Sunday, October 07, 2007

Moore spiller ild

Thurston Moore
Trees Outside the Academy
Ecstatic Peace! 2007

I Dave Markeys dokumentarfilm 1991: The Year Punk Broke ser vi Thurston Moore i stadig bevegelse, den nesten to meter lange kroppen, det tykke, blonde håret ned i øynene. Moore og bandet hans, Sonic Youth, står på scenen og spiller, ellers løper Moore rundt på gaten og stikker mikrofoner opp i ansiktet på små tysktalende barn som ikke forstår ett ord av hva han sier. Han improviserer bullshit beatnikpoesi mens Kim Gordon – kjæreste og bassist i Sonic Youth – sminker Kurt Cobain. Mer spontan bullshit beatnikpoesi ropes ut fra et hotellvindu mot tilfeldig forbipasserende.

Året før har bandet hans tatt spranget fra et lite plateselskap til Geffen Records. Platen Goo (1990) sender det lille bandet med sympati for støyende avantgardeuttrykk i tradisjonene etter John Cage og hardcore punk ut i et helt nytt landskap. Goo selger overraskende 250 000 eksemplarer, og plutselig rettes prosjektørene mot dem. Støy, punk? Yes, en ny sensasjon. Et annet lite band følger etter. Nirvana utgir Nevermind (1991) på et større plateselskap, og det er noen som håper at de kan gjøre Sonic Youth kunsten etter.
Og håpet mer enn innfris. Julen 1991 selger Nevermind 400 000 eksemplarer – i uken.

I Markeys film hører vi også for første gang om en uhyggelig sykdom, thurstonitis. Ifølge et medlem av turnéstaben arter sykdommen seg slik: Du mister all kontroll, med capsen bak frem går du rundt gatene i en døs og leter etter plater som ikke finnes, du later som om du vet hvor de ikke-eksisterende platene kan kjøpes, du pumper lokalbefolkningen og later som om du forstår hva de sier.

Sett fra 2007 hviler det et skjær av nostalgi over de thurstonitisrammede. Jeg husker selv hvordan jeg og en venninne saumfor alle obskure platesjapper i København og omegn tidlig på 1990-tallet for om mulig å skaffe oss en komplett samling Velvet Underground- og Lou Reed-plater. En plate var en ting, og for å få tak i en plate måtte du bruke byen, du måtte tråle gatene.

Utviklingen fra vinyl til digital har gått ekstremt fort, ingen grunn til å kaste bort tiden på romantisering, men vi har behov for å huske, behov for dokumentasjon. I den forbindelse er Sonic Youth et godt sted å begynne, for bandet er både en del av en helt bestemt scene og dokumentarister, arkivarer og historieskrivere for den samme scenen. Sonic Youth er evigunge i den forstand at de aldri har sluttet å være fans, de har tilsynelatende aldri sluttet med å finne sonisk fryd i lyden av bands som Velvet Underground og Patti Smith Group. Og ved å sette sonisk nytelse i sentrum og jamme rundt den, er den kunstneriske åren fremdeles levende. Resultatet? Opplagt, Sonic Youth har aldri gitt ut en dårlig plate.

Men tilbake til Thurston, mannen med det tykke, blonde håret ned i øynene. Moores soloplate Psychic Hearts (1996, utgitt på nytt i 2006) fremstår som et langt kjærlighetsbrev til Patti Smith, Yoko Ono og – alltid – til Kim og datteren Coco. Moores tekster publiseres gjennom et BMI-selskap med navnet Feminist, Religious, og rekken med oder til kvinnelige kunstnere og musikere er nærmest uendelig. Psychic Hearts skiller seg likevel ikke særlig ut fra lyden vi kjenner fra Sonic Youth. Og det er her vi må stoppe opp og hoppe urolig opp og ned, jøss. Trees Outside the Academy, kommer du noensinne frem? Hvor i helvete er vi, Thurston, Ala-fucking-bama? Kor og fioliner, hva skjer?

Forvirringen slår ned fra første øyeblikk, det er rett før anmelderen kaster paraplyen i Puddefjorden. Strykere sniker seg inn i øre- gangene, en lyd som til forveksling minner om hvalsang, hva er dette? Kate Bushs The Kick Inside (1978)? Når den akustiske gitaren setter inn, sier alt meg at dette er en plate med Neil Young, rundt Harvest (1972). Litt tryggere blir anmelderen når «Frozen GTR» – første spor på platen – viser tegn på elektrisk instrumentering, i et sekund er jeg rolig før koret og fiolinene treffer meg. Sjokket er totalt.

Det er som om Moore har funnet en måte å meditere på lyd på; lange, melodiske, arkitektonisk oppbygde flytende bevegelser. Som på Sonic Youths siste utgivelse Rather Ripped (2006), sangen «Incinerate» med sin høyst upatriotiske romantisering av brannstiftelse. I et land der brannmenn hylles som heroiske motstandere av kaos, (gjen-)kobler Moore og bandet hans ilden til lysten. I en lang melodisk bevegelse er det som om gitarene faktisk spiller ild.

Trees Outside the Academy er det den rent instrumentale komposisjonen «Off Work» som slår meg som en av platens sterkeste. Moore arbeider med kontraster som om han var en kunstmaler. Den spennvidden Neil Young viser mellom det symfonisk-akustiske (Harvest) og det heftig støymediterende (Ragged Glory, 1990 og Weld, 1991), klarer Moore å forene innenfor samme komposisjon: en mørk bunn av strykere, med et crispy elektrisk svar og – gjett hva – et Merzbow-aktig intermesso av ren støy som legger alt flatt på samme nivå et halvt minutts tid, for så å bli ført inn i en yndig akustisk sekvens, før vi ender opp der vi begynte, den mørke bunnen av strykere og det sprø elektriske gjensvaret. Hånden i været hvis du ikke bryr deg om sex etter dette.

Moore sier i et intervju med BBC at platen er blitt til «uten hensyn til demokrati» – noe som altså har fått ham ut av det soniske akademi og ut til de stille skjelvende, susende trær. Moore har arbeidet med platen i hjemmestudioet til J Mascis (Dinosaur Jr) i Amherst, Massachusetts. Han forklarer hvordan han satt i andre etasje og ringte på mobilen til Mascis, som alltid tuslet rundt i etasjen under med en gitar rundt halsen, og fikk ham til å komme opp for å være med på opptakene. De andre involverte er Sonic Youths trommeslager Steve Shelley, fiolinisten Samara Lubelski og den vennlige stemmen til Christina Carter.

Platen toner ut i en merkelig liten sekvens, et improvisert lydteater. Det er Thurston på 13 år som prøver ut lyder. Han slår ting i bordet, klipper med en saks i luften og spør seg selv: «What am I gonna do next for your ears to taste?» Higen etter å presentere – innspille, kommunisere videre – ekstraordinære lyder som kan nytes, er der, men årsaken til dette behovet er ikke opplagt: «Why the fuck am I doing this?» spør han seg selv, lettere frustrert. Jeg vet ikke, men please, ikke stopp.

Susanne Christensen, Morgenbladet, 5. oktober 2007

No comments: