Saturday, October 27, 2007

Ingen tid til tull

Christian Refsum
Ingen vitner for vitnet
Oktober 2007
Roman, 286 sider

Christian Refsum har tidligere skrevet Transport (fortellinger, 2001) og offbeat / nye dager (dikt, 2003). Det vi imidlertid sitter med her, i våre skjelvende små hender, er en ordentlig bok, en roman. I denne møter vi litteraturprofessor Bjørn Harlem - og vi kan like godt røpe det med det samme, Bjørn Harlem er smertefullt stuck mellom teori og praksis:

I sin nåværende stilling ved Universitetet i Oslo har han taleplikt, han forventes å kunne uttale seg med vett og forstand om hva som helst innenfor faget sitt, men i tankene driver han gang på gang tilbake til året 1986. Den gang arbeidet han på Krohgen, et asyl for gatas løse fugler, diverse misbrukere og omvandrende skjebner. På Krohgen hadde Harlem taushetsplikt, og det er denne taushetsplikten som plutselig begynner å murre, som en betent tannrot.

For ting sto faktisk ikke så bra til på Krohgen. I Harlems strøm av minner finnes det ikke så få bilder av misbruk, og det i betydningen misbruk av misbrukerne, voldelige overgrep, og til og med drap, på de folkene som jo uansett - det kan vi vel alle bli enige om - er å betrakte som trash, noe som knapt kan kalles menneskelig, og som dermed vanker i randsonene av de rettssystemene vi fullverdige borgere tar for gitt.

Det suget, det tapet, det mysteriet som romanteksten kretser om, er det uoppklarte drapet på en av de gamle kjenningene på Krohgen, Jørgensen. Hendelsen har begynt å spøke seriøst i Harlems bevissthet. Og drapet kommer samtidig til å peke på bristen mellom teorien og det teorien vel egentlig skulle henvise til og virke oppklarende, ansporende i forhold til - det vi kaller virkeligheten.

Fra dette pulserende punktet er vi vant til at det strømmer mørke elver av allmennmenneskelig ironi og komikk. Hos Refsum uteblir imidlertid de komiske effektene: ingen slapstick, ikke noe talk show, bare ulmende raseri og noe så sjeldent og eksklusivt som, ja, nødvendighet. Her forsøker Harlem å forklare Edward Saids begrep om «filiasjon» til et par flinke, lydhøre studenter:

Man søker seg til universitetet av fri vilje, man kommer med et åpent sinn og stiller spørsmål ved de verdiene man presenteres for. Man lærer raskt hvilke spørsmål som bør stilles og hvilke som ikke bør stilles. Man har kommet for å tilegne seg kunnskap fordomsfritt, men ender opp med å reprodusere det man tror professoren vil høre. Man lærer å sette pris på de samme verkene og de samme verdiene som institusjonen og foreleseren representerer, og man slutter etter hvert å stille spørsmål ved denne tilegnelsen. De to nikker og smiler.

Men svaret hos Refsum er likevel ikke en fluffy nyromantisk utgave av virkelighetshunger. Selv om Harlem tydeligvis lider av a bad case of High Theory Blues:

Hele denne verden av theory, det som på 90-tallet skulle bli min verden, virker nå like fjern som den pompøse romklangsestetikken fra 80-tallets posørrock, eller for å uttrykke det på en annen måte: Dette biblioteket som jeg møysommelig har bygd opp gjennom nesten tjue år og som jeg har systematisert og stilt opp her i ellevte etasje, det er blitt et stumt og goldt Pompeii. Hvordan havnet jeg her?

For samtidig med at Ingen vitner for vitnet handler om Harlems forsøk på å oppspore Jørgensens drapsmann, er det også historien om 80-tallet sett gjennom musikkhistorien - avsnitt er for eksempel oppkalt etter sanger av Dead Kennedys, Roxy Music, Talking Heads og Iggy Pop, og vi følger en ung Harlem som spiller i band og som forelsker seg, the works. Samtidig er teorien svært nærværende: Her har vi Foucault og Agamben løpende rundt i gatene. Narkotikapolitikk leses via Aristoteles, Raga Rockers via Deleuzes maskinteori - det er skarpt sett og en fryd å lese!

I sin tematikk likner romanen på Henrik H. Langelands Francis Meyers lidenskap, hvor enda en fremmedgjort litteraturprofessor står i sentrum. Men der hvor Meyer slipper ut av universitetsghettoen og lærer seg å kommunisere på talk showets manér, holder Refsum snarere Nikolaj Frobenius (Teori og praksis, 2004) i hånda enn Langeland.

Ingen vitner for vitnet driver ikke og sleiker deg oppetter ryggen med løfter om a good time. Det er rock og romantikk i lufta, det er sant, men denne romanen har ikke tid til tull. Til dét er emnet rett og slett for akutt.

Susanne Christensen, Klassekampen 27. oktober 2007

No comments: