Saturday, December 08, 2007

Sorgfuglens sang

Astrid Lindgren
Mio, min Mio
Oversatt av Tove Bakke
Damm 2007
Roman, 186 sider

Astrid Lindgrens eventyr om unggutten Bo Vilhelm Olsson, som finner sin sanne tilhørighet - og dermed også sitt sanne navn Mio - hos sin far kongen i Landet i det fjerne, er kjent og elsket over hele verden. Bo kalles «berre Bosse» av fosterforeldrene, som egentlig er mest interessert i å forvalte ham som en annen gjenstand: Bosse er for vill, Bosse er til besvær. Bo hensleper sin tilværelse i ensomhet og fantaserer om sin biologiske far. Den biologiske relasjonen presenteres som naturlig og dermed god, eller i det minste som en avgjørende brikke i identitetspuslespillet - et underliggende narrativ boka deler med tv-programmet «Tore på sporet».

Vi møter Bo idet han vandrer formålsløst rundt i Tegnérlunden en mørk høstkveld. Det er her en ekspansiv fantasiens kraft (en ånd sluppet ut av en flaske) griper ham og fører ham av sted til Landet i det fjerne. Landet i det fjerne er langt på vei en erstatningsverden, og slik kan også (barne-)litteraturen betraktes: som sublimering - et magisk drømmerike med rom for fri lek og endeløs behovsoppfyllelse. Kompisen Benka gjenoppstår i sin idealiserte versjon som bestevennen Jum-Jum, og den gamle bryggerhesten Kalle Punt får sitt motstykke i skinnende hvite Miramis med den gylne manken. Harmonien er perfekt, bare en ørliten flenge finnes:

Men øvst i toppen på den høgaste sølvpoppelen sat ein stor, svart fugl åleine og song. Han song vakrare enn alle dei kvite fuglane til saman, og eg fekk for meg at det var meg han song for. Men eg ville ikkje høyre han, for han song så det gjorde vondt.

Mios lek er egentlig en gradvis mobilisering: Han vet det ikke selv, han er det uskyldige, følelsesstyrte barnet hele veien, men Mio har en mytisk kamp å utkjempe. Kampen er både felles, hele naturen omkring ham er aktivt på hans side, og ensom - for til slutt står Mio alene mot den inkarnerte ondskap, ridder Kato med et hjerte av stein som hersker i Landet utenfor. Mobiliseringen plasserer også kunsten på Mios side, musikken er med ham (en pilefløyte som gjetergutten Nonno snitter til ham) og - ikke minst - eventyret, fortellingen, i form av en mystisk, hviskende brønn: «Ein brunn av gløymde eventyr og songar, som har funnest før i verda, og som folk har gløymd for lenge sidan. Det er berre Brunnen som kviskrar om kvelden som hugsar alle saman.»

Ridder Katos spesialitet er symbioseknusing. Hans business er å skille avkom fra opphav, og dette gjelder både for barn og foreldre, men også for hester og føll og for treet og dets små, grønne blader. Kato er unatur, uliv, og dessuten er han bare et halvt menneske: Ett eneste ondt øye skuer ut over Katos rike, og én grim jernklo har Kato som hånd.

Landet utenfor er en diktaturstat preget av mistro, paranoia og kontroll. Gamlingen Eno er det første menneske Mio og Jum-Jum støter på: Eno - bare navnet stråler av ensomhet og amputasjon - lever et liv i angst og hungersnød. Utenfor driver Katos speidere terroriserende omkring som en annen gjeng SS-soldater med det paranoide mantra på leppene: «Fienden er midt iblant oss.» Her i Landet utenfor ligger det en dyne over all stemmekraft; både speiderne og Mio og Jum-Jum går hese og hviskende rundt: Den individualitet som tradisjonelt knyttes til stemmekraften, ligger hemmet, krenket tilbake.

I den avsluttende sverdkampen i Katos tårn viser ondskapen likevel sitt sanne ansikt. Hatet er ingenting annet enn selvhat. Kato blotter sitt bryst for Mios sverd; hjertet av stein gnager og han ber Mio om å sette ham fri. En psykologiserende konklusjon kunne se slik ut: Gjennom drapet på Kato frigjør Mio seg for sitt selvhat, opprinnelig implementert av fosterforeldrene hjemme på Upplandsgatan. Mio tar et oppgjør med all negativ, destruktiv kraft, all sorg og ensomhet, til ære for et symbiotisk, paradisisk liv med sin biologiske - men fantasmagoriske - far, kongen i Landet i det fjerne. Gjennom slektsbåndet forliker Mio seg også frydefullt med naturens sanne orden. Men hva er det der skjer til slutt? Bokas absolutt mørkeste setninger finnes på side 184:

Men i toppen på den høgste sølvpoppelen sat Sorgfugl og song heilt åleine. Eg veit ikkje kva han song om no når alle dei bortførte barna var komne heim. Men eg tenkte at Sorgfugl har vel alltid noko å syngje om.

«Mio, min Mio» ble utgitt i 1954, pussig nok samtidig som J. R. R. Tolkien skrev på trilogien «Ringenes herre». Begge verker kan sies å høre til i et etterkrigslandskap, men Lindgrens bok peker også videre fram mot 1960-åras blomsterbarn - og enda lenger tilbake, til høyromantikkens gullalder på 1800-tallet. Den empatiske naturen rundt Mio uttrykker et panteistisk verdenssyn: Det guddommelige hersker overalt i naturen, animerer den og samstemmer - ideelt sett - både den og oss med verdensaltet. Bare uttalen av ridder Katos navn har stor effekt: «Då han sa namnet, vart lufta rundt oss kald som is. Den store solsikka som voks i hagen, visna og døydde, og mange sommarfuglar miste vengene sine og kunne aldri flyge meir.»

Mios verden er et skarpt oppdelt dualistisk univers. Dobbeltheten eksisterer mellom Upplandsgatan og Landet i det fjerne, og i fantasiverdenen gjentas den dualistiske oppdelingen i kraft av de skarpe grensene mellom Landet i det fjerne og Landet utenfor. Man kan sige at ridder Katos regime representerer en negativ, fallisk kraft (spyd, tårn): det onde er synonymt med indre splittelse og død, men også - muligvis - kropp og verden i sine mest demoniserte versjoner. På samme måte som hos Disney og Spielberg idealiseres den impotente drømmer.

Det er verdt å merke seg at kongen i Landet i det fjerne jo faktisk driver en ekspansiv politikk, idet han sender sin sønn av sted for å demokratisere Landet utenfor - Lindgrens retorikk er på dette punktet nøyaktig like svart-hvit som vi kjender det fra George Bush. Kanskje får vi en vakker dag se et YouTube-klipp av en stakkars ridder Kato som forteller den virkelige historien om sitt rikes fall. Dagens magiske «andre-verden», internettet, byr på mye lek og magi, men også doser av ganske hardhendt virkelighet. Det er muligens en litt glad-pedagogisk konklusjon, men jeg forestiller meg at det skulle være plass til både nett og Lindgren i en verden anno 2007.

Susanne Christensen, Klassekampen 8. december 2007

No comments: