Saturday, November 29, 2008

Vold og velferd

Gøhril Gabrielsen
Svimlende muligheter, ingen frykt
Aschehoug 2008
Roman, 172 sider

Det er med glede jeg kan konstatere at den svenske poeten Johan Jönson nettopp har vunnet Aftonbladets litteraturpris. Jönson – som er ekstremt produktiv; han nesten spyr ut det ene gigantiske verket med dystopisk sciencefictionaktig poesi etter det andre – har nylig gitt ut den 800 sider lange Efter arbetsschema (2008), og prisjuryen sier følgende: “Den handlar om vård, omsorg och våld. Om arbetet i grafitfabriken och i vård- och omsorgsfabriken. Efter arbetsschema gestaltar de arbetande kropparna och kropparna det arbetas med. Den väjer inte för att visa den automatiserat vårdande och våldsamma cyborg som handen och laxativet tillsammans utgör.”

Når jeg samtidig sitter med nesen i Gøhril Gabrielsens andre roman kan jeg ikke la være å tenke på den klangmessige likheten i de svenske ordene ”vård” (omsorg) og ”vold” – for det rammer midt i temaet for romanen om de to søstrene – Ragna og ”jeg” – som lever isolert i et hus på Finnmarksvidda. Her er pronomenene deilig ustabile (vi kan plutselig gli fra 1. til 2. og 3. person), men det er et faktum at den navnløse søsteren som forteller historien er bundet til sengen, lammet i underkroppen: hun er prisgitt Ragnas sviktende vilje til å gå inn i rollen som en selvoppofrende og godhjertet omsorgsperson.

Det kvelende – og til tider dunkelt sadistiske – forholdet mellom de to søstrene er ikke del av den institusjonaliserte omsorgsfabrikken, ingen profesjonelle pleiere kommer til huset, institusjonen lurer bare som en trussel i bakgrunnen; den syke søsteren skal bort – og hun har neppe noe å si i saken. Da Ragna innleder et forhold til Johan, som nettopp har flyttet inn i nabohuset, blir saken klar: noen må ta ut søpla. I alle forhold (fra toalettbesøk til seksualitet) er grensene mellom søstrene brutt ned, og dette tapet av distanse vipper relasjonen mot det rå og brutale.

Den syke søsteren har et hyperaktivt intellektuelt sinn, noe som ikke sjelden går hånd i hånd med en bevegelseshemmet kropp, hun virker faktisk som en annen Sauermugg [edit: jeg hinter til hovedpersonen i Siamesisk (1997) som altså ikke hedder Sauermugg] – med referanse til Stig Sæterbakkens bisarre skapning fra romanen med samme navn (1999). Den syke driver blant annet med ordspill, og de intime forbindelsene mellom makt og språklige forskyvninger anskueliggjøres fint via hennes skriblerier:

Smerter, skitt, dritt og piss, krykkekvinnen skal jeg nedkjempe for enhver pris!
Pris smerter, skitt og piss, for jeg krykkekvinnen skal nedkjempe enhver dritt!


Gabrielsen klarer faktisk å lukke opp de psykiske rommene en smule; langsomt, umerkelig, og det er en lettelse. Små handlingsmettede plotlinjer strekker seg ut, både i form av flashbacks, en vill bryllupsfest og en krangel om råderett over utmarka. Forfatteren skriver seg stille og rolig bort fra enhver glorifisert venstresideromantisk humanisme, her er maktrelasjonene alt annet enn svart-hvitt, og ikke minst: Det er en fryd å lese en tekst med en så sanselig og uredd omgang med de materielle sidene ved livet. Det er en masse villskap og dritt her, og det hensetter meg i en lett vibrerende, håpefull tilstand.

Susanne Christensen, Klassekampen 29. november 2008

Saturday, November 22, 2008

Bak lukkede dører

Cathrine Knudsen
De langtidsboende
Roman, 191 sider

Det er sjelden man er i et land som virker fremmed nå til dags. Allikevel, hvis man ikke kan portugisisk er det lett å føle seg lost i Lisboa. Jula 2003 går jeg rastløst rundt på Fnac i Lisboa, en av bøkene jeg kjøper er Sophie Calles "Douleur exquise" (på engelsk "Exquisite Pain"), boken er på fransk (fransken min kunne vært bedre), men har likevel så mye ved seg – foto, faksimiler av diverse dokumenter – at det går an å "lese" den. Boken er lukket, og likevel åpen.

Calles kunstverk (bøker, utstillinger) oppstår på grunnlag av aksjoner, intervensjoner, ofte en detektivaktig virksomhet hvor tilfeldig utvalgte personer på gaten skygges, og spor – en slags bevis – samles inn. Verkene kan sies å undersøke hva det vil si å kjenne noen og å være fremmed, kanskje begge deler samtidig, en slags testing av grenser.

I Cathrine Knudsens andre roman følger vi tre kvinner, en av disse er Irene, som jobber på et pensjonat i Bergen. Irene interesserer seg spesielt for de langtidsboende på pensjonatet, folk som bruker de midlertidige rommene til noe annet enn ferie, folk som kanskje er plassert der for en stund av sosialen eller lignende. Likhetene mellom Irene og Sophie Calle er slående, og signalet er vel også klart nok: på forsiden av romanen ser vi et fotografi tatt av Calle som i prosjektet L'Hotel (1981) tok seg jobb som stuepike for en stund, for å nærme seg gjestene ut i fra de sporene de etterlot seg på rommene.

Irene er imidlertid ikke den første av de tre som vi støter på. Først treffer vi en av de langtidsboende, Anine, og det er ikke et lett møte. Anine virker fobisk og stiv, hun bruker mengder med sminke, hun går stivt ned trappen, hun irriterer seg over lyden av prat og lukten av andre mennesker, hun er ukomfortabelt sosialt, hun åpner bare døra for deg hvis hun er nødt. I begynnelsen tror jeg Anines begrensede rom også er romanens, og jeg gruer meg. Et ensomt menneske i et rom skrevet fram (uten tvil!) av et ensomt menneske i et rom, hvor mange sånne bøker finnes det? Tusenvis – og nei, ikke alle er gode.

Og dette kunne virkelig blitt en sentimental affære, kunne det ikke? En roman som dette, om en kunstner forkledd som stuepike, som endelig oppnår en slags kontakt med dem som lever i de lukkede rom, de som lever uten navn, uten å ellers etterlate seg spor i verden, annet enn som en ansiktsløs gruppe; De Syke, de som sitter på benken i parken, de som har diverse diagnoser, som ikke passer noe sted i utdanningssystemet, de ugjenkjennelige. Men dæven, dette er ikke sentimentalt. Da Irene sammenligner noen sminkeinnsmurte håndklær hun finner på Anines rom med verk av Caravaggio blir det tydelig at her skal vi et helt annet sted. For dette blir bra.

Irene finner ting på disse rommene som hun bruker i sin kunst – som object trouvés, funne objekter, og som de første surrealistiske collagene fra 1920-tallet hvor avispapir og annet funnet materiale ble innarbeidet. Noen av tekstene som Irene finner viderebringes til leseren, en leser som ikke nødvendigvis har det helt enkelt underveis. Det er ikke alltid så lett å vite hvor vi er på vei hen, prosjektet synes uklart, eller: det utfolder seg langsomt, prøvende, under tvil, men et raseri skinner gjennom, lavmælt, men likevel et raseri. Irene iakttar Anine:

Akkurat som hunder som skal erklæres smittefrie før gjenforening med andre dyr, må disse menneskene en kortere eller lengre stund opphøre å eksistere for utenverdenen. De må hindres i å sette spor etter seg, for at det skal bli lettere for samfunnet å godta dem.

Den tredje kvinnen vi møter er Kjersti, "forskeren", som Irene kaller henne, en langtidsboende på attføring som forsøker å gjennomføre et forskningsprosjekt som skal smelte sammen sprikende erfaringer fra utdannelser innen naturpleie og sosialforskning. Resultatet er selvfølgelig et tilfelle av weird science, et selvbiografisk makkverk som ikke noe universitet kunne tenkes å anerkjenne som reell forskning. De tre kvinnene i romanen kan framstå som inkonsistente, de flyter inn i hverandre og virker av og til som aspekter av samme individ. Det gjør imidlertid ingenting; romanen er til tider gnistrende bra, tenksom og sint.

Susanne Christensen, Klassekampen 22. november 2008

Saturday, November 15, 2008

Poesipinglas hevn

Morten Øen
Ingenting, ingen, ingensteds, aldrig
Forlaget Oktober 2008
Roman, 301 sider

En del romaner de siste årene har tatt for seg små verdener i verden, små selvhøytidelige skuespillsamfunn som det går an å skrive satirisk om og – om mulig – på den måten kortslutte kretsløpene. Helene Uri tok for seg universitetsverdenen i De beste av oss (2006), Ari Behn tok for seg medie- og kjendisverdenen i Entusiasme og raseri (2006) og før det forsøkte Abo Rasul (Matias Faldbakken) seg med visse deler av den No Logo-entusiastiske venstresida i Macht und Rebel (2003). Faldbakken kom fra billedkunsten til litteraturen, og var en stund i stand til å kortslutte resepsjonen, som plutselig måtte spørre seg om dette virkelig var Litteratur eller ett eller annet listig tilfelle av konseptkunst. Nå har konseptkunstens kjølige beføling av de litterære kretsløpene fått et slags gjensvar – Morten Øen (som har ti diktsamlinger og et par romaner bak seg) har satt seg fore å stjele ilden tilbake, denne gangen er det den veldig kule og selvfølgelig bunnkorrupte samtidskunstscenen som er nødt til å se seg parodiert; parodien av parodien, så å si.

I romanen med den overdrevent negerende tittelen følger vi kunstfotografen Frank og hans bestrebelser på å gjøre samtids- kunstscenen. Frank er under forvandling fra orginalitetens og autensitetens strålende tinder til den sorteste, mest illusjonsløse og kalkulerte posering som han mener skal til for å gjøre ham til stjerne. Han henger med sine to kompiser, den autodidakte figurative maleren Jon Kristian (som er både storselgende og stor i kjeften) og «poesipingla» Andreas som av grunner jeg ikke skal komme nærmere inn på hinker rundt på ett bein, semi-kastrert, gjennom romanen.

Franks forvandling speiler seg på alle plan; der hvor han før satte håndverket høyt, tok seg tid til å forberede måltider som en gourmet og siktet seg inn mot det inderlige i sine kjærlighetsrelasjoner, ser han nå gradvis lyset. Under Marius Wangs presentasjon på Fotogalleriet fatter Frank at bilder kan stjeles, han forstår appropriasjonskunsten som en slags sexy og avansert form for likegyldighet og – ikke minst – en karrieremulighet med gode stipendordninger.

Med utgangspunkt i Roland Barthes' tanker om fotografiet i Det lyse kammer og Susan Sontags essay «Å betrakte andres lidelse» tråler han seg gjennom diverse pornosider på internett, på jakt etter de mest grenseoverskridende bildene han kan kopiere. Innrednings- arkitekten Trine gjør sitt inntog, først for å style hans leilighet, for siden å gjøre Frank selv til et møbel i en slags x-treme makeover s/m-sex som blant annet inkluderer amatørkirurgi. Jakten på den mest radikale gesten er i gang, og det bærer avsted til både New York og Berlin. Motivasjonen ser ut til å være en slags avansert form for penismisunnelse, Franks kunstverk kulminerer i avantgardistenes purile pissekonkurranse.

Det stråler en nesten arktisk kulde ut av Øens roman, et klima hvor det ikke ville vært overraskende å finne Patrick Bateman henslengt med en drink i et hjørne. Øen har i intervjuer stilt seg selv i forlengelsen av romanfiguren Frank (Øen selv figurerer for øvrig som en fullstendig irrelevant poet som leser opp på et arrangement som Frank stresser forbi), han har holdt på som en Onkel Modernist og skjelt ut det håndverksmessige forfallet som han mener å finne i crossover- og appropriasjonskunsten. Disse grepene synes han å se som et entydig forfall, en grunnleggende uetisk praksis, men er det ikke minst like mye god/dårlig kunst som skapes av kunstnere som abonnerer på myten om originalitet som på den glade appropriasjonsnihilisme?

Okei, men i romanuniverset blir da Frank grundig overkjørt til slutt, og jeg er ikke sikker på om ikke Øens forsøk på å skape debatt om samtidskunsten er en crossoverpraksis i seg selv, en slags poesi- pinglas hevn over det kunstfeltet som med stigende interesse har nærmet seg Litteraturen. Om ikke annet så ble jeg veldig kald da jeg leste, men egentlig også gledelig overrasket; boka er effektivt skrevet selv om debatten delvis fortaper seg i noen litt for enkle motsetninger.

Mara Lees roman Ladies (2007) kulminerer, som Øens roman, også i en kaotisk performance på et galleri og tematiserer på lignende vis en dypfrossen visuell kultur og hvilke monstre en sånn kultur kan produsere. Lee har som Øen brutt ut av poesighettoen, hun har bevart sin kunstneriske integritet og samtidig beveget seg ut i et felt hvor hun faktisk kan risikere å bli lest av et større publikum. Bunner det i en desillusjonert holdning til poesien? Kanskje, men selv i en bestselgende roman kan poesien smugles inn – et poetisk prosjekt er noen ganger større enn poesien som sjangerkonvensjon. Nye rom både kan og bør åpne seg for poesipingla som vil fram, det er bare å kopiere ideen.

Susanne Christensen, Klassekampen 15. november 2008

Sunday, November 09, 2008

En hendelse!

Utflukt
#2/3 2008
Performativ tekst
Red. Kjersti Instefjord, Ingebrigt Hetland, Elin Høyland

Det skjer alltid; å nærme seg begrepet ”performativitet” sender
meg både ut i sciencefictionaktige verdensteorier og inn i det ultraprivate, inn i samlingen av selvbiografiske anekdoter – det er i luften, love is all around. Det foreliggende nummeret av Utflukt har klart og tydelig begrenset seg til å handle om performativ tekst, men la oss nå allikevel ta rundturen: hvorfor popper dette begrepet ”performativitet” plutselig opp overalt – både i litteraturen, kunsten og akademia? Er det en spesiell magi knyttet til de seks stavelsene? Ikke så vidt jeg vet, og vi har da ganske lenge (siden 80-tallet, eller hvorfor ikke siden antikken) snakket om forskjellige former for iscenesettelse, om det teatrale, om ritualer og pærfårmance, har vi ikke?

Den såkalte performative vendingen har foregått på flere plan samtidig: i tekst og i samfunnet, i kunsten og i politikken. Forskjellige former for utvisking av grenser fører til at vår vanlige oppfattelse av hvordan verden er skrudd sammen ut fra en rekke fastlåste motsetningsforhold (offentlig/privat, teori/praksis, politikk/underholdning, kunst/populærkultur, vitenskap/følelser, og så videre) er på gli, ikke nødvendigvis ut i en tilstand av forfall (”alt er den samme suppa”), men mot en radikalt annerledes – og muligens mer dynamisk – organisering. Nå ved årtusenskiftet er ikke kulturen lenger et urokkelig, forutbestemt system (som den gangen Gud, konge og fedreland holdt hierarkiene sammen), men snarere en oppfinnelse i kontinuerlig utfoldelse, noe vi alle er med på å produsere.

Skal vi zoome inn på den performative teksten står den selvsagt i forhold til scenerommet, til dramatikken, men vel så mye til retorikken. For å sirkle inn en teksts performative kvaliteter bør man kikke etter dens retoriske overflate, tekstens maske og gester. Teksten forstås i dette perspektivet som en hendelse, et møte, snarere enn et lukket system som leseren kan betrakte distansert. Perspektivet er forlokkende, for via et begrep om performativitet kan kunstverket plutselig forstås som en ytring på linje med hendelser i samfunnet: en politisk tale, en sportsbegivenhet, et terroristangrep. Vi husker de historiske avantgardenes drøm om kunstens realisering, direkte i hverdagslivet. Forestillingen om at kunsten kan være konstituerende, at den kan knytte an til eksistensen, snarere enn å danne et såpebobleaktig, løsrevet Disneyland, en uforpliktende sfære der vi kan glemme oss selv og bli barn igjen.

Men Utflukt, da! Utflukt er et tidsskrift, det er ingen nyhet, men i akkurat dette tilfellet er Utflukt også en event – oppfordringen fra redaksjonen lød nemlig slik: "Korleis kjem det performative til uttrykk på papiret? Har du en performativ tekst – eller tror du kan skrive ein? Send din tekst til UTFLUKT og bli med i tevlinga!" "Wordwhore" heter vinnerteksten, (skrevet/agert av Ådel Odilon) og nummeret bygges opp rundt denne. Det er absolutt bra stoff her; mildt introduserende tekster om det franske tekstlaboratoriet Oulipo, om librettoen, om Thomas Bernhard og Heiner Müller og en morsom poetologisk drøm drømt av Gunnar Wærness, pluss diverse installasjonskunstneriske innslag.

Den teksten som slår sokkene av meg er imidlertid ikke (bare) vinnerteksten (som er ganske god), men den svenske poeten og kjønnsforskeren Hanna Hallgrens bidrag. Hallgren er en av få akademikere som våger å la slusene stå åpne mellom poesien og forskningen, noe jeg først og fremst kan konstatere ut fra hennes heftige og ofte appell-lignende (her tenker jeg 1. mai!) poetiske utladninger.

Jeg vet imidlertid ikke hva som er på spill i Mikkel Astrups tekst om Samuel Beckett, jeg kan ikke tro det er et eksperiment, jeg kan faktisk ikke tro det er en tekst som gir mening, hverken strengt akademisk (visstnok idealet) eller som performance, annet enn et tilfelle av bad writing – hva skjer for eksempel her: "Hans [altså Becketts] tekstlige eksperimenter gir stegvis grobunn for å gå videre inn i en problematikk om hvordan litteratur kan være et reelt medium for å fremvise og animere de krefter som leserens intuisjoner er viklet inn i gjennom abstraksjon av fornemmelsesnivåets realitetsgrunnlag." Hø?

En annen pussig ting er at de to vinnertekstene som trykkes begge spiller ut kvinnekroppen og/eller det kvinnelige begjæret som en påtrengende, eksistensiell situasjon, mens ingen av de mer analyserende tekstene tar fatt i dette (anmelderen gestikulerer trøtt mot vinduet, utenfor blinker ordene "Hélène Cixous" og "Kathy Acker" i neon). Men hei, verden er da heller ikke perfekt, er den?

Susanne Christensen, Klassekampen 8. november 2008

Saturday, November 01, 2008

En praktisk skjønnhet

Lars Frost
Ubevidst rødgang
Gyldendal, København 2008
Ingeniørroman, 302 sider

En merkelig følelse av gjenkjennelse slår meg da jeg får øye på den siste romanen til Lars Frost. Designet, sammen med Marlene Hartmanns fargesprakende illustrasjoner, oser bokstavelig talt av 70-tall; disse samfunnsdebatterende romanene (av Dea Trier Mørch og så videre) som lå rundt omkring på sofabordene den gangen mitt blikk var i cirka samme høyde som bordflatene. Lars Frost er vel ett av de unge, lysende håp i dansk litteratur allerede – han fikk et gjennombrudd med den rastløse (alle romanene hans kan faktisk kalles rastløse) Smukke biler efter krigen fra 2004. Sjanger- betegnelsen den gangen var "knaldroman" (en høyste ekspressiv og monologiserende hovedperson, Lasse, står i sentrum) mens Ubevidst rødgang har fått betegnelsen "ingeniørroman". Det strømmer da også en åpenbar infrastrukturell entusiasme fra sidene, hvor et nettverk av ingeniører og deres respektive relasjoner belyses på skift som ... ja, litt som når kameraet snurrer rundt inne i en sirkel av ansikter i That 70s Show, hvor de alle får plass til en replikk hver.

Her finnes både free love og studiesirkler og en viss utopisk stemning; man er med på å bygge velferdsstaten, helt konkret. Det bygges broer som aldri før, disse ingeniørkunstens ypperste mesterverker som står og stråler i sin praktiske skjønnhet. Slik er det også hos Frost, det er snarere flyplassens samlebånd (ypperlig beskrevet!) enn sommerfugler og blomster som vekker imaginasjonskraften her.

Titlen Ubevidst rødgang (med det lekre 70-talls twang) spiller på et begrep fra trafikken: i et fotgjengerfelt følger folk ofte mekanisk etter hverandre hvis en skiller seg ut og går på rødt lys. I begrepet lurer (trafikk)døden, og det er også døden som åpner romanen, hvor Eriks lillebror Karsten dør av sin hippieinspirerte livsstil. Romanen deler seg i to, den ene foregår i Danmark (man kan si at det er kollektivet, eller landet, som er den egentlige hovedpersonen), og den andre i Italia: i Roma, hvor én har mistet livet i et tilfelle av ubevisst rødgang. Velferdsstatens utopiske drive, som vibrerer i disse ingeniørsjelene, synes å implodere i en hektisk turistindustri, i møtet med Den Andre, og noe urovekkende er på vei, kan det være slutten på velferdsstaten? Som i E.M. Fosters A Room with a View (1908), hvor det pendles mellom Italia og et viktoriansk England, trer det spesifikt danske frem på bakgrunn av det spesifik italienske (store armbevegelser und so weider).

Den nye danske sosialrealismen (eller nytenkningen av 70-tallets sosialrealisme, som blant annet også kan ses hos Naja Marie Aidt og Helle Helle) tar for seg provinsen, som om Danmark for første gang har fått en bygdelitteratur, dette landet som ellers er én stor by. En av de tydeligste forskjellene fra 70-tallet er at det sosiale og det skjønne ikke står i noe motsetningsforhold: for det sosiale trer neppe fram fra disen bare forfatteren kvitter seg med alle begreper om skjønnhet.

Og et begrep om skjønnhet og form finnes absolutt hos Frost: Ubevidst rødgang er nesten ubegripelig velskrevet, så velskrevet at det knaser mellom tennene. Noe er på gang i setningene, en wienervalsaktig velopplagthet langt ut over det vanlige. Tidligere har Lars Bukdahl forsøkt å innkretse den nye litterære esprit i Generationsmaskinen (2004): Frost pludrer, påstår Bukdahl. Ut av den storbyfascinerte 80-tallspoesien og den nevrotiske 90-tallsminimalismen kommer endelig en sødmefylt pludrende maksimalisme, et vitalt, nytt beat som klarer å parre estetisk fryd med en viss utadrettet debattiver.

Etter at Anders Fogh Rasmussen i 2001 beamet seg ned som et space alien badet i laserlys og lanserte den borgerlige maktovertakelsen som et slags år null, for deretter å sette i gang en heidundrende kulturkamp, er det gode grunner til å se nærmere på 70-tallet for å spørre seg: hva gikk tapt? Frost er subtil, men undergangs- stemningen i andre halvdel av romanen er ikke lett å riste av seg. Her er det for eksempel John som er på vei til New York for å ta entusiasmen helt ut:

Hvem ved, måske kommer jeg aldrig tilbage, siger John og griner. Det bliver da vidunderligt for dig, siger Erik. De har en helt anden tilgang til tingene derovre, de har en meget mere åben og opfindsom businesskultur derovre, forklarer John. Det er større, siger han. Flere muligheder for den enkelte. Højere til loftet. Bredere horisonter. Længere kredit og bedre renter.

Susanne Christensen, Klassekampen 1. november 2008