven her og der, men det er også forståelig at hun har lyst til å liste seg rundt mange aggressive Valerie Solanas-fakter. Ytterlige grunn til problematisering finner Lindstad blant annet hos de eldre lesbene, som kan føle seg uvelkomne i ymse sosiale rom, ofte oversvømmet av de unge, hippe og danseglade.

Det konkluderende avsnittet blir likevel for diffust og overfladisk. Her handler det om den lesbiske identiteten som politisk kategori, versus det vi kjenner som Lesbian chic, et slags populærkulturelt tyveri, som representerer lesber bare med klisjeer eller som normalitets- bekreftende skremmebilder. Generelt kunne det vært fint å slippe Lindstad løs i en friere akademisk form, med plass til flere referanser. Det er mye bra i boka, som er et lite sjarmtroll, men det finnes et helt hav av relevant tankemateriale man kunne trekke inn, som kunne ha gjort prosjektet til en litt mer substansiell undersøkelse.

Susanne Christensen, Klassekampen 4. september 2010

Den juulske tekst

Pia Juul
Mordet på Halland
Oversat fra dansk af Brit Bildøen
Roman, 175 sider
Samlaget 2010

Da Pia Juul leste opp fra sin svært kritikerroste diktsamling sagde jeg, siger jeg på Bergen Poesifest i 2000, tenkte jeg hun måtte være minst tre meter lang. Kanskje var det hennes flamboyante utstråling, hun seilte forbi som en Suzanne Brøgger, både rank og grov på en og samme gang. Det grove går vel å merke mest på det språklige; denne kjærlighetsaffæren med det hverdagslige, ja, med det regelrett provinsielle.

Ikke overraskende skulle det en kriminalroman til fra Juuls hånd før oversetterne kom strømmende til, og i disse dager lanseres hun i både Norge og Sverige. Nå er «kriminalroman» relativt i denne sammenhengen, Mordet på Halland har elementer av grøss og spenning og mennesker som lever dobbeltliv, men den er like mye en sjangerstudie og en sjangerkritikk. Akk ja, men først og fremst er det en strålende roman som bør inntas med kniv og gaffel på gater og kafeer og på enhver flyplass.

Den gjenstridige og komplekse forfatteren Bess har levd i 10 år med Halland, som plutselig en morgen ligger skutt i hjel utenfor hennes dør. Offisielt er han hennes store kjærlighet, men de har også holdt mye skjult for hverandre. Når Halland dør, skal Bess sørge, og det gjør hun da også, men leseren overgis til et menneske som ikke bare er konstant selviakttagende, og pinlig bevisst de sosiale rollespillene, men også full av forsvarsmekanismer, særlig nå som alle stirrer på henne og vurderer hennes prestasjon som sørgende.

Bess sørger på sin egen, skakke måte, for egentlig har hennes dypeste følelser alltid vært rettet mot datteren Abby, en relasjon som er gått til helvete. Abby, som Bess har fra et tidligere ekteskap, forakter sin kaotiske mor, men etter Hallands død tennes det et plutselig håp i Bess, om at de to kanskje kan komme på talefot igjen.

Allerede i bokas første setninger hintes det til krimsjangeren, Bess og Halland sitter sammen: «Vi såg en krim. «Henne skulle eg gjerne ha likna på,» sa eg om detektiven; den einaste modne kvinna som nokon gong var å sjå på fjernsyn.» Men den rituelle pirringen som kriminalsjangeren står for, som med sikkerhet alltid munner ut i at morderen får sin straff, det er en type formelaktig og trygghetsskapende litteratur som Juul borer seg inn i og beriker, med et syn på mennesket og dets indre og ytre mysterier som neppe følger et fastlagt skjema.

Til forskjell er den juulske tekst et vidunder av overraskelser, for eksempel kan et avsnitt åpne på denne måten: «Eg stod i Spasergangen og såg ut over fjorden. [...] Kveldslyset leikte over det glidande vatnet og spelte på krusingane. Ei lang tunge blei stukket opp i ermet mitt.» Her har vi en pastoral idyll som avbrytes av en plutselig gest, en hund, et stykke besværlig natur, som introduseres på en virkelig overrumplende måte, for både Bess og leseren.

Oversetter Brit Bildøen er på mange måter en beslektet forfatter, og hun tar rett og slett teksten og gjør den til sin. Og den mer gutturale og kantede nynorsken kler Juul påfallende godt, nesten bedre enn den mer strømlinjeformede danske språkdrakten. Språket kan åpenbare og forklare, men det språket som har en motstand i seg, er det som best kan levendegjøre noe. Bess, med alle sine idiosynkrasier, lever i Juuls tekst.

Rapporter fra et mareritt

De kunne skremme livet av de fleste. Det amerikanske bandet Suicide er litt av et syn under sin første konsert i 1971: Martin Rev står ubevegelig bak en synthesizer iført enorme insektaktige solbriller, mens Alan Vega raver rundt på scenen som en rockabillydemon og oppfører seg ganske truende. Vega utstøter plutselige skrik, og kroppen gjør uforutsigbare, spastiske bevegelser, blikket stirrer tomt fremover, og han viker ikke tilbake fra direkte kontakt med publikum. Suicide er pionérer i mer enn én forstand; ikke bare er de noen av de første i den amerikanske pønkbevegelsen, Vega følger også Iggy Pop og gjør konsertene til en slags overskridende kroppsperformances. Det avgjørende er imidlertid fraværet av gjenkjennelige instrumenter. All lyd blir generert via synthesizer og trommemaskin, noe som er helt uhørt på dette tidspunktet; Kraftwerk er bare så vidt i gang på den andre siden av Atlanterhavet. Lyden er repetitiv og øredøvende, og driver publikum til vanvidd. Enten forlater de lokalet eller så går de til angrep på bandet.

Den rene, enkle, kontrollerte stiliseringen som Kraftwerk står for, finnes ikke i Suicides musikk. Man tenker umiddelbart på to rom: kroppsrommet, med pulserende og bankende, hvesende og pumpende rytmer, og byrommet, med ulike uorganiserte lyder; et rumlende undergrunnstog, metallsøppelbøtter som velter, naboens ventilasjonsvifte. Lydene virker avpersonaliserte, underlig ufrivillige, som om det var snakk om en slags sampling eller montasje, en stil som på mange måter slår an tonen for den newyorkske avantgarderealismen som dukker opp i løpet av 70-tallet.

Vega er også billedkunstner: Han lager krusifiksaktige skulpturer av søppel og omfattende lysinstallasjoner med et virvar av flokete ledninger. Vega og Rev lever et improvisert gateliv og er opprørt over krigen i Vietnam og politikken til Nixon. Vega er med på å starte det alternative galleriet A Project of Living Artists på Manhattan, der det er naturlig å både arbeide, sove, stille ut og spille konserter. Som Lou Reeds er Vegas sangtekster ofte snapshotportretter av outsidere, blant annet av forkomne Vietnam-veteraner med sønderskutt bevissthet, det direkte resultatet av politiske beslutninger. Med den fryktinngytende «Frankie Teardrop» virker det som om Vega rapporterer fra et mareritt mens det utspiller seg. Han er noe annet enn en sanger, han er en skuespiller som virkeliggjør en verkende bevissthet og trekker oss med inn i tilstanden. Men Suicides spektrum er bredt; det er også plass til det svermeriske og sensuelle – til og med det direkte corny. Rev setter av og til rytmeboksen på Bossanova og Vega snøvler som en beruset Elvis i en forlatt hotell-lounge.

Suicide blir del av den eksperimenterende NYC-avantgarden som får navnet No Wave, med deltakere som Sonic Youth og Lydia Lunch, men en ung Marc Almond suger også til seg før han reiser tilbake til England og danner Soft Cell, et av de mange synthbandene fra det tidlige 80-tallet som til forveksling ligner Suicide. I 2010 er Rev og Vega begge over 70 år og har imponerende nok vært aktive gjennom fem tiår. David Nobakhts biografi fra 2004 tyder på at bandet ikke alltid har nytt å bli kunstnerisk bestjålet uten referanse, men sanger som «Ghost Rider» går nok aldri riktig av moten – dessverre, kunne man si, siden sangen er enda en bitter kritikk av Amerikas krigs- engasjement rundt på jorden og de som må betale: «America America is killing its youth», synger Vega. Senest har den britisk-tamilske multikunstneren og aktivisten Maya Arulpragasam (kjent som M.I.A.) samplet fra «Ghost Rider» i sangen «Born Free» som følges av en kontroversiell video regissert av Romain Gavras, hvor amerikanske tropper er engasjert i systematisk utrydding av rødhårede. Videoen er sensurert på YouTube på grunn av voldsscenene, nettopp nå hvor Amerika fremdeles gjør en ganske god innsats for å drepe sine barn. Og Suicide? De står på scenen – kanskje for siste gang – i København 27. august i år, hvor de vil fremføre sin første plate i sin helhet. Alan Vega forklarer i 1985 hvordan han og Rev kom på det dystre bandnavnet: «Suicide was always about Life. But we couldn't call it Life. So we called it Suicide because we wanted to recognize life.»

Susanne Christensen, Klassekampen 6. juli 2010

Skeive visjoner

Agnes Bolsø
Folk flest er skeive. Queer teori og politikk
Sagprosa, 159 sider
Forlaget Manifest 2010

Vi kjenner henne igjen på fliret. Agnes Bolsø er førsteamanuensis ved Senter for kjønnsforskning, NTNU i Trondheim, og er blant de norske kjønnsforskerne som figurerer i Harald Eia og Ole-Martin Ihles populærvitenskapelige tv-serie Hjernevask som gikk på NRK våren 2010. Bolsø sier klart fra, helt fra første stund, 10. juli 2009, da hun får en fornemmelse av at hun er invitert til et program med en helt annen agenda enn det som har blitt forespeilet henne. Grunnen til at jeg kan vite datoen så presist, er det rundt 50 sider lange ekstramaterialet i boka, med tittelen Eia-prosessen, som består av den uredigerte e-postutvekslingen mellom Bolsø og Eia, et urovekkende dokument som etter min mening burde gi Eias og NRKs behandling av saken et ganske frynsete rykte.

Denne delen av boka taler for seg selv, det egentlige tyngdepunktet ligger imidlertid i det oppgjøret med norsk homopolitikk som utgjør resten av boka, og som best kan betegnes som en politisk pamflett, med alt hva det innebærer av vilje til å omsette drømmer og teorier til handling. Her strømmer inspirasjonen fra såkalt skeiv («queer») teori inn i et svært praktisk og handlingsorientert skrift hvor ideer formuleres i klart adresserte henvendelser til diverse interesseorganisasjoner og kommunale og statlige seksualpolitiske tiltak.

Men hva er det med kjønn og språk? At kjønn omtales som en språklig kategori kan sikkert vekke en viss kastrasjonsangst («ikke abstraher bort penisen min, din slu kjønnsforsker!»), men det er kanskje lettere å henge med hvis vi ser på helt vanlige, bevisste eller ubevisste manøvrer som menneskepsyken utfører mer eller mindre konstant; vi identifiserer oss, eller gjør det motsatte, sier dette er ikke jeg, dette er du, dette er noe annet, dette tar jeg avstand fra, dette peker jeg på, dette navngir jeg på en måte så det ikke kommer under huden på meg. Denne markeringen av forskjeller viser seg også i de rasjonelle vitenskapene, hvor noen mener at det homospesifikke skiller seg permanent fra det heterospesifikke og danner en fast prosentdel av enhver befolkning, en minoritet verden over. Andre vil gå så langt som til å si at det homospesifikke er genetisk bestemt, en ekstrem forskjellsmarkering som åpner opp for at avviket kan velges bort før fødselen, den suverent mest ubehagelige underteksten i Hjernevask-programmene.

Queerteoriens svar lyder litt annerledes, her følger flere forskere Michel Foucaults tanker hvor kategorier som «homofil» anses som et begrep dannet på et bestemt tidspunkt i historien. For rettighetsforkjemperne har det imidlertid vært viktig å tydeliggjøre den homofile identiteten, enten det handler om et strategisk grep eller om en klippefast tro på at homofili er en sann kjerne som man kan stå fram og bekjenne. Bolsø mener at 70-tallets rettighetsbevegelser på mange måter har seiret, og at det er på tide å revidere strategiene. Norsk homopolitikk er fremdeles innstilt på rettighets- kamp, men som Bolsø ser det, forsvarer man retten til en flik av virkeligheten, en ghetto. Hun ser snarere hetero og homo som deler av hverandre, som situasjonsbestemte posisjoner vi alle kan gli inn og ut av som en del av vår grunnleggende – og ja, medfødte – seksuelle potensial. Bolsøs utmelding er klar: «Jeg ønsker å vise at diskusjonene om skeiv teori og skeiv politikk angår folk flest i langt større grad enn tradisjonell homopolitikk har gjort.» Dette handler nemlig ikke om «de der borte», dette handler ikke om minoriteter, dette handler om oss.

Før Bolsø tar sin argumentasjon videre, rydder hun opp i sitt forhold til Hjernevask. På en seriøs måte imøtegår hun forskerne som har fått sine resultater iscenesatt som nye og friske og i opposisjon til et herskende samfunnsorientert hegemoni ved universitetene. Denne anmelderen må imidlertid ta seg hardt sammen for ikke å bryte ut i krampelatter, en latter som i klippingen av Hjernevask ble selve symbolet på verdensfjern, akademisk arroganse. Men det er sikkert en smule arrogant å avvise en teori om at lengden på ringfingeren har en helt spesifikk biologisk sammenheng med individets seksuelle orientering. Tut gjerne i vuvuzela-hornet ditt her.

Det evinnelige queerteoretiske snakket om å oppløse kategorier kan sikkert vekke ubehag. Det er stor forskjell på om vi oppfatter det som et frigjørings- eller et mordforsøk, om vi føler oss frie med eller uten klare identitetsmarkører. Ikke minst kan det ramme heltemodige individer som har identifisert seg sterkt med kampen for homorettigheter. Men det er nok likevel verdt å forsøke å face the strange ch-ch-changes, som David Bowie synger, ikke bare for vår egen skyld, men også for våre barns. Bolsø bruker en rekke intervjuer med unge mennesker som del av sin argumentasjon, og denne gruppen av helt vanlige norske tenåringer forteller om nokså komplekse begjærsrelasjoner hvor hetero og homo forekommer som sterkt situasjonsbestemte tilstander.

Det er dessverre ikke alltid en kriminell handling å lukke utopiske mulighetsrom. Vi går alle inn og ut av mer eller mindre labile perioder av kjønnstrøbbel, perioder som ofte bedømmes som feiltrinn, og som kan oppleves som smertefulle, men det er også her det finnes ansatser til nye verdener. Det vitale spørsmålet er om vi vil kvele det, eller la det sette spor i oss, og inn i politikken.

Susanne Christensen, Klassekampen 26. juni 2010

Siste natt med gjengen

Bret Easton Ellis
Imperial Bedrooms
Roman, 149 sider
Kagge forlag 2010

Bret Easton Ellis’ forfatterskap former seg som et nettverk av intertekstuelle referanser, hvor et virusaktig persongalleri popper opp i periferien, igjen og igjen. Den konstant dopete rikmannssønnen Clay fra Less than Zero (1985) og den psykopatiske massemorderen Patrick Bateman fra American Psycho (1991) og flere andre vil enkelt og greit ikke begrense seg til deres eget romanunivers. Både Clay og Bateman har småroller hist og her, men følges mer grundig opp i de to siste Ellis-romanene. Lunar Park (2005) er ingen direkte oppfølger til American Psycho, men Bateman-figuren manes fram en siste gang, som en annen demon, side om side med selvbiografiske beretninger om en utbrent forfatter og hans alkoholiserte og voldelige far.

Den nyeste romanen, Imperial Bedrooms, er en tydeligere fortsettelse av Ellis’ debutroman Less than Zero som holder seg fint i dag som en moderne klassiker, et ikonisk generasjonsportrett av rich kids i California på 80-tallet. Her vender Clay hjem fra studier på Østkysten og over fire uker mellom jul og nyttår tegnes det opp et bilde av en vennekrets og en livsstil med alle nødvendige ingredienser: massive mengder av kokain og valium, tv-skjermer i en endeløs MTV-loop, seksuell ambivalens, mørke solbriller som aldri røper blikkretningen, rastløs bilkjøring, speil, reklameskilt, sitater fra poplåter, glitrende svømmebassenger og rå vold.

Clay er i en slags krise, i kursiverte avsnitt hører vi om foreldrenes skilsmisse og en bestemors kreftdød, og det er her 18-årige Clay etableres som en fallen engel og en mulig moralist. Clay driver ellers stort sett passivt gjennom landskapet, angst og depresjon murrer, men uttales sjelden. Hans blikk preges av en slags nullpunktserfaring: Alt som hefter ved den californiske livsstilen framstår sanselig og vakkert midt i den totale meningskollapsen. Clay er i sentrum, men han er ikke her. Hans funksjon er båndopptakerens, som fanger inn den overfladiske samtalen.

Less than Zero er et mesterverk når det gjelder å utelate informasjon, bygge opp et trykk i teksten og gradvis puffe leseren mot et uunngåelig voldscrescendo. Den seksuelle ambivalensen er også med på å bygge opp spenningen; mange elskere av begge kjønn er i sirkulasjon, inkludert Clays ekskjæreste Blair, men seksualiteten fikseres og navngis aldri, den artikulerer seg utelukkende gjennom handlinger.

I min utgave av debutromanen siteres Los Angeles Times, hvor en begeistret anmelder mener å ha lest en oppdatert versjon av J. D. Salingers The Catcher in the Rye (1951). Det finnes tematiske likheter, begge bøker handler om oppvekst og meningstap, men formmessig er de ganske forskjellige. Artig nok slår nettopp Imperial Bedrooms an en monologisk bekjennende tone, som om vi lyttet til en moderne Holden Caulfield. Men Ellis nærmer seg en hardkokt forfatter som Raymond Chandler, snarere enn Salinger. Som del av den nødvendige oppsummeringen, konkretiseres mye av det som ligger uuttalt i debutromanen. Anslaget er imidlertid strålende: «De hadde laget film om oss.» Less than Zero ble ganske riktig filmatisert i 1987 og en av de mange små fallgruvene som skal få oss til å sluke teksten, ikke som fiksjon, men som en sann fortelling, er nettopp starten: Vennegjengen sitter på kino, ser på seg selv og kommer med ironiske kommentarer.

Clay er en langt mer aktiv figur nå, og han vakler heller ikke i sin heteroseksuelle legning. Vennegjengen har delt seg mer tydelig i de suksessfulle (Blair og Trent) og de mer desperate og halvkriminelle (dopdealeren Rip og the beautiful loser Julian, den eneste som vi med sikkerhet vet at Clay hadde følelser for i sine unge år). Clay er manusforfatter og navigerer ganske slingrende i et landskap hvor jenter legger seg etter ham, ikke for å få rollen som kjæreste, som han tror, men for å se ansiktet sitt på filmlerretet. Et spill er i gang, hvor grensene mellom fiksjon og «virkelighet» viskes ut. Clay blir på mange måter framet, og tenker man etter så handler vel framing nettopp om å plassere en person i en slags fiksjon som omgivelsene bekrefter som virkelig.

Imperial Bedrooms er en ganske effektiv og underholdende roman. Debutromanen brukes som en tekstkropp som forfatteren spiser seg inn i, hvorpå noe annet kan vokse ut av restene. Det som er blitt Ellis’ signatur – ultravolden – spares vi heller ikke for, og det er virkelig hårreisende saker.

Kagge forlag har verdenspremiere på lanseringen, romanen rammer det amerikanske publikummet først 15. juli. Men det skal godt gjøres å få Ellis’ kortfattede og rytmiske replikker til å svinge like bra på norsk. Oversetter John Erik Frydenlund kan nok ikke lastes helt og holdent for dette, men det skjærer i ørene når for eksempel Clay roper: ”Det kommer ikke til å skje, Blair.” Så skaff deg den engelske utgaven på en flyplass et sted, og kos deg noen timer på stranden.

Susanne Christensen, Klassekampen 12. juni 2010