Saturday, June 16, 2018

Velgjørende fantasiflukt

Olga Ravn
De ansatte
Roman, 134 sider
Gyldendal, København 2018

Danske Olga Ravn (f. 1986) har dyrket et mangfold av identiteter i den litterære institusjonen: poet, blogger, kritiker, redaktør, oversetter, skrivelærer og nå også forfatter av sin andre roman, denne gang i sci-fi-sjangeren, med tittelen De ansatte. Omslaget er postkasserødt og retrofuturistisk, men fargen har neppe med den røde planet Mars å gjøre; her er selv himmelrommet uten gjenkjennelige koordinater, men kanskje vinker Ravn en smule til gode, gamle Karl Marx. De ansatte presenteres som «en arbejdspladsroman fra det 22. århundrede» – and it’s pretty far out, men også i verdensrommet er arbeiderne fremmedgjort i produksjonsapparatet.

For dem som leter etter veier ut av den selvbiografiske suppedasen, føles denne typen roman som et mildt regn man har lyst til å springe ut i for med glede å vende håndflatene opp. Romanen er et forsøk på å skrive en prosatekst full av ideer, filosofiske spørsmål og et språk som hengir seg til sanselig overflod og velgjørende fantasiflukt. Den gode nyheten er at vi dermed tjener på kontoen for løssluppen fantasi samtidig som vi beholder det politiske stinget: I sci-fi-romanen kan man slippe seg løs i et fremmedartet univers, der man gradvis må lære seg reglene i løpet av lesningen, og samtidig la seg konfrontere med kjerneproblematikk fra vårt nåtidige samfunn. Det er win-win all the way, hvis altså forfatteren greier å balansere ambisjonene sine.

I 1960- og 1970-tallets Amerika var sci-fi-forfattere som Ursula K. Le Guin, Joanna Russ og Octavia Butler del av tidas tankestrømninger, som marxisme, taoisme, økofeminisme, postkolonial teori og så videre. Ravn henter inspirasjon herfra, men har knapt haiket tilbake til venstresidas tapte Utopia, hun har snarere søkt seg til samtidas kunstinstitusjon, som i motsetning til litteraturens verden er et slaraffenland av ideer og konsepter. Disse pakkes dessverre ofte inn i lag på lag av dødt språk og angst for enhver gest som kan tenkes å gjøre budskapet for entydig. Her kunne kanskje forfatterne gjøre et stykke arbeid.

Ravn har tatt utgangspunkt i den danske billedkunstneren Lea Guldditte Hestelunds verker, en bestilt tekst som utviklet seg til dette romanprosjektet. De ansatte former seg som et nokså stramt konsept, der mer eller mindre menneskelige arbeidere (en del er kybernetiske androider), som reiser gjennom rommet på det sekstusende skip, trer fram og avgir en rekke vitnesbyrd, 102 i tallet. Det er kort sagt medarbeidersamtaler som gjennomføres av den kontrollerende makten som bare kalles organisasjonen. De ansatte befinner seg ulike steder i hierarkiet, men alle fører en underdanig tale, virker isolert fra hverandre og stiller seg undrende – ja, direkte fremmedgjorte – til de arbeidsfunksjoner de ivaretar. Ravn har ikke forsøkt å skape individuelle stemmer. De fleste ansatte nærer omsorg for noen bisarre fødende og pustende objekter som hverken er ting eller vesener. De ansattes undrende stemmer kunne tilhøre samme person; alle bærer preg av en polymorft pervers oversanselighet, spesielt rettet mot lukter.

Kanskje blir konseptet likevel for stramt? De likelydende stemmene og den nærmest plottløse teksten gir et statisk inntrykk. Mot slutten nærmer vi oss i stigende grad spørsmål om muligheten for opprør. Dermed skjer det en utvikling, men jeg sitter igjen med følelsen av at dette er en svært inspirert skriveøvelse som fungerer som hors d’oeuvre snarere enn som hovedrett.

Susanne Christensen, Klassekampen 16. juni 2018.

No comments: