Shizzle my dizzle
Annfelt, Andersen, Bolsø (red.)
Når heteroseksualiteten må forklare seg
Tapir 2007
Sakprosa, 268 sider
Første publikasjon i serien «Kjønnsstudier» er på gata. «Når heteroseksualiteten må forklare seg» springer ut av en seminar- rekke holdt ved NTNU i Trondheim, og bak permene utfoldes en bred, tverrfaglig debatt med innspill fra disipliner som historie, antropo- logi, sosiologi og litteraturvitenskap. Forordet melder at de deltakende forskerne bekjenner seg til en queerinspirert kultur- analyse, og perspektivene synes fruktbare: Dette skulle være en effektiv måte å studere den Den Store Stygge Heteronormativiteten
- det settet av naturaliserte normer som dikterer hvordan vi skal leve ut seksualiteten i tråd med kjente, kjønnssterotype konvensjoner.
Man minnes med et sukk den amerikanske feministen Camille Paglias mekaniserte Foucault bashing, som mer eller mindre umotivert popper opp som et annet absurd wrestlingshow i mange av tekstene hennes. At Foucault skulle være så blodfattig og abstrakt, er vanske- lig å forstå når man leser nærværende utgivelse, som praktisk talt flommer over av foucaultsk maktkritikk satt i anvendelse som metodisk redskap. Historisk materiale - for eksempel Katti Anker Møllers «Moderskapets frigjørelse» fra 1915 og diskursen rundt
denne - dukker opp i revitalisert, dynamisk form.
Men det er selvsagt Foucault-datter og queerteoridronning Judith Butler som er stridens eple - fortsatt kontroversiell, after all these years. Det blir tydelig på strømmen av kreative metaforer som brukes om Butlers inntreden på scenen i begynnelsen av 90-årene: Butler satte dagsorden, Butler slo ned som en bombe, etc. Butlers «Gender Trouble» (1990) var en begivenhet som rammet som en nøye koreografert semiotisk sabotasje, som Lynne Segal formulerer det. Butler har, parallelt med populariteten, måttet kjempe mot en regulær vegg av feillesninger - noen av trådene er så smått viklet ut først nå.
Lynne Segal (for øvrig en sprudlende foredragsholder, hvilket noen fikk oppleve under Undset-dagene i fjor) skriver åpent og personlig: «Seksualitet, politikk og skiftende generasjoner av feminister» kan leses som del av et pågående arbeid med å tegne opp et kart over de siste 30 års feminisme, dette i forlengelse av hennes selvbiografiske bok «Making Trouble: Life and Politics» (2007). Britt Andersen serverer en nyhistoristisk inspirert analyse av Knut Hamsuns «Markens grøde» og «Konerne ved vandposten», hvor hun blant annet får godt grep om litteraturprofessor Atle Kittangs analyser av samme verker. Kittang klipper over - ikke overraskende - tråden mellom verk og verden, noe Andersen med rette slår kritisk ned på.
Likevel er det vanskelig ikke straks å bla fram til Toril Mois bidrag med tittelen «Språkets tvangstrøye: Om poststrukturalistisk språkteori og queerteori» - selv om det hun har å si er nokså forutsigelig. Moi harselerer over poststrukturalismens språkteori, og mener ultimativt at queerteori kan klare seg fint uten. Hun slår fast etter en lengre - og ulidelig selvpromoterende; hvorfor høres det alltid ut som om Moi snakker fra et sted oppe på taket til Duke University? - utlegning: «Dermed kan en forkaste Butlers språk- teoretiske premisser uten å forkaste hennes politiske mål.»
Moi skriver med stor kreativitet om angsten for essenser, her har vi både appelsiner, vannglass, nisser og enhjørninger som eksempler. I sin essens (sic) er Mois tekst riktignok ikke uinteressant (hermed en oppfordring til å lese og debattere), og den får dessuten et heftig motsvar fra Elin Havelin Rekdal, som kritiserer Mois forståelse av Simone de Beauvoir ut fra bokas tematikk. Alt i alt, krutt til både debattforum og pensumliste.
Susanne Christensen, Klassekampen 15. marts 2008