Saturday, February 01, 2014

Bedre enn fiksjon

Masha Gessen
Words Will Break Cement. The Passion of Pussy Riot
Riverhead Books 2014, 308 sider

Det er ikke vanskelig å forstå hvordan en forfatter kan forelske seg i dette materialet. Werner Herzog må ha følt noe liknende da han kom på sporet av bjørneentusiasten Timothy Treadwells skjebne og hans egne dokumentariske film fra livet som miljøaktivist i Alaska. I bunn og grunn er det historien om den tilbedende som spises opp av guden sin, bjørnene han forsøker å beskytte. Både Herzog og Masha Gessen blir til vann som strømmer rundt et unikt materiale, og løfter det fram. Herzogs film Grizzly Man (2005) har en mer tidløs kraft, mens Gessens bok plasserer seg i tida, midt i en anstrengt politisk situasjon rundt den nåværende russiske president Putins kritikkverdige styre.

Den russisk-amerikanske journalisten Gessen er selv en del av protestbevegelsen, og da Moskva eksploderte i demonstrasjoner i desember 2011, inspirert av den arabiske våren, var hun aktiv i de samme miljøene som jentene i Pussy Riot, og i 2012 kom Putin-biografien hennes, The Man Without a Face. Det originale materialet i denne boka er velkjent, men det er likevel en fryd å gjenlese Nadya Tolokonnikovas, Maria Alyokhinas og Yekaterina "Kat" Samutsevichs drepende intelligente sluttappeller etter en farseaktig rettssak på bakgrunn av det som nå bør betegnes som tidenes mest spektakulære – tja, hva skal man si, vellykkede? – politiske performance, Pussy Riots ultrakorte Punk Prayer i Frelserkatedralen i Moskva i 2012, som førte til lange fengselstraffer for de involverte. Sluttappeller, sangtekster, utskrifter fra rettssaker og brev fra fengselet er materiale som allerede foreligger, og lyser som en annen neonfarget balaclava.

Boka til Gessen er en sammenhengende fortelling som sømløst inkorporerer dette materialet, og hun legger ikke på noe press, stilen hennes er … ja, klar som vann. Det trengs ikke noe større effektmakeri, materialet taler for seg selv. Boka omtales i den engelskspråklige verden som den første boka om Pussy Riot, noe som ikke er helt sant, for det har kommet ut flere bøker på tysk allerede, som tegner opp en kontekst rundt begivenhetene: Sosiologen Mischa Gabowitschs gode og bredt informerende Putin kaputt!? Russlands neue Protestkultur (Edition Suhrkamp, 2013) og religionsforskeren Joachim Willems stivere og akademiske Pussy Riots Punk-Gebet: Religion, Recht und Politik in Russland (Berlin University Press, 2013). Ingen av disse har dog potensial som internasjonale bestselgere, det har derimot Gessens bok, som er designet for å fange blikket ditt i bokhandelen på flyplassen.

Tittelen, «Words Will Break Cement» er fra Nadyas sluttappell, her siterer hun den systemkritiske forfatteren Aleksandr Solzhenitsyn, og Gessen plasserer Pussy Riot både i en dissidentkanon og en avantgardekanon. Jentene selv har da også sørget for å ikke bare nevne vestlig kunst, filosofi og teori som inspirasjon, men også russiske kunstkollektiver som 1920-tallets OBERIU the Association for Real Art, og 1970-tallets moskvakonseptualister som Pussy Riot og aksjonsgruppa de vokste ut av, Voina, relaterer seg til. Gessen maser ikke med å gjøre jentene til stjerner, snarere er stilen hennes underspilt, og fokuserer på deres individuelle personligheter og hverdagsliv (som i HBOs dokumentarfilm lærer vi familiene deres å kjenne), mens hun beskriver deres vei inn i kunsten og aktivismen. Her er det også intervjuer med de mange anonyme Pussy Riot-aktivistene.

Nadia og mannen hennes, Petya Verzilov, som begge tidligere var drivkrefter i Voina, er de skitsmarte intellektuelle, og Maria er den hippieaktige miljøaktivisten som kommer til syne i kraft av brevene til venninnen Olya, skrift som vitner om litterært talent. Kat er den rasjonelle ingeniøren og dataprogrammereren hvis mest brilliante move er å sparke advokatene (som var uprofesjonelle og forsøkte å slå mynt på Pussy Riot), og på den måten redde seg til en betinget dom. It’s better than fiction, men den journalistiske dokumentarromanen har etter hvert blitt en utbredt og utvannet sjanger, nettopp derfor er det til å fryde seg over at Gessen skriver så nedtonet. Der andre forfattere forfaller til et klissete, hyperbolsk bildespråk som definerer det litterære som noe midt i mellom tegneserien og reklamespråket, skriver Gessen etisk bevisst, på grensen til det selvutslettende.

Susanne Christensen, Klassekampen 1. februar 2014

No comments: