Sunday, January 20, 2008

Fredløse i språket

Kristin Berget
loosing louise
Cappelen 2007
Dikt, 46 sider

Forsida er sart gul-brun, samme farge som Saharas sand, forestiller jeg meg. Ingeborg Ouslands design er det første som springer en i øynene – og det er virkelig vakkert. Over omslag og sider står det skrevet ord i Courier-font, som om teksten var tastet inn på en gammeldags skrivemaskin. Ordene er i første omgang på engelsk, og slår dermed fint an tonen for det som kommer, et univers som legger seg tett opptil popmusikken og filmen – og som også topografisk er komplett unorsk, en ørken: filmatisk, surrealistisk.

Et trekk som går igjen er utspredningen av ord som brer seg på kryss og tvers, og det faktum at enkelte ord kjedes sammen av rette streker, som tegnet møysommelig med en linjal. Jo visst går det an å finne straight lines i en ørken, tenk bare på konturene av oldtidas Egypt, med de besynderlige, rette vinklene.

Straight er også kommunikasjonen mellom de to elskende C og Louise (i boka skrevet med små forbokstaver), tilfeldig nedskriblet som på små papirlapper satt opp på et kjøleskap, tonen er intim og prøvende. Som det tydelig framgår av tittelen, mister C Louise underveis, men først skal C komme og rive Louise med seg, Louise beskriver det på denne måten i et dikt formet som brev: «mørket kommer fortere/ om kveldene/ og det er dette med ordene/ og alt jeg var midt oppe i/ da du kom den kvelden». Et roadmovie scenario utfolder seg, de to er outlaws som Bonnie & Clyde og Thelma & Louise – de er coole, bevæpnede, on the run.

Det er Louise som er trapesartisten, den ville og flyvske – hun vil være en ting med vinger, skriver hun. Flyt og bevegelse settes i motsetning til navngiving, fiksering. Det felles prosjektet er å finne et nytt språk gjennom begjæret, et språk nærmere kroppen:

vi gjennomlyser klærne med lommelyktene
for å lese historiene i lemmene
vrir oss opp av sanden mot natten
beveger oss mot hverandre for å lage
et nytt språk
hun og hun er ikke det samme som
hun og han en ordbok skal oppstå
av fingre over ansikt hofter i rytme
jeg hvisker: la alt stå åpent
øyne hender navn


Men snart bustes de to elskende: «vi følger stiene i mørket/ mellom daliaer og riddersporer/ navngir blomstene etter luktene/ lyskaster- lyset tennes brått av/ bevegelsene våre/ det lyser utilgivelig i øynene». Det er primært Louise som skriver til C, mens C skriver om Louise – Louise får på den måten et streif av muse over seg. Når Louise siden skal gli vekk fra C inn i mørket, inn i dødsriket, minner relasjonen ikke så lite om Orfeus' og Eurydikes. Men med en hel del eksplisitt feministisk raseri og hverdagslighet i tillegg:

louise sorterer søppel på kjøkkenet
papir og flasker hun knytter igjen posene

piker kalles også søppel

hun sier hun vurderer å satse på å
bli pave, holder et septer i hånden
prøver å huske navnet: johanna paula
erato
louisa lene

naturligvis er vi alle ensomme
naturligvis er vi alle mange og
piker kalles også for knuste flasker
muggen potetmos møkkete truser
roper jeg, bærer posene til søppelsjakten


Berget har skrevet en fin samling dikt om kropp, språk, begjær og identitet, hvor diktene både kan leses enkeltvis (flere dikt står faktisk sterkt nok alene), men også som deler av en fortløpende fortelling – skjønt fortellingen snarere enn å være straight har form som en oppklippet montasje. Det siste dramatiske bildet av Louise står igjen i all sin brutalitet, men fallet foregår på flere plan. C konstaterer bittert: «det er bedre business å selge fitta enn å selge ord».

Berget følger de to hele veien ned, motsatt hva som var tilfelle for et annet – og kanskje parallelt – par, Thelma og Louise, om hvem det poetisk lyder på Wikipedia: «The film ends with a freeze frame of the car in midair at the height of its arc, so that the audience never sees their fall.»

Susanne Christensen, Klassekampen 19. januar 2008

1 comment:

Susanne said...

Angående opsætningen af de to citerede digte: gengivelsen her på siden er desværre mangelfuld.