Wednesday, March 25, 2009

Scenevant

Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift
Red. Therese Bjørneboe
Nr. 1/2009

Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift rir på en avantgardeinspirert bølge innen scenekunsten; vendingen mot det postdramatiske, hvor det legges mindre vekt på plot enn på interaksjon med publikum. Man aner at det er fra dette konseptet den ekstatiske energien strømmer inn i tidsskriftet, som mildt sagt oser av overskudd: Det
er faktisk til å bli lykkelig svimmel av.

Dette nummeret åpner med en deilig spydig tekst av kunstneren Morten Traavik, en dypt sarkastisk rapport fra Norsk kulturråds konferanse Den farlige kunsten (november 2008) hvor blant annet hans prosjekt Miss Landmine, en skjønnhetskonkurranse for landmineofre, ble trukket fram som eksempel på «farlig kunst». Den svenske regissøren Svante Aulis Löwenborg bidrar med to tekster som kan sies å være emblematiske for tidsskriftet på den måten at de dels tar for seg teatret som virkelighet (her den aksjonistiske teatergruppa Instituttet fra Malmö) og virkeligheten som teater (den skandaleomsuste svenske kulturutredningen).

Norges egen performancespirrevipp Julian Blaue fortsetter sin megalomane odyssé, han åpner med en referanse til to happeninger: «Den 31. mai 2008 grunnla jeg en kunstnasjon – Storkunstsol- teddystaten – på Youngstorgets nordøstkant. Vår nasjon ble kort tid etter okkupert av eksotiske punkhottentotter og av den norske staten. Derfor manifesterte jeg senere Storkunstsolteddystatens eksilregjering på Kunstnernes Hus.» Blaue er nå på leit etter en religion til sin stat, på den måten skaper han en narrativ ramme rundt sin teaterkritikk, som denne gangen bringer ham til både Japan og Berlin. Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift er ofte ikke bare bra, men suverent, og nettverket av mer eller mindre ekstatiske korrespondenter bringer inn nye perspektiver fra en hel verden, til en ellers ikke overdrevent munter norsk virkelighet.

Susanne Christensen, Klassekampen 28. marts 2009
The power of Patti

Wera Sæther
En annens navn i munnen
Roman, 159 sider
Cappelen Damm 2009

Se for deg Robert Mapplethorpes fotografi av Patti Smith på forsiden av albumet Horses (1975): den ekstremt tynne, androgyne kroppen, lyset som faller over en skjelettaktig hånd, de svarte øynene og det pjuskete, svarte håret – det er den perfekte syntese mellom 50-tallets beatpoesi og 70-tallets New York-pønk som møter deg med et klart og våkent blikk. Patti Smith er til stede i Wera Sæthers roman fra første linje. Det er Rut vi møter, en figur Sæther allerede har fulgt i flere romaner, siden Ruts bok 1989 (1995), en jente som på mange måter har vendt seg bort fra verden, men som likevel lar seg berøre, en sjelden gang, for eksempel av stemmen til Patti Smith. Ruts verdensfjernhet beskrives sånn: “Det var det hun ventet på: at det skulle være noe mellom henne og noe annet. Så var det det hun hadde prøvd å gjøre slutt på ved å bli til bein den gangen. Nei takk, ingen forbindelse.»

At Rut blir til bein er en poetisk omskrivning av hennes forhold til mat, anoreksien er det mest håndgripelige tegnet på at hun vender seg fra verden. Med sin brokete historie (døde venner og kjærester og et fall fra scenen som resulterte i nakkebrudd) blir Patti Smith et symbol på kraften til å overvinne motgang, et nesten overjordisk element som får like mye plass i teksten som en annen viktig figur, nemlig Ruts senildemente og døende far, som hun passer på.

De poetiske omskrivningene av sykdommene kan vippe mot det høytidelige, men her klarer Sæther likevel å balansere det: Anoreksien og senildemensen får en filosofisk dimensjon, samtidig som det finnes en viss hverdagslig distanse – faren snakker «andektig», og den prosaiske sinksalven som brukes etter han har tisset på seg får plass i teksten.

I romanen møter vi også gutten Joakim, som bor i nabolaget, og prestens russiske kone Anna, som Rut lærer norsk. Joakim og Anna er som Patti Smith både fjerne og veldig nære, som en slags åndelig familie, en liten økosfære med sin egen logikk. Det er for eksempel uklart hva Ruts forhold til Joakim egentlig er, annet enn at han er et engleaktig og barnlig spørrende vesen, en av de få som Rut slipper inn på seg.

Patti Smith kan synge med en nesten skremmende intensitet, som om hun i samme åndedrag fortærer sitt kjærlighetsobjekt, og lar den elskede snakke gjennom seg som en sjaman. Det kan virke som om Rut svever litt fjernt fra en sånn kraft, parkert i en melankolsk lengsel, eller som om forfatteren forsøker å tåkelegge kraftløsheten via mer svevende og poetiserende innslag. Dette gjør det til en sympatisk, men ikke fullt realisert – eller «forløst», om man vil – tekst. Det er verdt å få med seg at Wera Sæther har et omfattende og mangefasettert virke som forfatter, oversetter og fotograf – i likhet med Patti Smith (og for eksempel Susan Sontag) legger hun like mye vekt på det kunstneriske og humanistiske engasjementet.

Susanne Christensen, Klassekampen 28. marts 2009

Sunday, March 15, 2009

Akademia danser

Kjersti Bale
Estetikk – en innføring
Sakprosa, 178 sider
Pax Forlag 2009

I norsk sammenheng er det lett å assosiere titler som ”Estetisk teori” med Arild Linnebergs oversettelse av Theodor W. Adornos Estetisk teori, som kom på norsk i 1998, opprinnelig utgitt i 1970. Det omslaget prydes av Adorno himself som stirrer skeptisk på oss
– man forventer nesten å få høre et par rasende ord om kultur-
industrien, jazzmusikken eller noe av det andre mannen var kritisk til. Adorno er inkludert i Universitetsforlagets utgivelse Estetisk teori – En antologi som er samlet av Kjersti Bale og Arnfinn Bø-Rygg, begge professorer ved Universitetet i Oslo, men denne gangen får ikke Adorno pryde forsiden og på den måten definere ”teori” i entall. Det vi inviteres til er nemlig en fest, og det er da sjelden at en fest involverer mindre enn to personer. I forordet skriver Bale og Bø-Rygg om utviklingen av den estetiske teorien fra 1700-tallet, hvor Alexander Gottlieb Baumgarten skapte begrepet estetikk – den gangen bredt definert, men likevel et begrep som skilte mellom fornuftsmessig og sanselig erkjennelse. Etter Kant ble imidlertid esetetikkbegrepet mer og mer snevret inn mot det kunstfilosofiske, og løsrev seg samtidig fra den sanselige – og dermed mer folkelige
– pirringen.

Estetisk teori – en antologi danner en referanseramme til Kjersti Bales fine gjennomgang av estetikkbegrepet i boka det skal handle om her. Estetikkbegrepet har vært under utvikling de siste årene, og Bales definisjon er merkbart mindre nevrotisk enn man så det for bare noen få år siden. I stedet for å stirre nærsynt på Verket og Teksten, som om de svevde fritt rundt i et tomt rom, ser Bale på estetikken i et utvidet felt: i et tydelig kontekstualiserende og historiserende landskap. Med et varmt både-og er det plass til både den fornuftsmessige og den sanselige erfaringen. Tverrfagligheten vektlegges og møtet med kunsten beskrives typisk med ord “samhandel”, “deltakelse”, “ritual”, “spill” og – ja – “fest”.

Og vi har ikke lest lenge i Bales bok før feststemningen er et faktum. På side 33 foretar hun, med perfekt pokermine, en gjennomgang av Platons begrep om mimesis, som glir over i en kommentar til Quentin Tarantinos todelte film Kill Bill (2003 og 2004), hvor Uma Thurman i rollen som The Bride viser oss elegant, ballettaktig filmvold av ypperste sort. Og det er ikke den eneste modige og funky koblingen i boka, for å si det mildt, nei, vi må skynde oss å oppdatere forestillingen om en litteraturprofessor, for i Bales tilfelle kan jeg bare se for meg en ivrig og nysgjerrig, dynamisk person: nedgravd i lesning, men likevel bruker hun sitt analytiske apparat på en kunstutstilling eller i en kinosal. Det lyser praktisk talt av ivrig formidling i setninger som den følgende, hvor nok en fruktbar kobling får utfolde seg – vi leser om Jean-François Lyotard og det sublime sjokket, men så lyder det henkastet: “Lyotard nevner ikke musikk i essayet, men house-musikkens vekt på deltakelse, dans og rusfølelse er en nærliggende assosiasjon.”

Bale (som forøvrig er anmelder i Bokmagasinet) får teksten til å renne som klart, kalt vann, og det skaper en åpenhet som neppe senker nivået, men som gjør det til en fest å lese. Teoretikere som for eksempel Camille Paglia og Slavoj Žižek har vist hvor effektivt man kan bruke populærkulturen til å tenke med, og det er blant annet dette sporet Bale befinner seg i når hun går gjennom tekster om mimesis og representasjon, det skjønne og det stygge, det sublime, avantgarde og modernisme, for å runde av med et avsnitt om globalisering, kjønn og teknologi. Det er bare å ta for seg, her er det medisin for alle med en litt haltende koordinasjon mellom kropp og tanke, alle som står splittet mellom teori og praksis. Ja, Bales bok anbefales også de som frykter teorispøkelser.

Susanne Christensen, Klassekampen 14. marts 2009