Saturday, April 19, 2008

Bisarr indianerdans

Tommy Olsson
Knust – kritiske fragment 2000-2006
Cappelen Damm 2008
Essays, 350 sider

Det er få kunstkritikere som blir et populærkulturelt fenomen. Stort sett ingen – eller på norsk grunn bare én, Tommy Olsson. Olsson er kropps-slash-videokunstneren som på 00-tallet, i et alvorlig anfall av post millennium tension, forvandlet seg til en av landets flittigste kunstkritikere. Stilen er velkjent; de selvbiografiske innslagene, det intimiserende språket – en stemme som ofte synes å stamme fra en chandlersk film noir («Det var en mørk og stormfull natt») eller et lett kvalmeframkallende folkeeventyr («Kom inn i skogen, lille barn»).

Det vil selvfølgelig alltid være delte meninger om kritikken kan bevare sin integritet hvis den forvandler seg til show. Det spesifikt olssonske er da også blitt holdt fram som et eksempel på en truende tabloidisering som sprer seg som kreft i landets avisredaksjoner – begrepet «Olsson-skolen» ble lansert i en artikkel av Jørgen Lund. Den utagerende kritikerpersona som gjør seg til en provokativ outsider er ikke bare dopet, men har også dopeffekt – so watch out!

Men det ville likevel være urettferdig å påstå at den olssonske figur ypper bare for å yppe. Det blir tydelig ved lesning av denne tekstsamlingen – som for det meste består av tekster publisert i Morgenbladet og på kunstkritikk.no – at den olssonske figuren først og fremst er rammet. Traumene er uløselig knyttet til årstall: 1977, da punkrocken slår ned og alt begynner, og 11. september 2001, da to fly treffer WTC, en hendelse som – utover død og ulykke – skaper en serie bilder som er så spektakulære at de ikke går an å toppe. Disse to hendelsene refereres det ofte til i Olssons tekster og mer enn det: Her er traumet en begrunnelse, en genesis for skriften.

Men skriften bør først og fremst forstås som et svar. Opp gjennom hele 90-tallet begynner samtidskunsten (igjen, igjen) å arte seg som en deltakersport. Elementer fra 60-tallets happenings resirkuleres flittig og nok en gang blir det understreket: Kunsten er ikke en verkimmanent kvalitet, en edelsten gjemt under oljemalingen, men noe som oppstår i interaksjon med betrakteren. Det burde være selvsagt at en kunst som insisterer på interaktivitet også har konsekvenser for hvordan kunstkritikken arter seg.

Olssons anmeldelser består ikke blot av et blikk som ser på et kunstverk, men av situasjonsbeskrivelser – og disse må derfor nødvendigvis bevege seg ut i et litterært rom. På den måten blir jeg'et synlig, ikke nødvendigvis fordi man ikke kan la være å flashe sitt fete ego, men fordi dette jeg'et insisterer på å belyse, avsløre og undergrave det stedet hvor det snakkes fra. I stedet for en ukroppslig analyse som gir seg ut for å være objektiv får vi en flod av smuss som river med seg både psykologi og sosialitet og smekker det hele sammen til en gryterett fra helvete: slam – there you go. Håper du liker fusionmat.

Hos Olsson inntas kirsebærjuice, vodka, Camel uten filter og kunst i massive doser. Væske og røyk strømmer inn parallelt med inntrykkene. Kunstkritikeren har slukt en pille og anmeldelsen er den bisarre indianerdansen som pillen får ham til å danse. Nevnte pille behøver faktisk ikke være en metafor. Kunsten er et drops, verket er et helt teppe av glitrende sukkertøy (som i kunstneren Felix Gonzalez-Torres' tilfelle) og det er bare å ta for seg – ta det inn, fordøye det og svette det ut igjen. Og kanskje er det en viss psykedelisk effekt inkludert, som en rimbaudsk derangement of the senses (her treffende beskrevet i en sang av Human League): I hear colours black and red/ I see sounds that fill my head.

Som hos de beslektede forfatterne av New Journalism-skolen er det jeg-figuren som er kontroversiell. Men kanskje blir jeg'et så tydelig fordi det har en sterk drift mot å gå under? Både avsporingen og kortslutningen er typiske olssonske grep. Tommy går på kino og skriver og skriver om å ikke nå fram, om å ikke få sett den jævla filmen og om absolutt alt som skjedde i mellomtiden. Teksten «Hvem er redd for brunt, grått og … eh, brunt?» (2004) beveger seg fra et verkende hode som ikke kan slutte å gruble over hva det nye maleriet er og ut i et helt annet rom, avgårde på en utstilling, for så å ende opp og spore av på en strippeklubb.

Å like og å dyrke destabliseringen i en kritisk tekst – å spille den ut – er noe ganske annet enn den tvangsmessige trangen til å mestre objektet, noe som vel er den tydeligste spasmen hos alle kritikere til alle tider.

Det finnes også en aktivistisk side av Olssons virksomhet: han leser dybde inn i kitsch, utnevner tegneserien South Park til 90-tallets viktigste Gesamtkunstwerk, agerer pissed-off working class hero på Carnegie Art Award og framhever outsiderkunstnere. I en tekst om en utstilling av Bente Bøysen flettes kropsfornemmelse og kunstfornemmelse så tett sammen at det ikke er lett å vite når Olsson ser på malerier og når han gir seg hen til sin egen vårforkjølelse. Kanskje Olsson kan avlyse sin jakt på det nye maleriet: Litteraturen er det nye maleriet.

Susanne Christensen, Klassekampen 19. april 2008

Sunday, April 06, 2008

Hej igen, Matias!

Det ser ud til at vores konsulent har været forbi kontoret sent i nat, nogen har i hvert fald stukket en lille snusket konvolut under døren her på 13. etage. Et rent helvede at tyde håndskriften (memory stick, please, moderne tider nu!), men jeg kan altså i det følgende endelig præsentere dig for vores konsulents (må vi formode) tydeligvis vældig hastigt nedskrevne udtalelse:

"Vi snubler som planlagt, både i starten og i slutningen af manus. Grebene er kendte, men virker. Fortællerstemmen præsenterer sig først i kraft af et begær rettet mod en kvinde, vi læser vanemæssigt en mand ind, men må justere når vi siden fatter at stemmen tilhører Lucy (s. 11). Ligeså kan vi ikke være sikre på om Lucy er i simulationen (ersatz-virkeligheden, videospillet) eller ikke når hun amok-slasher til slut i bogen. Dan Castellaneta, stemmen til bl.a. den folkekære tegneseriefigur Homer Simpson, dukker op: læseren kender stemmen så godt at den lyder klart og tydeligt i hver replik, replikker som ofte oser af racistisk fjendtlighed. Karakterene, når de først er installeret, sættes i brug som agenter for massive mængder af citater, virker det til, i stil med René Pollesch og Kathy Acker, men slet ikke så vrængt som hos disse. Eller det vil sige, nok mere som hos Pollesch (selvom han ofte overstyrer det akademiske lingo) end Acker, men det har at gøre med hvor groft der sys – Rasul syer ganske nysseligt i forhold til fx Acker som gerne risikerer at miste sine læsere, kaste dem helt ud af bogen. I det hele taget så kryber litteraturen seriøst ind på Rasul, han er simpelthen ved at blive god til at skrive, om han vil det eller ej, og da tænker jeg på det dystert poetiske (fx regnen i ersatz-virkeligheden s. 48) og det etisk- eksistentielle (fx mordet på den tredje bror s. 26). Slaktus' videospilidé er faktisk ret god, the inverted Kurtz (eller er det mest Taiwo som taler om dette) – det fine citat om Paris s. 85 – men teksten bliver alligevel på et niveau hvor det meste hastigt passeres og således forbliver antydet, uudfoldet, cartoonish, ganske fint i overensstemmelse med hvad vi næsten kan tro er Rasuls egen poetik udtrykt på s. 79. Men volden er virkelig og ubehagelig, den kan mærkes (s. 36, s. 40, kapitel 21, kapitel 22), selvom den til tider mikses med tarantinosk crazyass-humor. Apropos humor, her er samtalen med Nicolaisen s. 129 et højdepunkt. Masse infantil energi i de to retarderede monkeys Atal og Vataman: Lucy har holdt dem udenfor loven, og dér er de, polymorft perverse Beavis & Buttheads. Det som til slut overstyrer både Slaktus og Lucy er sprækken i simulationen, de går begge buggy. Lucy har et motiv til at slagte Slaktus, helt efter rape-revenge-skemaet, men hun slagter ufortrødent videre (eller spiller hun) og læseren ender sammen
med Lucy op i et sort rum, et meget meget sort rum."

Vores konsulent har nederst på arket forsynet sin udtalelse med noget der vagt kan minde om en opadpegende tommelfinger (eller også er det en gulerod med smileyface).

Hilsen Fuzzpedal Publishing Group AS
315 Bowery New York NY

Saturday, April 05, 2008

Forstadsblues

Anna Hallberg
Mil
Bonniers, Stockholm 2008
Dikt, 62 sider

Det er sjelden det skapes et bokomslag som gjør noe annet enn å referere til, pakke inn og så effektivt som mulig forsøke å selge et innhold, det egentlige som er teksten. Den svenske poeten og kritikeren Anna Hallbergs tredje diktsamling har et bronsefarget omslag hvor vi gjennom tre parallelle «brevsprekker» aner deler av et fotografi trykt på omslagets innside. Gjennom sprekkene aner vi halve ansikt, deler av reklameskilt og en ytterst gjenkjennelig logo for en fastfoodrestaurant - kort sagt et nokså hverdagslig shoppingscenario i forstedene, hvor forfatteren selv poserer med et ettertenksomt blikk utenfor en blomsterbutikk. Jeg sitter lenge og bretter de to omslagsflappene ut og inn, som om jeg var eselet i Ole Brumm, fullstendig lykkelig over å ha fått en tom honningkrukke og en punktert ballong i bursdagsgave. I dette tilfellet er omslaget ikke bare innpakning, men en del av en samtale på tvers av estetiske uttrykk.

Teksten er satt opp fortløpende gjennom boka i åtte linjer - åtte spor - plassert på midten av hver side. Rekker av likestilte utsagn danner en montasje bestående av utsnitt, slices: værmeldinger, mediestøy, trivielle observasjoner, oppramsing av varemerker, plutselig vold, imperativer, oppklippete faktabokser, institusjonshistorie, scener fra en svømmehall med dens rituelle svømming oppdelt i baner. Og nettopp baner og bånd er det mye av her, i første omgang med referanse til kassettebåndet, eller bandet, musikken, men med en drastisk parallellføring til en kyllingfabrikk hvor fastspente dyrekropper transporteres inn i døden: «pärla efter pärla. ord
står mot ord.»

Det er nærliggende å lese «Mil» som uttrykk for en kaotisk bevissthet midt i senmodernitetens meningskollaps, men spørsmålet er om Hallbergs tekst egentlig burde forstås som en bevissthetsstrøm, eller om den er uttrykk for noe langt mer maskinelt: språket som system, et system som sprer seg som et virus og påvirker oss. Visse språkskeptiske poesitradisjoner betrakter språket som infisert av ideologi, håpet har flyttet seg til handlingen, be-handlingen av språket som et materiale som via aktivistiske inngrep kan klippes opp og omorganiseres, og på den måten avsløres. Hallberg har nok latt seg inspirere av dette synet på tekst, men hennes prosjekt framstår rett og slett for egenrådig til at det kan reduseres til et produkt av en tradisjon.

«Mil» høres ut som en logotung forstadsblues, som sløv trip hop full av loops - og der har vi det, for rommene lukker seg ikke, de åpner seg opp. Dette er big time sensuality, men en annen slags sanselighet. En sanselighet som stadig unndrar seg høydepunkter, som heller kikker ut av øyekroken enn etter transcendent mening. «Mil» er en kompromissløs belysning av horisontale strukturer, av det perifere, den grålige hverdagssonen som vi knapt kan skimte fordi vi står midt i den og alltid tvinges til å lengte etter noe - hva som helst - som glitrer forlokkende i det fjerne.

Kanskje er det dette Hallberg kaller «härvaro» i et essay («Här har man alltid med sig») som kan leses på Nypoesi.net. Ikke bare et nærvær, men et hervær. Hun skriver: «Vi måste stå tyngre ner i orden och magen. Vi måste se var vi står och ta ansvar för det.» Også i hennes omdiskuterte metaforkritiske utsagn («Metaforen - bättre förr om åren», Dagens Nyheter 2003) lyser virkelighets- hungeren gjennom, viljen til å handle, til å stå tyngre ned i ordene og ta ansvar for hvor vi står: «I kritiken av metaforen ryms en vilja att röra sig mot en öppnare, mindre inställsam och mer saklig poesi,» skriver hun, og kaller det en «ny form av «politisk poesi». En diktning som föredrar metonymins utbredning framför metaforens vertikalitet; en krassare, plattare, mer verklighetsnära dikt.» Yes,
se etter Hallberg ut av øyekroken. Klipp sammen en hes, knitrende forstadsblues.

Susanne Christensen, Klassekampen 5. april 2008