Thursday, March 18, 2010

Sexy sakprosa

Elisabeth Beanca Halvorsen
Piker, Wien og klagesang. Om Elfriede Jelineks forfatterskap
Sakprosa, 239 sider
Gyldendal 2010, Pegasus-serien

Det kan vel kalles forskningsmessig framdrift. Den unge, rødkinnede sakprosadebutanten Elisabeth Beanca Halvorsen var allerede godt i gang med sin masteroppgave om den østerrikske forfatteren og dramatikeren Elfriede Jelinek, da studieobjektet ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2004. Bam! The Jelinek business was booming!

Jelinek er kjent blant annet som språkanarkistisk produsent av kollasjaktige teaterstykker, fra et land som utover Sachertorte også har fostret forfatterne Karl Kraus, Thomas Bernhard og Ingeborg Bachman, avantgardistene i Wiener Gruppe pluss de såkalte wieneraksjonistene, den dystre filminstruktøren Mikael Haneke, nylig avdøde høyrepolitiker Jörg Haider og et virkelighetens monster som Josef Fritzl. Jelineks stykker har ofte et eksplisitt feministisk mål, men hun graver også i det berget av lik som enhver nasjons – i dette tilfellet nazismebelastede – fortid består av.

Wienerne er kjent for sine kafeer (også Jelinek led av uhelbredelig kaféoppsøkelsessyke før den sosiale angsten tok overhånd) og for den celebre nyttårskonserten. Jelinek formulerer seg bistert om østerrikerne på sin nettside, med tanke på Fritzls innesperrede familie: «Hør på alt!, men ikke på skrikingen vår! Ikke ta hensyn til den i det hele tatt, vi tar jo heller ikke hensyn til den» for skrikingen «trenger jo ikke engang gjennom til naboen eller fra kjelleren og opp i ens eget hus.» Dermed er tonen satt for den mørke sadismen som er typisk for forfatteren.

Etter 2004 åpnet altså landskapet seg opp for Halvorsen, med gode muligheter for å jobbe videre som Jelinek-formidler, og hun har da heller ikke ligget på latsiden: I tillegg til den foreliggende boka, har hun oversatt både romaner og skuespill til norsk, blant annet stykket Ulrike Maria Stuart (om Ulrike Meinhof), som ble satt på Nationaltheatret i 2007 – her fungerte Halvorsen også som regiassistent. Hun kombinerer altså akademisk virksomhet med geriljakrig i felten, og det man kunne betegne som formidlingsmessig kriminalitet – å pakke vitale, politisk potente tekster inn i et distansert forskerspråk – er Halvorsen på trygg avstand fra.

Faktisk byr lesningen på overraskelser fra første side, for Halvorsens innledning – kalt «bruksanvisning» – former seg som et lite manifest for en ny, formbevisst sakprosa. Scoopet her er den sceniske framstillingen som Halvorsen benytter seg av, og det faktum at hun går langt i å adoptere den jelinekske tonen i sin egen skrivemåte. Gjennom boka flettes avsnitt om Jelinek («teori») sammen med et lystspill signert Halvorsen, i fem akter, med tittelen Døden og pikene («praksis»). Grepet gjør en kompositorisk vellykket utgivelse til en ganske actionfylt leseopplevelse. Jeg opplever imidlertid de formbevisste grepene som litteraturpolitiske statements om en ny performativ skrivemåte, snarere enn et uttrykk for sakprosaens kollaps inn i en fartsglad kultur.

Men hva er det som egentlig skjer her? Lystspillet Døden og pikene er en iscenesettelse av en god, gammeldags selvhjelpsgruppe, et frigjøringskurs hvor en rekke figurer fra Jelineks stykker samtaler med kapasiteter som Simone de Beauvoir, Sigrid Undset og Nora fra Jelineks Ibsen-omskrivning, hennes gjennombruddsstykke Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann? (1979).

Det er med andre ord bare å slå på diskokula og lene seg tilbake i sofaen for å lese om Simone og Nora som slenger rundt og drikker gin fizz mens de debatterer frigjøringsstrategier. Men det er likevel ikke et rent stunt, dette. Informasjonstettheten er ikke lavere i de sceniske sekvensene enn i den øvrige, mer prosaiske, tekstmassen.

I et av de mer konvensjonelle avsnittene får Halvorsen åpnet opp for en forståelse av det anti-naturalistiske jelinekske teater, hvor ingen av karakterene er utstyrt med troverdig psykologisk dybde, men snarere er pappfigurer, en slags retoriske agenter i tradisjonen etter Brecht. Her er relasjonen til det dokumentariske materialet – «virkeligheten» – neppe en slags mimetisk selvopptatthet, hvor kunsten forsøker å speile publikums hverdag så presist som mulig.

Jelineks stykker blander fiktive figurer med historiske. Det er språkenergiske tekstkollasjer, et slags flerstemmig kor av Adolf Hitler, Karl Marx, Jörg Haider, George W. Bush, Hannah Arendt, Claudia Schiffer og så videre. Halvorsen trekker relevante linjer til Mikhail Bakhtins begrep om det polyfone, Julia Kristevas begrep om intertekstualitet, og mer poulariserte begreper om litterær sampling. Hun kaller, svært treffende, Jelineks stykker for et intertekstteater av herreløse sitater, som Andreas Wiese formulerer det i en teateranmeldelse: «Det er et språk som angriper bakfra, som tar sine sitater som gisler.»

Jeg er en tilfreds leser og har faktisk bare et alvorlig ankepunkt, og det retter seg mot forlaget: Det holder rett og slett ikke å pakke så levende og eksperimentell sakprosa inn i en tung og gammelmodig designburka. Oljemaleriet på forsida, og den tannløse baksideteksten, stiler boka til gamle tanter, snarere enn de vakre, virkelighetshungrende hipsterne som vanker gatelangs.

Susanne Christensen, Klassekampen 20. marts 2010

Thursday, March 11, 2010

Menneskedyr

Jan Roar Leikvoll
Fiolinane
roman 174 sider
Det Norske Samlaget 2010

Det er neppe en unik observasjon. På vei gjennom Nygårdsparken en kveld ser jeg to ender i dødskamp. Eller slik oppfatter jeg det etter hvert: Et nebb fastlåst rundt en tynn hals, voldsomt flaksende vinger. I mørket omkring de to beveger andekollektivet seg rolig rundt. Jeg står et øyeblikk paralysert og filosoferer, men flere folk kommer til, og det blir kastet med snø og ropt. Vi finner oss ikke i å se på dette overgrepet.

I Jan Roar Leikvolls andre roman møter vi rå dyrepsykologi installert i menneskekropper. Her kravler mennesker rundt i et postapokalyptisk landskap; i en ørken av endeløse søppeldynger, under en brennende sol. Nakne kropper lever i skur, og det er denne ynkelige, nedstrippete, kroppslige eksistens som Leikvoll beskriver så smertelig presist; denne konsentrasjonsleirkroppslighet, denne utsultet-Afrika-kroppslighet.

I motsetning til Cormac McCarthys The Road (2006) – nylig filmatisert – finnes det få sentimentale minner om en sivilisasjon. Vi vet at tabu og ritualer – regelverk og lover – bidrar til å konstituere et samfunn, men her finnes nesten ingenting slik: Nekrofili, kannibalisme, incest og voldtekt florerer som døvstumme prosesser som ingen stiller spørsmål ved.

Midt oppi alt dette lever en ung gutt i en slags familie, eller i det minste under én manns kontroll. Faren fordeler privilegier, regulerer de fysiske prosessene til mora og barna (for eksempel hvem som får spise) og stenger de syke ute, uten nåde. Guttens storesøster har nettopp dødd, og den minste søsteren ligger syk uten at det finnes begreper om omsorg og pleie. Da faren blir lei av sin svakelige familie, bygger han seg rett og slett et nytt skur og skaffer seg en ny kone på samme måten som man kjøper en hest på et marked. Her undersøkes hans mulige nye kone for defekter, og Leikvoll glir nesten inn i en slags mørk prosalyrikk:

Far sa noko om armen hennar, og jenta såg ned i bakken. Bestefar sa noko om armen, og jenta såg ned i bakken. Far og bestefar snakka høglydt om armen, og jenta såg ned i bakken. Far bad henne skilje beina litt, og jenta såg ned i bakken. Far greip henne i håret og drog henne med lenger opp i skråninga, der sola framleis tok.

Men gutten er en «våkendraumer», en dagdrømmer, og det finnes flere kimer i ham – begynnelser på noe. Parallelt med den jevnaldrende gutten i The Road sover utopien et sted i disse guttene. Men fascinasjonen ved farens styrke og potens, leder gutten inn i et identifikasjonsmønster. Når faren kjefter på den nesten tilintetgjorte, krypende moren, gjør gutten det samme.

Men han drømmer også om musikk, om bestefarens fiolin og de historiene han forteller; om mennesker i runddans, det nærmeste man kommer til et positivt bilde av et samfunn. Men spørsmålet er om gutten har ressurser til å skjønne at det finnes andre valg enn farens. Leikvolls roman er svimlende velskrevet og til tider sjokkerende lesning. Et ondt lite mesterverk.

Tuesday, March 02, 2010

Brytningstider

Patti Smith
Just Kids
biografi, 278 sider
Bloomsbury, London 2010

Den 20-årige Patricia Lee Smith drar med bussen til New York City i 1967, selveste summer of love. Smith finner fram til en adresse i Brooklyn, noen venner skulle bo der, men det ser ikke ut som om de gjør det lenger. En mann åpner døren og viser henne inn på et rom, hvor en gutt med mørke krøller ligger og sover på en jernseng. Gutten våkner, ser på henne og smiler. Jo visst vet han hvor vennene hennes har flyttet.

Av ulike grunner ender Smith likevel opp med å sove på gata. Hun får snart jobb i en bokhandel og et par ganger sniker hun seg til å sove på gulvet i butikken. En dag ordner sjefen hennes en frokostavtale for henne, med en eldre science fiction-forfatter, de to sitter på en benk ved Tompkins Square Park, men Patti er i en panisk tilstand: Forfatteren har invitert henne med hjem på en drink, og hun ser for seg det verste. Akkurat da slentrer gutten med de mørke krøllene forbi. Patti løper bort og ber ham late som om han er kjæresten hennes. Patti og gutten, en ung Robert Mapplethorpe, løper så ned gata sammen, og tar samtidig de første små skritt inn i et livslangt forhold.

Just Kids er «Godmother of Punk» – poet og rockstjerne – Patti Smiths selvbiografiske nedtegnelser om de første årene sammen med Mapplethorpe, som seinere skulle bli kjent for sine seksuelt eksplisitte svart-hvite fotografier av kjønn som blomster og blomster som kjønn. De to samler seg om kunstnerdrømmen i en kulturelt sett eksplosiv tid. Smith kommer fra en fattig, kristen familie i lavere middelklasse og har gjort seg røffe erfaringer i New Jersey: Hun har adoptert bort et barn, og slitt seg gjennom monotont fabrikkarbeid. Mapplethorpe har nesten ingen kontakt med sin strengt katolske familie, og i løpet av årene med Patti kjemper han med å gi seg selv lov til å skifte orientering: De vakre Michelangelo-englene han maler handler om mer enn kunst, de handler også om hans gryende homoseksuelle følelser. Ifølge Smith skilles de to imidlertid aldri helt, selv om de begge lever i forhold med andre.

Kjenner man til Smiths hese, mørke stemme, er det denne man hører når man leser. Teksten glir av sted like kraftfull og hypnotisk som Smiths persona: Skriften virker uløselig forbundet med den lange, knoklete kroppen, som om den strømmer direkte ut av det svarte, bydende blikket under en vilter hårmanke. Et utseende som ble udødeliggjort av Mapplethorpe på forsiden av Smiths suverene platedebut, Horses, fra 1975.

Smith unnskylder ofte sin naivitet, men det er ingen tvil om at de begge tiltrekkes av en romantisk, kunstnermytologisk visjon om seg selv og hverandre som skapende. En stund bor de to på Chelsea Hotel sammen med alt som kan krype og gå av kunstnere og musikere i et vibrerende New York, og frekventerer lengselsfullt og starstruck Max’ Kansas City – kafeen hvor Warhols gjeng pleide å henge. Robert hustler på gata og realiserer sin libido, mens det virker som om Patti ofte ligger statisk knelende foran et bilde av den franske poeten Arthur Rimbaud. Hennes begjær er alltid kanalisert ut i drøm og tilbedelse.

Robert vil klatre sosialt, og lykkes da han finner sin kjæreste (og livsledsager, inntil begge dør av aids i 1989), den steinrike kuratoren Sam Wagstaff. Patti noterer i en sjeldent tørr tone: «In some ways his social shift was harder to surmount than his sexual shift.»

Og det er sannelig nok død i Pattis liv. På 60-tallet finner ungdommen for første gang en selvstendig stemme, det er revolusjon i gatene, og nok av både drømmer og stoff. I rask rekkefølge dør Brian Jones fra Rolling Stones, Jim Morrison og Janis Joplin. Siden dør vennene Robert og Sam, Pattis mann Fred «Sonic» Smith, hennes bror og Richard Sohl fra hennes band. Sangen ’Elegie’ fra Horses og ’Paths That Cross’ fra albumet Dream of Life (1988) blir stående som sterke begravelseshymner, særlig sistnevnte får stor betydning under aidskrisen på 80-tallet.

Min egen første nær-Patti-opplevelse stammer vel fra nettopp denne tida. En mørk og stormfull natt tar jeg opp sangen ’Land’ fra Horses på kassett. Jeg vet ikke hva det er som treffer meg. ’Land’ har samme struktur som et langt, fortellende prosadikt. Sangen (eller diktet; litteraturen og musikken flyter sammen) blir til en reise, en forvandling. Den drivende musikken, sammen med den rytmiske resitasjonen, trigger imaginasjonskraften, suggesjonen.

Inspirasjonskildene er åpenbare: Tenk på Jim Morrison når han framfører sin versjon av Ødipus-myten i ’The End’ eller på det bisarre fortellermessige kaoset i ’Sister Ray’ av Lou Reed. Smith har stjålet fra mange, kanskje tydeligst fra oppfinnerne av prosadiktet, Baudelaire og Rimbaud, på en varm telefonlinje tvers over Atlanteren, fusjonert med 50-tallets muntlig orienterte Beat-poesi. Men Pattis tid er en annen, hun klipper seg som Keith Richards og er plutselig en slags androgyn pønker: Pønken er primal i følelsesregisteret, raw power. Smith rapper energien fra Ginsbergs «Howl», langdiktet fra 1956 som hyller sin generasjons angelheaded hipsters; dopa og marginaliserte, men visjonære, som Rimbaud. I det episke langdiktet kan en sivilisasjon gå under og en ny fødes, og Smith synger om dem som skal komme, the new breed – pønkerne –
i sangen ’Birdland’ fra Horses.

Smith har tidligere hyllet sjelevennen Mapplethorpe i langdiktet ’The Coral Sea’ (1996). Det finnes mer nøkterne beskrivelser av deres forhold, men det er ingen tvil om at den vakreste og mest romantiske versjonen er Pattis, i Just Kids.

Susanne Christensen, Klassekampen 6. marts 2010