tag:blogger.com,1999:blog-249001362024-03-18T04:04:25.144+01:00txtSusanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comBlogger273125tag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-53475392389079053972023-09-10T15:53:00.006+02:002023-09-10T16:01:21.684+02:00Uddrag fra Vagantspalte #1/2016<p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgg1W8QoZqB83MMa0Ixf5nPkb9BcoCTXeoHueivB8RMF9_Pka-3QpKVTEAF_Onck6034ACdhzNIqhlMcpystW0TvAnLXOAvxk6Duds5KaloAiVyLavUzyu8Rj4sMhG5opx7S21osNjyuXZSoxlkUbfCGmow92xs0_PIqktR8Xd3za1tz_hZM5SP/s4912/23648967790_4db7e552e6_o.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="3264" data-original-width="4912" height="266" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgg1W8QoZqB83MMa0Ixf5nPkb9BcoCTXeoHueivB8RMF9_Pka-3QpKVTEAF_Onck6034ACdhzNIqhlMcpystW0TvAnLXOAvxk6Duds5KaloAiVyLavUzyu8Rj4sMhG5opx7S21osNjyuXZSoxlkUbfCGmow92xs0_PIqktR8Xd3za1tz_hZM5SP/w400-h266/23648967790_4db7e552e6_o.jpg" width="400" /></a></div><br /> <p></p><p><b><br /></b></p><p><b><br /></b></p><p><b></b></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><b><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi-U9VVDjao5OobzoldEH33HNUDo5xvTvRf24WEW-bZ0Ylm6gUkWOPM9Ahtq95wodLi-IYvdOPVkleDEG3HbNsfAGegnPsPp178aWKaLHe4Qwx4jhyKNjQZ4NSxYogR3DQ-pzkS1VzsM3orfMPbv3qxlCGTnES5P3F0sEUbd2tAYjia952OikFV/s4912/23648967790_4db7e552e6_o.jpg" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><br /></a></b></div><b><br /></b><p></p><p><b>Ifølge <i>Rough Guides</i></b> har Agadir ingen sjæl, det er i Marrakesh tre timer væk at de store turistflokke tramper rundt efter autenticitet. Agadirs tragiske historie var med til at skabe et perfekt resort. Efter endeløs kolonialisering af henholdsvis Portugal, Frankrig, England, Tyskland og Spanien, opnår Marokko selvstændighed i 1956. Billeder fra Agadir i de sene 1950'ere viser en del moderne arkitektur, blandt andet Cinema Sahara med sit smukt snoede neonskilt og en UFO-lignende strandrestaurant ved navn La Réserve. Agadir får imidlertid kun fire år i frihed før byen bogstavlig talt går under i et gigantisk jordskælv. Kort før midnat den 29. februar 1960 ryster jorden i 12 sekunder. Det er nok til at destruere 70% af byen og tage livet af op mod 18.000 mennesker, hvoraf en stor del ligger i deres senge og sov er. Stemmer kalder fra ruinerne på arabisk, fransk og mange andre sprog, men man vælger at sprede desinficerende, insektdræbende midler på de sammenstyrtede murbrokker fordi epidemier eksploderer i det varme vejr. </p><br />Agadir genopstår i de kommende år som en by uden sjæl, uden autenticitet, men som et hypermoderne strandparadis modelleret efter vestlige turisters behov. Agadir er både sjælløs og fundamentalismefri, her hersker snarere en mild postmoderne ironi. Ved min ankomst to dage før jul løber jeg gennem byen og direkte ud i vandet. På vejen hjem til det rolige middelklassekvarter Charaf møder jeg en ung mand som præsenterer sig som Omar Sharif. Da jeg spørger ham hvad ordene betyder som lyser op på bjergsiden under resterne af den gamle kasbah, svarer han: "Coke, Fanta, Sprite!" Han retter sig selv, faktisk står der gud, konge, fædreland. Det er udenfor sæsonen, så Omar spiller bare halvhjertet rollen som arabisk charmør. Den automatiserede turistromantik sidder i kroppen selvom han forsøger at ryste sine manerer af sig. Han overspiller sin rolle som eksotisk lokkemad uden at fremstå kynisk, han er berber, troende muslim, men med en mildhed som gør at oprigtighed og ironi – nihilismens fætter – kan sameksistere. På samme lattermilde måde drysser strandrestauranterne julenisser og snemænd udover deres facader. Måden Agadir synes at destablisere sin egen eksotisme virker så cool at jeg begynder at mistænke at bønneråbene fra Charafs lokale moské bruger vocoder og scratch. <br /><br />Jeg handler i det franske supermarked som har en alkoholhule i underetagen, men finder på nytårsaftensdag frem til det lokale souk, et overdækket marked, et arabisk mall, om man så kan sige. I denne by er jeg tydeligvis ikke et spøgelse blandt andre spøgelser. Den tragiske fejl man begår i Skandinavien, at gå på gaden i gensidig overbevisning om usynlighed, begår de ikke her. Jeg er synlig, hello. Vi ser hinanden, hvilket chok. Leende råber butiksassistenterne: "Hey, vi er ikke del af nogen mafia her, vi er ikke terrorister!" Jeg råber tilbage: "Det ved jeg da godt, men jeg er en prekær kulturarbejder fra Skandinavien, jeg er her ikke for at shoppe, for mig er I æstetiske elementer, lys og farver og en kakofoni af interessante lyde. Når jeg ser på jer, tænker jeg på Edward Said snarere end på at finde min pengepung frem!" En eftermiddag på Mille Et Une Nuits da jeg indtager dagens couscous, dukker en lille orange kat op. Den lille lyserøde kattemund, de små hvide tænder, den både patetiske og sukkersøde sang fra den sultne kattekrop ved mine fødder. Drengene og kattene, hvilken mørk invitation til sadisme. Katten får en lille stump kogt gulerod.<br /><br />Uddrag fra Vagantspalte #1/2016 læst op på Litfestbergens-arr. "Jorda rundt på 80 minutt"Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-66097572582627077052023-07-27T06:34:00.004+02:002023-07-27T06:39:34.043+02:00Sinéad O'Connor 1966 – 2023På omslaget til <i>Rememberings</i>, den irske sanger Sinead O'Connors (f. 1966) ret så autentiske selvbiografi, ser vi hende hvile med lukkede øjne, det ikoniske kronragede hoved og let genkendelige, smukke ansigt. Mod nakken lyser et ar tydeligt hvidt blandt de korte, mørke hår. <i>Rememberings </i>skal forstås lidt som en hullet pose hvor minder lyser op i glimt. O'Connor fremstår som bundærlig, også når hun siger at hun har været hashafhængig, og at dette har ødelagt hendes hukommelse. Hun forbereder også læseren på at der er flere stemmer i bogen. Første del om opvæksten er skrevet med et barns perspektiv og uskyldige stemme. På et bestemt tidspunkt i de tidlige 90'ere knækker historien, stemmen forandrer sig og vores heltinde forsvinder ind i en surrealistisk udgave af amerikansk kendiskultur hvor en ond udgave af Prince forfølger hende samtidig med at hun desperat forsøger at holde kontakten med sine børn, deres fædre og hendes søskende og far. <div><br /></div><div>Fra starten var der lagt op til misforståelser. Her kommer en dybt traumatiseret irsk punkpige og gør sin entrée; hun bliver opfattet som popstjerne, og bør dermed holde sin sti ren, men definerer sig som en punk og rastafariinspireret protestsanger. Hendes kunst er på mange måder lig med hendes evne til at overleve og komme sejrende igennem de mest utrolige hændelser. Fra hun er 9 til 13 bor hun med sin psykisk syge mor som misbruger hende på det groveste. Moren er præget af indre konflikter mellem religion og seksualitet som virker svære at forstå. Sinead er 19 år da moren dør i en bilulykke på en isglat vej i Nordirland. To år senere er hun i London og indspiller "The Lion and the Cobra" – det glitrende debutalbum hvor den nøgne stemme, som bærer sangene, kan skrige og hviske og udtrykke raseri, begær og ømhed fra linje til linje: Will you be my lover? Will you be my mama? I said will you be my lover? Will you be my babe? </div><div><br /></div><div>Endnu tre år skal gå før hun får et globalt gennembrud med Prince-sangen "Nothing Compares 2 U" hjulpet af en minimalistisk musikvideo som stort set består af O'Connors alien-agtige ansigt med de udtryksfulde øjne og en eneste glitrende tåre. Morsorg og kærestesorg er ofte det samme. Tabet af moren virker som tabet af universel kærlighed, og savnet af hende, som sårede sin datter så meget, virrer mellem det religiøse og seksuelle. I disse sange hænger følelser sammen på en næsten ulovlig måde. </div><div><br /></div><div><i>Rememberings </i>fremstår som et forsøg på medialt selvforsvar. Det er en bog som er hjemsøgt af hvad voldsom medieeksponering kan gøre mod et menneske som i forvejen er mishandlet. Det er en selvretfærdiggørende tekst som insisterer på at fortælle sandheden set fra et sind som har måttet forholde sig til store mængder af falske repræsentationer af sig selv. Det er kærlighedsbreve som skal genoprette forbindelsen til de elskede uden støj på linjen. Den første stemme i bogen er så uskyldig at Sinead knapt er i verden endnu mens den anden stemme nærmest kommer fra efterlivet, som et slags testamente. Når billederne af en kronraget Britney Spears midt i et nervesammenbrud dukker op i mindet går det op for mig at O'Connor har forsøgt at komme i dialog med yngre kvinder som hvivler rundt i kendiskulturen. I disse dage udkommer iøvrigt Billie Eilishs (f. 2001) anden plade "Happier Than Ever" hvor den 19-årige popstjerne synger som om hun allerede er blevet dræbt af sin egen succes. Du kan flyve og være fri indtil nogen ser dig og begejstret peger og kalder dig <i>Hende som flyver og er fri.</i> </div><div><br /></div><div>Uddrag fra Vagant-spalte 2/2021
</div>Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-73095273924792518392023-07-20T21:30:00.003+02:002023-07-20T21:34:33.060+02:00Occupy Barbie Dreamhouse En ironisk demonstrasjon finnes neppe, men demonstrasjoner med humor finnes definitivt. Da en Facebook-side med overskriften Occupy Barbie Dreamhouse dukker opp våren 2013, har jeg fra et passerende S-Bahn-tog nettopp sett en lyserød, bløtkakeaktig bygning som har skutt i været på et blunk, i nærheten av Alexanderplatz. Her, på en øde tomt som ellers brukes som parkeringsplass, har man satt opp et stillas utenpå en lagerbygning, og kledd den med en lyserød seilduk. Dette skal være Barbie Dreamhouse Experience, en interaktiv utstilling som skal illudere huset til Mattel-konsernets berømte plastdokke fra 1959, Barbie, i Malibu, California. Nettsiden lover: BarbieTM will appear throughout the Dreamhouse® in animated form! Enkelte av oss blir svimle av forventning. <div><br /></div><div>Occupy-bevegelsen var som kjent et vestlig svar på den arabiske våren. Akkurat som Occupy Wall Street i 2011 slo seg ned på en liten betongfirkant ved navn Zuccotti Park, mellom Manhattans skyskrapere, fantes det en eksplosiv russisk Occupy-bevegelse på Bolótnaja-plassen i Moskva, som svar på et utroverdig, manipulert gjenvalg av Putin. Den russiske bevegelsens voldsomhet og enorme oppslutning er den direkte årsaken til at Putin slår så hardt ned på Pussy Riot året etter; han vil statuere et eksempel og skremme befolkningen bort fra byens plasser og fra effekter som spres på internett og som kaller på folkelig forandring. En stund ble «occupy» et ord som kunne brukes på mange forskjellige initiativer til forandring, og selvsagt ble det også annektert av bisarre konsepter som Maxim Martsinkevichs Occupy Pedophilia, en mindre, russisk anti-LGBT-gruppering. Som demonstrasjonsturist og reelt søkende etter et slags «vi» blir jeg øyeblikkelig tiltalt av Occupy Barbie Dreamhouse. </div><div><br /></div><div>Mattel-konsernet følger selvfølgelig med på den universelle kapitalismetrenden som sier at det ikke lenger er nok å selge gjenstander, man må selge opplevelser. Produktet er ikke noe vi holder i hendene, noe vi bruker og har relativ kontroll over, selv om vi selvsagt begjærer det tvangsmessig – nei, nå er produktet også noe immaterielt som omgir oss, en slags sky vi kan drukne i, leve vårt liv nedsunket i. Kjøpesentrene har ikke lenger en avdeling for kjøkkenutstyr, men en magisk kjøkkenverden, og en uimotståelig skjønnhetsproduktverden. Disse verdenene lokker med sin sensualitet, vi trer inn i den sensuelle kjøkkenverden, men når vi overgir oss til den, eller til Barbies drømmeverden, overgir vi også vår kreative kraft til produktet, som former oss i sitt bilde. Hvorfor er de så sterke, de stemmene som skal fortelle meg hva slags jente jeg er? Kan jeg velge The Jimi Hendrix Experience i stedet for Barbie Dreamhouse Experience? Energien min er ikke rosa og føyelig, den er kraftfull og i mange psykedeliske farger, er det OK? Kan jeg gjøre sånt? Hvem skal jeg spørre? Det som former oss, har enorm makt og ikke noe ansikt. </div><div><br /></div><div>Barbie Dreamhouse Experience byr på en slags pseudo-kreativitet. I et videoklipp fra huset hamrer en liten jente løs på et piano som er programmert til å spille forskjellige sanger. Hun trykker på noen knapper, men det er ikke hun som lager lyden. Harmonien er påbudt, ingen støy her. Utenfor Barbies drømmehus står en enorm, høyhælt sko, det er en fontene. Jentene kan bare lage virtuelle cupcakes, det er fantastisk, life in plastic, ingen blir skitne her, ingen får egentlig lov til å smake noe de selv har vært med på å lage, noe som kanskje ikke blir vellykket, men som likevel er et reelt forsøk: ekle kaker, skremmende kaker, brune kaker av brent plast, jord, blod og avføring. Her er en catwalk, for rosa jenter liker å vise seg frem, og i toalettet dukker en smilende, lyserød delfin opp. Karen? Karen? Where are you? Anorektiske Karen Carpenter har låst seg inne på do og bruker avføringspiller og brekkmiddel, men i Barbies hjem skjer ikke den slags, i toalettet finnes det ikke noe ekkelt som må skjules, bare en smilende, lyserød delfin. </div><div><br /></div><div>Mattel-konsernet saksøkte, ikke overraskende, filminstruktøren Todd Haynes da han i 1987 laget den animerte dokkefilmen Superstar: The Karen Carpenter Story, hvor Barbie-lignende plastdokker spiller scener fra den tragiske historien om syttitallets populære musikkduo Carpenters, de to søsknene Karen og Richard, som styres med så hard hånd av moren at Karen til slutt ikke får plass til å leve lenger. Det er bare fire år etter at den anoreksisyke Karen sultet seg i hjel, og verden vet ennå ikke helt hva Anorexia Nervosa er. Mattel gir blaffen, de skriver til Haynes at han med sin film kobler Barbie-produktet deres til døden, og det er ikke tillatt. Ideen om dokken er unheimlich, og den perfekte dokke er overalt nå: Vær en dokke, vær en dokke. </div><div><br /></div><div>Den berlinske våren deltar jeg i en sympatisk, kortvarig og pasjonert Occupy Barbie Dreamhouse-bevegelse. Vi deler ut løpesedler, og det kommer rundt 500 mennesker på en av de mest hjertelige demonstrasjonene jeg har deltatt i, en demonstrasjon som for øvrig også er kommet i stand for å vise solidaritet med de på dette tidspunktet streikende skolelærerne. Tidligere på dagen har en Femen-aktivist sørget for å skape spektakulære bilder fra Barbies drømmehus: Med naken overkropp holder den kvinnelige aktivisten et brennende kors med en Barbie-dokke i hånden, smeltende plast er altfor nær huden hennes, og de sarte omgivelsene, blant annet den ytterst brennbare seilduken som Barbies drømmehus er laget av. Hun siterer popgruppen Aquas internasjonale hit fra 1997, men vender ordlyden til en kritikk: «Life in plastic is not fantastic», roper hun. Ordene er også malt på kroppen hennes. Aktivisten fjernes av politiet. Vår demoleder, Michael Koschitzki fra venstrepartiet Die Linke, bruker mange krefter på å påpeke at Femen-aktivisten ikke er en del av vår demonstrasjon. Koschitzki sier, fornuftig nok: «Protesten vår er ikke rettet mot småjenter og drømmene deres!» Noen måneder senere forlater Barbie Dreamhouse Experience Berlin med underskudd, og turnerer nå rundt på Amerikas mange kjøpesentre. </div><div><br /></div><div>Køb <i>En punkbønn</i> af Susanne Christensen <a href="https://www.audiaturbok.no/forlag/oktober-forlag/en-punkbonn">her</a>. </div>Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-83807163078945670902022-06-04T18:03:00.014+02:002022-06-05T12:01:41.875+02:00At huske den fælles koreografi som er vores menneskelighed<p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 6pt;"><b><span style="font-family: Baskerville, serif; font-size: 11pt;">Jeg ved ingenting om dans.</span></b><span style="font-family: Baskerville, serif; font-size: 11pt;"> Det er et godt sted at starte, at vide ingenting. Det er samtidig klart at det er en lodret løgn: At synge og danse er universelle menneskelige spasmer, ofte koblet til positivt eksalterede tilstande, men ikke nødvendigvis. Danser jeg af og til på mit kontor så boghylderne svajer frem og tilbage? Det er klart jeg gør. Glemmer jeg mig selv og synger højt til musikken indtil et øjebliks selvbevidsthed får mig til at lukke vinduet til gården? Det er klart jeg gør. Jeg har også forsøgt at lære at danse i mere koordinerede former, både i forbindelse med gymnastikopvisninger og som del af den gymnasiale eksamenfejringen hvor man traditionelt lærer sig at danse Les Lanciers. Jeg var vel hverken god eller dårlig til dette, og har sandsynligvis både skammet mig og moret mig – så vidt jeg husker mest det sidste. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 6pt;"><span style="font-family: Baskerville, serif; font-size: 11pt;">På basis af akademiske studier og livslang nysgerrighed kan jeg kvalificere som litteratur- og kunstkritiker, men send mig ind og se Tjajkovskijs <i>Svanesøen</i> (1875–76), og jeg er en fuldblods <i>synser</i>. Sandt, uden akademiske studier kunne også jeg være dansekritiker, hvis jeg havde dyrket dans passioneret kunne jeg havde opøvet professionel kompetance på området. Heldigvis kan vi alle undre os og stille spørgsmål, hvilket må være det ultimative udgangspunkt for alle former for kritisk praksis. Under en bustur mellem Portree på Isle of Skye og Inverness ved den skotske østkyst falder jeg ind i et danserelateret<i> ręverie</i>. </span><span face="-webkit-standard, serif"><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 6pt;"><span style="font-family: Baskerville, serif; font-size: 11pt;">Jeg læser tre besynderlige bøger, og de er del af et danseprojekt. Hvordan hænger dette sammen? Broen her må være gestikulation. Det er en nydelse at observere en passioneret forelæser som bruger hele kroppen til at formidle sit budskab. Denne underviser, hun er mere end et hoved, jeg forstår hende bedre for hendes hænder og ansigtsudtryk gør ordene dybere, de skaber nuancer, og hun trækker mig ind i sine ord; hun ønsker at jeg skal forstå. Den lærer er en danser, kan man sige, men danseren er også en fortolker på samme måde som den passionerede forelæser fortolker det litterære værk som hun underviser i. Ordene danser ud af hendes mund, tankerne danser i mit hoved. Mens jeg ser ud af busvinduet på de grønne landskaber danser tankerne i mit hoved. Jeg drømmer, og ser en række vidt forskellige dansere for mig. </span><span face="-webkit-standard, serif"><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 6pt;"><span style="font-family: Baskerville, serif; font-size: 11pt;">Indianerne som dansede på Zócalo, den centrale plads i Mexico City, på Día de Muertos. De var skrækindjagende, de var intet turistshow, folk behandlede dem som shamen, respektfuldt og højtideligt. En punkindianer med kroppen malet som skelet holdt en streng finger i vejret mod min kamarelinse – jeg bogstavlig talt visnede væk, og mit kamera blev til støv. Jeg sank i knæ og opløste mig som en flygtig skygge over pladsen. Den rituelle dans har sine specifikke funktioner, som for eksemple at takke guderne for jagtbyttet som skal brødføde familien. I samtiden er samme dans en påmindelse om folkeslag som muligvis er ved at glide bort i glemslen. På torvet putter vi penge i hatten, og brødføder familien. </span><span face="-webkit-standard, serif"><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 6pt;"><span style="font-family: Baskerville, serif; font-size: 11pt;">På indkøbsgaden i Glasgow blev der også danset, en type traditionel folkedans som virker bekendt, som ikke er så væsenforskellig fra skandinaviske folkedanse. Det er ofte pardanse, hvor kvinden og manden repræsenterer sine givne samfundsroller. Dansen <i>er</i> samfundet, og samfundet er et mønster baseret på heteronormative strukturer. Den søndag i Glasgow blev publikum inviteret til dans, men danseinstruktøren lagde med en mild latter vægt på at vi kunne danne par som vi ville. </span><span face="-webkit-standard, serif"><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 6pt;"><span style="font-family: Baskerville, serif; font-size: 11pt;">Jeg forestiller mig at den spastiske diskoteksdans ikke akkurat står i samfundets tjeneste. Det er snarere individualitetens og orgasmens dans, som kan spores tilbage til den antifacistiske psykoanalytiker Wilhelm Reich (1897 – 1957) og rock 'n' roll-kongen Elvis Preslys vuggende hofter (1935 – 1977). Den frie, vuggende krop kan imidlertid også udtrykke et fællesskab med tilhørende værdier, som det for eksemel sker i et Pride-optog. Hvordan man end anskuer det virker det som om at dans, samfund og identitet hører sammen, og at dansen både er stærk og skrøbelig. Dens former er ofte traditionelle, men de er ikke evige, de er i evig forandring: The new dance craze! Do the mashed potato! </span><span face="-webkit-standard, serif"><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 6pt;"><span style="font-family: Baskerville, serif; font-size: 11pt;">Den højkulturelle dans, dansen som et højværdigt kunstudtryk, er måske heller ikke i sikkerhed længere? Mine læber skælver, og øjet fyldes af tårer: Tjajkovskij! Balletten har bevæget sig fra kulturens midte, fra at være dens ypperste udtryk til en ofte perifer og næsten meningstømt position på lige linje med et mangfold af forskellige kulturudtryk. Danseudtryk dør og opstår i samme tempo som kulturelle forandringer.<i> Svanesøen</i> af Tjajkovskij <i>er</i> Tjajkovskij, men kommer i mange forskellige forklædninger og fortolkninger. Danseren memorerer den døende svane natten før forestillingen. Hun falder ind i en drømmetilstand, og koncentrerer sig fuldt om denne fastlagte serie af bevægelser. I en rumkapsel sendt ud i det ydre rum burde alle disse danses koreografi repræsenteres: Den rituelle dans, folkedansen, diskodansen, balletten, og sikkert mange flere end det. Hvad ville en besøgende fra Mars mon tænke? Der er liv her, der er et mangfold af liv. </span><span face="-webkit-standard, serif"><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 6pt;"><span style="font-family: Baskerville, serif; font-size: 11pt;">Uddrag fra </span><span style="caret-color: rgb(102, 102, 102); font-family: georgia; font-size: 13.199999809265137px;"><a href="https://www.goodreads.com/book/show/52129660-time-has-fallen-asleep-in-the-afternoon-sunshine" style="font-style: italic;">Time has fallen asleep in the afternoon sunshine.</a><span style="background-color: white;"><i></i></span></span></p> Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-49285721244189800752021-04-26T10:37:00.002+02:002021-04-26T10:37:23.946+02:00Mikkel Krause Frantzen Politiken 24. april<p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://1.bp.blogspot.com/-m1I4oO4UCbI/YIZ7mQCvU4I/AAAAAAAACwU/1ohUWkR90Pw1idpsvS2Q60cTCUM9OoeVACLcBGAsYHQ/s536/Screenshot%2B2021-04-26%2Bat%2B10.27.28.png" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="536" data-original-width="414" height="400" src="https://1.bp.blogspot.com/-m1I4oO4UCbI/YIZ7mQCvU4I/AAAAAAAACwU/1ohUWkR90Pw1idpsvS2Q60cTCUM9OoeVACLcBGAsYHQ/w309-h400/Screenshot%2B2021-04-26%2Bat%2B10.27.28.png" width="309" /></a></div><br /> <p></p>Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-27223861415580695362021-02-24T11:12:00.005+01:002021-04-26T12:05:15.999+02:00Klassekampen 24. februar <p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://1.bp.blogspot.com/-D4TlAfBFcfg/YDYmgIg4yWI/AAAAAAAACuE/xTRlwP1LSo8lhnOyaBEkkqmUitGz4USTwCLcBGAsYHQ/s571/kk.png" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="571" data-original-width="375" height="640" src="https://1.bp.blogspot.com/-D4TlAfBFcfg/YDYmgIg4yWI/AAAAAAAACuE/xTRlwP1LSo8lhnOyaBEkkqmUitGz4USTwCLcBGAsYHQ/w421-h640/kk.png" width="421" /></a></div><br /> <p></p>Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-61611952655370155282021-01-30T11:17:00.000+01:002021-01-30T11:17:03.048+01:00Gjør seg uangripelig. Klassekampen 8. november 2010<p> </p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://1.bp.blogspot.com/--EcaSD9swkQ/YBUxua0ntZI/AAAAAAAACs0/H5KddL0_BR8OnSi6KUFQUGGdyo2iL4Q8QCLcBGAsYHQ/s732/Screenshot%2B2021-01-30%2Bat%2B11.10.53.png" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="732" data-original-width="516" height="320" src="https://1.bp.blogspot.com/--EcaSD9swkQ/YBUxua0ntZI/AAAAAAAACs0/H5KddL0_BR8OnSi6KUFQUGGdyo2iL4Q8QCLcBGAsYHQ/s320/Screenshot%2B2021-01-30%2Bat%2B11.10.53.png" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://1.bp.blogspot.com/-PzeUkupF9Bc/YBUxrn7A9AI/AAAAAAAACss/w8yv2WGTFt8I6lrvcad8AVZWYyRbLO7nwCLcBGAsYHQ/s669/Screenshot%2B2021-01-30%2Bat%2B11.11.43.png" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="369" data-original-width="669" src="https://1.bp.blogspot.com/-PzeUkupF9Bc/YBUxrn7A9AI/AAAAAAAACss/w8yv2WGTFt8I6lrvcad8AVZWYyRbLO7nwCLcBGAsYHQ/s320/Screenshot%2B2021-01-30%2Bat%2B11.11.43.png" width="320" /></a></div><br /><p></p>Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-83002838813095691722020-12-02T10:23:00.004+01:002020-12-02T10:24:36.815+01:00<p> <b style="font-family: Calibri, sans-serif;">At køre i virkelighedstruck hen over kunsthistorien </b></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;"><o:p> </o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">Sandra Lillebø<o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;"><i>Tingenes tilstand<o:p></o:p></i></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">roman, 178 sider<o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">Forlaget <w:sdt id="-962646164" sdttag="goog_rdk_0"><a></a></w:sdt>Oktober, 2020<o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;"><o:p> </o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;"><w:sdt id="1576464165" sdttag="goog_rdk_1"><a></a></w:sdt>"<a>Født sånn eller blitt sånn?" spurgte Harald Eia og Ole-Martin Ihle med deres populærvidenskabelige tv-serie <i>Hjernevask</i></a><w:sdt id="1630360879" sdttag="goog_rdk_3"><i>, </i></w:sdt>som gik på NRK1 i 2010. Som det ofte gælder i medierne benyttede duoen et strategisk polariserende enten/eller-greb og fik hurtigt pisket stemningen op. Det mest problematiske ord i den forbindelse er "eller"<w:sdt id="1393462790" sdttag="goog_rdk_4">,</w:sdt> for svaret er for det meste både/og. Med hensyn til psykisk sygdom findes der ifølge min overbevisning både arvelige og sociale komponenter. I Lillebøs roman møder vi en datter som har meget at kæmpe med, ikke alene er hendes mor psykisk syg, men også hendes mormor, <w:sdt id="1989203615" sdttag="goog_rdk_5"><a></a></w:sdt>og datteren lider selv af angst. I hvert fald står hun på et vippepunkt<w:sdt id="-1897421971" sdttag="goog_rdk_6">,</w:sdt> hvor et langt liv med uklare grænser til en invaderende mor med stærke vrangforestillinger har forstyrret hendes tryghed, hendes virkelighedsopfattelse, hendes fornemmelse af autonomi og dette meget opreklamerede fænomen som vi opfordres til at opleve som attråværdigt; en stabil identitet. <o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">Alt efter hvordan morens sygdom udarter sig<w:sdt id="-67653667" sdttag="goog_rdk_7">,</w:sdt> er døtre nok tilbøjelige til at enten blive hyperkonforme eller antikonforme. Der behøver ikke <w:sdt id="30236736" sdttag="goog_rdk_8">at </w:sdt>være sygdom inde i billedet, man ser stadig en vis modreaktion i den ene eller anden retning. Almindelig teenagefrigørelse kan imidlertid blive en udfordring når en mor selv opfører sig som et ustyrligt barn<w:sdt id="-668951900" sdttag="goog_rdk_9">,</w:sdt> som ikke kan acceptere afkommets nye status som voksen og selvstændig. I underholdningsverdenen ser man ofte meget stiliserede processer mellem forældre og børn. Frigørelseskonflikter udvikler sig efter et skema; nogen har ondt, noget sker, der finder en afgørende ordveksling sted, og plottet bevæger sig videre. Dette er ofte forskellen på underholdning og – hvad skal vi <w:sdt id="-704719703" sdttag="goog_rdk_10"><a></a></w:sdt>kalde det<w:sdt id="-1352325921" sdttag="goog_rdk_11">?</w:sdt> – <i>kunst</i><w:sdt id="-1883090007" sdttag="goog_rdk_12"><i>,</i></w:sdt> for de gode fremstillinger af den slags konflikter gør det ikke så enkelt. En sjælden gang er en forfatter eller instruktør i stand til at vise hvilket mudder menneskelige konflikter består af. Det uklare er imidlertid i vejen for et effektivt plot, så det vi oftest ser på diverse <a>streamingtjenester </a>er relativt enkle konflikter som falder ud til ene eller anden side, således at historien kan bevæge sig videre. <o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">Dette kan muligvis forklare hvorfor vi bliver junkier på mainstreamunderholdning. De af os som tiltrækkes af en forestilling om det normale liv, som datteren i Lillebøs roman eksplicit gør, tiltrækkes måske fordi plotlines er så dejligt skematiske og fordi fremdrift finder <w:sdt id="-310017233" sdttag="goog_rdk_14">sted ud</w:sdt><w:sdt id="-232083543" sdttag="goog_rdk_15"> </w:sdt><w:sdt id="1189867569" sdttag="goog_rdk_16">fra</w:sdt> et forudsigeligt mønster. Dette er virkelighed, det er i hvert fald normalt, eller ... det giver en tryghedsskabende illusion om det almindelige liv<w:sdt id="-475452773" sdttag="goog_rdk_17">,</w:sdt> hvor alle slags problemer og lidelser findes, men kan løses og heles og føre os videre til latter og forening; et kram, et tårevædet øjeblik. Dette er folkeligt. At komplicere tingene, at arbejde med fragmenterede virkeligheder og mudrede relationer, det er kunstens domæne, og datteren i Lillebøs roman udtrykker igen og igen raseri overfor den slags kompliceret kunstighed: <o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;"><i>Språk handler ikke først om å uttrykke seg, det handler om å trenge seg inn. Språket er noe som mottas, først deretter kan det gis, det blir noe som kan lages. Derfor hater jeg språklek. Bokstavpoesi, språk som gjør seg vanskelig med vilje, det såkalt utforskende som ikke er interessert i noe annet enn seg selv, jeg avskyr det. <o:p></o:p></i></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">En mor<w:sdt id="571944106" sdttag="goog_rdk_19">,</w:sdt> som ikke selv har gennemgået en vellykket individuationsproces<w:sdt id="-1217962750" sdttag="goog_rdk_20">,</w:sdt> vil muligvis etablere flydende og uklare grænser til sit eget barn. Jeg skal ikke gøre nogen større pointe ud af det, men jeg baserer dette på en sygeplejefaglig uddannelse jeg tog i 90'erne så vel som <w:sdt id="1715071898" sdttag="goog_rdk_21">på </w:sdt>egne erfaringer. Engang kom jeg ind på en skadestue med min mor. Hun forlangte at få en seng – nej, faktisk forlangte hun at få to senge, for hendes datter var jo også syg. Jeg forstod at hun så på mig som om jeg stadig var del af hendes krop og psyke. Hun så på os som om vi var ét. En psykolog fortalte mig senere at jeg var opdraget til skizofreni, og det er måske en indgangsvinkel til at forstå hvordan en kronisk og uhelbredelig tilstand med tilbagevendende psykoser og vrangforestillinger (dette er definitionen på skizofreni) kan være arveligt. Frigørelsesprocesser bliver surrealistiske, som om konflikter foregår under vand. Det er som at slå i en dyne, sprog og handlinger gør dig ikke fri, processer kan ikke gennemføres, du kan bogstavlig talt opleve at din mor hjemsøger dig og trækker dig tilbage i den grænseløse tilstand hele dit liv, uanset om du er nok så etableret med egen familie og egen tilværelse. <o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">Den invaderende adfærd<w:sdt id="-570878988" sdttag="goog_rdk_22">,</w:sdt> som datteren oplever i Lillebøs roman<w:sdt id="-1290820543" sdttag="goog_rdk_23">,</w:sdt> blev så konkret i mit tilfælde at jeg engang oplevede at min mor havde fået en låsesmed til at låse sig ind i min lejlighed. Her havde hun etableret sig i køkkenet med cigaretter, kolde og varme drikkevarer og strikketøj og hun nægtede at gå. Da jeg til slut måtte ringe til politiet<w:sdt id="-1464730368" sdttag="goog_rdk_24">,</w:sdt> sagde de til mig: "Men hun er jo din mor!" De kom dog alligevel og eskorterede den lille dame med påfaldende dårlig hygiejne, som jeg den dag <w:sdt id="310148437" sdttag="goog_rdk_26">i</w:sdt><w:sdt id="2032520588" sdttag="goog_rdk_27"> </w:sdt><w:sdt id="-697231750" sdttag="goog_rdk_28">dag</w:sdt> stadig drager omsorg for, ud af min lejlighed. I min mors hoved var det ikke selvsagt at min lejlighed kun var min, og at den låste yderdør var ukrænkelig, en ukrænkelig grænse. En strøm af breve og opringninger skal holde os sammen for evigt, skal holde mig i hendes livmor for evigt. <o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">Den slags invaderende adfærd findes der meget af i Lillebøs roman. Moren fremstilles som en slags hippie, hun har vist været i Californien i 60<w:sdt id="-465887807" sdttag="goog_rdk_30">’</w:sdt>erne og deltaget på Woodstock-festivalen, men hun kommer aldrig til syne på andre måder end som formidlet og fortolket af datteren. Den fortælleform som opleves som sand close-to-the-bone-virkelighed af datteren ser ud til at holde forfatteren fra at bruge greb fra romankunstens lange historie<w:sdt id="97908935" sdttag="goog_rdk_32"><a></a></w:sdt>, som for eksempel perspektivisme og polyfoni som kunne have nuanceret fortællesituationen. Romanen fremstår som fragmenteret, men fragmenteringen opleves nærmest som et postulat<w:sdt id="-2110031139" sdttag="goog_rdk_33">,</w:sdt> for modus ændrer sig næsten ikke igennem teksten. <w:sdt id="-1193298646" sdttag="goog_rdk_34"><a></a></w:sdt>Kun ét sted får vi nærmest et chok når en sætning efterlades ufuldført. Hvad er dette for en slags rabiat modernisme som kommer ind her? <o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">Vi har at gøre med en selvmodsigende og påståelig fortæller, men hun er ikke eksplicit utroværdig, vi skal ikke få følelsen af et litterært greb, for dette er jo <i>real.</i> Datteren finder <w:sdt id="-2020919170" sdttag="goog_rdk_35"></w:sdt>eksplicitte litterære greb unødvendige, men er det ens for alle hvad som opleves som nødvendigt? <o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;"><i>Det litterære språket har jeg vært rasende på, alt som minner om påhitt, alt som er såkalt lekent og tilsyneladende ikke springer ut av noen form for nødvendighet. <o:p></o:p></i></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">Teksten kunne have været en dramatisk monolog, men det er den heller ikke. Er teater også unødvendigt? Datteren kører i sin virkelighedstruck over hele kunsthistorien, den er ikke nødvendig, men samtidig bliver det klart at hendes poetik drives frem af angst for det ukendte, for alt som ikke ligner det almindelige norske hverdagsliv hvor alle tryghedsskabende klichéer fungerer som en mur mod det ukendte, mod vanviddet. Problemet opstår når læseren ikke kan nå frem til moren og få en fornemmelse af om datterens påståelige konklusioner om hende faktisk er sande. Moren er for eksempel det<w:sdt id="-459497663" sdttag="goog_rdk_36"> mest</w:sdt> ensommeste menneske i verden (s. 173), men ved datteren egentlig hvordan morens liv udfolder sig i Glasgow<w:sdt id="198906528" sdttag="goog_rdk_38">,</w:sdt> hvor hun bor? Er det nødvendigvis et tegn på psykisk sygdom at en mor er optaget af sex (s. 72)? Er lister som er skævt monteret (s. 27) og et måltid bestående af et bjerg af røræg (s. 37) helt udenfor det normale? Har Harald Eia aldrig været truet i sin eksistens (s. 61)? Er det unormalt ikke at have boet noget sted mere end syv år (s. 141)? Det er tydeligt at morens bøger ikke er blevet læst i (s. 80), hun er en falsk intellektuel, hun er inkonsistent, men er det sandt at bøgerne ikke er blevet læst i? Læseren får ikke lejlighed til at vurdere disse ting. Når det er sådan fat<w:sdt id="2025209163" sdttag="goog_rdk_40">,</w:sdt> har virkeligheden i den såkaldte virkelighedslitteratur udviklet sig til et normalitetsfetichistisk postulat. Virkelighedshungeren er blevet til konformitetshunger, og læserens plads til at tænke selv begrænses. Vi går glip af det specifikt romanagtige og nærmer os den påståelige biografi hvor virkeligheden er sådan fordi Zlatan (eller hvem det nu er) siger det. <o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">Jeg forstår fuldt ud at de mange hyldester til det normale familieliv med tv-sport og fredagspizza handler om en længsel efter tryghed og stabilitet, men det udarter sig også til at datteren raser mod kunsten som greb. Klichéer er sande, ikke kunsten som er noget latterligt julepynt. Dette er holdninger som også skinner igennem i forfatterens valg. Men raseriet mod mere eksplicitte formelle greb gør at romanen som <i>roman</i> bliver fattigere, og horisonten skrumper ind. Læserens mulighed til selv at vurdere situationen skrumper ind, og så må medierne tage over. Hvad siger moren til dette? Hvad er sandt? Vi må finde hende og spørge. Romanens perspektivisme overlades til journalistikken. <o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">Datteren raser mod forestillingen om at litteratur skulle kunne skrives uden "en eller annen form for sannhet" (s. 40). Det er muligt at det skal være ironi og parodi, men i så fald lykkes ikke Lillebø med at skabe en stemme som opleves som en maske, en iscenesættelse. Hun er også fanget ind af et enten/eller som gør problemstillingen nærmest tåbelig. Spørgsmålet er vel <i>hvordan</i> skrive sandt, <i>hvordan</i> bruge personligt materiale? Måske har jeg skrevet en bog om min mors vanvid, men den handler ikke direkte om min mor, den handler om den britisk-mexicanske surrealist Leonora Carrington (1917<w:sdt id="-1288974428" sdttag="goog_rdk_41">–</w:sdt>2011). Der skal næsten intet til før jeg tror at Lillebø havde opdaget at hun kunne have skrevet om generationskonflikter uden at skrive om en mor<w:sdt id="-141421844" sdttag="goog_rdk_43">,</w:sdt> der bor i Glasgow<w:sdt id="782613418" sdttag="goog_rdk_44">,</w:sdt> og en datter<w:sdt id="-796299589" sdttag="goog_rdk_45">,</w:sdt> der bor på Landås i Bergen. En roman som Kristian Ditlevs <i>Det bliver sagt</i> (2013) har selvbiografisk udgangspunkt, men går langt i at tematisere generationsforskelle. Hippieideologien handlede om <i>self expression</i> og seksuel frigørelse. For visse sønner og døtre kollapsede denne frihedsdrøm i overgreb og misbrug. Hvad er frihed? Hos Lillebø er denne problemstilling nok så <w:sdt id="1331716695" sdttag="goog_rdk_46">perif</w:sdt><w:sdt id="174012814" sdttag="goog_rdk_47">e</w:sdt><w:sdt id="1603222028" sdttag="goog_rdk_50">r</w:sdt>, men på baggrund af 68-generationens drømme kunne man have diskuteret hvad frihed er; frihed til at drømme og fantasere, frihed til at udtrykke sig, frihed til at invadere og ødelægge eget og andres liv<w:sdt id="998008924" sdttag="goog_rdk_51">,</w:sdt> eller den frihed som dattergenerationen synes at vælge; frihed fra følelser i kraft af småborgerlig tryghed. <o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">Man kan stille spørgsmål ved – som datteren i teksten gør – om forfatteren i det hele taget er interesseret i psykisk sygdom som tematik (s. 141). Frigørelse kan indebære et symbolsk drab, også forstået som et drab på en omsorgsrolle som man har påtaget sig, men som er blevet for tung, for destruktiv og for omfattende. Dette er fuldt forståeligt, og her er Lillebø herligt nådesløs, men man kunne kaste den kappe af sig i et privat rum, i terapi. Hun griber til romanformen, den kan benyttes fordi tidens hypede stil lægger op til at den kan bære dette, den kan bære os frem på den måde. Den er blevet til et accessoire for mennesker som har brug for at komme til syne foran et publikum og møde accept (s. 97). Godt for forfatteren, men måske ikke så godt for romankunsten. Væggene er blevet papirtynde: De som hepper datteren frem i teksten er de samme som hepper romanen frem i medierne og som takkes i kolofonen. Sidder du i Tromsø uden den slags netværk bliver der ingen virkelighedslitteratur lige med det samme. Lillebøs roman er en interessant, men problematisk udgivelse. </p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;"><br /></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: 18.399999618530273px; margin: 0cm 0cm 6pt;">Susanne Christensen i Bøygen #3-4/2020 som findes <a href="https://boygen.net/annet/2020/nytt-nummer-last-ned-boygen-3-4-2020-politikk">her</a>. Redigering af teksten afsluttet 3. oktober. </p>Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-34306818450873769202020-11-23T08:15:00.022+01:002020-11-23T09:36:04.659+01:00<p><b><span style="font-family: inherit; font-size: medium;">A conversation between <span>Kyra Simone and Matvei Yankelevich from </span><span>Ugly Duckling Presse and Susanne Christensen originally published as part of the online event <a href="https://www.bastardbok.no">Bastard Art Book Fair</a> May 29 to 31, 2020</span></span></b></p><p><b style="font-family: Calibri, sans-serif;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">SUSANNE:</span></b></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 15pt 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Hello there, Kyra Simone and Matvei Yankelevich from <a href="https://uglyducklingpresse.org">Ugly Duckling Presse (UDP)</a> over there in Brooklyn, New York. We are gonna try and do a written text instead of the stage interview that was planned in Lillehammer in late May. I hope you are all well under these strange and unexpected circumstances. I'm Susanne Christensen, a Danish-Norwegian critic and nonfiction writer. </span><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Maybe you could start by introducing yourselves and your relations to Ugly Duckling Presse? We should be sitting on a small outdoors stage together with Karen Grønneberg from the artist book distributor <a href="http://nordicartpress.net">Nordic Art Press (NAP)</a>, but she was not able to join in this new format so we're gonna delve a bit into the history of Ugly Duckling Presse. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 15pt 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">I probably got to know about UDP around 2005 when you published <a href="https://uglyducklingpresse.org/publications/red-shifting/"><i>Red Shifting</i> by Aleksandr Skidan</a>. Aleksandr was a guest at<a href="http://www.audiatur.no/festival/fra-arrangorene-2/?lang=en"> the Audiatur poetry festival in Bergen</a> in 2007 and 2009, but I must admit that I have not been following you closely. Your Wikipedia page give away some mysterious clues: "A micropress, the company uses distribution methods not traditionally seen in publishing, such as subscriptions, and gathered its early audience with guerrilla marketing techniques." This makes you rather sound like<a href="https://www.subpop.com/about"> the Sub Pop of American small press</a>! Could you tell me more about this? And tell us about SPD? I know that <a href="https://www.spdbooks.org">Small Press Distribution</a> in Berkeley, California, is a very important distribution channel and that they called out for help recently due to the pandemic. I really do hope they were saved for the time being, and will stay in business.<o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 15pt 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">KYRA:</span></b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 15pt 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">I am originally from Los Angeles, but have been living in New York for the past 10 years. In addition to my involvement with UDP, I’m also a fiction writer and work as an associate editor at<a href="https://www.zonebooks.org"> Zone Books</a>, an independent publisher of nonfiction books in the humanities. I came to the small press world with a background working in alternative education, specifically in a Steiner school, where, as you may know, a large focus is given to creativity, storytelling, and hands-on learning. Instead of using textbooks for example, we made our own. This mentality very much shaped my affinity for an organization like UDP and the small press community in Brooklyn, where experimental writing that might not otherwise have a venue is championed and "thinking outside the box” or having a sense of resourcefulness is vital. I’ve been involved with UDP in some capacity since 2014, beginning as a volunteer, as many people who find their way to us do, then eventually becoming a member of the editorial collective. As an editor I’ve worked on a variety of translations and artists books and have a special interest in surrealist and hybrid texts. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">UDP is collectively run and like many small presses, relies heavily on volunteer labor and community outreach. We started out as a 1990s zine and have since evolved into a full fledged publisher with many bells and whistles, including an apprenticeship program, various reading series, a periodical, and quite a busy publishing schedule. As a publisher of translations, artists books, and performance texts, as well as both emerging and “forgotten” writers, we participate in many international book fairs, conferences, artist talks, etc. Our studio in Brooklyn doubles as an office as well as a letterpress print shop and we often use the space for educational workshops. SPD is indeed our distributor. They are an amazing organization, without whom so many wonderful small publishers would not be possible. As I imagine is the case for nonprofits and publishers across the world at the moment, SPD is struggling in the wake of the pandemic, but with continued support from the community will hopefully manage to stay afloat. Their GoFundMe campaign<a href="https://www.gofundme.com/f/help-small-press-distribution-survive"> can be found here</a>. </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">One aspect of UDP which continues to be fundamental now and in the past, is that for the most part, none of us have formal training in publishing or book arts. We are something of a ragtag crew of writers, artists, and designers, autodidacts in some way, who have come together through a shared commitment to writing that pushes boundaries and building community around lesser known voices, as well as a love for printed matter and the book as art object—imperfections and all. These days, you may chance upon our “Who Needs Poetry” slogan in a subway tunnel, bar bathroom, or on the wall of a catacomb somewhere in the world.<o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 15pt 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">MATVEI:</span></b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 15pt 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">The press indeed started in a very ragtag way. Before moving to NYC in the late 1990s and meeting the people that would become the earliest form of an Ugly Duckling Presse collective, I had been making a zine in college, which I kept doing in my travels after college in different places, collaborating with new people to make each issue. It was called <i>Ugly Duckling</i>, and was usually an 8 or 16-page thing, photocopied, sometimes with hand-painted elements and odd bindings, like glittery ribbon, usually no more than a hundred copies. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 15pt 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">When doing the zine, I wasn’t really aware of a larger small press community or experimental writing scene, but I was thinking about what kind of writing I liked and how it was hard to find. Word got around about the zine through exchanges with other zines and journals publishing unusual work—publications I stumbled on in different bookstores and would get in touch with—and so some people who published in those publications started to send me work, and it was no longer just my few friends in college assembling whatever they’d written or drawn, it started getting wider. It felt good to present the writing I liked to other people, to share this work—new work from people I’d meet or correspond with, old work I might copy out of a book, and translations I would do and add to the zine. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 15pt 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">In my last year of college (1995) I did a book of my own poems and since I was doing the zine, I put this <i>Ugly Duckling Presse</i> name on it. Of course, there was no “Presse” with or without an extra “e” —something I took on a whim from the German spelling, because I liked a small press called Kafka Presse or K-Presse that had, in the 1970s, published the Russian texts (unavailable then in Russia) of Daniil Kharms, the early Soviet writer I was translating. I had no idea that the Presse would do any other publications; I thought at most I would publish another chapbook of my poems, or collect some writings I liked from old books and type them up on a manual typewriter and photocopy as a kind of “unpublished” underground anthology, just to give to friends. I had no idea the name would stick—that it would be used by our group of friends would become a publishing house, nor that it would consume my life as it has these last twenty years. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 15pt 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">One thing perhaps of interest to our discussion is the differentiation we as a press make between “artists books” (which used to be called artists’ books, with an apostrophe) and “books by artists.” I think in the early days we made a lot more of what I’d be fine to call “artists books”—small editions, really produced by the artists themselves, even if we stamped or wrote Ugly Duckling Presse on them. Many of the art-related books we’ve published in more recent times are really more like “books by artists”—we work with an artist to determine the scope of the project and the look of the book, we design it and publish it. There’s sometimes a few hand-elements, some hand-added drawing or marking, and choices about the way the book works that point back to the artists book tradition – a sort of logic of how the book will be experienced, how it will convey information visually and sequentially through the layout and rhythmic structure, but in essence these are books published by a publisher and the print runs hover around a thousand, and some are even higher. However, with books that are going out into the “trade” through more-or-less conventional distribution channels, we’ve always tried to play with what a trade book can be, what it can look and feel like. Like some artists books, our “regular” books push the boundaries of what a book in a bookstore is expected to be. If the content is going to be different from mass-market books, then the look of it should tell you something about that difference, perhaps even nod toward the small press context in which it had been produced, and the history of this kind of publishing. We like the idea that people will touch this book, will have an experience with the material aspects of the text. This might slow you down, so you can experience the poems as they were meant to be read and seen. It’s not like the computer screen (though that too can be a kind of materiality, if played with). Like the artists book, a UDP book—even if it is mostly “text”—tries to engage you in an experience. It is not purely “information,” whatever that is—perhaps it’s a myth that there can be pure information to begin with, as if information is downloaded into your brain without a media to mediate that interaction. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 15pt 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Of course the structure of the organization has changed as it has grown. For the last eight years or so we have had, in various configurations, a part-time staff handling the administrative, publicity, and much of the production work of the press, though this has not reduced the need for, and reliance on, volunteer labor. All of the editors work on book projects on a volunteer basis. This means that each project at UDP is a labor of love, taken on by one or two or sometimes three editors who believe in the project enough to give freely of their time. Without the volunteer editorial collective we wouldn’t be able to work as closely as we do with authors and translators; moreover, we wouldn’t be able to read the hundreds of submissions, solicit manuscripts, and choose the books for our program. The collective is always changing, and also often engaged in re-assessing its own structures, We also continue to engage volunteers in our open-house-style “Presse Days” to help with binding chapbooks, assembling editions, adding hand-made elements to some of the books, and even printing or sorting metal type in the print shop. Volunteers frequently help staff our events and lend their help at book fairs. It’s a very large community, ever-evolving, that makes a press like UDP last, inevitably changing over time. I’d say that, though it’s often a contentious subject in the art world, this unpaid labor (what we do with our “free time”) is what makes possible a kind of publishing that would not otherwise exist, and therefore books are in the world that wouldn’t be there, and are—in the capitalist system—not really meant to be there: they aren’t there for profit or commerce, so the books themselves challenge marketplace values by their very existence. Without volunteer labor, these books would not mean what they mean. Of course, if we weren’t publishing this kind of book or this kind of content, perhaps there’d be no need for volunteerism. I think this is a really important aspect of small press publishing that is often swept under the rug, in part because it is unseemly to think about the lack of remuneration in an increasingly professionalized art and literary world which has to adapt to market-driven ideologies under neoliberalism. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 15pt 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">SUSANNE:</span></b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 15pt 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Kyra, you mention "thinking outside the box” and it seems that often it is only in the smaller formats that you can really attend to all the details to make the whole publication into a personal expression as opposed to books that are mass produced. In that sense the chapbook and artist book circuits are probably a bit different from the alternative record labels that was part of punk rock, although they put emphasis on having their hands on the product all the way through to the final finished album. Alternative music, at least in the 80s and 90s, also wanted to cross over and did so with for instance Sub Pop (though by then Nirvana had moved on to Geffen. The reason for this obsession with Sub Pop is that the last culture event I attended before the COVID-19 pandemic was a talk by Bruce Pavitt from Sub Pop in Oslo in February at <a href="https://bylarm.no">the music business seminar by:Larm</a>. The small press also seem related to the eco farmer in that sense that it’s small sustainable hands-on production. Sub Pop started out as the fanzine Subterranean Pop by Pavitt, and in Oslo he explained that he thought about what is sub popular in that way that it is soon-to-be popular. They worked very cheekily with branding (he called it “sarcastic marketing”) and the sub pop did actually take over the world, for better or worse. I’m just wondering about the level of ambition, it’s not Sub Pop style world domination, but a more sustainable production, like a gourmet style of book consumption that is going on and the emphasis is on the pleasure of collaborating closely, and in that way fighting the alienation of mass production. I'm still wondering about the guerrilla marketing techniques, how did you get the word out about UDP in the early beginning?<o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">MATVEI:</span></b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">As <a href="https://torpedobok.no">Torpedo Press </a>says in the<a href="http://nordicartpress.net/pdf/NAP_Torpedo.pdf"> interview with NAP</a>: “A major and challenging part of the work involved in publishing a book is the work that starts after publication.” This is definitely true for us at UDP, even though most of the books we publish are not “art books,” “artists books,” or “books by artists”—since we publish mostly literature, with a focus on poetry and “experimental” or “hybrid” prose works, in English and in translation into English. Distribution is one aspect of finding an audience. No doubt, Sub Pop and other indie labels had to forge their own distribution. They seem to have used the model of zine distribution—a subculture related intimately with punk scenes—to begin with. UDP’s modes of distribution are quite varied. There are different ways to reach the intended audience. The author’s circle is not hard to reach, and usually smaller poetry publishers rely on that close circle of the author, or their local community, for most of the sales of the book. But a publisher, in order to truly make the work public, and to serve the author and the honor the work itself must also try to find new audiences for the author. Of course this is not the mass audience that big publishing houses like <a href="https://www.penguinrandomhouse.com">Random House </a>aims for. It is more like a probable audience, people with adjacent interests, people who might take a chance on something new. This new audience can be reached through reviews in the periodicals and online platforms that they read, through events in spaces/venues that overlap with their interests, through independent bookstores where they might be browsing, and so forth. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">In the early days of UDP, since we didn’t have formal distribution and we weren’t making editions that would’ve been easy to distribute through commercial channels, we focused on what might be called experimental distribution. We hosted parties with music and performance and short readings from the poets we published in <i>6x6</i> magazine. Various circles of friends, various communities, would overlap at these parties. The $5 or whatever we charged at the door gave not only entry to the event but also a copy of the magazine, so we were sure to get the magazine into people’s hands right at the door. It seems people read the magazine because they already had a copy from the party anyway—they didn’t have to decide whether they wanted to buy a copy or not. Additionally, we went to local bookstores in person, or wrote to bookstores far away, and got the magazine into smaller independent stores, and sometimes the unusual shape and look of the magazine and the very cheap price meant that it would be face-out on a zine shelf, or at the counter. This would rarely happen with more commercially distributed magazines which would be shelved with the others, with their thicker spines out to display the titles. We did the same with some of the chapbooks. We also made free things like the <i>Emergency Gazette</i>, and we would put that in the free newspaper boxes for the Village Voice and other such publications around New York. We sometimes slipped them inside the local newspapers too, so that someone would have a surprise when they opened them. And we left free stacks of the <i>Gazette</i> in theaters and in bookstores, and sent them to a few theaters outside of NYC as well. The same goes for the free newspaper <i>New York Nights</i>. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">These free publications may have gotten some people curious about our publishing house in general or our events—so, along with 6x6 magazine, the free broadsheets and newspapers helped to develop what might be called an audience for the press itself, people who began to follow what we were putting out. At the time, in the early 1990s and early 2000s it was just these periodicals and a handful of chapbooks. The first few books started coming out 2002-2003, and these barely had any distribution, other than the network of small bookstores we’d established through the earlier publications. I think it was only 2003 or 2004 that we were accepted by Small Press Distribution, which would make the books available to libraries, online sellers, and bookstores more widely. Slogans like "cheap for freaks" ran alongside the laughable price tags on our productions, when they weren't given away for free. Around the year 2000, you could buy a UDP chapbook (<a href="https://www.poetryfoundation.org/poets/julien-poirier">Julien Poirier</a>'s <i>Flying over the Fence with Amadou Diallo</i>) at St. Marks Book Shop for twenty-five cents, or <i>6x6</i> #1 for $2. In this respect, you could say we also had “sarcastic” publicity, like Sub Pop. You can see similar tactics going way back into the 1960s with Something Else Press, “America’s Quality Avant-Garde Publisher.” </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">The Anti-Readings (circa 2000-2003) were collaborative literary circuses organized by Loudmouth Collective (James Hoff and Ryan Haley, who later became UDP editors) with the participation of the UDP collective. The irony of poetry’s worth was perhaps best expressed by James Hoff's dollar-bill-poetry performance. James and others hand-stamped poems by his friends on dollar bills, taped them to a wall, and sold them for seventy-five cents—a profoundly social experience of the "negative economy" (to use Roof Books publisher James Sherry’s term) in a market-oriented society. </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><br /></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"></p><div class="separator" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em; text-align: center;"><a href="https://lh3.googleusercontent.com/-pYQxB6XBKMo/X7tvrQs0NCI/AAAAAAAACqU/E59Wr6uZESUPbBU1DSXN0QnXNKZCcMs2wCLcBGAsYHQ/Screenshot%2B2020-11-23%2Bat%2B08.48.01.png" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img alt="" data-original-height="416" data-original-width="646" height="206" src="https://lh3.googleusercontent.com/-pYQxB6XBKMo/X7tvrQs0NCI/AAAAAAAACqU/E59Wr6uZESUPbBU1DSXN0QnXNKZCcMs2wCLcBGAsYHQ/Screenshot%2B2020-11-23%2Bat%2B08.48.01.png" width="320" /></a></div><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /><br /></span><p></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><br /></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">It was free to go into an Anti-Reading, and you usually came out with free stuff—we made free chapbooks and artists books and stacked them for people to take. I don’t think we ever sold books there. So it was not a guerilla publicity effort—it really was a Happening. There were participatory poetry games, exhibitions of one-of-a-kind and small edition artists books, and nevera a central event or a reading: we piled the usual chairs in the center of the venue, since there was no specific viewing direction. The audience were participants, and so were we. The UDP folks and the Loudmouth Collective all had a taste for decentralized activity, process over product, instigation of play, and an anarchic politics at the margins. We were antagonistic to the institutionalized art and poetry worlds with which we were only tangentially in contact. I’ve written before that the Anti-Readings were a kind of Temporary Autonomous Zone (Hakim Bey’s term) in a quickly gentrifying city; it was a bohemian space of play where human connections promised no "access" to professional advancement, and nothing was for sale, except the dollar bill poems, which were sold at a loss, of course.</span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">At that time, UDP was making a little money back on some of its books, which helped pay the rent or the printers, but members of the Presse often contributed out of pocket to pay for new book projects and to subsidize the rent. The grants we could get back then were quite small, often as low as $1,500 and rarely approaching $10,000. Strangely, though we are able to get larger sums, grant-support still make up about the same percent of our budget as back then. The art granting system in the US is geared toward the larger organizations in a way that’s quite deleterious to the culture. The bigger you are, the more money you get, and so small and scrappy initiatives that could actually do a lot more with a grant get stuck or frustrated or close quickly.<a href="https://www.poetryfoundation.org/harriet/2020/02/the-new-normal-how-we-gave-up-the-small-press"> I’ve written quite a bit about this and shown some numbers and charts in an essay on the Poetry Foundation’s Harriet blog.</a> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">I want to say that delving into the history of UDP or other small presses or art-related publishers isn’t the point in itself. It’s useful if you are looking to understand something about the present situation, or to ask questions about what could be a politics of small press publishing now. Susanne brings up eco farmers, and in the US some have made the analogy between small presses and boutique farming and such things, but often this is rather consumer-oriented, like the slow food movement, or other such things. Personally, I find a rather large difference here in that poetry and artists books aren’t really consumable—we don’t “need” it to survive, though as William Carlos Williams said “men die miserably every day for lack of what is found there.” The distribution of books is not solely local (nor should it be) in the way that a “responsible” food-distribution network would be. Poetry and artists books have very little to do with bourgeois “foodie” culture, in my experience. Poets often can’t afford the local produce; the system is so broken due to global labor inequity that the only garlic I can buy at my local supermarket is from China, and at the weekend open-air market, it’s three times the price, or more. Sadly, buying healthy, local food in the US is mostly for the well-healed. The Community of Literary Magazines and Presses, a member organization we belong to, tried an annual event in Hudson, NY, which paired small local farmers and “craft” food people with small publishers and little magazines. The result was quite saddening: people bought fancy organic cocktail mixes and expensive ice cream and then walked around the book tables without much real interest, and rarely bought anything unless they felt guilty. I came away thinking that the rubric of the “local” as it’s understood for food culture was a demeaning way to think about publishing and literature in particular. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">KYRA:</span></b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">I’ll just chime in again a bit more in response to your thoughts about “thinking outside the box.” I’m sadly no authority on Sub Pop—despite my appreciation for it, it was a bit before my time! But I hear what you’re saying and can definitely see the correlation. I think you’re right about the “gourmet” quality of small presses. If we are not in it for the pleasure of collaboration and to create something together, I don’t know what we’re doing it for. No one becomes a writer or musician or artist of any kind, expecting an easy ride to a cool million, poets least of all—or if we do, we are quickly met with a rude awakening. In my case, as a writer involved in small press poetry, it’s been interesting to also have one foot in the fiction world, where at times, if one is lucky, there is perhaps a greater opportunity for books to actually “make money” or for authors to garner substantial “payment” for what they do though none of that is ever guaranteed or as straight forwardly beneficial to the author as it may appear. I have friends who have published books with major publishers, only to be devastated by things like having absolutely no say over what the covers of their books will be. I’ve known authors who have taken book projects away from major publishers to instead work with independent presses, where they knew they would get more individualized attention, despite much less financial gain, if any. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">People often spend years working on a single book or project or album, and to not have some level of care put into bringing that creation into the world, can be heartbreaking. However, that is often the reality. The discrepancy between the mainstream and the underground or small/independent worlds feels massive. There are of course pluses and minuses to both of them. But it may be that the kind of artistry and handmade element you were perhaps describing may only be possible with something like a small press where sales are never the impetus, and everything is a labor of love. Some might say there is a certain preciousness to some of the objects we make, but by “precious” I don’t mean shiny or pristine or perfect. In many ways, we also try <i>not</i> to be too precious, to be spontaneous enough to make room for the beauty of messiness, immediacy, for things to be accessible to people and made without too much fuss, and to allow for rough edges. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">As we know, most small presses don’t subscribe to the mass market, or rely on sales to stay afloat. They are in great part funded by grants and donations and sustained by people who are passionate enough about the work to be willing to make sacrifices to get it out there. All of that sets certain limitations, as far as things like reach and resources go, but it also allows for a certain freedom in production and creativity. Because we are small, we are able to make small things, things we strive to take the time to make beautiful in spite of commercial logic, and which can become very important to the few who really appreciate them. Many of the people working in small presses are poets or writers themselves, and this is perhaps also a reason there is a certain level of understanding around what it can mean for an author to have their work transformed from a manuscript into a book.<o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; line-height: normal; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">This isn’t to say that small presses operate within some kind of utopia, that there isn’t a lot of hard work and struggle involved or that UDP is unique in this dilemma. It’s a constant challenge and “thinking outside the box” is not just needed as an approach to the creative or editorial side of things, but also on an administrative level. The trials and minutiae of managing distribution, development, funding, publicity and so on is endless.The basic questions are continuously evolving and put before us. How can we make all of this possible? How can we afford to keep our lights on? How can we deal with the changing landscape of publishing? What is the box now? Are we part of it? I suppose what I meant most in using that phrase, is not to express a sentiment of being against any way of doing things, but rather to say that there isn’t ONE way of doing anything, and to be part of a small press is to know that one will have to proceed with a certain level of creativity, openness, and daring, however we manage to achieve whatever our goals are as a publisher.</span></p>Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-13214542053745390842020-10-18T09:34:00.009+02:002020-10-18T15:26:06.500+02:00<p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Apple Chancery"; font-size: 18pt; line-height: 36px;">Hvor har Susanne Christensen vondt?<o:p></o:p></span></b></p><p class="MsoNormal" style="line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span style="font-family: Times New Roman, serif;"><b>Upubliceret interview af Silje Stavrum Norevik fra 2017</b></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Jeg hadde sett for meg at vi skulle møtes i Manteuffelstraße i Berlin hvor Susanne Christensen har bodd de siste årene. Men hun har flyttet til København, og intervjuet finner sted på et lite møterom på Litteraturhuset i Bergen hvor hun er på en snarvisitt på SKOK for å holde teoriverksted om den nylige avdøde britiske kulturteoretikeren Mark Fisher. Derfor blir det ingen hjemme hos-reportasje, men et lånt møterom og en skrantende telefonopptaker som gjør at konversasjonen må fortsette per mail noen måneder senere. Christensen er utdannet litteraturviter fra Universitetet i Bergen og på begynnelsen av 2000-tallet var hun en av pådriverne bak det bergensbaserte forlaget Gasspedal. I 2003 ble hun kritiker i Klassekampen, mellem 2004 og 2006 skrev hun i Morgenbladet, og hun er nu tilbage i Klassekampen. Christensen er en politisk engasjert kritiker som lar assosiasjoner og minner spille med i fortolkningen av bøkene. Hun har også fungert som døråpner mot en større skandinavisk offentlighet – delvis gjennom bloggen, Claws Talks hvor hun har lagt ut kritikker og debattinnlegg siden 2002. Mange av hennes kritikker er samlet i <i>Den ulne avantgarde. Kritiske tekster fra 00-tallet</i> (Flamme Forlag 2011) og hun har dessuten utgitt en bok om hændelserne omkring de russiske aktivister Pussy Riot, <i>En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika</i> (Forlaget Oktober 2015). Formen er ofte personlig, springende og dokumentarisk. Christensen anmelder ikke bare litteratur, men også kunst og musikk. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">La oss starte med teksten din om <a href="https://txttxttxt.blogspot.com/2016/10/glitz-og-snusfornuft-sophie-elise.html">Sophie Elises selvbiografi <i>Forbilde</i></a>. Hva får deg til å lese en rosablogger inn i et litterært univers?<o:p></o:p></span></b></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Da jeg arbeidet med <i>En punkbønn</i> begynte jeg å følge en liten enklave av forskjellige bloggere og det var vanskelig å komme unna Sophie Elise. Derfor har jeg fulgt med på henne og er opptatt av pikekulturen og dens motstandskraft, og dens interaksjon med media og selvpresentasjon. Jeg har selv hatt et fordypningsprosjekt med <i>En punkbønn</i> som handler om svært unge piger som mobiliserede på græsrodsniveau via feministiske punkfanziner i nittitallets Nordamerika. Derfor ble jeg interessert i hva samme generasjon foretar seg i Norge i dag. Dagens piker griper også til mediene, men dette er helt andre medier enn den gang. Fanzinekulturen kan ses på som en parallell til dagens rosabloggere. På grunn av denne interessen var jeg nok spesielt kvalifisert til at læse en bog som <i>Forbilde</i>. For jeg tror ikke at det litterære miljøet eller rosabloggmiljøet nødvendigvis krysser hverandre i særlig stor grad. Vi kjenner Sophie Elise fra måten hun skriver om seg selv på bloggen. Jeg ble nysgjerrig på hvordan hennes bok kom til å se ut. Hvis du ønsker perfekt formulerte setninger og det man tradisjonelt kaller god litteratur, som Kafka, Duras eller Bernhard, så er det nok vanskelig å venne seg til denne stilen. Formen er typisk for emotionel og bekendende fanzinekultur og for 90'ernes Reality-serier. Der er en stærk generationsmæssig spejlingseffekt, hun indtager rollen som IT-girl og taler med den unge pikes autentiske stemme. En del av det kjennetegnes av det litt hjelpeløse språket – du finner få perfekte setninger, men du finner personligheten i den litt hjemmestrikkede måten hun uttrykker seg på. Dessuten finnes det noen nifse spenninger mellom varesalg og den intime betroelse, hun er en forretningskvinne og måten hun også har talt om kriser på. Det gjelder både psykiske kriser og kroppsforhold, opplevelser med abort. Sådan fungerede fanzinekulturen også, den skabte en platform, men hun er et helt annet sted hvor hun når et større publikum, og hvor hun tydeligt opererer som et firma også. Det er en underlig montage-effekt i og med at hun skifter mellom ekstreme bekjennelser (tar bilder av sine strekkmerker og sin egen kropp), og i den neste bloggposten viser hun en læbestift, og sier at dette produktet er fantastisk. Det er en montasje-aktig læseopplevelse og etter en tid kan man bli litt satt ut av denne måde at præsentere sig selv. Så jeg ville ta den boken alvorlig. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Hvorfor var det viktig tenker du?<o:p></o:p></span></b></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Fordi det er vitnelitteratur. Jeg vil også være forsiktig med å overvurdere henne for jeg kan også se at bogen er et spekulativt prosjekt for Cappelen Damm. Hun er litterær debutant som allerede har en stor leserskare fordi hun er en vellykket blogger. Forlaget vet at oppmerksomheten allerede finnes der ute. Men hun er den gyldne fugl i en ramme av pengeinteresser og kommersielle interesser. Hun har flørtet med aktivisme og hadde en liten seier mod Freias påskeegg som indeholdt palmeolie, et produkt som efter protesterne blev trukket fra markedet. Helt sentralt er at hun egentlig skrevet en vitnesbyrdberetning fra kapitalismens front. Hun er uttrykk for en korporalisert kapitalisme hvor kropp og penger er den samme ting – på den måten læser jeg <i>Forbilde </i>som en vitnesbyrdsberetning, hun er ute i en slags kapitalistisk frontier. For mange av oss kan dette fortone seg en smule redselsfullt – vi har vokst opp med at det finnes en reellt uafhængig ungdomskultur. Hvis du har levd gjennom åttitallet og nittitallet, så har det alternative været en reell mulighed. Sophie Elises landskap ser annerledes ut, hun er jo en entrepenør og sin egen forretningskvinne, på same måte som en Kardashians. Jeg ble forvirret å se på henne, hun flimrer for mine øyne og derfor måtte jeg gå lenger inn i det ved å undersøke fenomenet og ta det på alvor. I anmeldelsen sidestiller jeg Sophie Elise-karakteren med litterære hovedpersoner som Holden Caulfield fra J. D. Salingers <i>Catcher in the Rye</i> (1951). Du får fornemmelsen av at Salinger like gjerne kunne skrevet den boken ved å lade Caulfield ta mobiloppptak av sin stemme og dokumentere sine depresjoner, sin kritikk og motstand. Han er dog ikke forretningsmann og tjener ikke penger på sitt utseende, men begge er i bunn og grunn autentiske unge stemmer som forfattere har interesseret sig for i nyere tid. Hun skriver ikke kvalitetsmessig som Sylvia Plath, jeg hinter ikke til hennes litterære nivå, men det er interessant at tænke på Sophie Elise-karakteren som en parallel til Esther Greenwood i <i>The Bell Jar</i> (1963). De personer som blir skrevet frem i <i>Catcher in the Rye</i> og <i>The Bell Jar</i>, symboliserer den unges personlige krise og kritik. Greenwood opplever mange av de samme tingene i et overfladisk miljø – hun kommer inn og skal se pen ut i sin kjole, men hater det miljøet. Ur-typiske situationer for teenagere i dag. Jeg er interessert i hvordan den slags litteratur speiler samfunnet. Litteratur og samfunn er for meg uløseligt forbundne størrelser, så det har vært naturlig for meg å være interessert i den litteratur som har noe å si om samfunnet. Hun sier ekstremt mye om seg selv, hun har en snæver sirkel om sin egen kropp og egne interesser, men samtidig er det en tidstypisk kroppsfornemmelse som er veldig klaustrofobisk og smertefull. Det er spørsmål om en tidsånd, men det er en forpestet tidsånd hvor kapitalismen er kommet under huden på os og har naturaliseret sig og bevirker at vi ikke kan forestille os et alternativ. Rosabloggerne øser af deres ungdommelige autenticitet, der er en kerne af uskyld i en businessorienteret ramme hvor andre drager nytte av deres utseende og appell. Modsætningsforholdet er borte. Boken er en god linse for å formulere sig om noe som er typisk for samfunnet nu. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">En av dine siste kritikker er <a href="https://txttxttxt.blogspot.com/2017/06/hilsen-siris-hjerne-siri-hustvedt.html">anmeldelsen “Siris hjerne” av Siri Hustvedts siste essaysamling</a> hvor du ender med å beskrive en scene fra Melodi Grand Prix: “Den såkalte virkelighetslitteraturen negerer tilsynelatende form på samme måte som årets MGP-vinner,</span></b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> <b>portugisiske Salvador Sobral, tok avstand fra fyrverkeri til fordel for feeling. Sobrals show var «autentisk» på en nesten spastisk måte. Det unike i følelsene hans ble understreket av et shownegerende show, hvor han nærmest krøyp opp i ræva på seg selv for å beskrive en bitteliten, vakker perle, hans ekte følelser. Var det mindre koreografi her enn i de koordinerte dansenumrene? Selvfølgelig ikke, Sobral spilte det virkelige, på samme måte som «virkelighetslitteraturen» formmessig etterlikner en sjø av ekte tårer. “ Så virkelighetslitteraturen utgir seg for å være virkelig, men er det ikke likevel?</b><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Det er vel ingen kontroversiel påstand at også det autentiske og "virkelige" fremkommer ved hjælp af en iscenesættelse. En roman er en iscenesættelse, fordi det er en destillering, konceptualisering og æsteticering af noget materiale. Det er en bearbejdning, og det gælder også den litteratur som vil fremstå autentisk og ubearbejdet. En tekst formet som en emotionel pøl eller klat er også en form på samme måde som en heksagon, men vi vil opfatte klatten som en udsondring direkte fra kroppen, og en heksagon som noget avanceret og artificielt, selvom avancerede former selvsagt også findes i naturen. Der er nok flere der koser med en teddybjørn end en professorterning, for at sige det sådan. En iscenesættelse er iøvrigt ikke nødvendigvis et forræderi, det er ofte et stimulerende skue og behøver ikke partout at betyde at nogen har onde intentioner. Hustvedt – og så vidt jeg ved Knausgård også – er optaget af samtidens neurovidenskab, hvor man taler meget om den affektive vending, men trenden stammer også fra amerikansk fjernsyn i begyndelsen af 90-erne, hvor Reality-showet fik sit gennembrud, for eksempel <i>The Real World</i> på MTV som ramte tidens grungeinspirerede tone af real emotions og skovhuggerskjorter. I Reality-shows føler virkelige mennesker virkelige følelser, men ingen vil vel påstå at et fjernsynsprogram ikke er en iscenesættelse samtidig. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Jeg ved ikke hvilken "rød pille" offentligheden har spist i løbet af det sidste tiår, jeg troede at den slags var helt almindelig godkendt viden fra litteraturvidenskab, filosofi og kunsthistorie og så videre. Sobral er et godt eksempel. Hans performance vakte stor genklang fordi den underliggende påstand i hans show er at han negerer hele idéen om Melodi Grand Prix, som igennem tiderne har nydt at være tacky, glitrende og overdrevet. Sobrals følelser fremstår som sande når han med sit kropssprog viser en lille perle han holder i hånden. Det er næppe at trække den langt at påstå at han performer en essens; han iscenesætter et øjeblik af ægte skønhed, sandhed og autenticitet. Alle disse kvaliteter holder han i hånden, og publikum tror ham. Han låner kraft fra al den tackiness som har været på scenen hele kvelden, og han negerer den og skaber et øjeblik. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">I et bredere samfundsmæssigt perspektiv er samtidens høje grad af forførelsesvilje et problem for det er ideologikritikken som lider nederlag. Ideologikritikken er god til at påpege iscenesættelser og konstruktioner. Politiske partier får selvsagt også deres budskaber igennem ved hjælp af iscenesættelse og konstruktion. De indrammer deres budskab og bruger mere eller mindre effektive symboler som en lille blå blomst (Sverigedemokraterna) eller en potent pil (Nordiska Motståndsrörelsen) som har psykisk påvirkningskraft. Der er mange forskellige instanser som har sine interesser investeret her. Kunsten som kunstig er i lav kurs. I kunstverdenen er man ikke gået lige så bananas som i litteraturfeltet, der kan man stadig tale om et værks formelle kvaliteter, hvad værket siger som værk, men dette led klippes i højere grad ud i forhold til det langt mere forførelsesvillige, mainstreamsensible litteraturpublikum. Et typisk eksempel fra litteraturens verden er den amerikanske litteraturprofessor Harold Bloom (<i>The Western Cannon</i>, 1994) som synes godt om stor litteratur med stor forførelseskraft. Han er generelt sur på det han kalder "school of resentment," den hadske skole (med hint til såkaldt French Theory) som holder på med mistankens hermeneutik. Samtidig er der også voldsomme kræfter i spil som påvirker os kognitivt via sociale medier. Kræfterne raser mod vores kritiske bevidsthed, de vil nedbryde den, resensitivisere os og befri vores købekraft. Jeg frygter at samtiden er ved at miste den sidste rest af kritisk bevidsthed til disse kræfter, og det vil have store politiske konsekvenser. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Her spiller Sobral, Bloom og det vi kalder virkelighedslitteratur en relativt uskyldig rolle. Det er jo ikke sådan at Knausgårds og Hjorths litteratur ikke har ført til vigtige diskussioner som har med menneskers liv at gøre, men det brøl det vækker i publikum når noget "virkeligt" serveres, det er jeg skeptisk til. Det skygger for meget andet godt og interessant som foregår, og som trods alt har et videre udsyn end hverdagslivets genkendelige dramatik. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">I teksten <a href="https://txttxttxt.blogspot.com/2017/03/sorgfylte-morsskygger-kate-zambreno.html">"Morsskygger" skriver du om diktsamlingen <i>Rosor Skador</i></a> av svenske Jenny Tunedal og amerikanske Kate Zambrenos sjangeroverskridende <i>Book of Mutter</i>: “Tekstene nekter å inngå i en jeg-kapitalistisk økonomi, hvor fingrene danser over tastaturet og finner på nesten hva som helst for å styrke forfatterens merkevare på markedet og sluke oppmerksomheten med sitt magiske jeg-mantra. Hvordan og hvorfor lykkes disse tekstene å unngå den “selvbiografiske, skandinaviske hverdagsrealismen” du mener preger samtidslitteraturen? Hvorfor er dette gode undersøkelser av moderskap?<o:p></o:p></span></b></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">I slutningen af 90'erne og 00'erne fandt nogle interessante litterære eksperimenter sted som havde at gøre med dokumentarisme og selvbiografi. Meget af dette kom fra forfattere som havde deres fødder plantet i andre æstetiske felter end det litterære. Danske Pablo Llambias er uddannet billedkunstner og skrev <i>Rådhus</i> (1997). Ligeså danske Claus Beck-Nielsen kom fra teater og performance (hen udgiver for tiden bøger signeret Madame Nielsen) skrev <i>Selvudslettelser</i> (2002) og <i>En biografi</i> (2003), og svenske Jörgen Gassilewski, som er billedkunstner og poet, skrev <i>Göteborgshändelserna</i> (2006). Andre værker kunne nævnes, men disse er interessante både æstetisk og i sin evne og vilje til at engagere sig i samfundet på forskellig vis. Samtidig var der mange som spurgte sig om hvad "politisk litteratur" er for en størrelse, hvordan ser den ud? Her var nogle gode svar, og bøgerne blev diskuteret bredt. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">I 2017 giver Zambreno og Tunedal to lige så gode svar, mener jeg. Deres bøger er interessante formmæssigt, og de giver gode bud på det evige – og vigtige – spørgsmål "Hvad er politisk litteratur?" Det er imidlertid ikke til at ignorere at der samtidig foregår et enormt boom i forskellig litteratur hvor nogen skal fortælle deres livshistorie fordi de af en eller anden grund har været i mediernes søgelys. Vi har tidligere talt om Sophie Elise Isachsens roman, som klarer at være et hyperkapitalistisk smashhit og samtidig, indenfor rimelighedernes grænser, også kan læses politisk og trækker veksler på Reality-æstetikken med den ungdommelige stemme som iscenesættes. Her er en passende bro til en anden vigtig inspirationskilde bag den såkaldte "virkelighedslitteratur" som er den feministiske bekendelseslitteratur fra 70'erne. Llambias har tydeligt udtrykt sin henrykkelse over en forfatter som danske Suzanne Brøgger som skrev romaner som ikke fremstod som fiktion, som blev læst som ren selvbiografi og som i høj grad fik media til at koge over. Der var vild debat, og Brøggers figur blev ikonisk med den store hat og de mørkmalede øjne. Muligheden for en feministisk identitet blev kropsliggjort af Brøgger, og det var pludselig noget man kunne være. Hendes litteratur var en portal ind til en ny radikal identitet som flyttede på mange forhold i samfundet. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Jeg ved ikke om Brøgger nogensinde blev rig af sin forfatterpraksis, men idag har kapitaliseringen af jeg'et nået et absurd niveau. Der er megen spekulation i det felt. Alle skal skrive en brand-strategisk jeg-kapitalistisk Reality-roman. Mine kriterier for god litteratur har imidlertid ikke ændret sig så meget. Jeg vil stadig have en form som jeg oplever som interessant og en litteratur som giver mig nogle gode svar på spørgsmålet "Hvad er politisk litteratur?" Problemet med Reality-æstetikken (pølen og klatten som litterær form) er at cirklen omkring individet ofte bliver for snæver. Teksten bliver en jeg-pøl. Hvad siger denne litteratur om samfundet? Nul og niks. Uanset om det er selvbiografi eller roman så mener jeg at det er et dårligt udgangspunkt at skrive udfra "hvad som foregår i hovedet." Man må forpligte sig til noget udenfor én selv. Man må forpligte sig til anden litteratur som man forsøger at forstå, man må forpligte sig til research, til videnskab, til for eksempel at forstå hvordan helsevæsnet fungerer. God litteratur må være forskning. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Zambreno, og hendes æstetiske forbillede (og redaktør) Chris Kraus, skriver lige så meget om billedkunstneren Louise Bourgeois som om forholdet til sin mor. Tunedals bog handler om hendes mor, men er også et studie af Shakespeares tragedie <i>King Lear.</i> Hvis du skal bruge selvbiografisk materiale på en interessant måde så må det indsættes i et fletværk som er større end din egen lille smerte. Jeg er ligeglad med din egen lille smerte. Jeg keder mig til døde over narcissister som oversvømmer medierne med deres interessante liv. Put dit jeg på hylden hvis du vil bruge selvbiografisk materiale. Litteratur er for mig grundlæggende altruistisk, den går over grænser, den vil ud i verdensrummet og møde noget andet end sig selv, og den finder sig ikke i grænser, heller ikke de nationale. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Hvis vi rykker tilbake til start, du kom til Bergen for å bli forfatter, men endte opp som kritiker i stedet?<o:p></o:p></span></b></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Jeg kom til Bergen for å gå på Skrivekunstakademiet i 1999 og være der i ett år. Da hadde jeg allerede hatt kontakt med Forfatterskolen i København hvor jeg var på opptaksintervjuer og var nære på å komme inn. Derfor var planen å være i Norge og gå på SKA et år og søge i København igen. Så fikk jeg avslag igjen og da gik jeg for Plan B og accepterede pladsen jeg havde fået på Forfatterstudiet i Bø. Her traff jeg en engageret medstudent Audun Lindholm og ble involveret i alle hans prosjekter med fanziner og småforlag. Etter to år i Norge hadde jeg ikke lenger den store lysten til å vende tilbake til min praktiske utdannelse som sykepleier. Litt fordi jeg ikke ønsket å ha en litterær fantasi som varer i to år, og etterpå dra hjem til Danmark og arbeide videre med sykepleien. Jeg var interessert i at det skulle fortsette. Audun spurte meg hvorfor jeg ikke søkte meg inn på litteraturvitenskap i Bergen, og så gjorde jeg det. Etter det hadde jeg mitt livs beste år her hvor jeg var motivert for at lære, og det var et ekstremt levende litterært miljø som har blitt kanonisert av Tomas Espedal i<i> Bergeners</i>. Kanskje primært var det 00-ernes litterære miljø som var bekymringsløst og dynamisk. Etter hvert ble jeg inviteret til at anmelde i Klassekampen i 2003 av Espen Stueland som var hovedanmelder den gang. Stueland hadde sett Gasspedal-epostliste hvor det var et stort antal tilmeldte og flittig debat, og da hadde jeg blandt andet postet en læsning af Hanne Ørstaviks <i>Uke 43</i>. Frem til det hadde jeg ikke tenkt på meg selv som kritiker, men noen andre kalte meg kritiker og jeg tok navnet og identiteten til meg. På den tiden var det vanlig at man fungerede to-tre år som kritiker. Det var som et stadie man passerte for å tjene penger etter å ha blitt ferdig med en mastergrad. Da ble det mitt prosjekt å ta det alvorlig og forsøge at blive hængende. Jeg ville bli værende, og jeg ville utvikle en stemme og en skrivepraksis. Årene etter at jeg var ferdig med min masteroppgave i 2006 og inntil jeg fikk mitt første stipend i 2011, skrev jeg som faen. Jeg skrev så mange anmeldelser som muligt, og forsøkte i fire år å leve av inntekten som freelancekritiker. Mange af teksterne fra den tid kom på trykk i <i>Den ulne avantgarde.</i><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">I en tekst i <i>Den ulne avantgarde</i>, En kritikers dagbok fra 2008 beskriver du hvordan kritikken som brødjobb er et vanskelig regnestykke som aldri går opp: “Bortsett fra nervesammenbrudd og null kroner på kontoen” er refrenget som innleder hver opptegnelse. Hvordan ville en tilsvarende dagbok fra 2017 ha sett ut?<o:p></o:p></span></b></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Bortset fra brystforstørrende operation til kr 46. 500 NOK og daglige spa-behandlinger til 495 NOK holder jeg samme skrive- og rejseaktivitetsniveau som i 2008. Som jeg allerede har været inde på så ændrede min økonomi sig da jeg fik det første stipend i 2011. Siden har jeg været i stand til at supplere freelanceindtægter med forskellige former for stipend, og det er selvsagt en kærkommen anerkendelse af min virksomhed, men hvis man fx har fået et 3-årigt stipend fra NFFO, og ikke fattet at halvdelen af beløbet skal lægges til side til skatten, så er livsstilen stadig very teenage. Ingen børn, ingen familie, men jeg bruger penge på god mad og på at rejse, dels for at bekæmpe depression og stress, dels for at holde opmærksomheden levende og rettet mod mine omgivelser. Jeg må skrive som faen indtil jul og regne med at søge job i hjemmeplejen fra februar 2018. Desværre har jobmarkedet ændret sig, i 90'erne kunne man gå ind fra gaden og få et job i omsorgsbranchen. Jeg har dels fået afslag, dels intet svar på de ansøgninger jeg har sendt til diverse plejehjem og hjemmehjælperkontorer i københavnsområdet. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Det å lese og kritisere så mye og intenst, hva gjorde det med resultatet?<o:p></o:p></span></b></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Jeg var en annen type kritiker den gang siden jeg i større grad hadde fingeren på samtidslitteraturens puls. Jeg læste de kanoniserede forfattere og de som blev solgt som "nye, interessante stemmer." Min stilling har endret seg i dag på den måte at jeg i mindre grad ønsker at "mestre feltet," og i større grad selv vælger interessante bøger fra de skandinaviske lande eller den engelsksproglige verden. Man må holde sit læsende blik vågent og selv sørge for bevægelighed og følelsen af progression i en stilling som pr. definition er uden fremtid. Der er jo ingen begreper om ansiennitet eller løfter om fast ansættelse, økonomisk tryghed og pensionsordning. Jeg har i mindre grad følt at jeg skulle sympatisere 100% med et forlag eller en avis, arbejdsrelationen har snarere bestået af personlige tillitsforhold til en håndfuld redaktører. Tekster, også anmeldelser, må være bevægelige og kommer ud af et kollektiv af læsere, det er jo den sandhed som skjules af forfatternavnet på omslaget. I Klassekampen har jeg forholdt mig til Bendik Wold og Karin Haugen og i mindre grad til avisen som overordnet prosjekt. Den økonomiske situasjonen som frilanser har tvunget meg til å skrive bøker. Det finnes få stipender som gir deg den kritikerlønn som avisene egentlig burde betale. Da jeg hadde skrevet min første bok, kunne jeg bruke den til å søke meg inn i Norsk Faglitterære forfatter- og oversetterforening. Så snart jeg var inne i NFFO, og deres prosjektstipender er basert på et bokpitch, forplikter jeg meg til å skrive bøker. Jeg har aldri hatt en overordnet plan om hvor jeg skulle plassere meg i det litterære system, så jeg har vært heldig at jeg har blitt kalt fram og invitert og har tatt de utfordringer som kom. Jeg har fått flere og flere oppgaver nå som handler om å undervise, blandt andet et givende jobb på Kunstakademient i Oslo, hvor afgangselevene skriver essays, og jeg har vært tilbake på Skrivekunstakademiet for å undervise i essaystikk. Og det er en rolle som jeg godt kan tenke meg å ha. Det er et konstant spil om at holde så mange muligheder åbne som muligt. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Hva er det viktigste du lærer vekk – for å bli en god essayist?<o:p></o:p></span></b></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Jeg har alltid foretrukket tekster som har en spesiell tekstualitet, det monatasjeaktige – tekster som har forskjellige nivåer. Et åbenlyst forbillede er den amerikanske forfatter Chris Kraus, som også er kunstkritiker. Jeg opdagede hende i 2012 efter at have læst om hendes forfatterskab i det New York-baserede tidsskrift n+1. Hendes romaner bevæger sig imellem mange forskellige niveauer. Vi følger et plot, men der findes mange essayistiske partier. På den måde er vi ikke fanget i forfatterens synsvinkel eller egosmerte. Teksten får et bredere, filosofisk og samfundsmæssigt sigte. Min interesse for essayistik og kritik kom da jeg gikk på Forfatterstudiet i Bø. De skjønnlitterære tekster blev mere og mere minimalistiske, og var stiliserede uddrag fra en mere vilter dagbokaktivitet. Så hadde vi essaykurs med Eivind Røssaak og jeg begynte å lese teori: Donna Haraway, Camille Paglia og Simone de Beauvoir. Jeg har alltid lest teori som litteratur og på den måten føler jeg meg tett på skribenter som Simon Reynolds og Mark Fisher og deres musikjournalistik som krydser over og bliver til kulturkritik. De tar populærmusikken ekstremt på alvor, som jeg synes man skal. Jeg identifiserer meg veldig med slike essayister. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Hva er det med Fisher som du føler så sterkt for? <o:p></o:p></span></b></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Han er kulturkritiker og har et politisk prosjekt, men er først og fremst er han en god leser. Han har musikkbakgrunn, og har en akademisk bakgrunn fra et teorieksperimentelt miljø på University of Warwick som hed CCRU, Cybernetic Culture Research Unit. Han er en typisk “DJ-teoretiker.” Han DJer Derrida og Žižek, men han gjør det ikke på en overfladisk måte, han går inn der motstandskraften er. Fishers styrke er å trekke essensen ut av tunge teoretikere og formulere det i pamflettformat. Og så korporalisere teorien, han kommer med konkrete eksempler fra sin egen bakgrunn, forteller om egne sykdom og depresjoner. Fischer begikk selvmord i januar 2017, og har skrevet om sin depresjon, og stått fram som en kritiker av det britiske helsevesen, og dessuten det britiske undervisningssystem og har noen gode personlige beskrivelser, og der identifiserer jeg meg med ham, måden han mikser nærlesning af en film, nærstudiet av en popsang og å knytte det til et personlig eksempel, på en måte at det blir en slags collagetekst. Det er min ideelle litteratur og jeg har en enorm forkjærlighet for slike tekster. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Er det ideal for deg å bruke teori på en måte som ikke er ekskluderende for leseren ved som du sier å inkorporere det i mer montasjeaktige tekster med egen erindringer, assosiasjoner osv.?<o:p></o:p></span></b></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Jeg har ikke opplevd at teori er ekskluderende, selvom jeg ikke har forældre med højere uddannelse end civilingeniør – min far – og kontorassistent – min mor, som hele mit liv har været hjemmegående husmor. Det er en retorikk som har blitt kjørt ut i noen aviser. Elitismen og tåketalen og de franske filosofene. Jeg forstår ikke hva det betyr, for jeg har alltid lest dem politisk. Da jeg studerte ved Universitetet i Bergen var min største inspirasjonskilde Senter for kvinne- og kjønnsstudier (SKOK). Den første tiden var jeg turist på det faget. Mitt utgangspunkt som kritiker har å gjøre med alt som skjedde på SKOK, UiB. Det gikk en dør opp i mitt hode hvor det går opp for meg at jeg kan lese teori. Mine forældre er ikke avancerede intellektuelle, på en måte overskrider jeg hva min sociale klasse sætter af begrænsninger. Det har vært litteratur til stede, men ikke på et akademisk nivå. Da jeg studerte på SKOK gikk jeg inn og leste om begjær og begjærsstrukter og det inspirerede mig til at læse og anmelde med et "queer mind." Nu betyder "queer" ikke det samme som homoseksuel, hvis nogen faktisk har læst Judith Butler uden at forvrænge hendes tekster. Du kan læse med et queer blik og queer sympati uden at det fører tilbage til dit eget ego og din egen eventuelle undertrykkelse. Måske folk har svært ved at forestille sig at nogen kan vælge en synsvinkel på baggrund af en passioneret politisk holdning og empati med sine medmennesker. Måske de tror at alle som griner i media griner fordi deres eget ego lider overlast. Min egen utilpassede teenagetid spiller selvsagt ind, da jeg debuterede på dansegulvet i de tidlige 80s var det heldigvis en tid for luftige drømme og flydende kønsidentiteter. Min egen uvilje til at give afkald på vildskaben som jeg havde som barn, en levende nysgerrighed som min civilingeniørfar opmuntrede, og det usandsynligt tiltrækkende ved drenge med sort eyeliner. Her blev jeg til, og det glemmer jeg aldrig. Ingen kønsmæssig konformitet kan hente mig hjem derfra. Så det kønsmæssigt anti-konforme, det tverrestetiske og det tverrnasjonale har bestandig vært viktig for meg. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">I en<a href="https://txttxttxt.blogspot.com/2011/10/en-vat-drm-knut-kolnar-pornutopia.html"> mye omtalt anmeldelse av Knut Kolnars <i>Pornotopia</i> (2011)</a> skriver du: «Listen over sinte menn blir stadig lengre. De vandrer rundt i romaner av Michel Houellebecq, Lars Ramslie, Lars Ove Seljestad og Abo Rasul, eller de heter Harald Eia og Anders Behring Breivik og bruker ulike metoder for å bringe sitt budskap fram i offentligheten». Hva er det som gjør at disse personene og fiktive karakterene kan sies å representere det samme?<o:p></o:p></span></b></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Den anmeldelse står på tryk i Bokmagasinet 1. oktober. Det er lidt over to måneder siden Breiviks horrible massemord. Den norske offentlighed er på dette tidspunkt i en tilstand af dyb sorg og forvirring. Massemordet er næsten ikke til at fatte, og det er det heller ikke i i 2017. Men det komplicerer tingene at det var en etnisk nordmand som udførte disse handlinger. Det er simpel psykologi. Massemordet er begået af en person som er absolut anderledes end alt som almindelige nordmænd identificerer sig med. Han er et monster. Det bliver sværere når det viser sig at han var en relativt almindelig nordmand. Norge var ramt på mange niveauer, og sproget var også skadelidende. Alle udsagn blev læst med briller farvet af denne hændelse. Jeg har boet i Norge siden 1999 og har været del af den norske avisoffentlighed siden 2003, og det er klart at jeg var lige så rystet og ramt som alle andre. Også i Australien var de rystede. Anmeldelsen er skrevet af mig, og den er redigeret af Bokmagasinets redaktør Karin Haugen. Teksten er læst af mange øjne før den kom på tryk. Ingen havde på fornemmelsen at den indeholdt en kontroversiel eller krænkende påstand. <a href="https://txttxttxt.blogspot.com/2011/10/harald-eia-said.html">Tre uger efter melder Harald Eia sig på min blog</a>, og vi har et offentligt ordskifte om min formulering. Jeg forstår at han føler sig krænket, vi forsøger at komme til enighed, og jeg oplever at vi lykkes ganske godt. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">En uge senere går dette link ganske varmt. I løbet af en dag har over 5000 læsere været forbi. Så begynder journalisterne at ringe, og historien om at jeg angiveligt har sammenlignet Harald Eia med Anders Behring Breivik ender på forsiden af VG og Dagbladet. De næste fire dage er total mayhem af rasende henvendelser i alle kanaler af typen: "Må du brenne i helvete, din mannehatende feminist-hore!!" <a href="https://www.document.no/2011/10/18/menn-med-armen-i-vaeret/">Dokument.nos redaktør Hans Rustad</a> mener at jeg æstetiserer terror på linje med Karlheinz Stockhausen som kom med nogle uheldige kommentarer om 911. Eia og jeg gør os venner på Facebook og holder kontakten mens sagen kører i media. Jeg er primært ked af de ting han siger om sine døtre, at de har læst i avisen at deres far bliver sammenlignet med en massemorder, men jeg tror han forstår at jo større sagen bliver, jo sværere bliver det for døtrene som han forsøger at beskytte. Dette er stort set det eneste som er vigtigt for mig på det tidspunkt. Eia lægger sagen død efter nogle dage, og har sikkert glemt det meste idag, og det har de oprørte mennesker som skrev til mig sikkert også. Det er en del sværere for mig at glemme, der er blandt andet mange underlige udtalelser om mig som flyder rundt på nettet. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Hvorfor er dette interessant at tage op igen? Fordi historien ikke er så unik længere. Ordskiftet i månederne efter 21/7 var under et heftigt pres, men at blive flamet til helvete i medierne er ikke længere en unik begivenhed, og den er specielt problematisk for freelanceskribenter. Hvem skal støtte os? Dengang fik jeg en mail fra chefredaktør Bjørgulv Braanen om at jeg skulle "stå på," men offentligt gik avisen ud og undskyldte for en tekst som vi i fællesskab havde sat på tryk. VG til mig: "Siger du undskyld, siger du undskyld?" Skal jeg sige undskyld for at VGs debatredaktør har konstrueret en sag om at jeg har sammenlignet Eia med Breivik? Næppe. Klassekampen støttede mig ikke offentligt, de satte derimod et debatindlæg på tryk af mandsaktivist Ole Texmo som skrev at jeg "fortjente tyn." <a href="http://www.krisesenter.org/oletexmo/DOCS/hvor_har_Susanne_Christensen_vondt.htm">Samme Texmo har skrevet i sin tekst på nettet </a><i><a href="http://www.krisesenter.org/oletexmo/DOCS/hvor_har_Susanne_Christensen_vondt.htm">Hvor har Susanne Christensen vondt?</a> </i>at jeg "kan mistenkes for å være lesbisk mannehater." Norsk Kritikerlag støttede mig heller ikke umiddelbart, men skrev en nyhedssag om at de tog afstand fra min udtalelse, tilsyneladende uden at have læst andet end hvad VG skrev om sagen. En måned senere rykkede de endelig ud med et slags forsvar. Venner og bekendte var nok ganske rystede, og skrev til mig personligt. Kjetil Kausland og Ina Blom var nogle af de få som fulgte sagen op på nettet de steder hvor jeg blev stenet med hadske kommentarer. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Det spørgsmål som jeg vil stille er følgende: Hvem beskytter freelanceskribenten i en situation hvor hun udsættes for massive mængder negative kommentarer og trusler på nettet? Er der ikke nogle krydsede fingre her? Bidrager hun til avisens sexy aura med hipt kulturstof så kender vi hende, men i en situation som ovenfor beskrevet siger avisen: "Hende kender vi ikke!" uanset om vedkommende har været såkaldt fast freelancer i mere end 10 år. Mit eneste svar var at komme overens med redaktør Haugen og hurtigst muligt skrive flere anmeldelser. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Det springende punkt er koblingerne mellem tale og handling. Det er en situation som har tilspidset sig voldsomt siden 2011. Overalt er der højrepartier i regeringer med en lille vred hund på slæb ved navn ydre højre. Folkets kritiske bevidsthed er blevet torpederet til fordel for en affektiv vending, et frit flow af ophidsede følelser. De mest påvirkelige læser bogstavligt og tror at de kan tjene sagen ved at gå ud og dræbe i gaden. I Amerika sidder nu præsident Trump og krydser fingrene og svarer "Meh!" når højreekstremister, som ultimativt hjalp ham til magten, myrder en aktivist på åben gade i Charlotteville. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Lars Ramslie, som også var inkluderet i min famøse opremsning, reagerede med <a href="https://www.dagbladet.no/kultur/sintmannslitteratur/63533905">en tekst i Dagbladet</a>. En forfatter som jeg også inkluderede, Abo Rasul AKA Matias Faldbakken, havde intet svar dengang, men måske han har et slags svar nu. I anledning af hans nye roman <i>The Hills</i><a href="https://morgenbladet.no/boker/2017/09/nar-utopiene-vrenges"> siger han til Morgenbladet</a> ("Når utopiene vrenges" september 2017) at hans trilogi <i>Skandinavisk misantropi</i> (2001-2008) var en slags litterær trolling:<o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><i><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">De sentimentene der, de kreftene der har utviklet seg og er sikkert blitt verre i visse kretsløp. Og også blitt viktigere som dypere politiske sentiment, slik man for eksempel så det i fjor under valget i USA, da den kreative produksjonen av nonsens og faenskap virkelig kom opp på et majestetisk nivå og fikk direkte politisk betydning. Jeg sitter og glor på disse tingene og føler at jeg på noen måter kjenner dem godt.<o:p></o:p></span></i></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Det er ikke noget nyt at punkkulturer gennem tiderne har brugt hagekorssymbolik som en slags subversiv provokation. Den højreekstreme gruppering Alt Right, som hjalp Trump til magten, består nok af affekter som vipper mellem det ironiske og det inderlige, men uanset har deres punkinspirerede trolderier nu haft en effekt som er lig med reel politisk indflydelse på topniveau. Faldbakken fortsætter om Breivik: <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><i><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Etter 22. juli slo tanken meg at han faktisk kan han ha lest bøkene mine. Uten at det nødvendigvis betyr så mye. Og vice versa, da jeg leste manifestet hans, var det nesten så han fremsto som en rollefigur. Nivået av absurditet lå der en stund. <o:p></o:p></span></i></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><i><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">– Absurditetsnivået var så høyt at Breivik lignet på en karakter som kunne ha opptrådd i en roman av Matias Faldbakken?<o:p></o:p></span></i></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><i><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> – Ja, pretty much. <o:p></o:p></span></i></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><b><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Kritikerverden kan fortone seg som nokså hierarkisk univers. Hva betydde det for deg å bli utpekt til Årets kritiker i 2011. Du er jo opptatt av undergrunn, highbrow, lowbrow, men betyr den institusjonelle anerkjennelsen likevel noe for deg personlig?<o:p></o:p></span></b></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Jeg ser intet paradoks her. Jeg har aldrig sat mig for at arbejde udelukkende subkulturelt, <i>whatever that means.</i> Hvad Audun Lindholm, Øystein Vidnes og jeg lavede med fanzinet GK og Forlaget Gasspedal tidligt i 00'erne kan kaldes subkulturelt, men det er ikke det samme som at forholde sig lukket til omgivelserne. Bag alle de initiativer jeg har været del af, Gasspedal, Audiatur, Vagant og så videre, har der ligget – og ligger! – en næsten desperat generøs gestus, men det er en invitation til et flydende og febrilsk forum for kritisk tænkning. Det er ikke det samme som at opføre sig ubehageligt overfor andre socialt, eller gå og gemme på en udspekuleret blacklist. Den fugl kommer ikke til at flyve, der er ingen energi i den slags, og jeg kender ingen som opererer sådan. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Peak Subkultur i 00'erne var en passioneret diskussion om hvorvidt Geir Gulliksen skulle få et nummer af GK. Pointen med dette fanzine, som trykkede ufærdige tekster og tekstrespons side om side, var at ingen var læsere, alle var deltagere. Det vil sige at man modtog et nummer af GK og ideelt måtte svare med tekstrespons. Man producerede selv sine sider, vi var ikke redaktører, vi bare stiftede bladet sammen og sendte det ud til bidragsyderne. Gulliksen var lidt for meget af <i>en star spotter </i>som redaktør for Tiden, men han fik altså GK alligevel. <o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;"> </span></p><p class="MsoNormal" style="font-family: Cambria, serif; line-height: 24px; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;"><span lang="EN-US" style="font-family: "Times New Roman", serif;">Årets kritiker er ingen pengepris, så jeg er glad for at jeg fik stipend for første gang samme år. Et koncept som Vagant er en flydende galaxe i konstant forandring, og der kommer nye folk til hele tiden. Jeg kan ikke komme i tanke om nogen som arbejder med det erklærede mål at ingen skal se eller forstå hvad de gør. Tanken får mig til at le, selvom det vist var meningen med omslaget på <i>Den ulne avantgarde</i> som er et dunkelt billede af et ophængt uldtæppe, at negere det spektakulære, eller i det mindste gøre noget andet end at sætte min egen tryne på forsiden. </span></p>Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-37764384785828584652020-04-29T10:51:00.000+02:002020-06-08T09:00:03.455+02:00<b>My Rachel Rachel and the sea</b><br />
<br />
Vintersolen skinner igennem en tæt gylden tåge. Jeg ser på et fotografi fra år 2000 som jeg tog ved et besøg i Porsgrunn. Så vidt jeg husker gik vi over en bro, og jeg blev slået af det gyldne lys over byen uden at kunne placere det som et resultat af Guds engles små pensler eller simpel forurening. Det er sandsynligt at vejrforholdene den vinterdag lagde til rette for et gulligt smoglåg, et fænomen som langt fra er unikt for Grenland-området, men ikke desto mindre kom jeg i tanke om fotografiet ved mit nylige besøg i Skien 19 år senere, og jeg hørte om Grenlandsrøyken, en gullig røg som typisk strømmede ud af det travle industriområde Herøyas skorstene. Den osende fabrik, den er afskyelig, men alligevel er det svært at placere billedet som entydigt negativt. Der er også noget ekstatisk ved fabrikken, den maniske aktivitet, som Moloch-monsteret i Fritz Langs <i>Metropolis</i> (1927), fabrikken som forvandler sig til en grusom sfinks i hvis glødende mund arbejderne ofrer sig.<br />
<br />
Mennesket i aktiv leg med vandet, fjeldet og træstokkene. Netop ved Skien sluse overfor det fotogene Hjellebrygga, hvor hyggelige turistbåde ligger klar til fjordcruise, støder man på <a href="https://www.flickr.com/photos/susannetiger/40896278243/in/album-72157691461485863/">Trygve M. Barstads Tømmerfløter-monument. Her styrer to friske tømmerhuggere tømmerstokke ned ad et uroligt vand; der er flimrende, dramatiske linjer og bevægelse i metallets og fontænevandets sølvglitrende spil. </a>Mennesket fremstår som lystfyldt legende, som fantasifuldt og handlekraftigt. Skien er bygget på denne energi; tømmerstokke og materiale til at lave brynestein – slibesten – er strømmet ned ad vandvejene siden vikingetiden, og det innovative menneske har fundet på at bruge naturens ressourcer, for eksempel at lave træ om til papir, og således skabe voldsom vækst og fremgang i dette område i Telemarken som ellers lå hen stumt og dumt. Naturen, den dumme og passive, og manden, den smarte og aktive. Er det sådan det er? <br />
<br />
Ifølge vannportalen.no er Skienselva, som løber forbi monumentet, voldsomt forurenet som følge af byens industrifortid. Bundslammet indeholder høje koncentrationer af kviksølv, dioksin og andre klororganiske forbindelser. Det er ikke nemt at løfte sig fra den barnlige ekstase til den mere voksne ansvarsfuldhed, men i en postindustriel tidsalder bliver det tydeligere at de ubekymrede år er forbi. Monumentet med de to suveræne tømmerhuggere minder mig om at det føles magisk at gribe fat i et materiale med hænderne og forme det til noget. Hvis jeg havde fundet på at bruge et naturmateriale til noget nyttigt, ville jeg blive irriteret hvis en gammel tante kom og sagde at dette må jeg ikke. De forbandede gamle tanter! Rachel, Rachel, din forbandede gamle tante. <br />
<br />
Jeg ser en amerikansk dokumentar fra 1963 på nettet. Modernitetens, fremskridtets og videnskabens kække drenge er rasende på en gammel tante ved navn Rachel Carson (1907 – 1964). Sandheden er at Carson, denne brillante forfatter og forsker, slet ikke er så gammel. Hun blev bare 57 år før hun døde af brystkræft. Hendes banebrydende bog <i>Silent Spring</i> udkom i 1962, og på dette tidspunkt ser den velstillede, hvide amerikaner sig selv som adskilt fra og hævet over et udefinérbart naturkaos som enten skal formes eller holdes nede. Dette er tiden hvor amerikanerne træder aktivt ind i vietnamkrigen på sydvietnamesernes side, og der eksisterer et håb om at man kan fikse problemerne hurtigt. Men selv myggene og træernes bladkroner synes at være på Ho Chi Minhs side. De amerikanske soldater får malaria, en sygdom der som bekendt spredes af myg, og den tætte jungle gør det umuligt at gennemskue fjendens bevægelser. Her træder de amerikanske videnskabsmænd ind og tilbyder hæren kemiske midler som dræber insekter (DDT) og får bladkronerne til at visne og falde af (Agent Orange). <br />
<br />
Carson har fulgt udviklingen af disse syntetiske pesticider, og iagttaget hvordan de påvirker miljøet. Skal hun skrive "giftbogen"? Hun forsøger i lang tid at få andre til at bruge hendes materiale og skrive den, men til sidst må hun gå i gang selv. <i>Silent Spring</i>, om det forår hvor fuglene ikke synger længere, indvarsler starten på et nyt paradigme. Mennesket kan ikke længere betragte sig selv som en isoleret enehersker, snarere er vi intimt sammenkædet med naturen i en evig runddans. Her er gift en komponent som man ikke kan poste ud i naturen uden at den ultimativt ender med at passere igennem alle led i fødekæden og vende tilbage til os med karmisk kraft. <br />
<br />
Rachel, du så børnene klæde sig i badedragter på en varm sommerdag, de løb efter bilerne som kørte rundt i gaderne og spredte en hvid sky af insektgift. Børnene lo, de fik sig et dejligt koldt brusebad. Rasende repræsentanter for DDT-selskaber forsøgte at irettesætte dig.<i> Emotional and inaccurate outbursts</i> kaldte de din kritik. Du var en modernitetsfjendtlig, irrationel tante, mente de, men når jeg ser dig tale med journalisten er du rolig, kølig og velformuleret. Det eneste som er påfaldende, er dine mørke, dødsdømte øjne. Lægen kunne ikke fortælle dig om kræften i tide, du var jo en lille følsom kvinde. Havde du haft en ægtemand med på lægekontoret kunne lægen have sagt ham sandheden, men du havde ingen af det rationelle køn du kunne gemme dig bag. Det blev ikke bedre af at du valgte at holde din sygdom hemmelig mens du forsvarede din argumentation i <i>Silent Spring</i>. Ingen måtte jo tro at sygdommen fik dig til at opfinde en kobling mellem den og brugen af pesticider. Du var jo videnskabskvinde, dine modstandere måtte overbevises om din objektivitet. <br />
<br />
Carson var den eneste i sin familie som fik en uddannelse, og hun blev videnskabsformidler da hun opdagede at hun kunne kombinere sin litteraturinteresse med biologistudier. En stærk mor havde rustet hende godt og lært hende om naturen, og efter endt uddannelse fik hun arbejde hos US Bureau of Fisheries og blev siden redaktør for deres tidsskrift. Hendes første bøger var livsbekræftende og eventyrlige beretninger om livet i havet, som for eksempel <i>The Sea Around Us</i> fra 1951. Selv foretrak hun tidevandszonen. Blot en enkelt gang forsøgte hun at dykke. Det er muligt at hun lod sig stresse af fiskerne som ikke brød sig om at have en kvinde ombord. Hun kunne betragte havet og dets dyreliv, men hun kom aldrig til at føle sig komfortabel i dets favn. Havet, la mer, som moren, la mère. <br />
<br />
På hendes tid eksisterede ordet "økologi" endnu ikke, og det gjorde heller ikke EPA, United States Environmental Protection Agency. Meget af dette begyndte at forandre sig efter <i>Silent Spring.</i> Det er mærkeligt hvordan sproget kan dø i vores ører, selv de mest sindsoprivende formuleringer kan af og til passere os forbi. Sproget er blevet klichéfuldt og fjernt, men når jeg ser Rachels alvorlige ansigt, ser hende tale i en tid som er så forskellig fra vores, så kan jeg pludselig høre. Hun bruger vandet som eksempel: "Water, which is probably our most important natural resource, is now being used and reused with incredible recklessness!" Jeg kan pludselig høre hvad du siger, Rachel: <br />
<br />
<i>The balance of nature is built on a series of relationships between living things, and between living things and their environments. You can’t just step in with some brute force and change one thing without changing many others. This doesn’t mean we must never interfere, never tilt the balance of nature in our favor. But when we make the attempt we must know what we’re doing. We must know the consequences.</i><br />
<br />
*<br />
<br />
Teksten er skrevet til <a href="https://greenlightdistrict.no">Greenlightdistrict 2019</a>, en kunstfestival i Skien. En gruppe af sagprosaforfattere var inviteret til en workshop i Skien maj 2019, og vi lærte om byens industrihistorie. Vi tog udgangspunkt i denne viden og skrev tekster om vandets betydning som var tema for festivalen. Disse tekster blev lavet til en lille avis som blev omdelt på festivalen da den foregik i september. Tak til Mette Karlsvik og Skien Kommune for invitationen. <br />
Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-52948339867966266272020-04-22T08:34:00.001+02:002020-04-22T08:34:23.458+02:00<a href="https://1.bp.blogspot.com/-c9DYev_ZEDA/Xp_lU6Dg7zI/AAAAAAAACac/3wKSnh4bYlEz2SFCujxWXTar0Gh1RCSqwCLcBGAsYHQ/s1600/Screenshot%2B2020-04-22%2Bat%2B08.32.55.png" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://1.bp.blogspot.com/-c9DYev_ZEDA/Xp_lU6Dg7zI/AAAAAAAACac/3wKSnh4bYlEz2SFCujxWXTar0Gh1RCSqwCLcBGAsYHQ/s400/Screenshot%2B2020-04-22%2Bat%2B08.32.55.png" width="367" height="400" data-original-width="508" data-original-height="554" /></a>Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-8380040821399208232020-03-16T14:56:00.003+01:002020-03-16T15:06:21.080+01:00<a href="https://3.bp.blogspot.com/-WZEfRkuqX60/Xm-HvpLFhZI/AAAAAAAACZU/fIza4p62APYYOysYPIQfz-Gqg8DDF5ARwCLcBGAsYHQ/s1600/Screenshot%2B2020-03-16%2Bat%2B14.37.51.png" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://3.bp.blogspot.com/-WZEfRkuqX60/Xm-HvpLFhZI/AAAAAAAACZU/fIza4p62APYYOysYPIQfz-Gqg8DDF5ARwCLcBGAsYHQ/s320/Screenshot%2B2020-03-16%2Bat%2B14.37.51.png" width="320" height="177" data-original-width="426" data-original-height="236" /></a><a href="https://4.bp.blogspot.com/-jc713d4KeNU/Xm-Hvh5PpqI/AAAAAAAACZY/64GiUjrL48UyY9U1wCOWO6YO2G74RruEgCLcBGAsYHQ/s1600/Screenshot%2B2020-03-16%2Bat%2B15.05.24.png" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://4.bp.blogspot.com/-jc713d4KeNU/Xm-Hvh5PpqI/AAAAAAAACZY/64GiUjrL48UyY9U1wCOWO6YO2G74RruEgCLcBGAsYHQ/s320/Screenshot%2B2020-03-16%2Bat%2B15.05.24.png" width="242" height="320" data-original-width="320" data-original-height="423" /></a>Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-24731871739636441892019-11-19T10:10:00.003+01:002019-11-20T12:16:44.945+01:00<b>The strange ecstasy of the city’s ripped backsides <br />
Daido Moriyama symposium in Gothenburg. October 14, 2019</b><br />
<br />
1.<br />
To some of us the big cities are labyrinths of euphoria; a constant glittering overload of the senses. Signs and gestures come at you from every angle. Commercials demand your attention, and you are often forced to navigate like a dancer through the crowds. People rush by in a constant stream, their faces look happy, angry or totally indifferent, and fragments of sentences said to others fill your ears. In the documentary <i>Memories of a Dog</i> from 2010 we get an impression of how Daido Moriyama creates the images he develops into high art. There is nothing staged about the shooting process, it is simply his way of living life and passing the time, drifting through the city with a simple compact camera while absorbing his surroundings. We see him wandering through Tokyo’s Shinjuku neighbourhood, where it sometimes appears to be early morning, perhaps on a rainy day, nobody is around, the streets seem melancholic. Sometimes the sun will be out and he will rush down a sideroad towards a strange shadow on a wall. At night we see him in a busier part of the city, where the streets are filled with twinkling lights. His movements seem easy, the routes he follows appear quite random; but we get the impression that there are certain things, certain spectacles, certain kinds of light that he is looking for. In his mother tongue he says to the camera: <br />
<br />
<i>I can't photograph anything without a city</i><br />
<i>I am definitely addicted to cities</i><br />
<br />
Drifting through the big cities of the world can certainly be a very different experience. Visiting Chicago in the late 90s I had no specific knowledge of its neighbourhoods and with a proud and rather brisk strolling technique I crossed town, passing though rich neighbourhoods, poor neighbourhoods, white neighbourhoods and black neighbourhoods. I was guest in the house of an older, privileged white gentleman who looked mortified when I told him where I had been walking. He said: “Never go there, or there! You’ll get killed.” He knew the city and was, I guess, more knowledgable about it than me, but I’m pretty sure he was wrong in his assumptions. I never once felt unsafe, I just maintained my steady pace, while observing the changes in the social fabric around me through the corner of my eye. <br />
<br />
In the recent adverts for the brand new circular metroline in Copenhagen, which opened just a few weeks back, we see examples of the amusing collisions between people who are quite alien to each other. One advert, for example, shows a couple of pale-faced goths running into a group of upbeat friends dressed in colourful shirts and singing show-tunes. The ad reassures us: You won’t be bothered by people that aren’t like you for very long. You might meet them, but the meeting will be short. It pretty much sums up the sad, xenophobic spirit of 2019. <br />
<br />
2.<br />
In the 1930s Virginia Woolf’s view of London was quite different to the one Copenhagen’s metro company thinks we all feel these days. In her essay "Street Haunting" she describes the joy of walking aimlessly through the city; and it’s clear that in those days a slightly upperclass – and supposedly delicate – woman as she was met with rigid expectations. She actually needs an excuse to walk around aimlessly, exclaiming: "Really, I must buy a pencil!" Woolf was part of a radical group of writers and intellectuals known as The Bloomsbury Group. I don't think any of her friends really wanted to confine her to the non-threatening sensibilities of an English garden. She was obviously looking for some other kinds of flowers, maybe more in the style of the flowers of evil that we know from Charles Baudelaire’s 19th century poetry collection. You could say that Woolf goes slumming, at least, it's obvious how much she enjoys the uninhibited behaviour of the random people she observes on her winter walk through the streets of London. But it's not only about observing the other, it's about actually becoming the other: "We are no longer quite ourselves," as she writes. "You can put on briefly for a few minutes the bodies and minds of others," she continues. These truly are the longings of a strong personality reaching out to investigate that which is other than herself:<br />
<br />
<i>What greater delight and wonder can there be than to leave the straight lines of personality and deviate into those footpaths that lead beneath brambles and thick tree trunks into the heart of the forest where live those wild beasts, our fellow men?</i><br />
<br />
3.<br />
Jumping forward several decades to postwar America in the 1950s we meet another soul eager to lose himself in his surroundings. The beat generation writer Jack Kerouac’s fascination lies perhaps not so much in the big city as in the open roads between cities. In a rather sad television interview from 1968 Kerouac talks to William F. Buckley on his program <i>Firing Line</i>. The topic of the show is the hippy movement, the new emerging counterculture of the 60s, and Kerouac is there to represent the earlier movement of the 50s, the so-called beat generation. Kerouac appears drunk and cannot remain quiet while the other panel guests speak. In a moment of clarity he says that the beats and the hippies are part of the same Dionysian movement. It’s Dionysus at the wheel speeding restlessly across the American continent looking for some kind of freedom. In yet another moment of clarity Kerouac – who is somehow both zen buddhist and catholic – says the exact opposite: “I believe in order, tenderness and piety!” The movement might be Dionysian, but at it’s core there is something pure. <br />
<br />
Maybe you could say that a poet takes pictures with his mind. Kerouac was hugely inspired by the jazz music of his time and the speed and the rhythm of the words had to be fast. It was the practice of free association, an expression of the flow of images that filled the novels and poems; these dream-like celebrations of the hustle and bustle of the intensity of life; for instance the trip from Times Square in New York to San Francisco and back again, like clockwork. In his most famous novel <i>On the Road</i> from 1957 Kerouac puts his friend Neil Cassady at the centre of the story. Cassady, who is called Dean Moriarty in the novel, is an upbeat cool cat with a lust for life, just like Kerouac, tall and dark with the pretty face of a romantic actor or maybe a thrill-seeking boxer. In photos they look like brothers, and they were indeed brothers in spirit, although Jack was a bit more shy and withdrawn than Neil. It must have been like meeting your alter ego, some kind of extreme version of yourself, and that is most likely the energy that drives the novel: The mirror image of Neil at the wheel, someone other than Jack himself as the main focus; someone to experience things through, much like a doll, a representation. Jack experiences Neil through his eyes and ears, like one long photo shoot of Jack’s mind being in love with Neil. To him Neil is pure music. His way of talking excitedly, a kind of rap or scat song, becomes the very expression of the optimistic Zeitgeist of the 50s. <br />
<br />
We remember the 50s for its jazz and poetry, but it was also the age of street photography. In 1959 the late Robert Frank, who passed away at the age of 85 in September this year, caught some of the central players of the beat generation with his camera in the playful short-film <i>Pull My Daisy.</i> Around the same time his famous photo book <i>The Americans</i> was published. For this project Frank travelled through 48 of the North American states documenting all sorts of life unfolding. You could easily say that <i>On the Road</i> and <i>The Americans</i> are parallel projects with a great deal in common. But where a novel often reports from the interior vision of particular subject and it’s specific group of friends and relations, a project like Frank’s portrays Americans from all walks of life. Typically ways of living that were perhaps less visible in the mainstream media of the time, like for instance the traditions of the black population in the South. You might think that Frank was intruding, stalking funerals, going places he shouldn’t; just like his fellow photographer William Klein who went up to Harlem, a place he perhaps didn’t belong and where the good people of Harlem were likely to reject him as an intruder. We remember that Virginia Woolf needed an excuse – the pencil – to go on a stroll in London, and street photographers similarly use the camera as an excuse to cross invisible lines and make contact with people who might live radically different lives than themselves. <br />
<br />
Kerouac was certainly thrilled by Frank’s work. It was like he’d found yet another brother in spirit, and his excitement is easy to gauge from the short introduction he wrote for <i>The Americans</i>. Here Kerouac notes that Frank…<br />
<br />
<i>… with the agility, mystery, genius, sadness and strange secrecy of a shadow photographed scenes that have never been seen before on film. For this he will definitely be hailed as a great new artist in his field. After seeing these pictures you'd end up finally not knowing any more whether a jukebox is sadder than a coffin. </i><br />
<br />
The two men also went on road trips together. In an essay by Elsa Court called “Off the Beaten Track: Jack Kerouac on Robert Frank” published in the magazine Moveable Type we get a very good impression of the differences in the way the writer Kerouac and the photographer Frank worked. Court cites, from Kerouac’s notes about Frank, that he would move about the side of the road taking pictures, “prowling like a cat, or an angry bear, in the grass and roads, shooting whatever he wants to see” as he, the writer, remained seated inside their parked car, bewildered, looking at him. Kerouac is clearly impressed, but he also makes Frank look rather like an aggressive big-game hunter, acting quite differently to his own laid-back way of observing life. He continues: <br />
<br />
<i>Outside the diner, seeing nothing as usual, I walked on, but Robert suddenly stopped and took a picture of a solitary pole with a cluster of silver bulbs way up on top, and behind it a lorn American Landscape so unspeakably indescribable, to make a Marcel Proust shudder. How beautiful to be able to detail a scene like that, on a gray day, and show even the mud, abandoned tin cans and old building blocks laid at the foot of it, and in the distance the road, the old going road with its trucks, cars, poles, roadside houses, trees, signs, crossings. Little details writers usually forget about.</i><br />
<br />
4.<br />
Once again we leap forward a few decades to the 70s, but we stay firmly in American landscapes. Can you call punk a Dionysian movement? I would say both yes and no. When the flower power movement was at its strongest in San Francisco the sentiment in the New York streets was not as dreamy. The Velvet Underground, a strange band that dressed a lot like beatniks, primarily in black, started out in the 60s, but their most prominent member, Lou Reed, became an icon for the punk movement. His solo albums from the 70s are now classics, particularly his debut <i>Transformer</i> from 1972, where he worked with David Bowie, who is credited as a producer. When thinking about The Velvet Underground you may well imagine a yellow – or maybe pink – banana floating in the air before you; the stylish motif on the front of their debut album from 1967, produced by pop-artist Andy Warhol, who was also the genius behind the banana cover. Before the band got that far they were more of a performance group, a sadomasochistic multimedia spectacle called The Exploding Plastic Inevitable. While the hippie stage-aesthetic meant behaving as naturally as possible and letting it all hang out, the New York scene was in favour of the artificial – plastic and glitter, and avant-garde effects. Warhol’s movies were projected in the background and a punishing strobe light-show forced everybody in the room to wear dark sunglasses. The specific theatricality of the underground rock show was invented right there. <br />
<br />
In 2013, New York was celebrating punk rock’s 40th birthday, and the Metropolitan Museum of Art in Central Park – who usually hold a spring fashion gala where the red carpet seems to be the most important part – was this year celebrating the weird invention called punk rock, which first roamed the streets in the late 70s. The show was simply called<i> Punk: Chaos to Couture</i>, and pink posters were spread all around the city. The exhibition was focused on punk fashion, but two installations stood out: A reconstruction of the famous London fashion boutique, owned by Malcolm McLaren and Vivienne Westwood, and – this is where it gets weird – the actual bathroom from the rock club CBGB’s in the Bowery; the club where acts like Television, Patti Smith and the Ramones created the scene that was quickly named punk. CBGB’s is no more, after closing in 2006, but if you land at Newark Liberty International Airport on the New Jersey side of the city you might be pleased – or appalled – to find a replica of the exterior of the club now fronting a tacky burger bar. In many ways it’s a fitting tribute. The extremely paradoxical movement that we call punk could never agree with itself – unable to claim 100% authenticity or 100% pop-art-like artificiality. <br />
<br />
New York can be proud of many things, but the invention of Iggy Pop has nothing to do with it. Iggy & The Stooges started out in Ann Arbor – sister city to Detroit – in 1967. Like The Velvet Underground the theatricality of their stage shows became increasingly important. The focus of attention, the singer James Newell Osterberg, aka Iggy Pop, began exhibiting a rather dangerous stage act, for instance rolling in broken glass and cutting himself. This shift towards sadomasochistic pain was perhaps an attempt to wake up from the fluffy hippy dream. My rather long punk excursion was actually inspired by just one song – “The Passenger” – featured on Iggy Pop’s solo album Lust for Life from 1977, also produced by David Bowie. The song beautifully describes the dark and dangerous attraction of drifting through a city landscape at night:<br />
<br />
<i>Get into the car</i><br />
<i>We'll be the passenger</i><br />
<i>We'll ride through the city tonight</i><br />
<i>We'll see the city's ripped backsides</i><br />
<i>We'll see the bright and hollow sky</i><br />
<i>We'll see the stars that shine so bright</i><br />
<i>The sky was made for us tonight</i><br />
<br />
Returning to Warhol and Reed I often think of this sentence from the song “Open House” on the album that Reed and John Cale made in 1990 called <i>Songs for Drella</i>, dedicated to the life of their friend Andy Warhol. Warhol’s art sprang from the strange intersections between art, advertising and celebrity culture. Sometimes it can be hard getting your head around pop art. How can you possibly be so thrilled about the emerging consumer culture. But if you hug and embrace something so fervently it can somehow turn into a form of irony and critique. Warhol’s subversive “hugging” of celebrity culture unfolded in his art space The Factory. Andy loved both art people and street people: “Oh, you’re so wonderful!” The embrace of the drag queens’ glamour was Warhol’s subversive comment on the ridiculously wealthy Hollywood star factory. In “Open House” – a slow and mysterious song with a bass drone in the background – Lou Reed gently sings: “There are no stars in the New York sky. They're all on the ground.” <br />
<br />
5. <br />
Since I've never been to Tokyo it is the imagery of New York that fills my mind when I think about big cities. Right now, in October, the New York streets are neither too warm or too cold. You can for instance take a walk around Greenpoint or Brooklyn Heights and look at the awesome halloween decorations and maybe later in the month participate in the Halloween parade around the East Village. The French scholar Michel de Certeau contributed to the New York mythology with some clever thoughts in his book <i>The Practice of Everyday Life</i> published in French in 1980 and translated into English in 1984. Certeau reads the city like it was a text:<br />
<br />
<i>On this stage of concrete, steel and glass, cut out between two oceans (the Atlantic and the American) by a frigid body of water, the tallest letters in the world compose a gigantic rhetoric of excess in both expenditure and production. </i><br />
<br />
In 2019, urban city planning is really taking off. In cities like Oslo and Bergen every single line of these fancy new buildings will correspond perfectly to the shape of the mountains beyond. Is it a combination of megalomania and city planner’s use of computer animation techniques that give me the impression that nothing here is coincidental; that I’m in fact walking inside some huge art installation? Certeau was aware of this trend in the 80s. The London that Virginia Woolf enjoyed was really not thought out “from above” like cities are nowadays. Back then London was pretty much a jumble of houses piled together. Certeau notes that the skyscraper view of the streets inspired the architects to think of the city from a God-like perspective; something Certeau calls The Concept City. Certeau brilliantly combines studies of architecture, semiotics and performance and refers to the city as though it is giant text and a stage – which it more-or-less is, of course. But how can you escape the all-seeing eye, how can you escape responding to the clever plans that tell you to make your way through the city just as some smart architect predicted that you would? We, the ordinary practitioners of the city, are not visible from above. We become a potentially subversive element, moving around in the subtext of the city landscape. Certeau refers to us like this:<br />
<br />
<i>They walk – an elementary form of this experience of the city; they are walkers. Wandersmänner, whose bodies follow the thicks and the thins of the urban “text” they write without being able to read it. These practitioners make use of spaces that cannot be seen; their knowledge of them is as blind as that of lovers in each other’s arms. </i><br />
<br />
We move about in the parts of the city where we are invisible from above. We cannot be controlled. We are what’s lacking in the text, our restless movements cannot be traced. At least that was what Certeau concluded in the 80s. The best way to avoid detection in 2019 might include getting rid of your mobile phone. To Certeau we are essentially homeless:<br />
<br />
<i>To walk is to lack a place. It is the indefinite process of being absent and in search of a proper. The moving about that the city multiplies and concentrates makes the city itself an immense social experience of lacking a place. </i><br />
<br />
And this is perhaps a good place to return to the work of Daido Moriyama. It is impossible not to think of the stray dog that Moriyama caught with his camera one early morning right outside his hotel. The weird expression on the animal’s face sticks with you for a long time. Little did the dog know that it would become such a sensation in the art world. <br />
<br />
*<br />
<br />
Teksten er skrevet på bestilling fra Hasselblad Foundation i anledning af at Daido Moriyama modtog <a href="https://www.hasselbladfoundation.org/wp/hasselblad-award-winner-2019/">årets Hasselblad-pris 2019</a>. Den er siden korrekturlæst af Matt Bagguley.Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-64488841838546581652019-10-22T08:44:00.000+02:002019-10-22T08:50:27.211+02:00<a href="https://2.bp.blogspot.com/-js6qJUG0NDg/Xa6kUy48CNI/AAAAAAAACU8/7ZA-lV_G_3cmF6af0-eZ31GxEs9rAzMJwCLcBGAsYHQ/s1600/0.png" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://2.bp.blogspot.com/-js6qJUG0NDg/Xa6kUy48CNI/AAAAAAAACU8/7ZA-lV_G_3cmF6af0-eZ31GxEs9rAzMJwCLcBGAsYHQ/s400/0.png" width="121" height="400" data-original-width="205" data-original-height="679" /></a><br />
<br />
<b>Fellow Leonora-forsker</b> Benedicte Gui de Thurah Huang slog til i Politiken igen. Tekst fra 19. oktober om Cahun og Carrington++ i konversation med <a href="http://www.vagant.no/kristina-stoltz-exofiktion-forfatterens-hede-selvspejlinger/">denne</a> tekst. Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-35470114577874225102019-10-07T15:54:00.001+02:002019-10-07T15:57:33.275+02:00<a href="https://3.bp.blogspot.com/-YOaOiy2EdDI/XZtD3zo4k6I/AAAAAAAACTg/l_ZraYUjXWwgu6JAwyk6JvZcUNXb-NL9wCLcBGAsYHQ/s1600/Daido1.png" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://3.bp.blogspot.com/-YOaOiy2EdDI/XZtD3zo4k6I/AAAAAAAACTg/l_ZraYUjXWwgu6JAwyk6JvZcUNXb-NL9wCLcBGAsYHQ/s400/Daido1.png" width="400" height="265" data-original-width="471" data-original-height="312" /></a><a href="https://2.bp.blogspot.com/-1wXBsq7eITk/XZtD4esmBcI/AAAAAAAACTo/C0sIvZhkO9oQZSD9ZftjkufoLyHWV-STgCLcBGAsYHQ/s1600/Daido2.png" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://2.bp.blogspot.com/-1wXBsq7eITk/XZtD4esmBcI/AAAAAAAACTo/C0sIvZhkO9oQZSD9ZftjkufoLyHWV-STgCLcBGAsYHQ/s400/Daido2.png" width="400" height="256" data-original-width="463" data-original-height="296" /></a><a href="https://3.bp.blogspot.com/-M5ImtdTCwUs/XZtD4Pb1vII/AAAAAAAACTk/QyzwkU01tF4Frs6G0mw_XIpXKTM8ax7SACLcBGAsYHQ/s1600/Daido3.png" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://3.bp.blogspot.com/-M5ImtdTCwUs/XZtD4Pb1vII/AAAAAAAACTk/QyzwkU01tF4Frs6G0mw_XIpXKTM8ax7SACLcBGAsYHQ/s400/Daido3.png" width="400" height="262" data-original-width="552" data-original-height="362" /></a><a href="https://4.bp.blogspot.com/-HGZ-AA57c_g/XZtD5F1ZA0I/AAAAAAAACTs/uwYUsqSL--Es0CbLXXuv9XUFxZQ45yHSACLcBGAsYHQ/s1600/Daido4.png" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://4.bp.blogspot.com/-HGZ-AA57c_g/XZtD5F1ZA0I/AAAAAAAACTs/uwYUsqSL--Es0CbLXXuv9XUFxZQ45yHSACLcBGAsYHQ/s400/Daido4.png" width="400" height="278" data-original-width="497" data-original-height="346" /></a><a href="https://2.bp.blogspot.com/-zlhLiZV_ZkY/XZtD6PXVRFI/AAAAAAAACT0/U-DknrGQ544Uo0lajImRVNL7CkwUVhsrACLcBGAsYHQ/s1600/Daido5.png" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://2.bp.blogspot.com/-zlhLiZV_ZkY/XZtD6PXVRFI/AAAAAAAACT0/U-DknrGQ544Uo0lajImRVNL7CkwUVhsrACLcBGAsYHQ/s400/Daido5.png" width="400" height="251" data-original-width="602" data-original-height="378" /></a><a href="https://3.bp.blogspot.com/-QHhIQiUKN-U/XZtD6PrQz9I/AAAAAAAACTw/ju9AQCXn3NMADBnt31opqIdwc0Nxn96BgCLcBGAsYHQ/s1600/Daido6.png" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://3.bp.blogspot.com/-QHhIQiUKN-U/XZtD6PrQz9I/AAAAAAAACTw/ju9AQCXn3NMADBnt31opqIdwc0Nxn96BgCLcBGAsYHQ/s400/Daido6.png" width="400" height="255" data-original-width="574" data-original-height="366" /></a>Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-24484202350691228522019-09-06T08:50:00.001+02:002019-09-06T10:01:49.594+02:00<a href="https://2.bp.blogspot.com/-j0ud_VtxvQI/XXIBhKYZbvI/AAAAAAAACPM/tRVQxt9LAMcnCwPnaX1HCU9nTs-NNE4FwCLcBGAs/s1600/Jungle1.jpg" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://2.bp.blogspot.com/-j0ud_VtxvQI/XXIBhKYZbvI/AAAAAAAACPM/tRVQxt9LAMcnCwPnaX1HCU9nTs-NNE4FwCLcBGAs/s320/Jungle1.jpg" width="231" height="320" data-original-width="1155" data-original-height="1600" /></a><a href="https://3.bp.blogspot.com/-9Gtg8un3p8Q/XXIBrqKzEVI/AAAAAAAACPQ/6ycZJ0n6LEcCOJua6yHWd9fyPGceM5DqgCLcBGAs/s1600/Jungle2.jpg" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://3.bp.blogspot.com/-9Gtg8un3p8Q/XXIBrqKzEVI/AAAAAAAACPQ/6ycZJ0n6LEcCOJua6yHWd9fyPGceM5DqgCLcBGAs/s320/Jungle2.jpg" width="229" height="320" data-original-width="1147" data-original-height="1600" /></a><br />
<a href="https://3.bp.blogspot.com/-qQFnk_BlgOs/XXICEh5YlcI/AAAAAAAACPc/k-iZk70YLE4REv8Z4thXE3Wks7YspHLXACLcBGAs/s1600/Jungle3.jpg" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://3.bp.blogspot.com/-qQFnk_BlgOs/XXICEh5YlcI/AAAAAAAACPc/k-iZk70YLE4REv8Z4thXE3Wks7YspHLXACLcBGAs/s320/Jungle3.jpg" width="227" height="320" data-original-width="1133" data-original-height="1600" /></a><a href="https://2.bp.blogspot.com/-fPHLv7mB-I8/XXICGF8BWbI/AAAAAAAACPg/A2t8onAwqsYm1tAEpX_PcNmdaf_GuGCqgCLcBGAs/s1600/Jungle4.jpg" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://2.bp.blogspot.com/-fPHLv7mB-I8/XXICGF8BWbI/AAAAAAAACPg/A2t8onAwqsYm1tAEpX_PcNmdaf_GuGCqgCLcBGAs/s320/Jungle4.jpg" width="234" height="320" data-original-width="1169" data-original-height="1600" /></a><br />
<br />
<b>Gertrude Blom:</b> "The jungle is burning" essay published in the photo book "Bearing Witness" edited by Alex Harris and Margaret Sartor, University of North Carolina Press 1983. I own no rights to this text. Documentary about Gertrude Blom <a href="https://www.youtube.com/watch?v=kXyUVQITM8E">here</a>. Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-54456046180064784562019-09-01T07:14:00.001+02:002019-09-01T09:51:13.233+02:00<a href="https://2.bp.blogspot.com/-X7CylTPyOrQ/XWtUZFEPxBI/AAAAAAAACO0/pSvHnUazA2M-giD-zoPR8AFO38j6nZFAACLcBGAs/s1600/KK%2Bdebat.png" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://2.bp.blogspot.com/-X7CylTPyOrQ/XWtUZFEPxBI/AAAAAAAACO0/pSvHnUazA2M-giD-zoPR8AFO38j6nZFAACLcBGAs/s400/KK%2Bdebat.png" width="400" height="209" data-original-width="1119" data-original-height="584" /></a><br />
<br />
Debatindlæg publiceret i Klassekampen Oslo 31. august 2019. De som vil kan se datoen symbolsk. Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-83595926023161295772019-08-05T10:36:00.002+02:002019-08-05T10:37:53.760+02:00<b><i>Leonora's Journey</i> by Susanne Christensen<br />
Published by <a href="http://oktober.no/Forfattere/Norske/Christensen-Susanne">Forlaget Oktober</a> in Oslo July 2019<br />
Contact Henrik Francke henrik@osloliteraryagency.no</b><br />
<br />
This long essay traces the life of the British surrealist Leonora Carrington (1917 – 2011) from her rebellion against her upperclass family, to the inner circles of the Parisian surrealists, her time as a fugitive during Nazi Germany's invasion of France, her breakdown and hospitalization in Northern Spain and her wild escape across the Atlantic along with terrified fellow artists. Then, after a short stay in New York, she relocates to Mexico City where – as part of a group of female artists exiled from Europe – she constructs her own brand of surrealism. Leonora’s encounter with mental illness is very real, but her views on it are influenced by the surrealist idea of madness being a magic portal to another world, a place to retreat from bourgeoise conformity. <br />
<br />
Amongst this are stories from the present day where Christensen, freelancing in the culture sector, experiences a different kind of madness with no portals to new worlds. There is no alternative, as the British cultural critic Mark Fisher (1968 – 2017) wrote. Fisher sought to define depression as something political rather than a chemical imbalance of the brain. Christensen tells the story about two colleagues – who suffered from depression and took their own lives – wondering if their troubles were a consequence of their work situation and the current Capitalist system. How can we start viewing this modern affliction as a collective issue rather than something we should deal with alone? <br />
<br />
The crises of the mind and the environment seem to be two sides of the same coin. The dream spaces of the surrealists often depicted other worlds; outer space, undersea vistas, and borderline landscapes like beaches where objects appear to dissolve and merge into hybrids. The dream-like world of the coral sea is now in dire trouble yet our thoughts are occupied by the "magic" of new technology, rather than the seemingly pointless nature we’re surrounded by. References to sci-fi movies and climate-crisis documentaries flow through the text along with quotes from contemporary pop songs and other free associations. <br />
<br />
In the second part of the book Christensen travels to New York, Mexico City and Los Angeles in search of Leonora; with the ghosts of her friends alongside her in New York on Halloween, and in Mexico City on the Day of the Dead. She experiences Leonora's art first hand, and interviews the American scholars that were in touch with the artist in the 70s and 80s. The feminist pioneer Gloria Orenstein (b. 1938) helps to reframe Leonora as an early ecofeminist who addressed today’s problems many years before we arrived where we are now. Christensen also imagines a conversation between Leonora and the ecophilosopher Donna Haraway (b. 1944) and how the tension between the two women erupts in wild rants and states of shared inspiration. Through her journey in Leonora's footsteps Christensen looks for the strength to deal with her losses and for a more hopeful outlook towards methods of collective mobilization. <br />
Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-28369584657388234832018-12-28T11:17:00.001+01:002018-12-28T11:20:09.062+01:00<a href="https://2.bp.blogspot.com/-VyE5VB6gE98/XCX3wJuwB3I/AAAAAAAACBw/jFSkqag-czMAUqrkjynyfNRIMUKnbsBKwCLcBGAs/s1600/sener-thermosolar-plant-noor-ouarzazate-3b.jpg" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://2.bp.blogspot.com/-VyE5VB6gE98/XCX3wJuwB3I/AAAAAAAACBw/jFSkqag-czMAUqrkjynyfNRIMUKnbsBKwCLcBGAs/s400/sener-thermosolar-plant-noor-ouarzazate-3b.jpg" width="400" height="250" data-original-width="780" data-original-height="487" /></a><a href="https://3.bp.blogspot.com/-I0LlQSj9ZIw/XCX32UiNa0I/AAAAAAAACB0/burM2NrdAtYmpTtM0hRBTujlqNOnIEiKgCLcBGAs/s1600/sener-thermosolar-plant-noor-ouarzazate.jpg" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://3.bp.blogspot.com/-I0LlQSj9ZIw/XCX32UiNa0I/AAAAAAAACB0/burM2NrdAtYmpTtM0hRBTujlqNOnIEiKgCLcBGAs/s400/sener-thermosolar-plant-noor-ouarzazate.jpg" width="400" height="250" data-original-width="780" data-original-height="488" /></a><a href="https://1.bp.blogspot.com/-VYaKUcS2HSE/XCX35F5d50I/AAAAAAAACB4/Vwu-pdTBG1wYBpDKcfTNV0XVhXH1rLN_ACLcBGAs/s1600/Noor-Ouazazate-CSP.jpg" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://1.bp.blogspot.com/-VYaKUcS2HSE/XCX35F5d50I/AAAAAAAACB4/Vwu-pdTBG1wYBpDKcfTNV0XVhXH1rLN_ACLcBGAs/s400/Noor-Ouazazate-CSP.jpg" width="400" height="209" data-original-width="1200" data-original-height="627" /></a><a href="https://2.bp.blogspot.com/-X5gP8XGlBvo/XCX39XkS40I/AAAAAAAACB8/Ny7Ygy6YrYww1kWXqEucw1Xty4rr-evlgCLcBGAs/s1600/SENER-NoorIII.jpg" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://2.bp.blogspot.com/-X5gP8XGlBvo/XCX39XkS40I/AAAAAAAACB8/Ny7Ygy6YrYww1kWXqEucw1Xty4rr-evlgCLcBGAs/s400/SENER-NoorIII.jpg" width="400" height="225" data-original-width="1200" data-original-height="675" /></a><a href="https://2.bp.blogspot.com/-5Qd3MAzBJlU/XCX4BbJBuBI/AAAAAAAACCE/i7yGzmzbLzA7ckkgdfyfGihqOnVQKLxEgCLcBGAs/s1600/Ouarzazate-solar-643x466.jpg" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://2.bp.blogspot.com/-5Qd3MAzBJlU/XCX4BbJBuBI/AAAAAAAACCE/i7yGzmzbLzA7ckkgdfyfGihqOnVQKLxEgCLcBGAs/s400/Ouarzazate-solar-643x466.jpg" width="400" height="290" data-original-width="643" data-original-height="466" /></a><a href="https://1.bp.blogspot.com/-OsjdOJhhJCs/XCX4EpJnBTI/AAAAAAAACCI/_Y4WaEaxEIcoSLu_U-wP2ksu-AqBm2krQCLcBGAs/s1600/sener-renewables-solar-nooro-solar-complex.jpg" imageanchor="1" ><img border="0" src="https://1.bp.blogspot.com/-OsjdOJhhJCs/XCX4EpJnBTI/AAAAAAAACCI/_Y4WaEaxEIcoSLu_U-wP2ksu-AqBm2krQCLcBGAs/s400/sener-renewables-solar-nooro-solar-complex.jpg" width="400" height="250" data-original-width="780" data-original-height="487" /></a><br />
<br />
<b>Google-billeder</b> af Noor III udenfor Ouarzazate i Marokko, verdens største solar power plant som netop i december 2018 blev testet og godkendt. Læs mere <a href="https://www.powermag.com/moroccan-molten-salt-tower-project-clears-reliability-test/">her</a> + <a href="https://en.wikipedia.org/wiki/Ouarzazate_Solar_Power_Station">her</a>. Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-45150531518747476572018-09-04T09:19:00.001+02:002018-09-23T09:31:38.694+02:00<b>Den nye mand og den nye Roland</b><br />
<br />
Martin Bastkjær<br />
<i>De andres geometri. Det intime, det maskuline og det åbne</i><br />
Essays, 184 sider<br />
Arena Monografi, 2018<br />
<br />
Denne sommer befandt jeg mig i en hytte i Møre og Romsdal-området, og som det kan være ved et middagsselskab begynder man måske at improvisere. Denne aften udviklede jeg en hjemmestrikket teori om sæterrømme, eftersom det var første gang jeg smagte rømmegrød. "I 80'erne," doserede jeg usikkert, "blev Crème fraîche introduceret som noget raffineret og fransk – samme ting! – som man kunne spise til sin kage i stedet for flødeskum. Crème fraîche beholdt sit franske navn i Danmark, fordi det udstrålede noget eksklusivt, et spændende produkt fra det land som lå øverst i alle kulturelle smagshierarkier. Nu hvor der ikke findes én god smag længere, dikteret af nogle franskmænd med unike smagsløg, sælges ægte norsk sæterrømme i danske butikker. Dette er et tegn på at smagen er blevet decentraliseret. Det eneste som gælder nu er om en vare kan sælges med en fortælling som går langt tilbage og kan garantere for dens autenticitet." Jeg aner ikke om dette har noget på sig, om ikke andet kan man notere sig at det norske er igang med at ændre sig til noget mere interessant i danske øjne end et minde fra en skitur: "De har kultur deroppe!" <br />
<br />
Den unge kritiker og forfatter Martin Bastkjær gør intet stort nummer ud af det, men det er tydeligt at han har et godt øje til den norske litteratur som får god plads i hans litterære essays. Det som er glædeligt er at han kommer bagom det som oversættes, som virker præget af økonomiske hensyn og danskernes mest klichémæssige forestillinger om det norske, og læser nogle af de forfatterskaber (Ole Robert Sunde, Stig Sæterbakken, Cathrine Knudsen, Geir Gulliksen) som en del norske kritikere også synes er de mest interessante. Men det er ikke interessen for det norske, som om det var en kvalitet i sig selv, som gør det så dejligt at være i Bastkjærs essays. Det er primært fordi de er så lyttende; der er altid noget han undrer sig over og noget som kommer bag på ham. Dette burde ikke alene være bottomline for kritikken, men for al slags litteratur. <br />
<br />
Jeg skulle til at påstå at han skriver i høj stil, men der skal ikke meget til for at skabe distance til en del af den øvrige danske litteratur som er præget af en slags coolsprog som enten signaliserer at man er befriende uprætentiøs eller tyder på at man lider af et kommunikativt ambitionskollaps hvor man føler man må skjule sig i sprog som snydes ud af næsen som kollektive enetaler på et værtshus. Hvorfor er der så god plads i disse essays? Det er som om Bastkjær rammer den bagerste væg i rummet, ikke ved at råbe højest, men fordi han oprigtigt tror at nogen sidder der, at der er noget som i sandhed er anderledes end ham selv, og at det er dette som er værd at kaste sine tanker imod. Bemærk hans tankevækkende undertitel som kombinerer tre kvaliteter som ikke traditionelt placeres i samme skuffe. En slags høj stil måske, men der er milevid afstand til fortidens åndsmenneske hvis intellekt ofte stod i modsætning til sansning og følelse. At det maskuline sættes i kontakt med det intime og det åbne er befriende, i mere hierarkiske tider blev især det intime gerne proppet i den feminine skuffe sammen med alt det andet med lav status.<br />
<br />
Bastkjærs feminisme (bogen åbner med notatkollagen "No More Mr. Nice Guy") er ikke skinger og polariserende, snarere virker den som en helt afslappet obligatorisk del af et dannet menneskes intellektuelle ballast. Hvis jeg skal gætte på hvem som er samlingens guiding angels bliver det den britiske filmteoretiker Laura Mulvey og hendes analyse af the male gaze i det banebrydende essay "Visual Pleasure and Narrative Cinema" fra 1973, tanker som også John Berger (tv-serien <i>Ways of Seeing</i>) var inde på omkring den samme tid, og Roland Barthes (specielt <i>Camera Lucida</i> fra 1980) som jeg tror Bastkjær har suget op med sugerør som var det honning. Det er kvalificerede gæt, for han nævner dem selv, men Bastkjærs måde at se minder mig om Barthes' sensibilitet i den grad at jeg får lyst at nynne: "Hvem er den nye mand, og hvem er den nye Roland?" Tekserne er iøvrigt ikke uden regulær punch, godt nok folder sætningerne sig for det meste langsomt ud, men det er ikke altid blomster som trylles frem, af og til er det en drillende slo-mo knytnæve. <br />
<br />
Åbenheden og den afprøvende holdning rammer måske alligevel ikke altid plet, for eksempel kan det virke urimeligt at sætte den norske forfatter Ola Bauer op mod Michel Houellebecq, og måske tages nogle af Stig Sæterbakkens mest sorthumoristiske udsagn lidt vel alvorligt. Det er imidlertid morsomt at følge hans frustrerede Sæterbakken-læsning som får ham til at slå knuder på sig selv og rode sig bort i nogle af de samme paradoksale tiltrækninger og frastødninger som er typiske for Sæterbakken. Den afprøvende åbenhed synes netop at stamme fra hypernysgerrige essayister som Sæterbakken og Ole Robert Sunde. <br />
<br />
En af samlingens bedste tekster ("Dvale, dominans og klaustrofobi") er alligevel om dansk litteratur og tager tråden op fra debatten som fulgte Mette Høegs 2015-kritik af tidens navlebeskuende forfattere ("Dansk litteratur lider under kvindelig dominans"). Høegs store bommert var at kønne den selvoptagede trend feminint, og Bastkjær kvitterer med at læse nogle mandlige forfattere som udstiller mænd fanget i endeløs introvert hyperrefleksion. Her får Bastkjær en mare ud af skabet som har redet den danske litterære offentlighed så langt tilbage jeg kan huske: Den uvedkommende litteratur består, og kritikken af den uvedkommende litteratur skyder forbi målet fordi den serverer de samme sprogfattige klichéer igen og igen som ikke er grundet i læsning, men i automatiserede fordomme. <br />
<br />
Et remix af denne tekst stod på tryk i Information 3. september 2018. <br />
Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-69591453032500608192018-06-16T09:05:00.001+02:002018-06-16T09:07:49.734+02:00<b>Velgjørende fantasiflukt</b><br />
<br />
Olga Ravn<br />
<i>De ansatte</i><br />
Roman, 134 sider<br />
Gyldendal, København 2018<br />
<br />
Danske Olga Ravn (f. 1986) har dyrket et mangfold av identiteter i den litterære institusjonen: poet, blogger, kritiker, redaktør, oversetter, skrivelærer og nå også forfatter av sin andre roman, denne gang i sci-fi-sjangeren, med tittelen<i> De ansatte</i>. Omslaget er postkasserødt og retrofuturistisk, men fargen har neppe med den røde planet Mars å gjøre; her er selv himmelrommet uten gjenkjennelige koordinater, men kanskje vinker Ravn en smule til gode, gamle Karl Marx. <i>De ansatte</i> presenteres som «en arbejdspladsroman fra det 22. århundrede» – <i>and it’s pretty far out</i>, men også i verdensrommet er arbeiderne fremmedgjort i produksjonsapparatet. <br />
<br />
For dem som leter etter veier ut av den selvbiografiske suppedasen, føles denne typen roman som et mildt regn man har lyst til å springe ut i for med glede å vende håndflatene opp. Romanen er et forsøk på å skrive en prosatekst full av ideer, filosofiske spørsmål og et språk som hengir seg til sanselig overflod og velgjørende fantasiflukt. Den gode nyheten er at vi dermed tjener på kontoen for løssluppen fantasi samtidig som vi beholder det politiske stinget: I sci-fi-romanen kan man slippe seg løs i et fremmedartet univers, der man gradvis må lære seg reglene i løpet av lesningen, og samtidig la seg konfrontere med kjerneproblematikk fra vårt nåtidige samfunn. Det er <i>win-win all the way</i>, hvis altså forfatteren greier å balansere ambisjonene sine.<br />
<br />
I 1960- og 1970-tallets Amerika var sci-fi-forfattere som Ursula K. Le Guin, Joanna Russ og Octavia Butler del av tidas tankestrømninger, som marxisme, taoisme, økofeminisme, postkolonial teori og så videre. Ravn henter inspirasjon herfra, men har knapt haiket tilbake til venstresidas tapte Utopia, hun har snarere søkt seg til samtidas kunstinstitusjon, som i motsetning til litteraturens verden er et slaraffenland av ideer og konsepter. Disse pakkes dessverre ofte inn i lag på lag av dødt språk og angst for enhver gest som kan tenkes å gjøre budskapet for entydig. Her kunne kanskje forfatterne gjøre et stykke arbeid.<br />
<br />
Ravn har tatt utgangspunkt i den danske billedkunstneren Lea Guldditte Hestelunds verker, en bestilt tekst som utviklet seg til dette romanprosjektet. <i>De ansatte</i> former seg som et nokså stramt konsept, der mer eller mindre menneskelige arbeidere (en del er kybernetiske androider), som reiser gjennom rommet på det sekstusende skip, trer fram og avgir en rekke vitnesbyrd, 102 i tallet. Det er kort sagt medarbeidersamtaler som gjennomføres av den kontrollerende makten som bare kalles <i>organisasjonen.</i> De ansatte befinner seg ulike steder i hierarkiet, men alle fører en underdanig tale, virker isolert fra hverandre og stiller seg undrende – ja, direkte fremmedgjorte – til de arbeidsfunksjoner de ivaretar. Ravn har ikke forsøkt å skape individuelle stemmer. De fleste ansatte nærer omsorg for noen bisarre fødende og pustende objekter som hverken er ting eller vesener. De ansattes undrende stemmer kunne tilhøre samme person; alle bærer preg av en polymorft pervers oversanselighet, spesielt rettet mot lukter.<br />
<br />
Kanskje blir konseptet likevel for stramt? De likelydende stemmene og den nærmest plottløse teksten gir et statisk inntrykk. Mot slutten nærmer vi oss i stigende grad spørsmål om muligheten for opprør. Dermed skjer det en utvikling, men jeg sitter igjen med følelsen av at dette er en svært inspirert skriveøvelse som fungerer som hors d’oeuvre snarere enn som hovedrett.<br />
<br />
Susanne Christensen, Klassekampen 16. juni 2018. Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-21080643504023899762018-06-08T12:03:00.000+02:002020-04-25T10:56:19.503+02:00<b>Egne udgivelser</b><br />
<br />
<i>Leonoras reise. Et essay</i>. Forlaget Oktober, Oslo 2019<br />
<i>En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika</i>. Forlaget Oktober, Oslo 2015<br />
<i>Den ulne avantgarde. Kritiske tekster fra 00-tallet</i>. Flamme Forlag, Oslo 2011<br />
<br />
<b>Udvalgte bidrag</b><br />
<br />
"It's the gold rush, or iron rush, so come and join us. Siri Hermansen's <i>Terra Nullius</i>" i <i>Apology</i>, Black Snow Press, Oslo 2019<br />
<br />
"To remember the common choreography that is our humanity" om Mette Edvardsen i <i>Time has fallen asleep in the afternoon sunshine – a book on reading, writing, memory and forgetting in a library of living books</i>, red. Mette Edvardsen med flere, Mousse Publishing 2019 <br />
<br />
"Hvem har skrevet Gudbrandsdalen?" om Bodil Furu i <i>Framtidsruiner</i>, red. Eivind Slettemeås og Erling Moestue Bugge, Harpefoss Hotell 2018<br />
<br />
"Twee Neubauten rejser ind i lyset" i <i>ENO norsk musikkårbok</i>, red. Synne Øverland Knudsen, Oslo 2017 <br />
<br />
"Fantastiske, selvoppfunne Hitler Donald Duck-rosabloggere" i <i>Norsk Kunstårbok</i>, red. Ketil Nergaard og Arve Rød, Oslo 2016<br />
<br />
"Historien om en fader" i <i>Alt menneskeligt. En bok om Stig Sæterbakken</i>, red. Audun Lindholm, Cappelen Damm, Oslo 2016<br />
<br />
"Multilingvistiske forvandlingskugler" om Cia Rinne i <i>Korsstyng, rastplats. Om den finlandssvenska belägenhet</i>, red. Tatjana Brandt, Ariel Litterär kritik #8, Linderöd 2016<br />
<br />
"Camilla Collett som feministisk litteraturkritiker" i <i>Å bli en stemme. Nye studier i Camilla Colletts forfatterskap</i>, red. Trond Haugen, Nota Bene, Oslo 2014<br />
<br />
"Appropriation og postproduktion i samtidskunsten" i <i>Begreper om barn og kunst</i>, red. Ida Habbestad, Norsk kulturråd, Oslo 2014<br />
<br />
"Is there a master in this house at all?" i <i>Elmgreen & Dragset: Biography</i>. Archive Books, Berlin 2014 <br />
<br />
"Å skrive er å lese, å samle er å skape" i <i>En kunstner som samler kunst</i>, red. Mari F. Sundet, Vestfossen Kunstlaboratorium, Oslo 2013<br />
<br />
"Det blomstrende slagsmål" i <i>Kjetil Kausland: Submerged</i>, Teknisk Industri A/S, Bergen 2012<br />
<br />
"I dressed in your face" i <i>Jenny Hval: Innocence is Kinky</i>, Henie Onstad Kunstsenter, Oslo 2012 <br />
<br />
"Byrommets tømte kropper" om Knut Åsdam i <i>Norsk Kunstårbok</i>, red. Kjetil Nergaard, Erlend Hammer, Marie Nerland, Oslo 2011<br />
<br />
"Being beyond Das Beckwerk: Identity is the crisis can't you see" i <i>Das Beckwerk: Beyond Identity</i>, bind III, København 2011<br />
<br />
"Å producere en kunstscene" i <i>Retrospektiv katalog</i>, Hordaland Kunstsenter 2010<br />
<br />
Brev "En hilsen fra et annet sted i næringskjeden" i <i>Poetikk. Tekster til Eldrid Lunden</i>, red. Kristian Hanto og Leif Høghaug. Bokvennen, Oslo 2010 <br />
<br />
"Denne boka er et eple" efterord i <i>9 dikt om begjær</i> av Mette Moestrup. Flamme Forlag, Oslo 2009<br />
<br />
"Various Vandalisms" om Matias Faldbakken i <i>25. An Anthology for the 25th Anniversary of BIT Teatergarasjen</i>, red. Maria Nerland, Bergen 2008<br />
<br />
Redaktør sammen med Audun Lindholm:<br />
<i>Borders</i>. Chain Links, Berkeley 2008. Tekster oversat til engelsk af Ida Börjel, Matias Faldbakken og Das Beckwerk<br />
<br />
"Nio ark i en svart låda" i <i>Dette är inte fiktion. 18 nordiska samtidspoeter</i>, red. Oscar Rossi og Tiia Strandén, Söderströms, Helsinki 2007Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-56335382072137964652018-06-02T09:54:00.001+02:002018-07-16T13:01:25.520+02:00<b>Popkulturelt Paris-portrett</b><br />
<br />
Virginie Despentes<br />
<i>Vernon Subutex</i>, bind 1<br />
Oversat fra fransk av Gøril Eldøen<br />
Roman, 368 sider<br />
Gyldendal 2018 <br />
<br />
På norsk har vi hittil bare hatt én oversettelse av den franske forfatteren Virginie Despentes (f. 1969), nemlig hennes sjokkdebut <i>Baise Moi</i> (1993), som i 2008 ble utgitt i Spartacus’ Sexus-serie med tittelen <i>Knull meg</i>, oversatt av Erik Ringen. Det er lett å tenke at denne <i>rape revenge</i>-sagaen om Nadine og Manu, som etter en brutal gjengvoldtekt drar gjennom det franske samfunnet og skyter vilt rundt seg, var en enslig subversiv svale, men de som har fulgt med på den jevne strømmen av franske Despentes-utgivelser, vet at forfatterskapet hennes gjennom årene er blitt møtt med stigende anerkjennelse. Noe som blant annet avspeiles i at hun i 2016 ble medlem av den franske versjonen av Det svenske akademiet, Académie Goncourt. Derfor er det gledelig at Gyldendal nå har bestemt seg for å følge henne opp og gi ut denne samtidssatiriske trilogien som tar dagens Paris på kornet, sett fra synspunktet til en av punkergenerasjonens fortapte sønner, platebutikkinnehaveren Vernon Subutex. Etter første bind å dømme er historien om Monsieur Subutex’ sosiale undergang en skikkelig <i>banger</i>, en hit som både underholder og gjør klokere. <br />
<br />
Siden debuten har Despentes jobbet med litteratur og film side om side. For eksempel hadde hun selv regien på filmatiseringen av <i>Baise moi</i> i 2001, et verk som vakte en del harme på grunn av den eksplisitte handlingen og den <i>trashy</i> estetikken, og første bind av <i>Vernon Subutex</i> er preget av grep kjent fra filmskaperens håndbok. Hovedpersonen fyller langt fra alle sidene med sin egen historie, snarere fungerer han som et slags fortellerprinsipp der vi følger den desperate sofasurfingen hans etter at han er blitt kastet ut av leiligheten. Dette gir forfatteren mulighet til å bygge en effektiv fortellermaskin, som spruter ut en rekke portretter av vidt forskjellige mennesker i alle sosiale lag som lever i Paris. <br />
<br />
Portrettene hoper seg opp slik at vi ender samme sted som Subutex: med en svimlende følelse av å se eller høre selve Paris, at det er byens stemme – eller den syke tidsånden selv – som stiger fram gjennom alle disse mer eller mindre skadeskutte eksistensene som forfatteren er så god på å vise fram og gjennomskue. Ved å forankre fortellingen i Subutex, en <i>cool cat</i> på rundt femti, en representant for generasjon X som har bygget hele sin identitet på punk- og undergrunnskulturell mytologi, måles avstanden effektivt til dagens sure tidsånd hvor det ikke lenger er glamorøst og kreativt å være en fattig outsider.<br />
<br />
Subutex’ landskap hjemsøkes av døde venner og ditto døde medier: vinyl, kassettbånd, DVD og så videre. Sistnevnte medier får muligens på et tidspunkt lov til å glitre og være retrokule. Den som sto bak kassa i platebutikken, var den ultimate smaksdommeren; dette var stedet hvor de estetiske slagene ble utkjempet – ja, Vernon var sin tids <i>influencer</i>, og platebutikken var et sosialt knutepunkt av det slaget som nå er blitt virtuelt. Det har dukket opp nye måter å tjene penger på, for eksempel møter vi Hyena, et profesjonelt nettroll som destruerer folks liv og gode rykte for penger. Subutex er av kjøtt og blod, men han er også en funksjon i teksten som gir forfatteren anledning til å analysere og ironisere over de voldsomme paradigmeskiftene som har funnet sted i medieforbruket og medievanene fra 1970-, 1980- og 1990-tallet og framover.<br />
<br />
Én i Vernons vennekrets har riktignok blitt noe annet enn en taper. Alex Bleach slo gjennom og ble en følsom popstjerne. Han beskrives som en Serge Gainsbourg <i>light</i>, men kunstnernavnet antyder også en relasjon til Kurt Cobain og Nirvana, som ga ut debutplata <i>Bleach</i> i 1989. Alex er nylig avgått ved døden, og et lydbånd hvor han intervjuer seg selv, flyter rundt i fortellingen som en både pirrende og irriterende MacGuffin, et filmuttrykk popularisert av Alfred Hitchcock, som betegner et mystisk objekt som først og fremst tjener plottet. Et tidlig eksempel på en MacGuffin kan være den hellige gral i legenden om kong Arthur. <br />
<br />
Vernon låner sofa hos kvinnelige bekjente, men også hos den sterkt høyreorienterte Xavier, hvis hjerne koker av avsky, rasisme og trang til å skyte vilt rundt seg. Når Vernon og Xavier møtes, er det som en kjærlig klem mellom venstre- og høyremisantropi, og Vernon får utløp for sitt raseri over kvinner som ikke bruker tid på å kle seg feminint og utfordrende. <i>Grunge</i> eller <i>casual</i> er ikke for kvinner, som heller bør legge seg i selen for å pirre hans drømmeliv. <br />
<br />
Vi møter også en transkvinne, en muslimsk skolejente, forskjellige partyhedonister, diverse pornoskuespillere og gatas løse fugler. Despentes gjør det ikke lett for dem som ønsker seg karikaturtegninger og sort-hvite kontraster. Noen av portrettene er av mennesker så komplekse at det virker utilstrekkelig å svare med tommelfingre som enten peker opp eller ned. For eksempel bor Vernon på et tidspunkt i forstedene hos Patrice, en eks-biker og marxist som banker kona. Det er nesten bare den gode litteraturen som kan arbeide så givende med paradokser, nyanser og kompleksitet. <br />
<br />
Susanne Christensen, Klassekampen 2. juni 2018. <br />
Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-24900136.post-60044268214625884522018-03-26T08:47:00.002+02:002018-03-26T08:52:18.687+02:00<span style="font-family: "courier new" , "courier" , monospace; font-size: medium;">Billeder fra nettet af Monkton House by Edward James</span><br />
<br />
<a href="https://4.bp.blogspot.com/-EmK6Vl6Mj5A/WriWu7bVzAI/AAAAAAAAB18/X1J08NIpeEIoouHjHxN-UIM7_CZnYzt8wCLcBGAs/s1600/77ed789098b8c7ad5689a246705fcc0a.jpg" imageanchor="1"><img border="0" data-original-height="333" data-original-width="600" height="178" src="https://4.bp.blogspot.com/-EmK6Vl6Mj5A/WriWu7bVzAI/AAAAAAAAB18/X1J08NIpeEIoouHjHxN-UIM7_CZnYzt8wCLcBGAs/s320/77ed789098b8c7ad5689a246705fcc0a.jpg" width="320" /></a><a href="https://3.bp.blogspot.com/-4byWGHy-_-Y/WriW1y6SXwI/AAAAAAAAB2A/Iqfj1-xS5To9-G0UaADULa6DWXOiaZ-bACLcBGAs/s1600/4432_450.jpg" imageanchor="1"><img border="0" data-original-height="450" data-original-width="350" height="320" src="https://3.bp.blogspot.com/-4byWGHy-_-Y/WriW1y6SXwI/AAAAAAAAB2A/Iqfj1-xS5To9-G0UaADULa6DWXOiaZ-bACLcBGAs/s320/4432_450.jpg" width="249" /></a><a href="https://4.bp.blogspot.com/--KgixO9AQ_w/WriW8oBZX8I/AAAAAAAAB2E/kSDiLOMBnWci9PaHomUvYS6ty8MDgZ7eQCLcBGAs/s1600/842bc492507f50070457c0efc3566b08.jpg" imageanchor="1"><img border="0" data-original-height="616" data-original-width="480" height="320" src="https://4.bp.blogspot.com/--KgixO9AQ_w/WriW8oBZX8I/AAAAAAAAB2E/kSDiLOMBnWci9PaHomUvYS6ty8MDgZ7eQCLcBGAs/s320/842bc492507f50070457c0efc3566b08.jpg" width="249" /></a><a href="https://1.bp.blogspot.com/-31Usnzm8R08/WriXDpeAl3I/AAAAAAAAB2I/iiRHlQCfxQADcNUF1HTVzl1x_8HtIjrpgCLcBGAs/s1600/3579cc23b31e4920601c3c37e0dcbc00--chichester-arundel.jpg" imageanchor="1"><img border="0" data-original-height="575" data-original-width="736" height="250" src="https://1.bp.blogspot.com/-31Usnzm8R08/WriXDpeAl3I/AAAAAAAAB2I/iiRHlQCfxQADcNUF1HTVzl1x_8HtIjrpgCLcBGAs/s320/3579cc23b31e4920601c3c37e0dcbc00--chichester-arundel.jpg" width="320" /></a><a href="https://3.bp.blogspot.com/-dp2x9jv3ZfA/WriXP8TwsbI/AAAAAAAAB2U/I-ceitG3CIEUfwyxXvnOLD07plQ9eF2MwCLcBGAs/s1600/ej0009.jpg" imageanchor="1"><img border="0" data-original-height="459" data-original-width="574" height="256" src="https://3.bp.blogspot.com/-dp2x9jv3ZfA/WriXP8TwsbI/AAAAAAAAB2U/I-ceitG3CIEUfwyxXvnOLD07plQ9eF2MwCLcBGAs/s320/ej0009.jpg" width="320" /></a><a href="https://1.bp.blogspot.com/-UHcnQRcDScw/WriXU3EZXhI/AAAAAAAAB2c/g4HGDwEcjIM7F_mSU6qcO2BLmEGsg19XwCLcBGAs/s1600/8c68f91be50c9584dbe88fc9840caef6--charcoal-color-mermaid-bedroom.jpg" imageanchor="1"><img border="0" data-original-height="640" data-original-width="474" height="320" src="https://1.bp.blogspot.com/-UHcnQRcDScw/WriXU3EZXhI/AAAAAAAAB2c/g4HGDwEcjIM7F_mSU6qcO2BLmEGsg19XwCLcBGAs/s320/8c68f91be50c9584dbe88fc9840caef6--charcoal-color-mermaid-bedroom.jpg" width="237" /></a>Susanne Christensenhttp://www.blogger.com/profile/14162596290060607702noreply@blogger.com