Saturday, December 23, 2006

Hyggekolonialisme

Pablo Llambías
De elskendes bjerg
Gyldendal 2006
Roman, 212 sider

Den danske forfatteren Pablo Henrik Llambías (f. 1964) har i anledning sin nyeste utgivelse sløyfet mellomnavnet Henrik. Nå står bare de forholdsvis eksotisk-lydende delene av navnet igjen, noe som kler omslagsdesignet strålende – en mørk fjellsilhuett med en vakker lilla solnedgangshimmel over – dette lukter bestselger, dette lukter romantikk, dramatikk.

Og De elskendes bjerg er nettopp dét, en kjærlighetsroman med et plott som langt på vei følger en skjematisk dramakurve vi gjenkjenner fra diverse soaps: En mor ligger for døden, på sitt dødsleie røper hun at familiens overhode Jannik ikke er Luisas biologiske far, at hun derimot er resultat av en affære med en spanjol, Gerardo, som moren møtte på en feriereise til Torremolinos på 70-tallet.

Sannheten rammer den lille familien som en annen sjokkgranat. Virkeligheten er med ett slag forandret, familien har levd på en livsløgn, et helt verdensbilde bryter sammen. I avsnitt etter avsnitt oppspores historien, sett fra skiftende fortellerperspektiver, om Birthes affære med Gerardo – men reisen er ikke helt bekvem. Llambías ryster leserens forventninger godt og grundig, sprekker åpner seg i fortellingen som ikke helt underbygger den sjangermessige tryggheten som etablerte seg ved første øyekast.

Llambías har et ganske omfattende forfatterskap bak seg, elleve prosautgivelser er det i posen, og det dreier seg om en prosa som ikke sjelden betegnes som konseptuell – hva nå det skal bety? Jo, romanene, for eksempel den ofte nevnte Rådhus fra 1997, framstår som selvbevisste – og selvavslørende – konstruksjoner. Llambías' realisme er en avantgarde-realisme som unnflyr forestillingen om det organiske, enhetlige verket hvor det virkelige skrives fram uten samtidig å ville diskutere nøyaktig hva dette virkelige er for en størrelse. Vanlig realisme tar ting for gitt, naturaliserer sitt opphav. Nå representerer Llambías slett ikke en unik forfatterholdning, men med sin bakgrunn fra Kunstakademiet i København later han til å håndtere det splintrede romanverket en anelse mer sammenbitt og velinformert enn de fleste.

Llambías' forfatterskap hylles ofte for sine estetiske og politiske kvaliteter, litt sjeldnere for sitt engasjement i det man kan kalle en begjærets diskurs. Ikke desto mindre løper det et begjærets spor gjennom de fleste romanene hans – man kan si at det mikses inn, liksom en konseptkunstner mikser det maleriske inn i kunsten sin. Det er det irrasjonelle, kroppsvæskene, gråten, det førspråklige hyl, som splitter og desentrerer verkene.

I De elskendes bjerg er det framfor alt moren Birthe som er bærer av det irrasjonelle begjæret, men Birthe er også den som mest stedig kjemper mot seg selv. Og her får Llambías virkelig skovlen under det moderne mennesket: Temaet er autentisiteten som ideologisk konstruksjon, nærværets ideologi som en repressiv størrelse. Birthe deltar nemlig i utallige selvutviklingskurs som skal få henne til å finne seg selv, en reparasjonsfilosofi som spores tilbake til 60-tallets forestillinger om menneskets frigjøring. Det er dette tilstedeværelsesteatret som produserer endeløse rekker av knuste, kjærlighetsløse subjekter.

Det er nærliggende å assosiere til Michel Houellebecq når man leser De elskendes bjerg, spesielt i det bitende portrettet av en turistindustri som utfolder seg som en moderne hverdagslig hyggekolonialisme. De to spanske tjenerne Gerardo og Luis gjør seg spanske for Birthe og venninnen Anja, de får Spania til å fungere – eksotismen er et selvbevisst show, en act, som vises fram for de besøkende. Også Houellebecq har skrevet om hyggekolonialismen, den gjensidige utnyttelsen som den moderne turismen er et uttrykk for, og strekker likedan sine undersøkelser tilbake til 60-tallets frigjøringsideologier.

Men verre skal det bli med Birthe – og her utfolder den bitre ironien seg for alvor. Det hun betegner som den tragiske sannheten om datterens sanne opprinnelse, også den baserer seg på en mental forskyvning. For hun har rett og slett husket feil. Men da datteren Luisa står på de elskendes fjell i Málaga, stedet som ble hennes mors syndefall, påminnes vi den middelaldermyten som knytter seg til nettopp fjellet: om de elskende som ikke kan få hverandre og jages i døden utfor klippen. Her står Luisa nå med Amir, en illegal flyktning fra Marokko. Og det er ikke menn med stokker som kommer for å skille dem ad, men en rabiat skandinavisk immigrasjonslovgivning.

Danske kritikere har lovpriset De elskendes bjerg for bokas presise språk, men slutten har vært tung å svelge – «too much», sier man i Politiken, «merkelig», sier man i Information. Politisk litteratur er utnevnt til en hot ny trend i Danmark, men spørsmålet gjenstår stadig: Hvorfor er ikke danske bokanmeldere i stand til å gjenkjenne politisk litteratur, selv når den spretter opp og biter dem i nesa?

SC, Klassekampen 23. december 2006

Saturday, December 16, 2006

Bluferdig entusiasme

Nordahl & eftf. Nr. 3 - 4/2006
Tema: Intervju & samtale

Jung Forlag ble grunnlagt av Brynjulf Jung Tjønn i desember år 2000, og har siden spredd seg i varierende former. Prosjektet beveger seg motstrøms - fra nett mot papir - og har senest utmyntet seg i tids- skriftet Nordahl & eftf. Nærværende nummer har «intervju & sam- tale» som sitt fokus, et tema som åpner for en blid understrøm av litteraturinteresse rettet mot stemmen, nærværet, møtet, biografien.

I en rekke tekster, en ujevn bukett av sjangerundersøkende intervjuer, retter nysgjerrigheten seg ofte mot skriveprosessen, skrivesituasjonen, skriveskolen - tekstene får karakter av verksted- samtale og viser forfatteren som en oppnåelig og menneskelig stør- relse. Nordahl & eftf. vil ikke intellektualisere, men heller ikke riktig ikke-intellektualisere. Her finnes både damebladsinfo (Eldrid Lun- den vil reise til Nordpolen når hun har pensjonert seg!) og en affi- nitet for tegneserien, blant annet anvendt som intervjuform.

Nordahl & eftf. skygger nesten eksklusivt den noe fluffy kategorien samtidslitteratur; det er bare Geir Follevåg som i sin fine tekst «Å møte seg sjølv i døra» tillater seg en sving innom den litteraturhisto- risk funderte refleksjonen. I teksten tenkes det i retning av det mul- tiple jeg-et og selviscenesettelsen, her representert ved blant andre Jim Morrison og Jacques Derrida. Hvilket fører leseren videre til tidsskriftets humoristiske høydepunkt, det (hm!) fiktivt-utseende intervjuet med Matias Faldbakken: Iscenesatt som en sadistisk pønk- ass uttaler forfatteren festlige ting som «Det eneste som er fett med Solstad er det kritthvite, elektriske håret hans» og «Til gjengjeld er mine to romaner konseptuelle Fight Clubs, hvor jeg på sett og vis anser meg for å være den postmoderne Homer». Whoa, dude. Vi husker hvor høflig og veloppdragent Faldbakken ellers konverserer om subversjon

Redaktør Thomas Marco Blatt bidrar med et kilometerlangt intervju med poeten Steinar Opstad. Det utfolder seg slentrende, både gjen- nom byrommet og i tekstens form: Den litt retningsløse, lett blufer- dige entusiasmen som preget mange av intervjutekstene, gjør selve møtet til det viktigste.

Det skulle absolutt være plass til Nordahl & eftf. i den litterære andedammen, midt imellom nettbaserte fora for kreativ skriving og de noe tyngre tidsskriftene. Litt pepper må likevel drysses i såret: Enough is enough; i 2006 er det en sport nesten kjemisk renset for fare å komme slepende med Eirik Vassendens tynnslitte begrep om «risiko i poesien», er det ikke? Og hvorfor lage tidsskrift uten om- tanke for det visuelle? Bra lay-out går det vel an å få til, også når
det dreier seg om en ikke-kommersiell lavbudsjett-produksjon.

SC, Klassekampen 16. december 2006

Monday, December 11, 2006

Svensk fuzz

Lars Mikael Raattamaa
Svensk dikt
Modernista 2006

Lars Mikael Raattamaa var sistemann på scenen sent lørdag kveld under Oslo Poesifestival i 2005. Her framførte han blant annet det lange diktet «ISRAEL - MÖRDARE» fra samlingen «Politiskt våld» (2003), som setning for setning veksler mellom beskrivelser av små hverdagslige tildragelser («Gruset på armarna kliar», «Har du fått lakanen jag skikade») og det stadig tilbakevendende refrenget «ISRAEL - MÖRDARE».

Raattamaa ropte så høyt den kvelden at det runget i den grønne teltduken som publikum var omgitt av. Stemmen brøt så klart igjennom, opp i lufta og ut på gata, at den uten problemer festet
seg på et kassettbånd, men også et sted dypt inne i meg: «ISRAEL - MÖRDARE» ble bevart på kassettbåndet, men også - skal vi si - i ryggmargen min et sted, hvorfra en stemme nå, som et annet troll i eske, reaktiverer seg ved mer eller mindre passende anledninger. Plutselig hvisker det «ISRAEL - MÖRDARE» i meg.

Der hvor «Politiskt våld» hadde et streetwise xerox-estetisk design, tar Raattamaas nye utgivelse seg betraktelig annerledes ut. Vi befinner oss et sted midt imellom koke- og salmebok: Sidene er gullrandete, boka er utstyrt med et grønt bånd som kan fungere som bokmerke, og diktene trer fram midt i en flom av små stiliserte blomsterornamenter. Dette er ikke en bok for gata, det er en bok for hjemmet.

Og tittelen er velkjent, i hvert fall i Sverige. Den originale «Svensk dikt» er nemlig et monster av en diktkanon, en mursteinstung anto- logi redigert av Lars Gustafsson. Den utkom for første gang i 1968, er siden blitt stående som et definerende verk: Vi aner at «Svensk dikt» har satt seg dypt i ryggmargen på alle små skolebarn i Sverige - Gustafssons utvalg har naturalisert seg som den gjeldende orden. Diktene påstås implisitt å springe ut på samme naturlige måte som de velordnede dekorative blomsterbukettene på forsida. Poetens stemme stiger fram like så naturlig og selvsagt som en entydig, ubøyelig definisjon på hva som er svensk.

Her er det Raattamaas nye versjon kommer inn: «[B]ruset utanfor betydelserna» hylles i diktet «Motpoetik» på første side - bruset er den bakgrunnsstøyen som trer fram når Gustafssons «Svensk dikt» klippes i stykker og remixes. I Raattamaas variant går finlands- svenske (sic!) Edith Södergrans «Landet som icke är» baklengs ord for ord, mens Göran Sonnevies «Om kriget i Vietnam» innledes med et ekko fra Homers «Illiaden»: «Sjung o du TV om ljuset som ändrades utanför fönstren.» Lignende forvrengninger hjemsøker diktene til bl.a. Erik Johan Stagnelius, Hjalmar Gullberg, Karin
Boye og Tomas Tranströmer.

Det ville vitterlig være en fordel, tror jeg - paradoksalt nok - om prekenen, innlæringen, satt dypt i kroppen på leseren, slik jeg forestiller meg at den gjør hos dem som kjenner Gustafssons antologi fra skolen. Da ville Raattamaas cut-ups ramme med maksimal effekt. De svenske anmelderne har møtt Raattamaas lille bok med begeistring, med latter - men kanskje det å le er litt det samme som å spy? Raattamaas fuzzpedal har i hvert fall potensial til å sende av sted en støybølge mot den svenske diktkanons primære manifestasjoner.

SC, Klassekampen 9. december 2006.

Saturday, December 02, 2006

Karikaturkrisemedisin

Trine Flattun Rogndokken, Hans Jacob Ohldieck (red.)
Prosopopeia nr. 3/2006 Tema: Poststrukturalismer

Det er blitt påpekt igjen og igjen, og det lar seg fint påpeke nok
en gang: French Theory eller «poststrukturalisme» er amerikanske sekkebetegnelser som er til for å «få litt orden på noen franske tenkere», som filosof Arild Utaker formulerer det i et intervju i nyeste nummer av Prosopopeia - studenttidsskriftet ved Institutt
for lingvistikk og litteraturvitenskap i Bergen.

Nummerets redaktører, Trine Flattun Rogndokken og Hans Jacob Ohldieck, har demonstrativt valgt å bruke flertallsformen: poststruk- turalismer. Det finnes ingen i dette selskapet som snakker seg bort på en teoretisk sky - nummeret synes å komme som bestilt, som svar på enda en karikaturkrise i rekken av karikaturkriser: Derrida- og Kristeva-karikaturene er et faktum i den norske offentligheten. Senest har filosof og samfunnsforsker Jon Elster uttalt de famøse ordene: «Når jeg leser en bok eller artikkel og støter på en positiv henvisning til Kristeva, Derrida, Deleuze, Lacan, Irigaray osv., stopper jeg å lese.»

Men å stoppe å lese er vel aldri noen god idé. I hvert fall er Proso- popeia et rungende keep reading, en godtgjørende oppfordring i et medielandskap som konsekvent vil høvle ned de skarpe kantene og skape glatthet og forenkling der hvor det burde være kompleksitet - ikke for kompleksitetens egen skyld, men fordi det å ta på seg kompleksiteten er å ta på seg et ansvar.

Grunnlaget for «poststrukturalismene» undersøkes nøye i første seksjon av bladet, som er viet filosofen Friedrich Nietzsche. Her viser redaksjonen seg som mer enn selgere av en teoripakke; de viser seg som utøvere av en praksis. For Nietzsche-seksjonen er forunderlig perspektivisk sammensatt - fire intervjuer og en lesning av Luce Irigarays amorøse, poetiske Nietzsche-bok «Amante marine» (1980) utgjør en helt bunt av forskjelligartede innfallsvinkler.

Etter dette følger de (gjen-)introduserende lesningene på linje, inklusive et nyoversatt Foucault-intervju, «Er mennesket dødt?» fra 1966. Selv i Kristoffer Jul-Larsens kritiske gjennomgang av Sokal-debatten (man kjenner kanskje til Sokal & Bricmonts «Fashionable Nonsense: Postmodern Intellectuals' Abuse of Science» fra 1998) nekter skribenten å overgi seg til de forut- sigelige forenklingene.

Prosopopeia er mildt bergensk regn på et tørt sted. Redaktør Rogndokken får her siste ord: «Så, når de som ergrer seg over den såkalte 'poststrukturalismen' vil kjøre nesa på 'poststrukturalisten'
inn i snøhaugen og si her er virkeligheten, og 'poststrukturalisten' spreller med armer og bein og nekter å gå med på at det er så enkelt, og når man hører henne rope inne fra snøhaugen i form av dempede ul: 'For hvem? Fra hvilket ståsted?', så betyr det altså ikke at 'poststrukturalisten' nekter for at noe er virkelig - hun sier ikke nødvendigvis at 'alt er relativt' på en livsfjern og irrasjonell måte.»

SC, Klassekampen 2. december 2006