Saturday, February 22, 2014

Formidlingsspiralis

Lars Mørch Finborud
Å slipe ned gravsteiner
Gyldendal 2014, 262 sider

Kurator på Henie Onstad Kunstsenter, Lars Mørch Finborud, fikk god respons i fjor for sin – i et norsk landskap – utradisjonelle roman De svarte skiltene. Ved første øyekast er det ingenting som tyder på at den nye boka hans, Å slipe ned gravsteiner, er en essaysamling om kunstmusikk, annet enn at de grafiske valgene på omslaget vekker assosiasjoner til John Cage, med tanke på Cages forsmak for dikt som kan leses vertikalt. Dette er neppe en stivsindig fagbok, men det er nå ikke fordi Finboruds valg av lederstjerner er direkte sjokkerende, eller setter seg voldsomt på tvers av den offisielle kanon: John Cage, Arne Nordheim og Jan Erik Vold vies god plass, og kan både i Finboruds subjektivistiske, kunstentusiastiske verden og i den «virkelige» verden – den offisielle kunsthistorien – aksepteres som avantgardistiske founding fathers.

Tekstene har stort sett vært publisert tidligere i forskjellige fora: Vinduet, Morgenbladet eller som del av kunstkataloger. Bokas komposisjon virker svært bevisst om sitt eget brudd med tradisjonell formidling, «objektive» kriterier og distansert, akademisk kunstkritikk. Første avsnitt er en slags tilblivelsesmyte, med selvbiografiske innslag og – kanskje viktigst av alt – historien om den gangen Finborud var elev av Stig Sæterbakken på Nansenskolen, og fikk Sæterbakkens must-read-liste med modernistiske forfattere. Et definerende øyeblikk for en ung mann: «Petit-nihilismens jærtegn sto over oss», som han selvironisk formulerer det. Etter det følger bokas egentlige kropp, en stripe med essays, som til tross for Finboruds act som energisk formidlingsspiralis (det gule fantasidyret fra den belgiske tegneserien Spirou et Fantasio), er svært faktaorienterte, ofte med vekt på forskjellige samarbeidskonstellasjoner på kryss og tvers mellom Norge og utlandet. Til slutt, for enda en gang å understreke detroniseringen av alle forsøk på «straight» formidling, får vi en rekke tidligere upubliserte raptekster som peker fram mot en av karakterene i De svarte skiltene, Gustimoldo.

Det er investert mye kjærlighet i tekstene, og grunnsynet er avantgardistisk: Kunsten er ikke en disiplin, men en transformativ erfaring, dermed må formidleren gå under strålen med hele kroppen og plaske rundt. Som nevnt har boka selvbiografiske innslag som skal gi oss inntrykk av hvem subjektet er som utsetter seg for kunsten, men denne delen virker litt for skisseaktig og uavklart. Det fortelles om relasjoner mellom sønner og farsfigurer både i starten (Finborud minnes den nå avdøde Sæterbakken) og avslutningen av boka (tittelen spiller på en drabelig historie fra Columbia om en ung kunstner som lager kunst ut av gravsteinen til faren sin, mafiabossen Pablo Escobar). Hvis kunstens frigjørende potensiale vektlegges, så er kunsten også et sted hvor makt kan forhandles, et sted hvor fraværende eller avstraffende autoriteter kan erstattes av symbolske fedre; fordypelsen i frihetssøkende kunstnerskap. Alt det er greit, but I’m left guessing.

Den ødipale dramatikken mellom fedre og sønner er en stor kulturell drivkraft som har sin berettigelse, men det er likevel med en viss sorg man kan konstatere av verken «objektive» eller subjektive kanoner tar særlig godt vare på kvinnelige kunstnerskap. Leseren må til side 172 før Finborud velger en kvinnelig kunstner (Laurie Anderson) som midtpunkt i en tekst, og til sammen teller boka to (!) tekster av den typen, om Anderson og Jenny Hval. Det er jo ikke sånn at de øvrige tekstene utelukker kvinnelige kunstnere, det gjør de langt ifra, men skjevheten er likevel vanskelig å overse. Det er vel ikke grunn nok til å legge Finboruds ellers så generøse verk i grus – det er mye å forundre seg over her – men det er likevel forstemmende hvis man setter sin lit til en kritikk som påstås å bli til utfra et maktkritisk standpunkt.

Formidlingsspiralis Finborud virker være venn med ethvert arkiv, om det er UbuWeb, avantgardekunstens skattekammer på nettet, eller diverse biblioteker og obskure platebutikker. En annen motivasjon – gjetter jeg – er en oppriktig desperasjon over at den eksperimentelle musikken ikke virker forlokkende på flere. Finborud jager etter eksentrisk viten, og tekstene hans har dermed også ofte underholdningsverdi. Til tider blir han dog litt for fiffig og upresis, for eksempel kjenner jeg ingen klubb i New York med navnet CBCG (mener han CBGB?), og No Wave kan neppe beskrives som en bølge (selv om det er morsomt med en ikke-bølge bølge); det var snakk om svært få band og noen filminstruktører i 1970- og 80-tallets New York, som riktig nok fikk et fantastisk rykte på seg senere. Finboruds tekster postulerer et vitalistisk brudd med konvensjonene, men hvor langt klarer forfatteren egentlig å flytte seg?

Susanne Christensen, Klassekampen 22. februar 2014

Saturday, February 01, 2014

Bedre enn fiksjon

Masha Gessen
Words Will Break Cement. The Passion of Pussy Riot
Riverhead Books 2014, 308 sider

Det er ikke vanskelig å forstå hvordan en forfatter kan forelske seg i dette materialet. Werner Herzog må ha følt noe liknende da han kom på sporet av bjørneentusiasten Timothy Treadwells skjebne og hans egne dokumentariske film fra livet som miljøaktivist i Alaska. I bunn og grunn er det historien om den tilbedende som spises opp av guden sin, bjørnene han forsøker å beskytte. Både Herzog og Masha Gessen blir til vann som strømmer rundt et unikt materiale, og løfter det fram. Herzogs film Grizzly Man (2005) har en mer tidløs kraft, mens Gessens bok plasserer seg i tida, midt i en anstrengt politisk situasjon rundt den nåværende russiske president Putins kritikkverdige styre.

Den russisk-amerikanske journalisten Gessen er selv en del av protestbevegelsen, og da Moskva eksploderte i demonstrasjoner i desember 2011, inspirert av den arabiske våren, var hun aktiv i de samme miljøene som jentene i Pussy Riot, og i 2012 kom Putin-biografien hennes, The Man Without a Face. Det originale materialet i denne boka er velkjent, men det er likevel en fryd å gjenlese Nadya Tolokonnikovas, Maria Alyokhinas og Yekaterina "Kat" Samutsevichs drepende intelligente sluttappeller etter en farseaktig rettssak på bakgrunn av det som nå bør betegnes som tidenes mest spektakulære – tja, hva skal man si, vellykkede? – politiske performance, Pussy Riots ultrakorte Punk Prayer i Frelserkatedralen i Moskva i 2012, som førte til lange fengselstraffer for de involverte. Sluttappeller, sangtekster, utskrifter fra rettssaker og brev fra fengselet er materiale som allerede foreligger, og lyser som en annen neonfarget balaclava.

Boka til Gessen er en sammenhengende fortelling som sømløst inkorporerer dette materialet, og hun legger ikke på noe press, stilen hennes er … ja, klar som vann. Det trengs ikke noe større effektmakeri, materialet taler for seg selv. Boka omtales i den engelskspråklige verden som den første boka om Pussy Riot, noe som ikke er helt sant, for det har kommet ut flere bøker på tysk allerede, som tegner opp en kontekst rundt begivenhetene: Sosiologen Mischa Gabowitschs gode og bredt informerende Putin kaputt!? Russlands neue Protestkultur (Edition Suhrkamp, 2013) og religionsforskeren Joachim Willems stivere og akademiske Pussy Riots Punk-Gebet: Religion, Recht und Politik in Russland (Berlin University Press, 2013). Ingen av disse har dog potensial som internasjonale bestselgere, det har derimot Gessens bok, som er designet for å fange blikket ditt i bokhandelen på flyplassen.

Tittelen, «Words Will Break Cement» er fra Nadyas sluttappell, her siterer hun den systemkritiske forfatteren Aleksandr Solzhenitsyn, og Gessen plasserer Pussy Riot både i en dissidentkanon og en avantgardekanon. Jentene selv har da også sørget for å ikke bare nevne vestlig kunst, filosofi og teori som inspirasjon, men også russiske kunstkollektiver som 1920-tallets OBERIU the Association for Real Art, og 1970-tallets moskvakonseptualister som Pussy Riot og aksjonsgruppa de vokste ut av, Voina, relaterer seg til. Gessen maser ikke med å gjøre jentene til stjerner, snarere er stilen hennes underspilt, og fokuserer på deres individuelle personligheter og hverdagsliv (som i HBOs dokumentarfilm lærer vi familiene deres å kjenne), mens hun beskriver deres vei inn i kunsten og aktivismen. Her er det også intervjuer med de mange anonyme Pussy Riot-aktivistene.

Nadia og mannen hennes, Petya Verzilov, som begge tidligere var drivkrefter i Voina, er de skitsmarte intellektuelle, og Maria er den hippieaktige miljøaktivisten som kommer til syne i kraft av brevene til venninnen Olya, skrift som vitner om litterært talent. Kat er den rasjonelle ingeniøren og dataprogrammereren hvis mest brilliante move er å sparke advokatene (som var uprofesjonelle og forsøkte å slå mynt på Pussy Riot), og på den måten redde seg til en betinget dom. It’s better than fiction, men den journalistiske dokumentarromanen har etter hvert blitt en utbredt og utvannet sjanger, nettopp derfor er det til å fryde seg over at Gessen skriver så nedtonet. Der andre forfattere forfaller til et klissete, hyperbolsk bildespråk som definerer det litterære som noe midt i mellom tegneserien og reklamespråket, skriver Gessen etisk bevisst, på grensen til det selvutslettende.

Susanne Christensen, Klassekampen 1. februar 2014