Thursday, March 11, 2010

Menneskedyr

Jan Roar Leikvoll
Fiolinane
roman 174 sider
Det Norske Samlaget 2010

Det er neppe en unik observasjon. På vei gjennom Nygårdsparken en kveld ser jeg to ender i dødskamp. Eller slik oppfatter jeg det etter hvert: Et nebb fastlåst rundt en tynn hals, voldsomt flaksende vinger. I mørket omkring de to beveger andekollektivet seg rolig rundt. Jeg står et øyeblikk paralysert og filosoferer, men flere folk kommer til, og det blir kastet med snø og ropt. Vi finner oss ikke i å se på dette overgrepet.

I Jan Roar Leikvolls andre roman møter vi rå dyrepsykologi installert i menneskekropper. Her kravler mennesker rundt i et postapokalyptisk landskap; i en ørken av endeløse søppeldynger, under en brennende sol. Nakne kropper lever i skur, og det er denne ynkelige, nedstrippete, kroppslige eksistens som Leikvoll beskriver så smertelig presist; denne konsentrasjonsleirkroppslighet, denne utsultet-Afrika-kroppslighet.

I motsetning til Cormac McCarthys The Road (2006) – nylig filmatisert – finnes det få sentimentale minner om en sivilisasjon. Vi vet at tabu og ritualer – regelverk og lover – bidrar til å konstituere et samfunn, men her finnes nesten ingenting slik: Nekrofili, kannibalisme, incest og voldtekt florerer som døvstumme prosesser som ingen stiller spørsmål ved.

Midt oppi alt dette lever en ung gutt i en slags familie, eller i det minste under én manns kontroll. Faren fordeler privilegier, regulerer de fysiske prosessene til mora og barna (for eksempel hvem som får spise) og stenger de syke ute, uten nåde. Guttens storesøster har nettopp dødd, og den minste søsteren ligger syk uten at det finnes begreper om omsorg og pleie. Da faren blir lei av sin svakelige familie, bygger han seg rett og slett et nytt skur og skaffer seg en ny kone på samme måten som man kjøper en hest på et marked. Her undersøkes hans mulige nye kone for defekter, og Leikvoll glir nesten inn i en slags mørk prosalyrikk:

Far sa noko om armen hennar, og jenta såg ned i bakken. Bestefar sa noko om armen, og jenta såg ned i bakken. Far og bestefar snakka høglydt om armen, og jenta såg ned i bakken. Far bad henne skilje beina litt, og jenta såg ned i bakken. Far greip henne i håret og drog henne med lenger opp i skråninga, der sola framleis tok.

Men gutten er en «våkendraumer», en dagdrømmer, og det finnes flere kimer i ham – begynnelser på noe. Parallelt med den jevnaldrende gutten i The Road sover utopien et sted i disse guttene. Men fascinasjonen ved farens styrke og potens, leder gutten inn i et identifikasjonsmønster. Når faren kjefter på den nesten tilintetgjorte, krypende moren, gjør gutten det samme.

Men han drømmer også om musikk, om bestefarens fiolin og de historiene han forteller; om mennesker i runddans, det nærmeste man kommer til et positivt bilde av et samfunn. Men spørsmålet er om gutten har ressurser til å skjønne at det finnes andre valg enn farens. Leikvolls roman er svimlende velskrevet og til tider sjokkerende lesning. Et ondt lite mesterverk.

No comments: