Høflig antihumanist

Nikolaj Frobenius
Herlige nederlag
Gyldendal 2007
Artikler, 216 sider

På sidene til en norsk nettbokhandel finnes en anonym anmeldelse av Jakob Lothes pensumklassiker «Fiksjon og film, narrativ teori og analyse». Anmelderen har gitt boka terningkast fem, selv om hun i første setning innrømmer at hun ennå ikke har lest den ferdig. Overskriften er «Rotete, men lur», og teksten konkluderer da også - etter noen innsigelser mot bokas inndeling - gledesstrålende: «Her leser man om møtet mellom litteratur og film, og får sett begge de to mediene i perspektiv. Gjennom å se på det ene lærer man mye om det andre!»

Nikolaj Frobenius må kunne erklære seg enig i utsagnet, ja, sikkert også holde det opp som gjeldende for hans egen bok av året. Forfatteren skriver i forordet om det grunnleggende spørsmålet som driver hans egne undersøkelser: hvordan fortelle? Selv har han forsøkt å finne svar både innenfor litteraturen (senest dokumentarromanen «Teori og praksis», 2004) og som manusforfatter (bl.a. «Insomnia», 1997, og «Øyenstikker», 2001).

Frobenius situerer seg tydelig i samme antihumanistiske, kulturpessimistiske segment som en forfatter som Stig Sæterbakken; referansene til Georges Bataille og Marquis de Sade fyker som stormregn gjennom begges forfatterskap. De to er da også generasjonsmessig i slekt - postpunk-generasjonen, kan vi kalle den. Og likevel er det en høflig og åpent kommuniserende antihumanist vi møter i artiklene til Frobenius: Det effektive språket garanterer at vi verken føler oss for dumme eller for kloke til å lene oss tilbake i godstolen med «Herlige nederlag».

Der finnes et par nyskrevne tekster her (bl.a. en forelsket artikkel om Sæterbakkens «Sauermugg» og en lynvisitt inn i kontemporær biografisme: med 180 i timen sneier vi borti Sara Stridsbergs «Drömfakulteten»), men disse tekstene er egentlig for korte og notataktige til å fungere som annet enn fyllstoff. Men kanskje er det en viss logikk i at Nordisk Råd-vinneren Stridsberg plutselig dukker opp? Frobenius ser nesten ut til å ha synkronisert seg med ymse jubileums- og prisutdelingskomiteer, for også de massivt feirede litteratene Henrik Ibsen og Orhan Pamuk kommer på banen: Ibsen får lov å tre ned fra den repressive toleransens pidestall et øyeblikk, og gjør comeback med sitt verks subversive potensial intakt. Og Pamuk får vi, gjennom et intervju, oppleve i rollen som briljant romanforfatter, ja vel, men også som en huiende pervers person med abnorm skrivefetisj.

Det er lett å se: Teksten kan ikke klare seg alene lenger. Teksten er simpelthen for uspektakulær i seg selv, den er kjedelig, uselgelig. Kanskje er det derfor den ivrer etter å koble seg på diverse audiovisuelle medier: Man vil blant annet understreke slektskapet med filmen, trekke linjer fram og tilbake mellom litteraturen og filmen, teksten og bildet. Teksten er stuck in space, opplever vi, med mindre den låner triks fra dokumentaren og på den måten poserer som innflettet i virkeligheten. Dokumentarfilm og (selv-)biografier - både de populære og de eksperimentelle, de listig litterære - eksploderer, selger.

Og hey, det gjør muligens essayet og artikkelsamlingen også? Essayet er jo en bevegelig bastardsjanger som formår å vippe mellom det litterære og det faktuelle. De beste tekstene i Frobenius' samling er de selvrefleksive, de av tekstene som utvider verkene, som forteller historien om historien, for eksempel om balladen som fulgte utgivelsen av «Teori og praksis», og tankene Frobenius gjør seg om den amerikanske versjonen av «Insomnia».

Rent komposisjonsmessig er det et kupp å plassere den tydeligst biografiske teksten, en fabelaktig beretning om et mislykket møte med Odsherred Tennisklubb (en tennisklubb i Danmark som får Pompel og Pilts univers til å virke logisk, trygt og velordnet) i et avstengt avsnitt for seg selv midt i boka. Odsherred Tennisklub er et privilegert område hvor en bastard av en halvdanske som Frobenius neppe kan få leke fritt.

Susanne Christensen, Klassekampen 6. oktober 2007