Saturday, June 26, 2010

Skeive visjoner

Agnes Bolsø
Folk flest er skeive. Queer teori og politikk
Sagprosa, 159 sider
Forlaget Manifest 2010

Vi kjenner henne igjen på fliret. Agnes Bolsø er førsteamanuensis ved Senter for kjønnsforskning, NTNU i Trondheim, og er blant de norske kjønnsforskerne som figurerer i Harald Eia og Ole-Martin Ihles populærvitenskapelige tv-serie Hjernevask som gikk på NRK våren 2010. Bolsø sier klart fra, helt fra første stund, 10. juli 2009, da hun får en fornemmelse av at hun er invitert til et program med en helt annen agenda enn det som har blitt forespeilet henne. Grunnen til at jeg kan vite datoen så presist, er det rundt 50 sider lange ekstra- materialet i boka, med tittelen Eia-prosessen, som består av den uredigerte e-postutvekslingen mellom Bolsø og Eia, et urovekkende dokument som etter min mening burde gi Eias og NRKs behandling av saken et ganske frynsete rykte.

Denne delen av boka taler for seg selv, det egentlige tyngdepunktet ligger imidlertid i det oppgjøret med norsk homopolitikk som utgjør resten av boka, og som best kan betegnes som en politisk pamflett, med alt hva det innebærer av vilje til å omsette drømmer og teorier til handling. Her strømmer inspirasjonen fra såkalt skeiv («queer») teori inn i et svært praktisk og handlingsorientert skrift hvor ideer formuleres i klart adresserte henvendelser til diverse interesse- organisasjoner og kommunale og statlige seksualpolitiske tiltak.

Men hva er det med kjønn og språk? At kjønn omtales som en språklig kategori kan sikkert vekke en viss kastrasjonsangst («ikke abstraher bort penisen min, din slu kjønnsforsker!»), men det er kanskje lettere å henge med hvis vi ser på helt vanlige, bevisste eller ubevisste manøvrer som menneskepsyken utfører mer eller mindre konstant; vi identifiserer oss, eller gjør det motsatte, sier dette er ikke jeg, dette er du, dette er noe annet, dette tar jeg avstand fra, dette peker jeg på, dette navngir jeg på en måte så det ikke kommer under huden på meg. Denne markeringen av forskjeller viser seg også i de rasjonelle vitenskapene, hvor noen mener at det homospesifikke skiller seg permanent fra det heterospesifikke og danner en fast prosentdel av enhver befolkning, en minoritet verden over. Andre vil gå så langt som til å si at det homospesifikke er genetisk bestemt, en ekstrem forskjellsmarkering som åpner opp for at avviket kan velges bort før fødselen, den suverent mest ubehagelige underteksten i Hjernevask-programmene.

Queerteoriens svar lyder litt annerledes, her følger flere forskere Michel Foucaults tanker hvor kategorier som «homofil» anses som et begrep dannet på et bestemt tidspunkt i historien. For rettighets- forkjemperne har det imidlertid vært viktig å tydeliggjøre den homofile identiteten, enten det handler om et strategisk grep eller om en klippefast tro på at homofili er en sann kjerne som man kan stå fram og bekjenne. Bolsø mener at 70-tallets rettighets- bevegelser på mange måter har seiret, og at det er på tide å revidere strategiene. Norsk homopolitikk er fremdeles innstilt på rettighets- kamp, men som Bolsø ser det, forsvarer man retten til en flik av virkeligheten, en ghetto. Hun ser snarere hetero og homo som deler av hverandre, som situasjonsbestemte posisjoner vi alle kan gli inn og ut av som en del av vår grunnleggende – og ja, medfødte – seksuelle potensial. Bolsøs utmelding er klar: «Jeg ønsker å vise at diskusjonene om skeiv teori og skeiv politikk angår folk flest i langt større grad enn tradisjonell homopolitikk har gjort.» Dette handler nemlig ikke om «de der borte», dette handler ikke om minoriteter, dette handler om oss.

Før Bolsø tar sin argumentasjon videre, rydder hun opp i sitt forhold til Hjernevask. På en seriøs måte imøtegår hun forskerne som har fått sine resultater iscenesatt som nye og friske og i opposisjon til et herskende samfunnsorientert hegemoni ved universitetene. Denne anmelderen må imidlertid ta seg hardt sammen for ikke å bryte ut i krampelatter, en latter som i klippingen av Hjernevask ble selve symbolet på verdensfjern, akademisk arroganse. Men det er sikkert en smule arrogant å avvise en teori om at lengden på ringfingeren har en helt spesifikk biologisk sammenheng med individets seksuelle orientering. Tut gjerne i vuvuzela-hornet ditt her.

Det evinnelige queerteoretiske snakket om å oppløse kategorier kan sikkert vekke ubehag. Det er stor forskjell på om vi oppfatter det som et frigjørings- eller et mordforsøk, om vi føler oss frie med eller uten klare identitetsmarkører. Ikke minst kan det ramme heltemodige individer som har identifisert seg sterkt med kampen for homorettigheter. Men det er nok likevel verdt å forsøke å face the strange ch-ch-changes, som David Bowie synger, ikke bare for vår egen skyld, men også for våre barns. Bolsø bruker en rekke intervjuer med unge mennesker som del av sin argumentasjon, og denne gruppen av helt vanlige norske tenåringer forteller om nokså komplekse begjærsrelasjoner hvor hetero og homo forekommer
som sterkt situasjonsbestemte tilstander.

Det er dessverre ikke alltid en kriminell handling å lukke utopiske mulighetsrom. Vi går alle inn og ut av mer eller mindre labile perioder av kjønnstrøbbel, perioder som ofte bedømmes som feiltrinn, og som kan oppleves som smertefulle, men det er også her det finnes ansatser til nye verdener. Det vitale spørsmålet er om vi vil kvele det, eller la det sette spor i oss, og inn i politikken.

Susanne Christensen, Klassekampen 26. juni 2010

Saturday, June 12, 2010

Siste natt med gjengen

Bret Easton Ellis
Imperial Bedrooms
Roman, 149 sider
Kagge forlag 2010

Bret Easton Ellis’ forfatterskap former seg som et nettverk av intertekstuelle referanser, hvor et virusaktig persongalleri popper opp i periferien, igjen og igjen. Den konstant dopete rikmannssønnen Clay fra Less than Zero (1985) og den psykopatiske massemorderen Patrick Bateman fra American Psycho (1991) og flere andre vil enkelt og greit ikke begrense seg til deres eget romanunivers. Både Clay og Bateman har småroller hist og her, men følges mer grundig opp i de to siste Ellis-romanene. Lunar Park (2005) er ingen direkte oppfølger til American Psycho, men Bateman-figuren manes fram en siste gang, som en annen demon, side om side med selvbiografiske beretninger om en utbrent forfatter og hans alkoholiserte og voldelige far.

Den nyeste romanen, Imperial Bedrooms, er en tydeligere fortsettelse av Ellis’ debutroman Less than Zero som holder seg fint i dag som en moderne klassiker, et ikonisk generasjonsportrett av rich kids i California på 80-tallet. Her vender Clay hjem fra studier på Østkysten og over fire uker mellom jul og nyttår tegnes det opp et bilde av en vennekrets og en livsstil med alle nødvendige ingredienser: massive mengder av kokain og valium, tv-skjermer i en endeløs MTV-loop, seksuell ambivalens, mørke solbriller som aldri røper blikkretningen, rastløs bilkjøring, speil, reklameskilt, sitater fra poplåter, glitrende svømmebassenger og rå vold.

Clay er i en slags krise, i kursiverte avsnitt hører vi om foreldrenes skilsmisse og en bestemors kreftdød, og det er her 18-årige Clay etableres som en fallen engel og en mulig moralist. Clay driver ellers stort sett passivt gjennom landskapet, angst og depresjon murrer, men uttales sjelden. Hans blikk preges av en slags nullpunktserfaring: Alt som hefter ved den californiske livsstilen framstår sanselig og vakkert midt i den totale meningskollapsen. Clay er i sentrum, men han er ikke her. Hans funksjon er båndopptakerens, som fanger inn den overfladiske samtalen.

Less than Zero
er et mesterverk når det gjelder å utelate informasjon, bygge opp et trykk i teksten og gradvis puffe leseren mot et uunngåelig voldscrescendo. Den seksuelle ambivalensen er også med på å bygge opp spenningen; mange elskere av begge kjønn er i sirkulasjon, inkludert Clays ekskjæreste Blair, men seksualiteten fikseres og navngis aldri, den artikulerer seg utelukkende gjennom handlinger.

I min utgave av debutromanen siteres Los Angeles Times, hvor en begeistret anmelder mener å ha lest en oppdatert versjon av J. D. Salingers The Catcher in the Rye (1951). Det finnes tematiske likheter, begge bøker handler om oppvekst og meningstap, men formmessig er de ganske forskjellige. Artig nok slår nettopp Imperial Bedrooms an en monologisk bekjennende tone, som om vi lyttet til en moderne Holden Caulfield. Men Ellis nærmer seg en hardkokt forfatter som Raymond Chandler, snarere enn Salinger. Som del av den nødvendige oppsummeringen, konkretiseres mye av det som ligger uuttalt i debutromanen. Anslaget er imidlertid strålende: «De hadde laget film om oss.» Less than Zero ble ganske riktig filmatisert i 1987 og en av de mange små fallgruvene som skal få oss til å sluke teksten, ikke som fiksjon, men som en sann fortelling, er nettopp starten: Vennegjengen sitter på kino, ser på seg selv og kommer med ironiske kommentarer.

Clay er en langt mer aktiv figur nå, og han vakler heller ikke i sin heteroseksuelle legning. Vennegjengen har delt seg mer tydelig i de suksessfulle (Blair og Trent) og de mer desperate og halvkriminelle (dopdealeren Rip og the beautiful loser Julian, den eneste som vi med sikkerhet vet at Clay hadde følelser for i sine unge år). Clay er manusforfatter og navigerer ganske slingrende i et landskap hvor jenter legger seg etter ham, ikke for å få rollen som kjæreste, som han tror, men for å se ansiktet sitt på filmlerretet. Et spill er i gang, hvor grensene mellom fiksjon og «virkelighet» viskes ut. Clay blir på mange måter framet, og tenker man etter så handler vel framing nettopp om å plassere en person i en slags fiksjon som omgivelsene bekrefter som virkelig.

Imperial Bedrooms
er en ganske effektiv og underholdende roman. Debutromanen brukes som en tekstkropp som forfatteren spiser seg inn i, hvorpå noe annet kan vokse ut av restene. Det som er blitt Ellis’ signatur – ultravolden – spares vi heller ikke for, og det er virkelig hårreisende saker.

Kagge forlag har verdenspremiere på lanseringen, romanen rammer det amerikanske publikummet først 15. juli. Men det skal godt gjøres å få Ellis’ kortfattede og rytmiske replikker til å svinge like bra på norsk. Oversetter John Erik Frydenlund kan nok ikke lastes helt og holdent for dette, men det skjærer i ørene når for eksempel Clay roper: ”Det kommer ikke til å skje, Blair.” Så skaff deg den engelske utgaven på en flyplass et sted, og kos deg noen timer på stranden.

Susanne Christensen, Klassekampen 12. juni 2010