Saturday, April 19, 2008

Bisarr indianerdans

Tommy Olsson
Knust – kritiske fragment 2000-2006
Cappelen Damm 2008
Essays, 350 sider

Det er få kunstkritikere som blir et populærkulturelt fenomen. Stort sett ingen – eller på norsk grunn bare én, Tommy Olsson. Olsson er kropps-slash-videokunstneren som på 00-tallet, i et alvorlig anfall av post millennium tension, forvandlet seg til en av landets flittigste kunstkritikere. Stilen er velkjent; de selvbiografiske innslagene, det intimiserende språket – en stemme som ofte synes å stamme fra en chandlersk film noir («Det var en mørk og stormfull natt») eller et lett kvalmeframkallende folkeeventyr («Kom inn i skogen, lille barn»).

Det vil selvfølgelig alltid være delte meninger om kritikken kan bevare sin integritet hvis den forvandler seg til show. Det spesifikt olssonske er da også blitt holdt fram som et eksempel på en truende tabloidisering som sprer seg som kreft i landets avisredaksjoner – begrepet «Olsson-skolen» ble lansert i en artikkel av Jørgen Lund. Den utagerende kritikerpersona som gjør seg til en provokativ outsider er ikke bare dopet, men har også dopeffekt – so watch out!

Men det ville likevel være urettferdig å påstå at den olssonske figur ypper bare for å yppe. Det blir tydelig ved lesning av denne tekstsamlingen – som for det meste består av tekster publisert i Morgenbladet og på kunstkritikk.no – at den olssonske figuren først og fremst er rammet. Traumene er uløselig knyttet til årstall: 1977, da punkrocken slår ned og alt begynner, og 11. september 2001, da to fly treffer WTC, en hendelse som – utover død og ulykke – skaper en serie bilder som er så spektakulære at de ikke går an å toppe. Disse to hendelsene refereres det ofte til i Olssons tekster og mer enn det: Her er traumet en begrunnelse, en genesis for skriften.

Men skriften bør først og fremst forstås som et svar. Opp gjennom hele 90-tallet begynner samtidskunsten (igjen, igjen) å arte seg som en deltakersport. Elementer fra 60-tallets happenings resirkuleres flittig og nok en gang blir det understreket: Kunsten er ikke en verkimmanent kvalitet, en edelsten gjemt under oljemalingen, men noe som oppstår i interaksjon med betrakteren. Det burde være selvsagt at en kunst som insisterer på interaktivitet også har konsekvenser for hvordan kunstkritikken arter seg.

Olssons anmeldelser består ikke blot av et blikk som ser på et kunstverk, men av situasjonsbeskrivelser – og disse må derfor nødvendigvis bevege seg ut i et litterært rom. På den måten blir jeg'et synlig, ikke nødvendigvis fordi man ikke kan la være å flashe sitt fete ego, men fordi dette jeg'et insisterer på å belyse, avsløre og undergrave det stedet hvor det snakkes fra. I stedet for en ukroppslig analyse som gir seg ut for å være objektiv får vi en flod av smuss som river med seg både psykologi og sosialitet og smekker det hele sammen til en gryterett fra helvete: slam – there you go. Håper du liker fusionmat.

Hos Olsson inntas kirsebærjuice, vodka, Camel uten filter og kunst i massive doser. Væske og røyk strømmer inn parallelt med inntrykkene. Kunstkritikeren har slukt en pille og anmeldelsen er den bisarre indianerdansen som pillen får ham til å danse. Nevnte pille behøver faktisk ikke være en metafor. Kunsten er et drops, verket er et helt teppe av glitrende sukkertøy (som i kunstneren Felix Gonzalez-Torres' tilfelle) og det er bare å ta for seg – ta det inn, fordøye det og svette det ut igjen. Og kanskje er det en viss psykedelisk effekt inkludert, som en rimbaudsk derangement of the senses (her treffende beskrevet i en sang av Human League): I hear colours black and red/ I see sounds that fill my head.

Som hos de beslektede forfatterne av New Journalism-skolen er det jeg-figuren som er kontroversiell. Men kanskje blir jeg'et så tydelig fordi det har en sterk drift mot å gå under? Både avsporingen og kortslutningen er typiske olssonske grep. Tommy går på kino og skriver og skriver om å ikke nå fram, om å ikke få sett den jævla filmen og om absolutt alt som skjedde i mellomtiden. Teksten «Hvem er redd for brunt, grått og … eh, brunt?» (2004) beveger seg fra et verkende hode som ikke kan slutte å gruble over hva det nye maleriet er og ut i et helt annet rom, avgårde på en utstilling, for så å ende opp og spore av på en strippeklubb.

Å like og å dyrke destabliseringen i en kritisk tekst – å spille den ut – er noe ganske annet enn den tvangsmessige trangen til å mestre objektet, noe som vel er den tydeligste spasmen hos alle kritikere til alle tider.

Det finnes også en aktivistisk side av Olssons virksomhet: han leser dybde inn i kitsch, utnevner tegneserien South Park til 90-tallets viktigste Gesamtkunstwerk, agerer pissed-off working class hero på Carnegie Art Award og framhever outsiderkunstnere. I en tekst om en utstilling av Bente Bøysen flettes kropsfornemmelse og kunstfornemmelse så tett sammen at det ikke er lett å vite når Olsson ser på malerier og når han gir seg hen til sin egen vårforkjølelse. Kanskje Olsson kan avlyse sin jakt på det nye maleriet: Litteraturen er det nye maleriet.

Susanne Christensen, Klassekampen 19. april 2008

2 comments:

Susanne said...

Pardon, Monsieur Rimbaud. I should have quoted you in French, you little French toast you.

Susanne said...

Mere Tommy her.