Saturday, October 27, 2007

Ingen tid til tull

Christian Refsum
Ingen vitner for vitnet
Oktober 2007
Roman, 286 sider

Christian Refsum har tidligere skrevet Transport (fortellinger, 2001) og offbeat / nye dager (dikt, 2003). Det vi imidlertid sitter med her, i våre skjelvende små hender, er en ordentlig bok, en roman. I denne møter vi litteraturprofessor Bjørn Harlem - og vi kan like godt røpe det med det samme, Bjørn Harlem er smertefullt stuck mellom teori og praksis:

I sin nåværende stilling ved Universitetet i Oslo har han taleplikt, han forventes å kunne uttale seg med vett og forstand om hva som helst innenfor faget sitt, men i tankene driver han gang på gang tilbake til året 1986. Den gang arbeidet han på Krohgen, et asyl for gatas løse fugler, diverse misbrukere og omvandrende skjebner. På Krohgen hadde Harlem taushetsplikt, og det er denne taushetsplikten som plutselig begynner å murre, som en betent tannrot.

For ting sto faktisk ikke så bra til på Krohgen. I Harlems strøm av minner finnes det ikke så få bilder av misbruk, og det i betydningen misbruk av misbrukerne, voldelige overgrep, og til og med drap, på de folkene som jo uansett - det kan vi vel alle bli enige om - er å betrakte som trash, noe som knapt kan kalles menneskelig, og som dermed vanker i randsonene av de rettssystemene vi fullverdige borgere tar for gitt.

Det suget, det tapet, det mysteriet som romanteksten kretser om, er det uoppklarte drapet på en av de gamle kjenningene på Krohgen, Jørgensen. Hendelsen har begynt å spøke seriøst i Harlems bevissthet. Og drapet kommer samtidig til å peke på bristen mellom teorien og det teorien vel egentlig skulle henvise til og virke oppklarende, ansporende i forhold til - det vi kaller virkeligheten.

Fra dette pulserende punktet er vi vant til at det strømmer mørke elver av allmennmenneskelig ironi og komikk. Hos Refsum uteblir imidlertid de komiske effektene: ingen slapstick, ikke noe talk show, bare ulmende raseri og noe så sjeldent og eksklusivt som, ja, nødvendighet. Her forsøker Harlem å forklare Edward Saids begrep om «filiasjon» til et par flinke, lydhøre studenter:

Man søker seg til universitetet av fri vilje, man kommer med et åpent sinn og stiller spørsmål ved de verdiene man presenteres for. Man lærer raskt hvilke spørsmål som bør stilles og hvilke som ikke bør stilles. Man har kommet for å tilegne seg kunnskap fordomsfritt, men ender opp med å reprodusere det man tror professoren vil høre. Man lærer å sette pris på de samme verkene og de samme verdiene som institusjonen og foreleseren representerer, og man slutter etter hvert å stille spørsmål ved denne tilegnelsen. De to nikker og smiler.

Men svaret hos Refsum er likevel ikke en fluffy nyromantisk utgave av virkelighetshunger. Selv om Harlem tydeligvis lider av a bad case of High Theory Blues:

Hele denne verden av theory, det som på 90-tallet skulle bli min verden, virker nå like fjern som den pompøse romklangsestetikken fra 80-tallets posørrock, eller for å uttrykke det på en annen måte: Dette biblioteket som jeg møysommelig har bygd opp gjennom nesten tjue år og som jeg har systematisert og stilt opp her i ellevte etasje, det er blitt et stumt og goldt Pompeii. Hvordan havnet jeg her?

For samtidig med at Ingen vitner for vitnet handler om Harlems forsøk på å oppspore Jørgensens drapsmann, er det også historien om 80-tallet sett gjennom musikkhistorien - avsnitt er for eksempel oppkalt etter sanger av Dead Kennedys, Roxy Music, Talking Heads og Iggy Pop, og vi følger en ung Harlem som spiller i band og som forelsker seg, the works. Samtidig er teorien svært nærværende: Her har vi Foucault og Agamben løpende rundt i gatene. Narkotikapolitikk leses via Aristoteles, Raga Rockers via Deleuzes maskinteori - det er skarpt sett og en fryd å lese!

I sin tematikk likner romanen på Henrik H. Langelands Francis Meyers lidenskap, hvor enda en fremmedgjort litteraturprofessor står i sentrum. Men der hvor Meyer slipper ut av universitetsghettoen og lærer seg å kommunisere på talk showets manér, holder Refsum snarere Nikolaj Frobenius (Teori og praksis, 2004) i hånda enn Langeland.

Ingen vitner for vitnet driver ikke og sleiker deg oppetter ryggen med løfter om a good time. Det er rock og romantikk i lufta, det er sant, men denne romanen har ikke tid til tull. Til dét er emnet rett og slett for akutt.

Susanne Christensen, Klassekampen 27. oktober 2007

Saturday, October 20, 2007

Aktivismeromantikk

Kristin Auestad Danielsen
Nynorsken
Gyldendal 2007
Dikt, 64 sider

Kristin Auestad Danielsen debuterte med diktsamlingen «Alle i Norge, i tre, i hengekøyer» i 2005, samme år som en annen rampete ny- norskpoet, Ruth Lillegraven. Anmelderne hadde ikke stort å si, annet enn at det visstnok dreide seg om en «uvanlig frilynt og utradisjonell variant av heimstaddiktning» (VG).

Denne gang har Auestad Danielsen valgt å skru opp volumet minst et par et hakk. «Nynorsken» er en diktsamling med en ganske utvetydig og eksplisitt programerklæring. Det lille forordet åpner nemlig slik: «Denne diktsamlinga har som formål å hindre nynorsken frå å forsvinne», og deretter kommer parolene rullende, først en setning av gangen på hver side, utsagnene står alene - bredbeint - og roper som veiskilt: «Denne diktsamlinga har eitt formål:», «Å hindre at Siv Jensen blir den neste statsministeren». Diktene (eller diktet, det er nærliggende å lese samlingen som én sammenhengende tekst) er bevisst antilyriske og repetitive, som slagord. Boka er et demonstrasjonstog, men dermed også et tydelig historisk
sitat:

I love retro, etterkrigstida,
pedagogikken, gardinene, skjenkane,
tapetane, ein ekte verdikonservativ
sosialdemokrat, Herre Gud, gjenbruk, Herre Gud.


Allerede her tuller ironien med de eksplisitt politiske utsagnene. Demonstrasjonstoget er ikke bare et historisk sitat, det er også
et stil-sitat; tapet, pedagogikk, demonstrasjonstog, alt del av den samme tidstypiske estetikken. Oftest strekker diktsamlingen seg likevel med romantisk iver mot bildet av frigjøringsbevegelser som kobler det politiske prosjektet til rusen, til frigjøringsrusen, en rus som også gir plass til poesien, syrepoesien.

Men der hvor diktene vil ha en tydelig brodd mot Fremskrittspartiets planer om å avskjære alle små tullete sidemålsprosjekter til fordel for en nasjonal, bokmålsorientert enhetskultur, serveres det også - nødvendigvis - et satirisk spark i retning selve nynorskprosjektet,
for hva slags nasjonalisme ligger egentlig innbakt her? Hvor Snøhvit-aktig er nynorsken, hvor Disney, hvor kitsch?

Vi skal drepe deg til tonane av ein fin song.
Vi skal drepe deg på ein grøn dag.
Du skal bli eit vakkert lik.
Du skal ligge inni ei glaskiste og vi skal sjå på deg og sjå
kor vakker du er. Nynorsken.
Eg skal bere deg inn til ei glenne i skogen og legge deg ned
i det mjuke graset. Du er så vakker.
Du er så lett.
Denne diktsamlinga har eit formål:
Å vere eit vakkert lik.


Men Auestad Danielsen vil helst tulle og tøyse, tivolisere det hele, som i et annet nummer av tidsskriftet Kraftsentrum - karnevalet og rusen får ofte lov til å blande seg i argumentasjonen. Innslagene av språkbastardisering er likevel små og forsiktige [her mente jeg at sigte helt konkret til de få indslag af engelsk og fransk som forekommer], det nynorske språket er stort sett intakt, rent, samlingen igjennom. Og her åpnes det opp for debatt: Det er problematisk å løfte et språk som rent, ideelt. Nynorsken må skit-
nes til, forføres, så den portretteres, antropomorfiseres, som en heroinist, dikteren agerer den bekymrede moren til en heroinist. Nynorsken knyttes til misbruk, som en annen stakkars minoritet
på gata, synkende til bunns i en stor metropol.

Det er som om den pasjonerte relasjonen til nynorsken nødvendigvis må utstyre språket med ansikt og kropp, grunnfeste det i en sammenhengende og gjenkjennelig identitet. Et annet mulig bilde er fornøyelsesparken, det nynorske språket som en fornøyelsespark. Det sterke ønsket om tilsynekomst, om en manifest - og blivende - eksistens, driver språket mot grunnfesting, konkret i geografien, språkutopien som park, som fysisk landskap. Motsetningene mellom manifestasjon (en samlende bevegelse) og bastardisering (en utspredende bevegelse) blottlegges, og slik må det nødvendigvis
gå til slutt:

Denne diktsamlinga har eitt formål:
Å brenne opp.


Også Maja Lee Langvads diktsamling «Find Holger Danske» (2006) har en eksplisitt brodd mot høyrepopulismen: Langvad går inn og snur og vender på partiets retorikk, men her er det mer enn karneval på gang. «Find Holger Danske» benytter seg dessuten av readymades, spørreskjemaer og autentiske adopsjonsattester. Historien som fortelles handler om dikterens egen opprinnelse, som adoptert. Der hvor språket løftes opp, settes i bevegelse - avsløres - , der løftes også identiteten opp og settes i bevegelse. Kristin Auestad Danielsens syrepoetiske demonstrasjonstog forblir derimot en tåkete, retrorevolusjonær drøm.

Susanne Christensen, Klassekampen 20. oktober 2007

Sunday, October 07, 2007

Moore spiller ild

Thurston Moore
Trees Outside the Academy
Ecstatic Peace! 2007

I Dave Markeys dokumentarfilm 1991: The Year Punk Broke ser vi Thurston Moore i stadig bevegelse, den nesten to meter lange kroppen, det tykke, blonde håret ned i øynene. Moore og bandet hans, Sonic Youth, står på scenen og spiller, ellers løper Moore rundt på gaten og stikker mikrofoner opp i ansiktet på små tysktalende barn som ikke forstår ett ord av hva han sier. Han improviserer bullshit beatnikpoesi mens Kim Gordon – kjæreste og bassist i Sonic Youth – sminker Kurt Cobain. Mer spontan bullshit beatnikpoesi ropes ut fra et hotellvindu mot tilfeldig forbipasserende.

Året før har bandet hans tatt spranget fra et lite plateselskap til Geffen Records. Platen Goo (1990) sender det lille bandet med sympati for støyende avantgardeuttrykk i tradisjonene etter John Cage og hardcore punk ut i et helt nytt landskap. Goo selger overraskende 250 000 eksemplarer, og plutselig rettes prosjektørene mot dem. Støy, punk? Yes, en ny sensasjon. Et annet lite band følger etter. Nirvana utgir Nevermind (1991) på et større plateselskap, og det er noen som håper at de kan gjøre Sonic Youth kunsten etter.
Og håpet mer enn innfris. Julen 1991 selger Nevermind 400 000 eksemplarer – i uken.

I Markeys film hører vi også for første gang om en uhyggelig sykdom, thurstonitis. Ifølge et medlem av turnéstaben arter sykdommen seg slik: Du mister all kontroll, med capsen bak frem går du rundt gatene i en døs og leter etter plater som ikke finnes, du later som om du vet hvor de ikke-eksisterende platene kan kjøpes, du pumper lokalbefolkningen og later som om du forstår hva de sier.

Sett fra 2007 hviler det et skjær av nostalgi over de thurstonitisrammede. Jeg husker selv hvordan jeg og en venninne saumfor alle obskure platesjapper i København og omegn tidlig på 1990-tallet for om mulig å skaffe oss en komplett samling Velvet Underground- og Lou Reed-plater. En plate var en ting, og for å få tak i en plate måtte du bruke byen, du måtte tråle gatene.

Utviklingen fra vinyl til digital har gått ekstremt fort, ingen grunn til å kaste bort tiden på romantisering, men vi har behov for å huske, behov for dokumentasjon. I den forbindelse er Sonic Youth et godt sted å begynne, for bandet er både en del av en helt bestemt scene og dokumentarister, arkivarer og historieskrivere for den samme scenen. Sonic Youth er evigunge i den forstand at de aldri har sluttet å være fans, de har tilsynelatende aldri sluttet med å finne sonisk fryd i lyden av bands som Velvet Underground og Patti Smith Group. Og ved å sette sonisk nytelse i sentrum og jamme rundt den, er den kunstneriske åren fremdeles levende. Resultatet? Opplagt, Sonic Youth har aldri gitt ut en dårlig plate.

Men tilbake til Thurston, mannen med det tykke, blonde håret ned i øynene. Moores soloplate Psychic Hearts (1996, utgitt på nytt i 2006) fremstår som et langt kjærlighetsbrev til Patti Smith, Yoko Ono og – alltid – til Kim og datteren Coco. Moores tekster publiseres gjennom et BMI-selskap med navnet Feminist, Religious, og rekken med oder til kvinnelige kunstnere og musikere er nærmest uendelig. Psychic Hearts skiller seg likevel ikke særlig ut fra lyden vi kjenner fra Sonic Youth. Og det er her vi må stoppe opp og hoppe urolig opp og ned, jøss. Trees Outside the Academy, kommer du noensinne frem? Hvor i helvete er vi, Thurston, Ala-fucking-bama? Kor og fioliner, hva skjer?

Forvirringen slår ned fra første øyeblikk, det er rett før anmelderen kaster paraplyen i Puddefjorden. Strykere sniker seg inn i øre- gangene, en lyd som til forveksling minner om hvalsang, hva er dette? Kate Bushs The Kick Inside (1978)? Når den akustiske gitaren setter inn, sier alt meg at dette er en plate med Neil Young, rundt Harvest (1972). Litt tryggere blir anmelderen når «Frozen GTR» – første spor på platen – viser tegn på elektrisk instrumentering, i et sekund er jeg rolig før koret og fiolinene treffer meg. Sjokket er totalt.

Det er som om Moore har funnet en måte å meditere på lyd på; lange, melodiske, arkitektonisk oppbygde flytende bevegelser. Som på Sonic Youths siste utgivelse Rather Ripped (2006), sangen «Incinerate» med sin høyst upatriotiske romantisering av brannstiftelse. I et land der brannmenn hylles som heroiske motstandere av kaos, (gjen-)kobler Moore og bandet hans ilden til lysten. I en lang melodisk bevegelse er det som om gitarene faktisk spiller ild.

Trees Outside the Academy er det den rent instrumentale komposisjonen «Off Work» som slår meg som en av platens sterkeste. Moore arbeider med kontraster som om han var en kunstmaler. Den spennvidden Neil Young viser mellom det symfonisk-akustiske (Harvest) og det heftig støymediterende (Ragged Glory, 1990 og Weld, 1991), klarer Moore å forene innenfor samme komposisjon: en mørk bunn av strykere, med et crispy elektrisk svar og – gjett hva – et Merzbow-aktig intermesso av ren støy som legger alt flatt på samme nivå et halvt minutts tid, for så å bli ført inn i en yndig akustisk sekvens, før vi ender opp der vi begynte, den mørke bunnen av strykere og det sprø elektriske gjensvaret. Hånden i været hvis du ikke bryr deg om sex etter dette.

Moore sier i et intervju med BBC at platen er blitt til «uten hensyn til demokrati» – noe som altså har fått ham ut av det soniske akademi og ut til de stille skjelvende, susende trær. Moore har arbeidet med platen i hjemmestudioet til J Mascis (Dinosaur Jr) i Amherst, Massachusetts. Han forklarer hvordan han satt i andre etasje og ringte på mobilen til Mascis, som alltid tuslet rundt i etasjen under med en gitar rundt halsen, og fikk ham til å komme opp for å være med på opptakene. De andre involverte er Sonic Youths trommeslager Steve Shelley, fiolinisten Samara Lubelski og den vennlige stemmen til Christina Carter.

Platen toner ut i en merkelig liten sekvens, et improvisert lydteater. Det er Thurston på 13 år som prøver ut lyder. Han slår ting i bordet, klipper med en saks i luften og spør seg selv: «What am I gonna do next for your ears to taste?» Higen etter å presentere – innspille, kommunisere videre – ekstraordinære lyder som kan nytes, er der, men årsaken til dette behovet er ikke opplagt: «Why the fuck am I doing this?» spør han seg selv, lettere frustrert. Jeg vet ikke, men please, ikke stopp.

Susanne Christensen, Morgenbladet, 5. oktober 2007
Høflig antihumanist

Nikolaj Frobenius
Herlige nederlag
Gyldendal 2007
Artikler, 216 sider

På sidene til en norsk nettbokhandel finnes en anonym anmeldelse av Jakob Lothes pensumklassiker «Fiksjon og film, narrativ teori og analyse». Anmelderen har gitt boka terningkast fem, selv om hun i første setning innrømmer at hun ennå ikke har lest den ferdig. Overskriften er «Rotete, men lur», og teksten konkluderer da også - etter noen innsigelser mot bokas inndeling - gledesstrålende: «Her leser man om møtet mellom litteratur og film, og får sett begge de to mediene i perspektiv. Gjennom å se på det ene lærer man mye om det andre!»

Nikolaj Frobenius må kunne erklære seg enig i utsagnet, ja, sikkert også holde det opp som gjeldende for hans egen bok av året. Forfatteren skriver i forordet om det grunnleggende spørsmålet som driver hans egne undersøkelser: hvordan fortelle? Selv har han forsøkt å finne svar både innenfor litteraturen (senest dokumentarromanen «Teori og praksis», 2004) og som manusforfatter (bl.a. «Insomnia», 1997, og «Øyenstikker», 2001).

Frobenius situerer seg tydelig i samme antihumanistiske, kulturpessimistiske segment som en forfatter som Stig Sæterbakken; referansene til Georges Bataille og Marquis de Sade fyker som stormregn gjennom begges forfatterskap. De to er da også generasjonsmessig i slekt - postpunk-generasjonen, kan vi kalle den. Og likevel er det en høflig og åpent kommuniserende antihumanist vi møter i artiklene til Frobenius: Det effektive språket garanterer at vi verken føler oss for dumme eller for kloke til å lene oss tilbake i godstolen med «Herlige nederlag».

Der finnes et par nyskrevne tekster her (bl.a. en forelsket artikkel om Sæterbakkens «Sauermugg» og en lynvisitt inn i kontemporær biografisme: med 180 i timen sneier vi borti Sara Stridsbergs «Drömfakulteten»), men disse tekstene er egentlig for korte og notataktige til å fungere som annet enn fyllstoff. Men kanskje er det en viss logikk i at Nordisk Råd-vinneren Stridsberg plutselig dukker opp? Frobenius ser nesten ut til å ha synkronisert seg med ymse jubileums- og prisutdelingskomiteer, for også de massivt feirede litteratene Henrik Ibsen og Orhan Pamuk kommer på banen: Ibsen får lov å tre ned fra den repressive toleransens pidestall et øyeblikk, og gjør comeback med sitt verks subversive potensial intakt. Og Pamuk får vi, gjennom et intervju, oppleve i rollen som briljant romanforfatter, ja vel, men også som en huiende pervers person med abnorm skrivefetisj.

Det er lett å se: Teksten kan ikke klare seg alene lenger. Teksten er simpelthen for uspektakulær i seg selv, den er kjedelig, uselgelig. Kanskje er det derfor den ivrer etter å koble seg på diverse audiovisuelle medier: Man vil blant annet understreke slektskapet med filmen, trekke linjer fram og tilbake mellom litteraturen og filmen, teksten og bildet. Teksten er stuck in space, opplever vi, med mindre den låner triks fra dokumentaren og på den måten poserer som innflettet i virkeligheten. Dokumentarfilm og (selv-)biografier - både de populære og de eksperimentelle, de listig litterære - eksploderer, selger.

Og hey, det gjør muligens essayet og artikkelsamlingen også? Essayet er jo en bevegelig bastardsjanger som formår å vippe mellom det litterære og det faktuelle. De beste tekstene i Frobenius' samling er de selvrefleksive, de av tekstene som utvider verkene, som forteller historien om historien, for eksempel om balladen som fulgte utgivelsen av «Teori og praksis», og tankene Frobenius gjør seg om den amerikanske versjonen av «Insomnia».

Rent komposisjonsmessig er det et kupp å plassere den tydeligst biografiske teksten, en fabelaktig beretning om et mislykket møte med Odsherred Tennisklubb (en tennisklubb i Danmark som får Pompel og Pilts univers til å virke logisk, trygt og velordnet) i et avstengt avsnitt for seg selv midt i boka. Odsherred Tennisklub er et privilegert område hvor en bastard av en halvdanske som Frobenius neppe kan få leke fritt.

Susanne Christensen, Klassekampen 6. oktober 2007