Saturday, June 16, 2018

Velgjørende fantasiflukt

Olga Ravn
De ansatte
Roman, 134 sider
Gyldendal, København 2018

Danske Olga Ravn (f. 1986) har dyrket et mangfold av identiteter i den litterære institusjonen: poet, blogger, kritiker, redaktør, oversetter, skrivelærer og nå også forfatter av sin andre roman, denne gang i sci-fi-sjangeren, med tittelen De ansatte. Omslaget er postkasserødt og retrofuturistisk, men fargen har neppe med den røde planet Mars å gjøre; her er selv himmelrommet uten gjenkjennelige koordinater, men kanskje vinker Ravn en smule til gode, gamle Karl Marx. De ansatte presenteres som «en arbejdspladsroman fra det 22. århundrede» – and it’s pretty far out, men også i verdensrommet er arbeiderne fremmedgjort i produksjonsapparatet.

For dem som leter etter veier ut av den selvbiografiske suppedasen, føles denne typen roman som et mildt regn man har lyst til å springe ut i for med glede å vende håndflatene opp. Romanen er et forsøk på å skrive en prosatekst full av ideer, filosofiske spørsmål og et språk som hengir seg til sanselig overflod og velgjørende fantasiflukt. Den gode nyheten er at vi dermed tjener på kontoen for løssluppen fantasi samtidig som vi beholder det politiske stinget: I sci-fi-romanen kan man slippe seg løs i et fremmedartet univers, der man gradvis må lære seg reglene i løpet av lesningen, og samtidig la seg konfrontere med kjerneproblematikk fra vårt nåtidige samfunn. Det er win-win all the way, hvis altså forfatteren greier å balansere ambisjonene sine.

I 1960- og 1970-tallets Amerika var sci-fi-forfattere som Ursula K. Le Guin, Joanna Russ og Octavia Butler del av tidas tankestrømninger, som marxisme, taoisme, økofeminisme, postkolonial teori og så videre. Ravn henter inspirasjon herfra, men har knapt haiket tilbake til venstresidas tapte Utopia, hun har snarere søkt seg til samtidas kunstinstitusjon, som i motsetning til litteraturens verden er et slaraffenland av ideer og konsepter. Disse pakkes dessverre ofte inn i lag på lag av dødt språk og angst for enhver gest som kan tenkes å gjøre budskapet for entydig. Her kunne kanskje forfatterne gjøre et stykke arbeid.

Ravn har tatt utgangspunkt i den danske billedkunstneren Lea Guldditte Hestelunds verker, en bestilt tekst som utviklet seg til dette romanprosjektet. De ansatte former seg som et nokså stramt konsept, der mer eller mindre menneskelige arbeidere (en del er kybernetiske androider), som reiser gjennom rommet på det sekstusende skip, trer fram og avgir en rekke vitnesbyrd, 102 i tallet. Det er kort sagt medarbeidersamtaler som gjennomføres av den kontrollerende makten som bare kalles organisasjonen. De ansatte befinner seg ulike steder i hierarkiet, men alle fører en underdanig tale, virker isolert fra hverandre og stiller seg undrende – ja, direkte fremmedgjorte – til de arbeidsfunksjoner de ivaretar. Ravn har ikke forsøkt å skape individuelle stemmer. De fleste ansatte nærer omsorg for noen bisarre fødende og pustende objekter som hverken er ting eller vesener. De ansattes undrende stemmer kunne tilhøre samme person; alle bærer preg av en polymorft pervers oversanselighet, spesielt rettet mot lukter.

Kanskje blir konseptet likevel for stramt? De likelydende stemmene og den nærmest plottløse teksten gir et statisk inntrykk. Mot slutten nærmer vi oss i stigende grad spørsmål om muligheten for opprør. Dermed skjer det en utvikling, men jeg sitter igjen med følelsen av at dette er en svært inspirert skriveøvelse som fungerer som hors d’oeuvre snarere enn som hovedrett.

Susanne Christensen, Klassekampen 16. juni 2018.

Friday, June 08, 2018

Egne udgivelser

Leonoras reise. Et essay. Forlaget Oktober, Oslo 2019
En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika. Forlaget Oktober, Oslo 2015
Den ulne avantgarde. Kritiske tekster fra 00-tallet. Flamme Forlag, Oslo 2011

Udvalgte bidrag

"It's the gold rush, or iron rush, so come and join us. Siri Hermansen's Terra Nullius" i Apology, Black Snow Press, Oslo 2019

"To remember the common choreography that is our humanity" om Mette Edvardsen i Time has fallen asleep in the afternoon sunshine – a book on reading, writing, memory and forgetting in a library of living books, red. Mette Edvardsen med flere, Mousse Publishing 2019

"Hvem har skrevet Gudbrandsdalen?" om Bodil Furu i Framtidsruiner, red. Eivind Slettemeås og Erling Moestue Bugge, Harpefoss Hotell 2018

"Twee Neubauten rejser ind i lyset" i ENO norsk musikkårbok, red. Synne Øverland Knudsen, Oslo 2017

"Fantastiske, selvoppfunne Hitler Donald Duck-rosabloggere" i Norsk Kunstårbok, red. Ketil Nergaard og Arve Rød, Oslo 2016

"Historien om en fader" i Alt menneskeligt. En bok om Stig Sæterbakken, red. Audun Lindholm, Cappelen Damm, Oslo 2016

"Multilingvistiske forvandlingskugler" om Cia Rinne i Korsstyng, rastplats. Om den finlandssvenska belägenhet, red. Tatjana Brandt, Ariel Litterär kritik #8, Linderöd 2016

"Camilla Collett som feministisk litteraturkritiker" i Å bli en stemme. Nye studier i Camilla Colletts forfatterskap, red. Trond Haugen, Nota Bene, Oslo 2014

"Appropriation og postproduktion i samtidskunsten" i Begreper om barn og kunst, red. Ida Habbestad, Norsk kulturråd, Oslo 2014

"Is there a master in this house at all?" i Elmgreen & Dragset: Biography. Archive Books, Berlin 2014

"Å skrive er å lese, å samle er å skape" i En kunstner som samler kunst, red. Mari F. Sundet, Vestfossen Kunstlaboratorium, Oslo 2013

"Det blomstrende slagsmål" i Kjetil Kausland: Submerged, Teknisk Industri A/S, Bergen 2012

"I dressed in your face" i Jenny Hval: Innocence is Kinky, Henie Onstad Kunstsenter, Oslo 2012

"Byrommets tømte kropper" om Knut Åsdam i Norsk Kunstårbok, red. Kjetil Nergaard, Erlend Hammer, Marie Nerland, Oslo 2011

"Being beyond Das Beckwerk: Identity is the crisis can't you see" i Das Beckwerk: Beyond Identity, bind III, København 2011

"Å producere en kunstscene" i Retrospektiv katalog, Hordaland Kunstsenter 2010

Brev "En hilsen fra et annet sted i næringskjeden" i Poetikk. Tekster til Eldrid Lunden, red. Kristian Hanto og Leif Høghaug. Bokvennen, Oslo 2010

"Denne boka er et eple" efterord i 9 dikt om begjær av Mette Moestrup. Flamme Forlag, Oslo 2009

"Various Vandalisms" om Matias Faldbakken i 25. An Anthology for the 25th Anniversary of BIT Teatergarasjen, red. Maria Nerland, Bergen 2008

Redaktør sammen med Audun Lindholm:
Borders. Chain Links, Berkeley 2008. Tekster oversat til engelsk af Ida Börjel, Matias Faldbakken og Das Beckwerk

"Nio ark i en svart låda" i Dette är inte fiktion. 18 nordiska samtidspoeter, red. Oscar Rossi og Tiia Strandén, Söderströms, Helsinki 2007

Saturday, June 02, 2018

Popkulturelt Paris-portrett

Virginie Despentes
Vernon Subutex, bind 1
Oversat fra fransk av Gøril Eldøen
Roman, 368 sider
Gyldendal 2018

På norsk har vi hittil bare hatt én oversettelse av den franske forfatteren Virginie Despentes (f. 1969), nemlig hennes sjokkdebut Baise Moi (1993), som i 2008 ble utgitt i Spartacus’ Sexus-serie med tittelen Knull meg, oversatt av Erik Ringen. Det er lett å tenke at denne rape revenge-sagaen om Nadine og Manu, som etter en brutal gjengvoldtekt drar gjennom det franske samfunnet og skyter vilt rundt seg, var en enslig subversiv svale, men de som har fulgt med på den jevne strømmen av franske Despentes-utgivelser, vet at forfatterskapet hennes gjennom årene er blitt møtt med stigende anerkjennelse. Noe som blant annet avspeiles i at hun i 2016 ble medlem av den franske versjonen av Det svenske akademiet, Académie Goncourt. Derfor er det gledelig at Gyldendal nå har bestemt seg for å følge henne opp og gi ut denne samtidssatiriske trilogien som tar dagens Paris på kornet, sett fra synspunktet til en av punkergenerasjonens fortapte sønner, platebutikkinnehaveren Vernon Subutex. Etter første bind å dømme er historien om Monsieur Subutex’ sosiale undergang en skikkelig banger, en hit som både underholder og gjør klokere.

Siden debuten har Despentes jobbet med litteratur og film side om side. For eksempel hadde hun selv regien på filmatiseringen av Baise moi i 2001, et verk som vakte en del harme på grunn av den eksplisitte handlingen og den trashy estetikken, og første bind av Vernon Subutex er preget av grep kjent fra filmskaperens håndbok. Hovedpersonen fyller langt fra alle sidene med sin egen historie, snarere fungerer han som et slags fortellerprinsipp der vi følger den desperate sofasurfingen hans etter at han er blitt kastet ut av leiligheten. Dette gir forfatteren mulighet til å bygge en effektiv fortellermaskin, som spruter ut en rekke portretter av vidt forskjellige mennesker i alle sosiale lag som lever i Paris.

Portrettene hoper seg opp slik at vi ender samme sted som Subutex: med en svimlende følelse av å se eller høre selve Paris, at det er byens stemme – eller den syke tidsånden selv – som stiger fram gjennom alle disse mer eller mindre skadeskutte eksistensene som forfatteren er så god på å vise fram og gjennomskue. Ved å forankre fortellingen i Subutex, en cool cat på rundt femti, en representant for generasjon X som har bygget hele sin identitet på punk- og undergrunnskulturell mytologi, måles avstanden effektivt til dagens sure tidsånd hvor det ikke lenger er glamorøst og kreativt å være en fattig outsider.

Subutex’ landskap hjemsøkes av døde venner og ditto døde medier: vinyl, kassettbånd, DVD og så videre. Sistnevnte medier får muligens på et tidspunkt lov til å glitre og være retrokule. Den som sto bak kassa i platebutikken, var den ultimate smaksdommeren; dette var stedet hvor de estetiske slagene ble utkjempet – ja, Vernon var sin tids influencer, og platebutikken var et sosialt knutepunkt av det slaget som nå er blitt virtuelt. Det har dukket opp nye måter å tjene penger på, for eksempel møter vi Hyena, et profesjonelt nettroll som destruerer folks liv og gode rykte for penger. Subutex er av kjøtt og blod, men han er også en funksjon i teksten som gir forfatteren anledning til å analysere og ironisere over de voldsomme paradigmeskiftene som har funnet sted i medieforbruket og medievanene fra 1970-, 1980- og 1990-tallet og framover.

Én i Vernons vennekrets har riktignok blitt noe annet enn en taper. Alex Bleach slo gjennom og ble en følsom popstjerne. Han beskrives som en Serge Gainsbourg light, men kunstnernavnet antyder også en relasjon til Kurt Cobain og Nirvana, som ga ut debutplata Bleach i 1989. Alex er nylig avgått ved døden, og et lydbånd hvor han intervjuer seg selv, flyter rundt i fortellingen som en både pirrende og irriterende MacGuffin, et filmuttrykk popularisert av Alfred Hitchcock, som betegner et mystisk objekt som først og fremst tjener plottet. Et tidlig eksempel på en MacGuffin kan være den hellige gral i legenden om kong Arthur.

Vernon låner sofa hos kvinnelige bekjente, men også hos den sterkt høyreorienterte Xavier, hvis hjerne koker av avsky, rasisme og trang til å skyte vilt rundt seg. Når Vernon og Xavier møtes, er det som en kjærlig klem mellom venstre- og høyremisantropi, og Vernon får utløp for sitt raseri over kvinner som ikke bruker tid på å kle seg feminint og utfordrende. Grunge eller casual er ikke for kvinner, som heller bør legge seg i selen for å pirre hans drømmeliv.

Vi møter også en transkvinne, en muslimsk skolejente, forskjellige partyhedonister, diverse pornoskuespillere og gatas løse fugler. Despentes gjør det ikke lett for dem som ønsker seg karikaturtegninger og sort-hvite kontraster. Noen av portrettene er av mennesker så komplekse at det virker utilstrekkelig å svare med tommelfingre som enten peker opp eller ned. For eksempel bor Vernon på et tidspunkt i forstedene hos Patrice, en eks-biker og marxist som banker kona. Det er nesten bare den gode litteraturen som kan arbeide så givende med paradokser, nyanser og kompleksitet.

Susanne Christensen, Klassekampen 2. juni 2018.