Friday, October 21, 2011

Harald Eia said...
Hei Susanne!

Dette er en interessant anmeldelse av en interessant bok. Men som du sikkert skjønner: det er svært ubehagelig for meg å bli sammenlignet med ABB - ikke minst fordi jeg har barn som også kan lese (jeg får jo denne avisa hjem). Jeg kan jo ikke nekte noen å gjøre det, og du har sikkert grunner du synes er gode, men jeg synes jo selvfølgelig at dette er ganske drøyt. Men jeg kan jo ikke annet enn å håpe på at du ikke kommer til å fortsette å slå han og meg i hartkorn.

Mitt spørsmål er likevel, og dette lurer jeg virkelig på: hvorfor mener du at jeg er en sint mann - på samme måte som ABB? Hva er jeg sint på? Kvinner? Feminister? Det flerkulturelle samfunn? Sosialdemokrater? Det er ikke sikkert du tror meg når jeg sier det, men jeg er virkelig ikke sint på noe av dette. Og da vi laget Hjernevask, feks, var vi uttrykkelig opptatt av at vi ikke skulle (eller oppfatte som om vi skulle) "ta" feks feminister. Hvorfor skulle vi det? Jeg har aldri hatt noe problem med feminister eller feminismen.

Hvis det var noen følelser som preget Hjernevask-prosjektet, så var det to: først og fremst begeistring (for en del vtenskap, særlig psykologi) og sekundært ertelyst (ift det jeg mente var mange samfunnsforskeres blinde flekk/akilleshæl - og at det var gøy å pirke nettopp der).

Egentlig er det jo ikke så farlig at noen tillegger meg følelser (og tro meg: jeg er blitt tillagt mange), men når det knyttes opp til Norgeshistoriens største terrorist og drapsmann, og at det han og jeg driver med virkelig er sammenlignbart, da synes jeg du bør ha dokumentasjonen din og grunnene dine i orden.

Takknemlig for svar.

Vennlig hilsen Harald Eia

3:58 PM
Susanne Christensen said...
Hej Harald,

tak for respons, du er iøvrigt også velkommen til at skrive til Klassekampen. Jeg har ikke sammenlignet dig med ABB, dette er en misforståelse. Jeg skriver om sinte mænd i fiktion og non-fiktion og giver en række eksempler på nogle af disse mænd som har reageret på (desværre er massemord også at betegne som en reaktion) eller tematiseret køn og maskulinitet i offentligheden. Jeg nævner en del forfattere plus de to mest spektakulære eksempler på forskellige kraftfulde "performances" som har haft effekt i den norske offentlighed, nemlig din, via Hjernevask-programmerne og ABBs "terrorperformance" (vi husker at "performance" betyder en handling, dette ikke udelukkende med henvisning til et kulturudtryk), men det er ikke min intention at drage en direkte parallel mellem jer ... jeg forstår godt hvis du synes det er too close for comfort, men alligevel, der findes performanceteoretikere som fx Richard Schechner som netop taler om performance i udvidet forstand, som et begreb der går på tværs af fiktion/ikke-fiktion-skellet og altså kan bruges i forhold til kunst, kultur plus diverse historiske hændelser, selvom jeg mener vi bør være varsomme og ikke blande begreberne sammen; massemord er definitivt i en kategori for sig. Hvis det kan hjælpe noget så blev dette afsnit klippet af redaktøren, du kan se min oprindelige version herunder. Det du evt. kan føle dig stødt over er at jeg kalder dig sint, men jeg siger jo også at dig og ABB bruger forskellige metoder. At skabe debat via et fjernsynsprogram er inden for rimelighedernes (og lovens) grænser, at gøre som ABB gjorde er selvsagt ikke det, men jeg må tilstå at jeg stadig opfatter dig og ABB som mænd med armen i vejret i det samme klasselokale, I har spørgsmål om køn, I har ondt og vil lave om på tingene. Mit indtryk af dig som sint eller en person som har ondt kan du gerne stille spørgsmål ved, det ved jeg intet om for jeg kender dig ikke privat, men mit indtryk stammer bl.a. fra jeres behandling af Agnes Bolsø som er godt dokumenteret i hendes bog, og den generelle "sinthed" i måden at iscenesætte sig som en fyr med en fallisk mikrofon som styrter ind på stakkels forvirrede kønsforskeres kontorer og stiller spørgsmål. Nu har I jo sidenhen blinket med de blå øjne når I fik støtte af Ole Jørgen Anfindsen og andre, det er jo ikke jeres skyld at sinte mennesker kommer ud af busken og føler sig frigjorte af jeres tv-program, men der mener jeg alligevel at vi har et kollektivt ansvar, "tonen i debatten" har FrP måttet forholde sig til efter 22/7, og "tonen i debatten" blev jo svært aggressiv i løbet af 2010 (henviser bl.a. til hate-spam mod Geir Gulliksen i diverse kommentarfelter), så aggressiv at nogen af os valgte at flytte ud af landet, selvom den norske mediasfære selvsagt kan nå dig hvor du end befinder dig geografisk. Apropos, jeg har en deadline her i NYC og afslutter i denne omgang mit svar til dig. Men vær iøvrigt så snill at bemærke at jeg i min kritik af Kolnar netop irriterer mig over at jeg ikke synes at kønsproblematikker tages på alvor, og at jeg opfordrer til at vi nærmer os kønskriserne på et mere eksistentielt niveau, versus et underholdningsniveau.

"Listen af sinte mænd (både fiktive og ikke-fiktive) bliver stadig længere, og det er kønnet som gør ondt: De vandrer rundt i romaner af Michel Houellebecq, Lars Ramslie, Lars Ove Seljestad og Abo Rasul, eller de hedder Harald Eia og Anders Behring Breivik og bruger forskellige metoder til at bringe sit budskab frem i offentligheden."

/Susanne

6:11 PM
Harald Eia said...
Hei igjen.

Tusen takk for fyldig og godt svar - på en for deg hektisk dag. Det kan godt hende at jeg misforsto deg når jeg skrev at du sammenlignet meg med ABB. Men bare det å bli nevnt i samme setning med den mannen - med antydning om noen som helst paralleller - oppleves som du sikkert skjønner som forferdelig. Jeg kjenner folk som var på Utøya og har i likhet med alle andre grått og vært dypt fortvilet over det som skjedde 22. juli.

Jeg er enig i at Hjernevask-programmet lokket frem en del sinte, reaksjonære krefter - særlig på kommentarfeltene i avisene. Men for oss var dette bare en liten del av bildet; 49 av 50 mailer vi fikk, feks, var fra folk som syntes det vi formidlet var interessant. Mest kvinner. Noen menn. Og noen få mørkeblå gærninger. Det siste var ubehagelig for oss, og vi undervurderte nok at det var så mange av den typen som tok vårt prosjekt til inntekt for sine egne synspunkter, men vi oppfattet dem som en bisarr minoritet.

Om behandlingen av Agnes B: jeg skal la det ligge her. Men det lå ingen aggresjon i det fra vår side - bare at vi gjerne ville ha hennes uttalelser med i programmet. At mikrofonen var fallisk tenkte ikke vi på. Ideen var at jeg var ute på egen hånd (og slentret/buste inn på forskeres kontor), og da ser faktisk TV-mikrofonen sånn ut når man skal fange opp lyd under kaotiske forhold. Akkurat det grepet hadde vi stjålet fra en dokumentarfilm vi likte.

Kjernen i uenigheten vår handler kanskje om det du skriver her: "jeg stadig opfatter dig og ABB som mænd med armen i vejret i det samme klasselokale, I har spørgsmål om køn, I har ondt og vil lave om på tingene."

Jeg har sett denne analysen før; det at det er noe som smerter eller gjør vondt hos en del menn. Mulig det. Men jeg kan altså ikke med min beste vilje forstå hva som er vondt feks for meg. Eller hva jeg vil gjøre om, altså forandre ift kjønn, for den saks skyld (hvis jeg ville forandre på noe med Hjernevask, var det en faglig blindhet). Jeg har aldri blitt dårlig behandlet av kvinner og jeg føler meg ikke undertrykket som mann. Jeg har godt forhold til min eks-kone, jeg har to døtre boende hos meg 50% av tiden og jeg har en kul og høyt utdannet kjæreste. For å si det litt flåsete; jeg nyter på alle mulige måter godt av det moderne samfunnet menn og kvinner lever i nå.

Jeg skrev hovedfagsppgave i sosiologi om et konservativt forretningsblad; Farmand. Der haglet det med anklager om at "kvinnesakskvinner" (som det het da) var bitre og sure. Er det noe av de samme retoriske grepene du bruker når du mener at jeg har vondt og er aggressiv og sint? Det effektive med anklager om å være sur/sint/ha det vondt er jo at alle forsøk på å forsvare seg mot det oppfattes som et uttrykk for at man nettopp er sur/sint og har det vondt. Det er rett og slett vanskelig å forsvare seg mot - selv om jeg altså har forsøkt å NEKTE FOR AT JEG ER SINT OG HAR DET VONDT! Hehe.

Jaja. Interessant debatt dette, men jeg har ikke lyst til ta det i Klassekampen. Jeg prøver å ta meg en liiiten mediepause. Likevel: når noen skriver at ABB og jeg sitter med håndet i været i samme klasselokale; jeg synes det er drøyt og tar til motmæle. Og håper at også andre som - med rette - er bekymret for "tonen i debatten", er forsiktige nettopp med tonen i debatten og med å være så rask på labben med å trekke linjer mellom folk og ABB.

Vennlig hilsen Harald

7:53 PM
Susanne Christensen said...
Hej Harald,

tak for nok en kommentar. Jeg har ikke tid at svare lige nu, deadlines presser sig på, men tænkte at jeg skulle nævne min tekst i Vagant #3/2010 med titlen "Min kulturkamp" ... hvis du ikke allerede har set den. Det er bl.a. en læsning af "Født sånn eller blitt sånn?" ... som du siger i din første kommentar her; det var "gøy å pirke netopp der" ... vi pirker i hinandens smertepunkter, selvom du jo bruger mange kræfter på at fortælle mig hvor glad og tilfreds du er med tingenes tilstand.

1:45 PM
Harald Eia said...
Hei!

Takk for svar. Jeg har ikke lest artikkelen i Vagant, men det hørtes interessant ut. Skal leses!

Sorry mas om hvor fornøyd jeg er, men jeg hadde jo selvfølgelig ikke brukt masse krefter på det hvis det ikke du hadde anklaget meg for å være sint og ha det vondt på samme måte som ABB.

Ellers må jeg innrømme at jeg er litt overrasket at du ikke viker en millimeter ift å trekke paralleller mellom meg og en massedrapsmann. Mener du virkelig at det å henvise til performanceteoretikeren Richard Schechner rettferdiggjør å skrive at han og jeg ligner hverandre i vårt sinne over de samme ting, men at vi bare bruker ulike metoder for å bringe våre budskap frem i offentligheten? Sorry, men for meg vitner det du skrev der om dårlig dømmekraft. Og siden det ikke virker som om du ser hva som er galt med å gjøre det, får jeg bare oppfordre deg til å ikke trekke inn ABBs navn neste gang du skal omtale folk du er uenig med eller ikke liker.

Lykke til med deadline. NYC er jo en kul by, såpass kan vi være enige om.

Harald

4:38 PM
Susanne Christensen said...

Jeg synes at jeg har udtrykt tydeligt herover at jeg er klar over at der findes væsentlige forskelle mellem et debatskabende tv-program og massedrab, og jeg har også udtrykt mig i retning af at jeg forstår hvorfor du er opbragt. Men det går faktisk an at have en sådan opremsning som jeg har i min anmeldelse uden dermed at påstå at du og ABB har et fælles projekt. Kan ske du mener at det er anmelderens dårlige undskyldning nummer 1, men alligevel, jeg har svært lidt plads at skrive på, og det du såres over er jo at jeg ikke er i stand til at bringe nuancer ind i sagen som i større grad differencierer dig fra ABB. Well, så kunne jeg have holdt mig fra at nævne ABB, men det valgte jeg så ikke at gøre, i samvirke med min redaktør.

Jeg har jobbet med avantgarde, aktivisme og manifester og så videre, og har bl.a. i mit mastergradsprojekt skrevet om Beck-Nielsen og sammenhængene mellem tekst og handling. Det som kendetegner ABB er ufatteligt grusomme handlinger, plus et dårligt tænkt manifest. Valerie Solanas bakkede også op sin tekst med handling, nemlig drabsforsøget på Warhol, and the list goes on, vel at mærke en svært heterogen liste fuld af både heroes and villains. Jeg siger IKKE at ABB er en eller anden slags kunstner, men hvis man spørger sig hvad kritik er, så findes der en akse som ender ude i mørket et sted, udenfor loven. Dette kalder vi jo ikke kritik, men galskab, ikke sandt? En slags kritik gone wrong, lidt som de uendelige diskussioner i forhold til demonstrationer, hvilke midler kan tages i brug, kan vi smadre ting eller kan vi ikke.

Det er meget muligt at du mener at du selv har produceret et hyggeligt underholdningsprogram, men også de underholdende medieflader kan opfattes som aggressive og ødelæggende, det ved jeg for a fact at nogle har oplevet. Agnes Bolsø blev "dræbt" i en artikel af Lena Lindgren i Morgenbladet. Dette kalder vi et karakterdrab, det er en symbolsk handling, men også symbolske handlinger kan gøre megen skade. Midt i den værste Hjernevask-frenzy dukkede en kulturredaktør op på Twitter og annoncerede "RIP Judith Butler" ... RIP betyder som bekendt "rest in peace" - dette siges om folk som er afgået ved døden. Her må jeg igen vende tilbage til det kollektive ansvar vi har for den såkaldte "tone i debatten" ... vi kan kalde det en slags diskursiv virus, og en sådan er selvfølgelig ingens skyld, men derfor er den også alles ansvar, det er vores ansvar at ikke sprede hate speech for alle vinde, for nogle af os er svært påvirkelige, som papegøjer, bl.a. har jeg oplevet syge og ældre mennesker udtale sig svært racistisk og aggressivt, som om de som en anden båndoptager har indtaget en slags hate speech-virus. Langt farligere er selvsagt de mere handlekraftige individer som samles omkring brune blogs og så videre, den historie kender vi.

Som kritiker må jeg hele tiden spørge til min egen selvforståelse, og det er i min forståelse del af min opgave at bruge små, nøje placerede portioner af aggression. Dette er ikke fordi jeg vil nogen til livs personligt, men af alle de samme årsager, formoder jeg, som du har tænkt igennem i forhold til Hjernevask: Vi har brug for en kritisk offentlighed, etc. Meningsbrydning, flerstemmighed, snarere end en slags dvask konsensussuppe. Dette er at udøve demokrati, dette er at være vågen i verden og tænke og tale. ABB fungerer desværre både som et vrangbillede af dig og et vrangbillede af mig ... Lars Norén skriver dette i En dramatikers dagbok (2008), om drabsmanden og nazisten Tony Olsson: Hans ansigt er også mit. Det mest behagelige for os er at sige at ABB er genetisk disponeret, noget er galt med hans hjerne, men dermed frasiger vi os også alt kollektivt ansvar, og dette mener jeg ikke vi kan gøre.
En våt drøm

Knut Kolnar
Pornutopia. Glamour, kjendiskult, porno-chic, livsstilsex, konsum og begjær
Sakprosa, 273 sider

Sex er ikke som det pleide å være! Denne paniske samtidsdiagnosen står dr. art. i filosofi, Knut Kolnar, for. I et hesblesende tempo veksler han mellom et «før» og et «nå» for å påvise det seksuelle paradigmeskiftet som den vestlige verden angivelig gjennomgår i disse dager. Tittelen på utgivelsen legger an et optimistisk perspektiv, men i teksten virres det en del mellom et mer kritisk og forfallsorientert synspunkt, og en slags andpusten bejaelse.

Kolnar skyter med en til tider temmelig løs påstandskanon, og setter på fast forward gjennom 60- og 70-tallet og fram til samtiden. Hans bevismateriale er først og fremst film, og her ligger det en implisitt påstand om at Hollywood-produkter som Basic Instinct (1992) og American Pie (1999) inneholder viktige kulturelle representasjoner som er i stand til å si noe om hvordan vestlige mennesker lever livene sine i dag.

Det galleriet av figurer som dukker opp og signaliserer en ny tid, er blant andre filmskaperne Federico Fellini (1920–1993) og brystentusiasten Russ Meyer (1922–2004) – som begge representerer en relativt uskyldig og «gammeldags» seksuell imaginasjonskraft – pornoskuespillere som Jenna Jameson, Linda Lovelace og Ron Jeremy og moderne mediebabes som Madonna og Paris Hilton. De endringene som Kolnar sikter til handler blant annet om «mainstreaming» – en slags stilistisk sitatvirksomhet – av et undergrunnsfenomen som hardcore pornografi, nye stjernekulturer som muliggjøres av sosiale medier og realityshow og forskjellige former for kroppsmodifisering. Alt dette viser til vendingen mot et teatralt samfunn, men det er neppe nok å vinke til kameraet og konstatere at mennesket er blitt lekende, og at vi i høyere grad driver med selviscenesettelse.

Kolnars stilistiske ideal må være amerikanske Camille Paglia, som blant annet i sin legendariske studie Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson (1991) viser seg som en skarp polemiker og en vitalistisk teorihater, noe som frisetter hennes prosa fra all akademisk rigiditet og ut i en svulstig overdådighet som ofte står seg godt til den saftige tematikken. Paglia er et godt eksempel på highbrows som frigjør seg fra nerderiet og plasserer seg selv midt i talkshowoffentligheten, uten tvil noe som tiltaler Kolnar. Deres anmelder har så seint som i mars i fjor gått i bresjen for såkalt «sexy sakprosa» (i anmeldelsen av Elisabeth Beanca Halvorsens bok om Elfriede Jelinek), men spørsmålet er alltid om en litterær stil virker berikende eller snarere tilslørende; som en masturbatorisk unnvikelse, en våt drøm.

Kolnars ekstremt metaforrike stil har ikke den pagliske penns polemiske skarphet, og jeg blir ofte sittende og rope på en dekkende analyse, uten å få svar. Kolnar kopler sex til en slags truende, metroseksuell, nyliberal ideologi – very well, interessant, men det ender i løse fakter. Kanskje deres anmelder lever et kjedelig liv, men setninger som den følgende blir stående som en slags bisarr surrealisme: «Kvinner shopper menn som sko, og menn henger mannligheten på veldefinerte muskelstrukturer» – eh, hvor skjer dette, og can I join? Det går selvfølgelig an å påvise sosiologiske forandringer ut fra film- og medieanalyser, men i dette tilfellet virker teksten ofte empirisk svak og dårlig historisk forankret.

Det skal sies at Kolnar viser vilje til begeistring, og at han er god på å uttrykke den ambivalente, skrekkblandede fryden som den nye situasjonen åpner for – særlig for det mannlige kjønn, som er mindre vant til å bli framstilt som objekt, med de fordeler og ulemper det bringer med seg. Men vil vi først og fremst underholdes, med en pikant, avantgardistisk studie som tar pulsen på samtiden, eller er disse endringene for alvorlige til at vi kan la dem drukne i en sky av kreative metaforer?

Listen over sinte menn blir stadig lengre. De vandrer rundt i romaner av Michel Houellebecq, Lars Ramslie, Lars Ove Seljestad og Abo Rasul, eller de heter Harald Eia og Anders Behring Breivik og bruker ulike metoder for å bringe sitt budskap fram i offentligheten. Hvis vi ler av en studie som Kolnars, bør vi ikke le fordi det gjør vondt? Fordi vi føler disse voksesmertene på kroppen?

Susanne Christensen, Klassekampen 1. oktober 2011

Tuesday, October 18, 2011

På grund af massiv hate-spam har jeg midlertidigt lukket linket til Kolnar-anmeldelsen ned. Samtalen mellem Harald Eia og jeg er dermed ikke tilgængelig lige nu. Jeg skal gøre denne tilgængelig på et senere tidspunkt. Her i NYC er klokken kvart i 7 om morgenen.

Friday, October 14, 2011

Etter invasjonen

Geir Angell Øygarden
Bagdad Indigo
Dokumentar, 1132 sider

Da den japanske monsterfilmen Godzilla (1954) ble relansert sent på 90-tallet, var slagordet «Size does matter». Når det gjelder størrelse, har ikke norsk samtidslitteratur sett noen større rebell enn Karl Ove Knausgård, som mellom 2009 og i høst gir ut mammutverket Min kamp på flere tusen sider – og det er blant annet takket være figuren «Geir», en utstyrlig pratmaker, at sidetallet går opp.

I Bagdad Indigo takkes Saddam Hussein og George W. Bush «som tok initiativet til boken» og Knausgård (omtalt som «Min venn Hitler»), som er Geir Angell Øygardens redaktør og utgiver; det er på grunn av ham at Øygardens 11 notatbøker og 50 mikrokassetter med opptak er blitt til en bok. Vi har altså å gjøre med mamutverket bak mammutverket, en dokumentar som i utgangspunktet er en sosiologisk studie, men som med Øygardens sans for praktisk dannelse faktisk har brakt forfatteren i akutt livsfare. Hans første utgivelse, doktorgradsavhandlingen fra 2001 er også et praktisk-sosiologisk studie, av dynamikken i en stockholmsk bokseklubb, men det er et mildt sagt spesielt prosjekt å forsøke å wallraffe amerikanernes invasjon av Irak som den utspilte seg i 2003.

Bagdad Indigo er illustrert av fotografen Thomas Wågström, og på de første sidene blafrer noen flak av en kjøkkenrull, sarte og hvite. De har et blomstermønster preget inn i seg, og tankene mine går ofte tilbake til disse mens jeg leser. Geir reiser avgårde med den aktivistiske organisasjonen Human Shields, der fredsbevegelsens avantgarde kaster seg inn for å avverge krigen med egne kropper som innsats. Geir blir på bussen til Irak kjent som «Gay Angel» – en omskrivning av «Geir Angell» – og med sarte englevinger, som stykker av naivt blomstrete kjøkkenruller, skal han nå kaste seg inn i det amerikanske bomberegnet.

Første del av boka handler om reisen til Irak, om idealistene som en etter en reiser hjem. Øygarden trækker paralleller mellom Ken Kesey, forfatter av Gjøkeredet, og hans Merry Pranksters, som på 60-tallet reiste rundt i en buss i California og spredte det psykedeliske budskap. Men Øygarden er ingen hippieidealist, han bruker freden for å komme til krigen, det er krigserfaringen han vil fram til, og hans medskjold er både informanter og materiale.

Gay Angel er en behagelig forteller, han har et sylskarpt intellekt og bryter ut i det ene essayistiske partiet etter det andre, samtidig som han er transparent og energisk; vinden blåser gjennom ham og vi får innblikk i et omfattende persongalleri, først og fremst Angels medskjold. Angel flyter på en sky av sosial energi, og det ville ikke være feil å si at han flørter seg hele veien til Irak. Vi blir særlig kjent med Katharina (som kalles «fredsbimbo» fordi hun er bra på å komme i medias søkelys) og Pauline (etter en flørt mistenkes hun for å være CIA-agent). Den danske aktivisten Helene Dreyer er av en annen støpning, Geir sammenligner henne ærefryktig med Ibsens Brand.

Kan du forestille deg Shock and Awe sett nedenfra? Dette er bokas mest skrekkinngytende avsnitt. Geirs yndlingsforfatter er absurdisten Eugène Ionesco, ikke Bertolt Brecht, og absurd skal det da også bli. Det blir tidvis vanskelig å følge Geir i hans krigsekstase, for han har ofte øye for det sublime i bomberegnet, som på en pervers nyttårsfest i selskap med en gjeng festkledde skjeletter ligger den sorte humoren tykt utenpå dette avsnittet. Geir lar seg berøre poetisk av det faktum at han er i fare, som et menneskelig skjold utstasjonert på et vannverk. Etter et bombeangrep skriver han: «Jeg er høy som en albatross og har ikke følt meg så levende på mange herrens år. Virkeligheten er nærmest sensuell, som et dikt av Søren Ulrik Thomsen.» Det er rundt her leseren trenger en reality check: 1.700 bomber falt over Irak og 6.616 sivile ble drept.

En av de mest knusende beskrivelsene, er av medskjoldene Patricia og Yukikos raseri og fortvilelse over å ha reist så langt, for bare å ende opp handlingslammede, på orkesterplass i det bombene faller. Geir er verken opptatt av politisk nøytralitet eller kjønnsmessig likhet, for ham er det hardcore konfrontasjon som gjelder, enten det er i bokseringen eller i krigen, noe som gir ham et lettere usmakelig preg av Indiana Jones-machismo. Første og andre del, som også fyller mesteparten av boka, er et både interessant og problematisk dokument fra en ubegripelig situasjon, og ofte briljerer Øygarden i de essayistiske partiene.

I tredje del har Geir skiftet side, og hengt seg på en flokk amerikanske soldater som han fritter ut om krigen, men når diskusjonen når sitt høydepunkt, serveres vi en flat refleksjon om kjønn og krig, som bare viser det vi allerede vet om Geir, som han også sier om seg selv: Hans kvinnesyn er konservativt. Men så hyperreflektert som han er, klarer han utmerket å presentere et orientalistisk syn på lokalbefolkningen, for deretter å kokett unnskylde seg til Edward Said. Intellektuellt sett klarer han å gardere seg med et skjold av viten. Ingen fanger Gay Angel.

Susanne Christensen, Klassekampen 15. oktober 2011