Tuesday, September 04, 2018

Den nye mand og den nye Roland

Martin Bastkjær
De andres geometri. Det intime, det maskuline og det åbne
Essays, 184 sider
Arena Monografi, 2018

Denne sommer befandt jeg mig i en hytte i Møre og Romsdal-området, og som det kan være ved et middagsselskab begynder man måske at improvisere. Denne aften udviklede jeg en hjemmestrikket teori om sæterrømme, eftersom det var første gang jeg smagte rømmegrød. "I 80'erne," doserede jeg usikkert, "blev Crème fraîche introduceret som noget raffineret og fransk – samme ting! – som man kunne spise til sin kage i stedet for flødeskum. Crème fraîche beholdt sit franske navn i Danmark, fordi det udstrålede noget eksklusivt, et spændende produkt fra det land som lå øverst i alle kulturelle smagshierarkier. Nu hvor der ikke findes én god smag længere, dikteret af nogle franskmænd med unike smagsløg, sælges ægte norsk sæterrømme i danske butikker. Dette er et tegn på at smagen er blevet decentraliseret. Det eneste som gælder nu er om en vare kan sælges med en fortælling som går langt tilbage og kan garantere for dens autenticitet." Jeg aner ikke om dette har noget på sig, om ikke andet kan man notere sig at det norske er igang med at ændre sig til noget mere interessant i danske øjne end et minde fra en skitur: "De har kultur deroppe!"

Den unge kritiker og forfatter Martin Bastkjær gør intet stort nummer ud af det, men det er tydeligt at han har et godt øje til den norske litteratur som får god plads i hans litterære essays. Det som er glædeligt er at han kommer bagom det som oversættes, som virker præget af økonomiske hensyn og danskernes mest klichémæssige forestillinger om det norske, og læser nogle af de forfatterskaber (Ole Robert Sunde, Stig Sæterbakken, Cathrine Knudsen, Geir Gulliksen) som en del norske kritikere også synes er de mest interessante. Men det er ikke interessen for det norske, som om det var en kvalitet i sig selv, som gør det så dejligt at være i Bastkjærs essays. Det er primært fordi de er så lyttende; der er altid noget han undrer sig over og noget som kommer bag på ham. Dette burde ikke alene være bottomline for kritikken, men for al slags litteratur.

Jeg skulle til at påstå at han skriver i høj stil, men der skal ikke meget til for at skabe distance til en del af den øvrige danske litteratur som er præget af en slags coolsprog som enten signaliserer at man er befriende uprætentiøs eller tyder på at man lider af et kommunikativt ambitionskollaps hvor man føler man må skjule sig i sprog som snydes ud af næsen som kollektive enetaler på et værtshus. Hvorfor er der så god plads i disse essays? Det er som om Bastkjær rammer den bagerste væg i rummet, ikke ved at råbe højest, men fordi han oprigtigt tror at nogen sidder der, at der er noget som i sandhed er anderledes end ham selv, og at det er dette som er værd at kaste sine tanker imod. Bemærk hans tankevækkende undertitel som kombinerer tre kvaliteter som ikke traditionelt placeres i samme skuffe. En slags høj stil måske, men der er milevid afstand til fortidens åndsmenneske hvis intellekt ofte stod i modsætning til sansning og følelse. At det maskuline sættes i kontakt med det intime og det åbne er befriende, i mere hierarkiske tider blev især det intime gerne proppet i den feminine skuffe sammen med alt det andet med lav status.

Bastkjærs feminisme (bogen åbner med notatkollagen "No More Mr. Nice Guy") er ikke skinger og polariserende, snarere virker den som en helt afslappet obligatorisk del af et dannet menneskes intellektuelle ballast. Hvis jeg skal gætte på hvem som er samlingens guiding angels bliver det den britiske filmteoretiker Laura Mulvey og hendes analyse af the male gaze i det banebrydende essay "Visual Pleasure and Narrative Cinema" fra 1973, tanker som også John Berger (tv-serien Ways of Seeing) var inde på omkring den samme tid, og Roland Barthes (specielt Camera Lucida fra 1980) som jeg tror Bastkjær har suget op med sugerør som var det honning. Det er kvalificerede gæt, for han nævner dem selv, men Bastkjærs måde at se minder mig om Barthes' sensibilitet i den grad at jeg får lyst at nynne: "Hvem er den nye mand, og hvem er den nye Roland?" Tekserne er iøvrigt ikke uden regulær punch, godt nok folder sætningerne sig for det meste langsomt ud, men det er ikke altid blomster som trylles frem, af og til er det en drillende slo-mo knytnæve.

Åbenheden og den afprøvende holdning rammer måske alligevel ikke altid plet, for eksempel kan det virke urimeligt at sætte den norske forfatter Ola Bauer op mod Michel Houellebecq, og måske tages nogle af Stig Sæterbakkens mest sorthumoristiske udsagn lidt vel alvorligt. Det er imidlertid morsomt at følge hans frustrerede Sæterbakken-læsning som får ham til at slå knuder på sig selv og rode sig bort i nogle af de samme paradoksale tiltrækninger og frastødninger som er typiske for Sæterbakken. Den afprøvende åbenhed synes netop at stamme fra hypernysgerrige essayister som Sæterbakken og Ole Robert Sunde.

En af samlingens bedste tekster ("Dvale, dominans og klaustrofobi") er alligevel om dansk litteratur og tager tråden op fra debatten som fulgte Mette Høegs 2015-kritik af tidens navlebeskuende forfattere ("Dansk litteratur lider under kvindelig dominans"). Høegs store bommert var at kønne den selvoptagede trend feminint, og Bastkjær kvitterer med at læse nogle mandlige forfattere som udstiller mænd fanget i endeløs introvert hyperrefleksion. Her får Bastkjær en mare ud af skabet som har redet den danske litterære offentlighed så langt tilbage jeg kan huske: Den uvedkommende litteratur består, og kritikken af den uvedkommende litteratur skyder forbi målet fordi den serverer de samme sprogfattige klichéer igen og igen som ikke er grundet i læsning, men i automatiserede fordomme.

Et remix af denne tekst stod på tryk i Information 3. september 2018.

Saturday, June 16, 2018

Velgjørende fantasiflukt

Olga Ravn
De ansatte
Roman, 134 sider
Gyldendal, København 2018

Danske Olga Ravn (f. 1986) har dyrket et mangfold av identiteter i den litterære institusjonen: poet, blogger, kritiker, redaktør, oversetter, skrivelærer og nå også forfatter av sin andre roman, denne gang i sci-fi-sjangeren, med tittelen De ansatte. Omslaget er postkasserødt og retrofuturistisk, men fargen har neppe med den røde planet Mars å gjøre; her er selv himmelrommet uten gjenkjennelige koordinater, men kanskje vinker Ravn en smule til gode, gamle Karl Marx. De ansatte presenteres som «en arbejdspladsroman fra det 22. århundrede» – and it’s pretty far out, men også i verdensrommet er arbeiderne fremmedgjort i produksjonsapparatet.

For dem som leter etter veier ut av den selvbiografiske suppedasen, føles denne typen roman som et mildt regn man har lyst til å springe ut i for med glede å vende håndflatene opp. Romanen er et forsøk på å skrive en prosatekst full av ideer, filosofiske spørsmål og et språk som hengir seg til sanselig overflod og velgjørende fantasiflukt. Den gode nyheten er at vi dermed tjener på kontoen for løssluppen fantasi samtidig som vi beholder det politiske stinget: I sci-fi-romanen kan man slippe seg løs i et fremmedartet univers, der man gradvis må lære seg reglene i løpet av lesningen, og samtidig la seg konfrontere med kjerneproblematikk fra vårt nåtidige samfunn. Det er win-win all the way, hvis altså forfatteren greier å balansere ambisjonene sine.

I 1960- og 1970-tallets Amerika var sci-fi-forfattere som Ursula K. Le Guin, Joanna Russ og Octavia Butler del av tidas tankestrømninger, som marxisme, taoisme, økofeminisme, postkolonial teori og så videre. Ravn henter inspirasjon herfra, men har knapt haiket tilbake til venstresidas tapte Utopia, hun har snarere søkt seg til samtidas kunstinstitusjon, som i motsetning til litteraturens verden er et slaraffenland av ideer og konsepter. Disse pakkes dessverre ofte inn i lag på lag av dødt språk og angst for enhver gest som kan tenkes å gjøre budskapet for entydig. Her kunne kanskje forfatterne gjøre et stykke arbeid.

Ravn har tatt utgangspunkt i den danske billedkunstneren Lea Guldditte Hestelunds verker, en bestilt tekst som utviklet seg til dette romanprosjektet. De ansatte former seg som et nokså stramt konsept, der mer eller mindre menneskelige arbeidere (en del er kybernetiske androider), som reiser gjennom rommet på det sekstusende skip, trer fram og avgir en rekke vitnesbyrd, 102 i tallet. Det er kort sagt medarbeidersamtaler som gjennomføres av den kontrollerende makten som bare kalles organisasjonen. De ansatte befinner seg ulike steder i hierarkiet, men alle fører en underdanig tale, virker isolert fra hverandre og stiller seg undrende – ja, direkte fremmedgjorte – til de arbeidsfunksjoner de ivaretar. Ravn har ikke forsøkt å skape individuelle stemmer. De fleste ansatte nærer omsorg for noen bisarre fødende og pustende objekter som hverken er ting eller vesener. De ansattes undrende stemmer kunne tilhøre samme person; alle bærer preg av en polymorft pervers oversanselighet, spesielt rettet mot lukter.

Kanskje blir konseptet likevel for stramt? De likelydende stemmene og den nærmest plottløse teksten gir et statisk inntrykk. Mot slutten nærmer vi oss i stigende grad spørsmål om muligheten for opprør. Dermed skjer det en utvikling, men jeg sitter igjen med følelsen av at dette er en svært inspirert skriveøvelse som fungerer som hors d’oeuvre snarere enn som hovedrett.

Susanne Christensen, Klassekampen 16. juni 2018.

Friday, June 08, 2018

Egne udgivelser

Den ulne avantgarde. Kritiske tekster fra 00-tallet. Flamme Forlag, Oslo 2011
En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika. Forlaget Oktober, Oslo 2015

Udvalgte bidrag

Essay "Nio ark i en svart låda" i Dette är inte fiktion. 18 nordiska samtidspoeter, red. Oscar Rossi og Tiia Strandén. Söderströms, Helsinki 2007

Redaktør sammen med Audun Lindholm:
Borders. Chain Links, Berkeley 2008. Tekster oversat til engelsk af Ida Börjel, Matias Faldbakken og Das Beckwerk

Essay "Various Vandalisms" om Matias Faldbakken i 25. An Anthology for the 25th Anniversary of BIT Teatergarasjen, ed. Maria Nerland. Bergen 2008

Efterord "Denne boka er et eple" i 9 dikt om begjær av Mette Moestrup. Flamme Forlag, Oslo 2009

Brev "En hilsen fra et annet sted i næringskjeden" i Poetikk. Tekster til Eldrid Lunden, red. Kristian Hanto og Leif Høghaug. Bokvennen, Oslo 2010

Essay "Å producere en kunstscene" i Retrospektiv katalog. Hordaland Kunstsenter, Bergen 2010

Essay "Being beyond Das Beckwerk: Identity is the crisis can't you see" i Das Beckwerk: Beyond Identity, bind III. København 2011

Essay "Byrommets tømte kropper" om Knut Åsdam i Norsk Kunstårbok, red. Kjetil Nergaard, Erlend Hammer, Marie Nerland. Oslo 2011

Essay "I dressed in your face" i Jenny Hval: Innocence is Kinky. Henie Onstad Kunstsenter, Oslo 2012

Essay "Det blomstrende slagsmål" i Kjetil Kausland: Submerged. Teknisk Industri A/S, Bergen 2012

Essay "Å skrive er å lese, å samle er å skape" i En kunstner som samler kunst, red. Mari F. Sundet. Vestfossen Kunstlaboratorium, Oslo 2013

Essay "Is there a master in this house at all?" i Elmgreen & Dragset: Biography. Archive Books, Berlin 2014

Essay "Appropriation og postproduktion i samtidskunsten" i Begreper om barn og kunst, red. Ida Habbestad. Norsk kulturråd, Oslo 2014

Essay "Camilla Collett som feministisk litteraturkritiker" i Å bli en stemme. Nye studier i Camilla Colletts forfatterskap, red. Trond Haugen. Nota Bene, Oslo 2014

Essay "Multilingvistiske forvandlingskugler" om Cia Rinne i Korsstyng, rastplats. Om den finlandssvenska belägenhet, red. Tatjana Brandt. Ariel Litterär kritik #8, Linderöd 2016

Essay "Historien om en fader" i Alt menneskeligt. En bok om Stig Sæterbakken, red. Audun Lindholm. Cappelen Damm, Oslo 2016

Essay "Fantastiske, selvoppfunne Hitler Donald Duck-rosabloggere" om posthumanisme i Norsk Kunstårbok, red. Ketil Nergaard og Arve Rød. Oslo 2016

Essay "Twee Neubauten rejser ind i lyset" om Depeche Mode i ENO norsk musikkårbok, red. Synne Øverland Knudsen. Oslo 2017

Essay "Hvem har skrevet Gudbrandsdalen?" om Bodil Furu i Framtidsruiner, red. Eivind Slettemeås og Erling Moestue Bugge. Harpefoss Hotell 2018

Saturday, June 02, 2018

Popkulturelt Paris-portrett

Virginie Despentes
Vernon Subutex, bind 1
Oversat fra fransk av Gøril Eldøen
Roman, 368 sider
Gyldendal 2018

På norsk har vi hittil bare hatt én oversettelse av den franske forfatteren Virginie Despentes (f. 1969), nemlig hennes sjokkdebut Baise Moi (1993), som i 2008 ble utgitt i Spartacus’ Sexus-serie med tittelen Knull meg, oversatt av Erik Ringen. Det er lett å tenke at denne rape revenge-sagaen om Nadine og Manu, som etter en brutal gjengvoldtekt drar gjennom det franske samfunnet og skyter vilt rundt seg, var en enslig subversiv svale, men de som har fulgt med på den jevne strømmen av franske Despentes-utgivelser, vet at forfatterskapet hennes gjennom årene er blitt møtt med stigende anerkjennelse. Noe som blant annet avspeiles i at hun i 2016 ble medlem av den franske versjonen av Det svenske akademiet, Académie Goncourt. Derfor er det gledelig at Gyldendal nå har bestemt seg for å følge henne opp og gi ut denne samtidssatiriske trilogien som tar dagens Paris på kornet, sett fra synspunktet til en av punkergenerasjonens fortapte sønner, platebutikkinnehaveren Vernon Subutex. Etter første bind å dømme er historien om Monsieur Subutex’ sosiale undergang en skikkelig banger, en hit som både underholder og gjør klokere.

Siden debuten har Despentes jobbet med litteratur og film side om side. For eksempel hadde hun selv regien på filmatiseringen av Baise moi i 2001, et verk som vakte en del harme på grunn av den eksplisitte handlingen og den trashy estetikken, og første bind av Vernon Subutex er preget av grep kjent fra filmskaperens håndbok. Hovedpersonen fyller langt fra alle sidene med sin egen historie, snarere fungerer han som et slags fortellerprinsipp der vi følger den desperate sofasurfingen hans etter at han er blitt kastet ut av leiligheten. Dette gir forfatteren mulighet til å bygge en effektiv fortellermaskin, som spruter ut en rekke portretter av vidt forskjellige mennesker i alle sosiale lag som lever i Paris.

Portrettene hoper seg opp slik at vi ender samme sted som Subutex: med en svimlende følelse av å se eller høre selve Paris, at det er byens stemme – eller den syke tidsånden selv – som stiger fram gjennom alle disse mer eller mindre skadeskutte eksistensene som forfatteren er så god på å vise fram og gjennomskue. Ved å forankre fortellingen i Subutex, en cool cat på rundt femti, en representant for generasjon X som har bygget hele sin identitet på punk- og undergrunnskulturell mytologi, måles avstanden effektivt til dagens sure tidsånd hvor det ikke lenger er glamorøst og kreativt å være en fattig outsider.

Subutex’ landskap hjemsøkes av døde venner og ditto døde medier: vinyl, kassettbånd, DVD og så videre. Sistnevnte medier får muligens på et tidspunkt lov til å glitre og være retrokule. Den som sto bak kassa i platebutikken, var den ultimate smaksdommeren; dette var stedet hvor de estetiske slagene ble utkjempet – ja, Vernon var sin tids influencer, og platebutikken var et sosialt knutepunkt av det slaget som nå er blitt virtuelt. Det har dukket opp nye måter å tjene penger på, for eksempel møter vi Hyena, et profesjonelt nettroll som destruerer folks liv og gode rykte for penger. Subutex er av kjøtt og blod, men han er også en funksjon i teksten som gir forfatteren anledning til å analysere og ironisere over de voldsomme paradigmeskiftene som har funnet sted i medieforbruket og medievanene fra 1970-, 1980- og 1990-tallet og framover.

Én i Vernons vennekrets har riktignok blitt noe annet enn en taper. Alex Bleach slo gjennom og ble en følsom popstjerne. Han beskrives som en Serge Gainsbourg light, men kunstnernavnet antyder også en relasjon til Kurt Cobain og Nirvana, som ga ut debutplata Bleach i 1989. Alex er nylig avgått ved døden, og et lydbånd hvor han intervjuer seg selv, flyter rundt i fortellingen som en både pirrende og irriterende MacGuffin, et filmuttrykk popularisert av Alfred Hitchcock, som betegner et mystisk objekt som først og fremst tjener plottet. Et tidlig eksempel på en MacGuffin kan være den hellige gral i legenden om kong Arthur.

Vernon låner sofa hos kvinnelige bekjente, men også hos den sterkt høyreorienterte Xavier, hvis hjerne koker av avsky, rasisme og trang til å skyte vilt rundt seg. Når Vernon og Xavier møtes, er det som en kjærlig klem mellom venstre- og høyremisantropi, og Vernon får utløp for sitt raseri over kvinner som ikke bruker tid på å kle seg feminint og utfordrende. Grunge eller casual er ikke for kvinner, som heller bør legge seg i selen for å pirre hans drømmeliv.

Vi møter også en transkvinne, en muslimsk skolejente, forskjellige partyhedonister, diverse pornoskuespillere og gatas løse fugler. Despentes gjør det ikke lett for dem som ønsker seg karikaturtegninger og sort-hvite kontraster. Noen av portrettene er av mennesker så komplekse at det virker utilstrekkelig å svare med tommelfingre som enten peker opp eller ned. For eksempel bor Vernon på et tidspunkt i forstedene hos Patrice, en eks-biker og marxist som banker kona. Det er nesten bare den gode litteraturen som kan arbeide så givende med paradokser, nyanser og kompleksitet.

Susanne Christensen, Klassekampen 2. juni 2018.

Monday, March 26, 2018

Billeder fra nettet af Monkton House by Edward James

Saturday, March 17, 2018

Hvad er det du finder interessant ved den litterære sci-fi?

Jeg genser netop nu den amerikanske dokumentarserie Cosmos: A Spacetime Odyssey (2014) som er opfølgeren til den amerikanske videnskabsformidler Carl Sagans berømte serie fra 1980 Cosmos: A Personal Voyage – her rejser vi med "the ship of the imagination" ud i verdensrummet, men også ind i en dugdråbe og ind i kroppen. Det er den spekulative tanke og denne enorme nysgerrige bevægelighed som tiltaler mig, og vi har nok været i en periode nu hvor en vis type hverdagsrealisme har været dominerende i Skandinavien. Det har været populært at skrive og læse om en verden som mest muligt ligner vores hverdag. På den anden side ser jeg ikke noget skarpt enten/eller hvor man kalder denne type litteratur selvoptaget ("navlepillende") for at løfte frem litteratur som peger mod noget større; big ideas, verdensrummet, mulige scenarioer i forbindelse med den teknologi som udvikles, men jeg tror vi er sultne på idéer nu. Den gode sci-fi er grundlæggende spekulativ med hensyn til de fleste etablerede sandheder, også når det kommer til race, køn og samliv og det at møde Den anden, det og den som er fremmed for os. Vi havde en lille sci-fi læseklub omkring årtusindskiftet, og jeg opdagede i den forbindelse forfattere som Ursula K. Le Guin, Samuel Delany, Joanna Russ og Octavia E. Butler. Faktisk er de fleste nævnt i videnskabsteoretikeren Donna Haraways Cyborg Manifesto (1984) som jeg havde fundet på nettet og som gjorde stort indtryk. Haraway er teoretiker, men bruger disse ganske vilde og eksperimentelle sci-fi romaner fra 60'erne og 70'erne og forfatternes evne til at tænke alternativt omkring nogle af livets grundlæggende bestanddele.

Hvad er det genren specifikt kan ift. andethed, og især ift. queerhed, køn, race, seksualitet?

Den kan spekulere omkring situationer ("what if's") hvor vi må forholde os til verdener som fungerer efter en radikalt anderledes logik end vores egen. Det er sundt for vores xenofobiske sind som føler sig så truede på vores privilegier og på vores tro på at verden altid vil se ud på samme måde. Det er hverdagsracismen, heteronormativiteten og klimaforandringsbenægtelsen som risikerer at komme på en udfordrende fantasirejse her. I The Left Hand of Darkness (1969) beskriver Le Guin planeten Gethen hvor kønsidentiteten er flydende, hvordan ser et sådant samfund ud? Octavia E. Butler sender i Kindred (1979) sin hovedperson på en tidsrejse tilbage til sin slægts koloniale fortid hvor de levede som slaver. I Delanys roman Babel-17 (1966) kan tre personer indgå ægteskab. Norske Gerd Brantenberg må iøvrigt nævnes her, hendes morsomme roman om et matriarkalsk samfund Egalias døtre (1977) er et godt eksempel på queer sci-fi. Det er selvfølgelig kendetegnet med al god litteratur at du som læser overskrider nogle grænser for hvad du normalt kan leve dig ind i og føle emati i forhold til, men sci-fi kan introducere nogle koncepter, både filosofiske og teknologiske, som virkelig gør os svimle, og det er en sund svimmelhed. Vi har blandt andet normaliseret en verden hvor det er blevet til en evig sandhed at det kapitalistiske system er det eneste som er godt for mennesker. Vi ser det ikke engang som en ideologi længere, det er bare sådan verden er. Jeg kan godt lide at få trukket den slags gulvtæpper væk under fødderne på mig, ikke for at blive indoktrineret, men for at fantasi og kreativitet igen kobles til de grundlæggende størrelser i livet, og ikke bare handler om hvordan vi indretter vores hjem.

Hvad mener du er sci-fi-litteraturens rolle i krisetider?

Det er et strålende reservoir af tanker tænkt udenfor boksen. Her konkurrerer Hollywood og CIA jo ellers med hinanden i forhold til at udtænke worst case scenarios. Katastrofefilm kan have den omvendte effekt, at vi hygger os ekstra meget når vi går ud fra biografen for vi er blevet konfronteret med vores største angst, men kan gå hjem og bekræfte hinanden i hvor dejlig vores helt almindelige, normale, trygge verden er. Der sker virkelig store forandringer på Arktis netop nu, men det er langt væk, vi ser og hører det ikke, det forbliver uvirkeligt, samtidig er det blevet akut nødvendigt at gå igang med at forestille sig helt andre livsomstændigheder end vi har været vant til. Her må kreativiteten slå til, og også kollektiviteten.

Hvorfor tror du sci-fi er så udbredt lige nu?

Her virker det som om kunstverdenen er et stykke foran litteraturen, hvilket jo er meget typisk. Tanker om den antropocene tidsalder og om vores posthumanistiske symbioser med ny teknologi er på dagsordenen her, så nogen ved i hvert fald ved hvad klokken har slået. Norge har en række dygtige forfattere som har skrevet højlitterære værker med sci-fi-kant de seneste år: Thure Erik Lund har siden 90'erne interesseret sig for relationen mellem natur og teknologi i romanerne om Tomas Olsen Myrbråten, Øyvind Rimbereid har skrevet et sci-fi epos på et opdigtet sprog Solaris Korrigert (2004) og Cathrine Knudsen er igang med at skrive en stribe strålende romaner om blandt andet omsorg og pleje i robotternes tidsalder. Ellers er en af kongerne af skandinavisk spekulativ fiktion jo svenske Lars Jakobson som går sine helt egne veje. Jeg ved ikke om dette er nok til at udgøre en bølge eller en trend, men der er også en del dansk litteratur på vej nu med sci-fi-kant. Så ja, jeg tror vi har brug for at strække vores tanker lidt længere ud i verdenrummet nu, vi er på mange måder presset til det.

Udvalgte passager af interviewet er citeret i artiklen "Vi ser på Jorden med astonautens blik" af Felix Thorsen Katzenelson, publiceret i Politiken 17. marts 2018.

Saturday, January 20, 2018

De utsatte

Tove Ditlevsen
Noveller i utvalg
Oversat af Hilde Lyng
Forord af Vigdis Hjorth
Forlaget Oktober 2018, 222 sider

I det danske tv-programmet Bazar fra 1984 sto frontene sterkt mot hverandre. Den mest utilfredse av de fire inviterte poetene som var i studio for å diskutere generasjonsforskjeller, var Michael Strunge, selvbestaltet punkpoet og den mest profilerte representanten for en ny stil som satte seg i opposisjon til den såkalte bekjennelsespoesien: "Det er ikke nok at konstatere at jeg har det dårligt, jeg går ned og køber flødeskumskager!" snerrer han rasende mot Lola Baidel, hvis dikt om kjærlighet og parforhold han betegner som juksepoesi og hverdagslig prat. Strunge går i bresjen for kunst, det kunstlede, stil, estetikk og protest og har ikke noe til overs for folkelige bestselgere som som Vita Andersens diktsamling Tryghedsnarkomaner (1977) og Baidel, som han er i studio sammen med. Tove Ditlevsen (1917 – 1976), som i år feirer sitt 100 års-jubileum, var på 1970-tallet en typisk eksponent for den såkalte bekjennelseslitteraturen, og hun ble kritisert for å ikke ha tatt modernismens innsikter inn over seg. Leser man utvalget av noveller som nå foreligger på norsk, er det lett å se hvor tydelig inspirert hun er av den sosialrealistiske litteraturen som var typisk for 1930-tallet.

Ved første blikk er det noe behagelig retro-nostalgisk over de halvmørke rom og støvete gatene som Ditlevsen framkaller. Jeg ser alt i mørkeblå og mørkegrønt. Rommene er helt fri for den statiske støyen fra elektronisk kommunikasjon. Ingenting piper og blinker. Sinnene er fullstendig prisgitt disse rommene, det er ingenting av den distré uroen som er typisk for vår samtid, hvor eksistensen i større grad foregår i innboks og kommentarfelt, enn ved kjøkkenbenken i knugende ensomhet med en potetskreller i hånda. Kitchen sink drama, som man sier på engelsk, og sannsynligvis står også dette uttrykket i opposisjon til noe finere som har fått stempelet ekte kunst. Men ekte kunst-fløyen kan ta seg en bolle. I Danmark er den sterke påvirkningen fra 1980-tallet grundig detronisert av diverse eksperimenter med selvbiografi som kan sies å stå i gjeld til bekjennelseslitteraturen. Ikke minst har unge forfattere som den flittige Ditlevsen-formidleren Olga Ravn og poeten Olivia Astra Nordenhof – på sin egen måte en kulørt sosialrealist – drevet denne utviklingen.

Å lese eller gjenlese Ditlevsen er en brutal opplevelse. Særlig tekstene som portretterer barn er sanseløst hjerteskjærende. Det handler om å være prisgitt og å være utsatt. Det er de utsatte vi møter i hver eneste tekst, og deres utsatthet kommer mot oss uten filter, og så nøye og omsorgsfullt malt fram i alle rystende detaljer. Noe oppfattes som søtt eller rørende hvis det framstår som lite, og her er nesten alle små. Mennesker framstår med samme slavegjorte vesen som dyr som tigger matrester under bordet. Det er alltid et sultent, bedende blikk mot den andre, den man håper og satser på som forsørger eller som ektefelle.

Det er alltid en kontrakt man er usikker på, kommer den til å vare? Holder ekteskapet, blir jeg kanskje sagt opp? Særlig kvinnene blottes i sine selvoppfattelser som investeringer som når som helst kan tas tilbake til butikken fordi det er en defekt på varen («Min kone danser ikke»). Hardt tilkjempede privilegier og posisjoner kan alltid mistes. Vi får et innblikk i industrisamfunnets forskjellige kontrakter som definerer kjærlighets- og arbeidslivet. Fortellinger om ekteskapelig lykke og oppdrift i arbeidslivet er totalt dominerende. Det er disse fortellingene som har den altoverskyggende regien på menneskelivet, og som skaper så mye angst for å miste og for å feile. Ditlevsens grep er uhyre nedtonet, men samtidig gjenkjennelige som gode popsanger. Hun er folkeeie, heldigvis, for det er folkelivet hun beskriver med så stor grad av innlevelse. Tekstene er konsekvent følelsesmessige og overser alle kitschalarmer.

Da jeg gikk på skolen på 1980-tallet, hadde man uten tvil fått fot for en freudiansk lesning: Hva symboliserer den elegante paraplyen for den eskapistiske kvinnen som lever i et dårlig ekteskap (‘Paraplyen’), eller den tiggende villkatten for kvinnen som nettopp har gjennomgått en abort (‘Katten’)? I dag ville det imidlertid vært langt mer fruktbart å spørre seg om de åpenbare samfunnsendringene vi har gått gjennom siden det industrielle samfunnet, som disse menneskenes liv er preget av. Ingen renser flasker på Carlsberg nu, det skal være sikkert (‘Eggedosisen’). Har vi blitt friere i det postindustrielle samfunnet, eller er det same shit new wrapping? Er den åndsfraværende kvinnen om ikke makter å gjøre opp med sitt ulykkelige liv ikke en typisk livsstilsblogger som tror at stilfulle accessoirer – paraplyen – kan redde dagen? Det føles både brutalt og helende å gå inn i disse stille, mørkeblå rommene og spørre seg: Hva vil det si å være utsatt i dag?

Susanne Christensen, Klassekampen 20. januar 2018

Saturday, January 13, 2018

Mer virkelighet

Jacob Wren
Polyamorøs kjærlighetssang
Oversatt fra engelsk av Sindre Andersen
House of Foundation, 2017

De dansende fontenene utenfor Bellagio-kasinoet på The Strip i Las Vegas likner på mange måter en chorus line med slanke vannsøyler i stedet for dansere av kjøtt og blod. Showet med varierende vannsøyler, lys og musikk er et stort trekkplaster, og du får helt sikkert noen gode bilder du kan dele. Etterpå sto jeg og virret med kameraet mitt, folk var allerede på vei bort mot andre opplevelser i det glitrende lyshavet. Bak meg på fortauet foregikk det en liten fest. Det var Minnie Mus som var den villeste, men Wookiee og Pikachu holdt heller ikke tilbake. En flokk maskoter hadde samlet seg, og de hadde øyensynlig gått lei av å være vennlige mot barn og turister. Et Disney-ekorn svingte seg rundt en lyktestolpe og ga seg ut for å være en del av et strippeshow. Minnie Mus hadde fått hetetokter inne i kostymet og gikk rundt med et besynderlig dobbeltansikt: Øverst Minnies tomme smil og nederst et lite, svart ansikt som tittet fram. Det er neppe verdens best betalte jobb å være maskot, de ansiktene jeg så under maskene var alle svarte. Det er hjemløse eller fattige som får disse jobbene.

Andre grupper som bruker masker er profesjonelle kriminelle og politiske aktivister og terrorister. Masken skjuler identiteten i tider med overvåkingskameraer overalt, men skaper også en polemisk plattform, en gruppeidentitet som kan understreke et argument i en politisk sak. Vi mener dette, og har rosa pussyhatter på.

I den canadiske multikunstneren Jacob Wrens collageroman Polyamorøs kjærlighetssang opptrer Maskotfronten, en anarkistisk organisert, bevæpnet gruppering som kler seg i pelsete maskotdrakter. Akkurat hva de er for og mot er uklart for leseren, men de er radikale aktivister på venstresida, og politiet gjør alt for både å fengsle og drepe dem. De utgjør altså en alvorlig trussel for makta. Maskotfronten får meg likevel mest til å tenke på kunstscenens evige flørt med avantgardens radikale gest. Absurdistisk satire over radikal kunstaktivisme, det høres ut som noe Abo Rasul AKA Matias Faldbakken syslet med gjennom 00-årene. Wren er en god observatør av det håpløse, komiske rotet avantgardedrømmene ofte fører til, men selv om han er satiriker er han neppe ute etter å drepe noens drømmer en gang for alle.

Et av omdreiningspunktene er Regissør A, som vi møter i romanens andre fortelling, En film som vil få publikum til å føle ren glede. Hun er en cutting edge kunstner som får ideen om å lage film uten kamera, det er altså «film» som er rent liv, et slags magisk tanketriks som får en del tilslutning – ja, som får dedikerte følgere. Et forførende grep som for øvrig også har som formål å etablere Silvia som hennes permanente kjæreste. Det er potensielt pirrende at en kunstner påstår å gi opp mediet sitt, enten til fordel for et annet medium eller til forestillingen om den totalt umedierte kunsten.

Her likner konseptkunstens magiske triks en bevegelse mot et usalgbart verk, ren meditasjon. Den beste salgspitchen i dagens Skandinavia er imidlertid kunst som foregir seg å ha forlatt kunsten. Den hardt pumpede konstruksjonen «virkelighetslitteratur» har siden 2009 resensitivisert publikum og stimulert kjøpekraften. På 1990-tallet fyrte den danske filmregissøren Lars von Trier løs med sitt Dogme-konsept som også lovet mer virkelighet til folket. Det er helt rått. Du vil føle mer. Som knudrete kondomer, mer virkelighet.

Men et like stort sjokk som det å velge vekk et medium er det å – noen år senere – velge det samme mediet igjen. Det går et sus gjennom følgerne: Selger kunstneren ut? Er dette grepet hot? Uten å røpe for mye er det nettopp dette som skjer. I romanens intense fortelling Senteret for produktive kompromisser: Et eksempel på ny filmregi er vi vitne til et kaotisk møte arrangert av Maskotfronten, og det er temmelig usikkert om det er revolusjon eller filmopptak som foregår. Sikkert begge deler. Maskotfronten er følgere av Regissør A, og har tatt henne svært alvorlig. Hun er mentor for en bevegelse, og en komisk diskrepans oppstår mellom idékvinnen og de som tok henne på ordet.

Wrens roman spør blant annet: Hva er kunstnerisk arbeid, egentlig? Kunstens utvidede felt later til å ha utvidet seg ad absurdam, er det kunsten som har tatt opp i seg livet, eller livet som har tatt opp i seg kunsten? Det er sannsynligvis ikke noen stor forskjell lenger, men vi befinner oss i en svært underlig verden, det er sikkert. Det er imidlertid ikke bare Regissør A som har inspirert Maskotfronten, det samme gjelder en bitter og subversiv tyskfødt frisør, som klipper antifrisyrer på dem som er in the know. Han har på et tidspunkt rablet om å skape et virus som bare angriper høyreorienterte. Han er ikke klar over at en gruppe studenter oppfattet ordene hans som de vises stein, og dedikerte livene sine til å realisere visjonen hans: Be careful, you might accidentally start a movement.

Jeg brukte «collageroman» i mangel på mer rammende beskrivelser av Wrens formkonsept. Formen kan oppfattes som en rekke selvstendige fortellinger tett på novelleformatet, et luftig romankonsept som ikke er plottstyrt og som motsetter seg enhver dannelse av en mer stram, avsluttet enhet. Et åpent verk? Absolutt, men hvor åpent kan et verk være før det blir meningsløst å vifte med en av de klassiske sjangerbetegnelsene? Wren pusher grensene ikke så rent lite.

Susanne Christensen, Klassekampen 13. januar 2018

Tuesday, January 09, 2018

Cathrine Knudsens femte prosaudgivelse Av menneskehånd ligger i forlængelse af et egenartet forfatterskab med en unik tone. Synsvinklen skifter mellem en enlig mor og hendes to børn Torjus og Ymja, som bor i et lejlighedskompleks som tidligere var et eksperimentelt omsorgscenter, og en forvildet bedstefar. Der er noget afpersonaliseret og uhyggeligt over Knudsens måde at beskrive moderne menneskeliv. Her er ingen rumskibe, men der synes alligevel at være tale om en slags science fiction. Knudsens blik dvæler konsekvent ved teknologiske nyvindinger som lover en styrkelse af lige- og menneskeværd. Menneskekroppene omfavnes af teknologiske simulationer, holdes af en mor med petrochemical arms som Laurie Anderson sang om i "O Superman" (1982). En dag finder Ymja et tabt mindekort. Hun gør noget ulovligt, hun nedlaster og afspiller en anden beboers minde:

Jeg setter meg ned, lener meg tilbake, det blir mørkt i rommet, jeg kjenner en brå kvalme, som så forsvinner. Fargene sendes ut av projektorene, begynner å dekke felter av dokka, nå, hvert øyeblikk vil personen komme fram der. Hvem vil det være? En som er gammel, eller ung, en mann, en kvinne?

Torjus og Ymja leger i sanse- og minderum som simulerer en dejlig strand eller en far som ellers er fraværende. Der kunne uden problemer være en væg fuld af løver på en savanne som i Ray Bradburys skrækindjagende novelle "The Veldt" fra 1951 (på dansk "Landskab med løver"), hvor den fornøjelige simulation viser sig at være mindre hyggelig. Som sådan sker der ikke meget i Knudsens tekst, men alligevel hober de uhyggelige (nifse, eerie) beskrivelser sig op. Et lineoleumsgulv som skiftes kan få helt langt ude betydningslag.

Knudsen er imidlertid ikke hemmelighedsfuld, kritikken formuleres helt eksplicit. Jeg hører at hun siger at vi – samfundet – sender robotten ind til de syge kroppe, til de anormale, dysfunktionelle liv. De anormale og dysfunktionelle skal opleve ligeværd med disse simulationer af menneskelighed omkring sig. Vi siger at de afhjælpes og støttes, men det er os som afhjælpes. Den menneskelighedssimulerende teknologi afhjælper os, vi behøver ikke længere røre ved de anormale kroppe. Vi lægger dem i de sansestimulerende simulationer som skal holde dem og heale dem.

Knudsens fokus på simulationer synes at sidesteppe det meste andet som udgives i Norge. Den øvrige samtidslitteratur kan sjældent få øje på simulationerne fordi den for det meste selv er en nostalgisk simulation. Virginia Woolfs sønner og døtre arbejder på overtid for at vi ved hjælp af sprogets skønhed skal få os en dose ægthed i sofahjørnet i en verden af skræmmende, fremmedgørende teknologiske simulationer.