Saturday, February 22, 2014

Formidlingsspiralis

Lars Mørch Finborud
Å slipe ned gravsteiner
Gyldendal 2014, 262 sider

Kurator på Henie Onstad Kunstsenter, Lars Mørch Finborud, fikk god respons i fjor for sin – i et norsk landskap – utradisjonelle roman De svarte skiltene. Ved første øyekast er det ingenting som tyder på at den nye boka hans, Å slipe ned gravsteiner, er en essaysamling om kunstmusikk, annet enn at de grafiske valgene på omslaget vekker assosiasjoner til John Cage, med tanke på Cages forsmak for dikt som kan leses vertikalt. Dette er neppe en stivsindig fagbok, men det er nå ikke fordi Finboruds valg av lederstjerner er direkte sjokkerende, eller setter seg voldsomt på tvers av den offisielle kanon: John Cage, Arne Nordheim og Jan Erik Vold vies god plass, og kan både i Finboruds subjektivistiske, kunstentusiastiske verden og i den «virkelige» verden – den offisielle kunsthistorien – aksepteres som avantgardistiske founding fathers.

Tekstene har stort sett vært publisert tidligere i forskjellige fora: Vinduet, Morgenbladet eller som del av kunstkataloger. Bokas komposisjon virker svært bevisst om sitt eget brudd med tradisjonell formidling, «objektive» kriterier og distansert, akademisk kunstkritikk. Første avsnitt er en slags tilblivelsesmyte, med selvbiografiske innslag og – kanskje viktigst av alt – historien om den gangen Finborud var elev av Stig Sæterbakken på Nansenskolen, og fikk Sæterbakkens must-read-liste med modernistiske forfattere. Et definerende øyeblikk for en ung mann: «Petit-nihilismens jærtegn sto over oss», som han selvironisk formulerer det. Etter det følger bokas egentlige kropp, en stripe med essays, som til tross for Finboruds act som energisk formidlingsspiralis (det gule fantasidyret fra den belgiske tegneserien Spirou et Fantasio), er svært faktaorienterte, ofte med vekt på forskjellige samarbeidskonstellasjoner på kryss og tvers mellom Norge og utlandet. Til slutt, for enda en gang å understreke detroniseringen av alle forsøk på «straight» formidling, får vi en rekke tidligere upubliserte raptekster som peker fram mot en av karakterene i De svarte skiltene, Gustimoldo.

Det er investert mye kjærlighet i tekstene, og grunnsynet er avantgardistisk: Kunsten er ikke en disiplin, men en transformativ erfaring, dermed må formidleren gå under strålen med hele kroppen og plaske rundt. Som nevnt har boka selvbiografiske innslag som skal gi oss inntrykk av hvem subjektet er som utsetter seg for kunsten, men denne delen virker litt for skisseaktig og uavklart. Det fortelles om relasjoner mellom sønner og farsfigurer både i starten (Finborud minnes den nå avdøde Sæterbakken) og avslutningen av boka (tittelen spiller på en drabelig historie fra Columbia om en ung kunstner som lager kunst ut av gravsteinen til faren sin, mafiabossen Pablo Escobar). Hvis kunstens frigjørende potensiale vektlegges, så er kunsten også et sted hvor makt kan forhandles, et sted hvor fraværende eller avstraffende autoriteter kan erstattes av symbolske fedre; fordypelsen i frihetssøkende kunstnerskap. Alt det er greit, but I’m left guessing.

Den ødipale dramatikken mellom fedre og sønner er en stor kulturell drivkraft som har sin berettigelse, men det er likevel med en viss sorg man kan konstatere av verken «objektive» eller subjektive kanoner tar særlig godt vare på kvinnelige kunstnerskap. Leseren må til side 172 før Finborud velger en kvinnelig kunstner (Laurie Anderson) som midtpunkt i en tekst, og til sammen teller boka to (!) tekster av den typen, om Anderson og Jenny Hval. Det er jo ikke sånn at de øvrige tekstene utelukker kvinnelige kunstnere, det gjør de langt ifra, men skjevheten er likevel vanskelig å overse. Det er vel ikke grunn nok til å legge Finboruds ellers så generøse verk i grus – det er mye å forundre seg over her – men det er likevel forstemmende hvis man setter sin lit til en kritikk som påstås å bli til utfra et maktkritisk standpunkt.

Formidlingsspiralis Finborud virker være venn med ethvert arkiv, om det er UbuWeb, avantgardekunstens skattekammer på nettet, eller diverse biblioteker og obskure platebutikker. En annen motivasjon – gjetter jeg – er en oppriktig desperasjon over at den eksperimentelle musikken ikke virker forlokkende på flere. Finborud jager etter eksentrisk viten, og tekstene hans har dermed også ofte underholdningsverdi. Til tider blir han dog litt for fiffig og upresis, for eksempel kjenner jeg ingen klubb i New York med navnet CBCG (mener han CBGB?), og No Wave kan neppe beskrives som en bølge (selv om det er morsomt med en ikke-bølge bølge); det var snakk om svært få band og noen filminstruktører i 1970- og 80-tallets New York, som riktig nok fikk et fantastisk rykte på seg senere. Finboruds tekster postulerer et vitalistisk brudd med konvensjonene, men hvor langt klarer forfatteren egentlig å flytte seg?

Susanne Christensen, Klassekampen 22. februar 2014

No comments: