Saturday, April 05, 2008

Forstadsblues

Anna Hallberg
Mil
Bonniers, Stockholm 2008
Dikt, 62 sider

Det er sjelden det skapes et bokomslag som gjør noe annet enn å referere til, pakke inn og så effektivt som mulig forsøke å selge et innhold, det egentlige som er teksten. Den svenske poeten og kritikeren Anna Hallbergs tredje diktsamling har et bronsefarget omslag hvor vi gjennom tre parallelle «brevsprekker» aner deler av et fotografi trykt på omslagets innside. Gjennom sprekkene aner vi halve ansikt, deler av reklameskilt og en ytterst gjenkjennelig logo for en fastfoodrestaurant - kort sagt et nokså hverdagslig shoppingscenario i forstedene, hvor forfatteren selv poserer med et ettertenksomt blikk utenfor en blomsterbutikk. Jeg sitter lenge og bretter de to omslagsflappene ut og inn, som om jeg var eselet i Ole Brumm, fullstendig lykkelig over å ha fått en tom honningkrukke og en punktert ballong i bursdagsgave. I dette tilfellet er omslaget ikke bare innpakning, men en del av en samtale på tvers av estetiske uttrykk.

Teksten er satt opp fortløpende gjennom boka i åtte linjer - åtte spor - plassert på midten av hver side. Rekker av likestilte utsagn danner en montasje bestående av utsnitt, slices: værmeldinger, mediestøy, trivielle observasjoner, oppramsing av varemerker, plutselig vold, imperativer, oppklippete faktabokser, institusjonshistorie, scener fra en svømmehall med dens rituelle svømming oppdelt i baner. Og nettopp baner og bånd er det mye av her, i første omgang med referanse til kassettebåndet, eller bandet, musikken, men med en drastisk parallellføring til en kyllingfabrikk hvor fastspente dyrekropper transporteres inn i døden: «pärla efter pärla. ord
står mot ord.»

Det er nærliggende å lese «Mil» som uttrykk for en kaotisk bevissthet midt i senmodernitetens meningskollaps, men spørsmålet er om Hallbergs tekst egentlig burde forstås som en bevissthetsstrøm, eller om den er uttrykk for noe langt mer maskinelt: språket som system, et system som sprer seg som et virus og påvirker oss. Visse språkskeptiske poesitradisjoner betrakter språket som infisert av ideologi, håpet har flyttet seg til handlingen, be-handlingen av språket som et materiale som via aktivistiske inngrep kan klippes opp og omorganiseres, og på den måten avsløres. Hallberg har nok latt seg inspirere av dette synet på tekst, men hennes prosjekt framstår rett og slett for egenrådig til at det kan reduseres til et produkt av en tradisjon.

«Mil» høres ut som en logotung forstadsblues, som sløv trip hop full av loops - og der har vi det, for rommene lukker seg ikke, de åpner seg opp. Dette er big time sensuality, men en annen slags sanselighet. En sanselighet som stadig unndrar seg høydepunkter, som heller kikker ut av øyekroken enn etter transcendent mening. «Mil» er en kompromissløs belysning av horisontale strukturer, av det perifere, den grålige hverdagssonen som vi knapt kan skimte fordi vi står midt i den og alltid tvinges til å lengte etter noe - hva som helst - som glitrer forlokkende i det fjerne.

Kanskje er det dette Hallberg kaller «härvaro» i et essay («Här har man alltid med sig») som kan leses på Nypoesi.net. Ikke bare et nærvær, men et hervær. Hun skriver: «Vi måste stå tyngre ner i orden och magen. Vi måste se var vi står och ta ansvar för det.» Også i hennes omdiskuterte metaforkritiske utsagn («Metaforen - bättre förr om åren», Dagens Nyheter 2003) lyser virkelighets- hungeren gjennom, viljen til å handle, til å stå tyngre ned i ordene og ta ansvar for hvor vi står: «I kritiken av metaforen ryms en vilja att röra sig mot en öppnare, mindre inställsam och mer saklig poesi,» skriver hun, og kaller det en «ny form av «politisk poesi». En diktning som föredrar metonymins utbredning framför metaforens vertikalitet; en krassare, plattare, mer verklighetsnära dikt.» Yes,
se etter Hallberg ut av øyekroken. Klipp sammen en hes, knitrende forstadsblues.

Susanne Christensen, Klassekampen 5. april 2008

1 comment:

Susanne said...

Hverken formuleringerne "sproget som sproger, taler til sig selv i os" eller "sproget som en slags selvrefererende, viral kolonialisering" vandt genklang.