Saturday, November 03, 2007

Big in Bucuresti

Jonny Halberg
All verdens ulykker
Roman, 216 sider
Kolon Forlag, 2007

Allerede i bokas lange undertittel, «Innberetning til Det kongelige norske utenriksdepartement om Jonny Halbergs reise til Romania 2005», legges sannhetspretensjonene for dagen: Dette er ikke fiksjon, det er en innberetning. Og samtidig, noe skjuler seg her,
det er en innberetning om en reise til Romania. Jo da, men Romania kjenner vel alle, det er bare å sette en finger på kartet, akkurat
der, Romania? Tjah, om Romania nå også - et sted i underteksten, via lydlikheten - skulle være et pseudonym for romanens univers,
tror jeg vi er i ferd med å nærme oss.

Mellom permene løper forfatteren Jonny Halberg omkring. Hans roman «Flommen» (2000) er nettopp oversatt til rumensk («Potopul»), og han og hans rumenske forlegger Mircea Konstantinescu er på turné rundt i landet for å presentere romanen
i forskjellige sammenhenger. Men en skrivekrise nærmer seg: «På vei inn i resepsjonen tenkte jeg at jeg var syk og lei av å skrive realistiske romaner. Det fantes så klart ikke én måte å skrive på, men likevel hadde jeg begynt å repetere meg selv, og slet med å finne et språk. Er jeg i ferd med å miste grepet?»

Mens «Flommen» tilnærmelsesvis var en naturalistisk roman (en populær term er «skittenrealisme»), forsøker Halberg nå med alle midler å fri seg fra de mer fundamentalistiske realismeformene. Han nærmer seg en konseptuell metarealisme som klarer å være more real than real samtidig som den avslører seg selv som konstruksjon. Og det er denne sjangeren - eller sjangerbastarden, for det går ikke an å bygge en kirke rundt den - Halberg sikter seg inn mot.

Listen av forfattere som har lekt seg med en samtidig versjon av metarealismen (en populær term er «performativ biografisme») er etter hvert så lang (i skrivende stund kommer jeg på så forskjellige forfattere som Bret Easton Ellis, Ari Behn og Martina Lowden) at det likner på noe, må peke på noe, på et slags paradigmeskifte.

Den romandagboka Halberg skriver på, boka vi samtidig leser, er typisk nok bygget sammen med virkeligheten via en performance: Et fotografi, som forresten godt kunne vært inkludert i romanen, viser forfatteren som overrekker sin innberetning til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Fiksjonsverket oppfører seg som et nett med tråder flettet inn i de omkringliggende landskapene, verket suger til seg av virkeligheten, er virkeligheten.

Anmelderen skal i det følgende begi seg ut i spekulasjoner. Om vi kunne legge de nye realismeformene på den freudianske divanen, ville vi se at de oppfører seg mer schizofrent enn nevrotisk. En nevrotisk tekststrategi (jeg mener ikke å diagnostisere noen, men la oss leke et øyeblikk) skjuler forfatteren bak teksten; forfatteren har skaffet seg hemmelig telefonnummer, forfatteren er død. Men selv en død forfatter er jo en strålende forretningsidé! Selv ødeleggelsen av sirkuset er et sirkus i seg selv.

Markedsføringsavdelingene [og massemedierne] iscenesetter forfatteren enten hun vil det eller ei. Skal man møte dette faktum med bejaelse eller benektelse? Spille med (som en Anne B. Ragde) eller melde seg ut (som en Jon Fosse)? En progressiv løsning ville være å konfrontere iscenesettelsen med iscenesettelse, å intervenere i sirkuset via fiksjonens evne til forskytning og forvrengning av fakta.

Den beste scenen i «All verdens ulykker» er når Halberg har bygget seg opp til det helt store selvoppgjøret, og i salen bare finner sju blide studenter. Halberg legger ut likevel, han vil stikke kniven i seg selv live and direct, men publikum følger ikke helt med og ber ham gang på gang om å snakke langsommere. Slik lyder altså selvoppgjøret i slow ... motion:

Konklusjonen ... må ... bli ... at jeg ... fra ... nå ... av ... må ... skrive ... en ... modigere ... mer ... utsatt ... litteratur ... under ... andre ... forutset ... ninger ... personlige ... men ... uforut ... sigbare ... selvreflek ... terende ... men ... hvordan ... det ... skal ... gjøres ... vet ... jeg ... ennå ... ikke ... Takk ... Tusen ... takk ... Det ... var ... alt ...

Men Halberg må nok lete enda litt til. «All verdens ulykker» er en modig satsning, men bl.a. de mange anstrengte innslagene av lavkomikk (rytmisk fjerting, bukser som revner, den uheldige blandingen av folk som spiser og folk som spyr, mageproblemer og språkforvirring) tyder på at dette ikke har kommet lett. Det er rett og slett noe stivt og usensuelt over teksten som ikke har med den villede kunstigheten å gjøre.

Susanne Christensen, Klassekampen 3. november 2007

No comments: