Aktivismeromantikk

Kristin Auestad Danielsen
Nynorsken
Gyldendal 2007
Dikt, 64 sider

Kristin Auestad Danielsen debuterte med diktsamlingen «Alle i Norge, i tre, i hengekøyer» i 2005, samme år som en annen rampete nynorskpoet, Ruth Lillegraven. Anmelderne hadde ikke stort å si, annet enn at det visstnok dreide seg om en «uvanlig frilynt og utradisjonell variant av heimstaddiktning» (VG).

Denne gang har Auestad Danielsen valgt å skru opp volumet minst et par et hakk. «Nynorsken» er en diktsamling med en ganske utvetydig og eksplisitt programerklæring. Det lille forordet åpner nemlig slik: «Denne diktsamlinga har som formål å hindre nynorsken frå å forsvinne», og deretter kommer parolene rullende, først en setning av gangen på hver side, utsagnene står alene - bredbeint - og roper som veiskilt: «Denne diktsamlinga har eitt formål:», «Å hindre at Siv Jensen blir den neste statsministeren». Diktene (eller diktet, det er nærliggende å lese samlingen som én sammenhengende tekst) er bevisst antilyriske og repetitive, som slagord. Boka er et demonstrasjonstog, men dermed også et tydelig historisk sitat:

I love retro, etterkrigstida,
pedagogikken, gardinene, skjenkane,
tapetane, ein ekte verdikonservativ
sosialdemokrat, Herre Gud, gjenbruk, Herre Gud.

Allerede her tuller ironien med de eksplisitt politiske utsagnene. Demonstrasjonstoget er ikke bare et historisk sitat, det er også et stil-sitat; tapet, pedagogikk, demonstrasjonstog, alt del av den samme tidstypiske estetikken. Oftest strekker diktsamlingen seg likevel med romantisk iver mot bildet av frigjøringsbevegelser som kobler det politiske prosjektet til rusen, til frigjøringsrusen, en rus som også gir plass til poesien, syrepoesien.

Men der hvor diktene vil ha en tydelig brodd mot Fremskrittspartiets planer om å avskjære alle små tullete sidemålsprosjekter til fordel for en nasjonal, bokmålsorientert enhetskultur, serveres det også - nødvendigvis - et satirisk spark i retning selve nynorskprosjektet, for hva slags nasjonalisme ligger egentlig innbakt her? Hvor Snøhvit-aktig er nynorsken, hvor Disney, hvor kitsch?

Vi skal drepe deg til tonane av ein fin song.
Vi skal drepe deg på ein grøn dag.
Du skal bli eit vakkert lik.
Du skal ligge inni ei glaskiste og vi skal sjå på deg og sjå
kor vakker du er. Nynorsken.
Eg skal bere deg inn til ei glenne i skogen og legge deg ned
i det mjuke graset. Du er så vakker.
Du er så lett.
Denne diktsamlinga har eit formål:
Å vere eit vakkert lik.

Men Auestad Danielsen vil helst tulle og tøyse, tivolisere det hele, som i et annet nummer av tidsskriftet Kraftsentrum - karnevalet og rusen får ofte lov til å blande seg i argumentasjonen. Innslagene av språkbastardisering er likevel små og forsiktige [her mente jeg at sigte helt konkret til de få indslag af engelsk og fransk som forekommer], det nynorske språket er stort sett intakt, rent, samlingen igjennom. Og her åpnes det opp for debatt: Det er problematisk å løfte et språk som rent, ideelt. Nynorsken må skitnes til, forføres, så den portretteres, antropomorfiseres, som en heroinist, dikteren agerer den bekymrede moren til en heroinist. Nynorsken knyttes til misbruk, som en annen stakkars minoritet på gata, synkende til bunns i en stor metropol.

Det er som om den pasjonerte relasjonen til nynorsken nødvendigvis må utstyre språket med ansikt og kropp, grunnfeste det i en sammenhengende og gjenkjennelig identitet. Et annet mulig bilde er fornøyelsesparken, det nynorske språket som en fornøyelsespark. Det sterke ønsket om tilsynekomst, om en manifest - og blivende - eksistens, driver språket mot grunnfesting, konkret i geografien, språkutopien som park, som fysisk landskap. Motsetningene mellom manifestasjon (en samlende bevegelse) og bastardisering (en utspredende bevegelse) blottlegges, og slik må det nødvendigvis gå til slutt:

Denne diktsamlinga har eitt formål:
Å brenne opp.

Også Maja Lee Langvads diktsamling «Find Holger Danske» (2006) har en eksplisitt brodd mot høyrepopulismen: Langvad går inn og snur og vender på partiets retorikk, men her er det mer enn karneval på gang. «Find Holger Danske» benytter seg dessuten av readymades, spørreskjemaer og autentiske adopsjonsattester. Historien som fortelles handler om dikterens egen opprinnelse, som adoptert. Der hvor språket løftes opp, settes i bevegelse - avsløres - , der løftes også identiteten opp og settes i bevegelse. Kristin Auestad Danielsens syrepoetiske demonstrasjonstog forblir derimot en tåkete, retrorevolusjonær drøm.

Susanne Christensen, Klassekampen 20. oktober 2007