Dødens bavian

Naja Marie Aidt
Bavian
Gyldendal DK 2006
Noveller, 218 sider

Jeg husker ikke nøyaktig når det skjedde – logisk sett må det ha vært en eller annen gang i 2006, jeg vaklet nedover Vesterbrogade, det var vel en slags sommer. Jeg hadde vært på The Lab og blant annet hørt Naja Marie Aidt lese novellen «Torben og Maria» fra samlingen «Bavian». Få timer i forveien ville jeg ganske likegyldig, nesten ansvarsløst – jeg hadde nemlig knapt lest forfatterskapet – plassert Aidt i kurven for litt kjølige, stilistisk sett skarpskårne kortprosadivaer fra 90-tallet. Men her var jammen ikke mye kjølighet å spore, bare rå vold og smertelig sosialrealisme. Ørene mine bokstavelig talt blafret; jeg var i sjokk og kjøpte boka liksom en junkie kjøper heroin.

Siden ble novellesamlingen parkert på hylla, jeg fikk aldri lest den – før nå: Aidt van den danske kritikerprisen i 2006, og for ikke mange dager siden mottok hun også Nordisk Råds litteraturpris for samme samling – den med apen, «Bavian». Stilen er stadig like skjerpet, du grøsser hver gang, når kaldt og varmt støter sammen og det virker, ikke bare her og der, men hele samlingen igjennom: det ene rykende infernoet etter det andre uttrykt i en flegmatisk, hverdagslig stil.

I den omtalte novellen lever Bjørn og Maria et hverdagsvoldelig forstadsliv med sønnen Torben som Maria har fått med en annen mann, Bjerget. Bjerget iakttar familien på avstand. Han sender Torben en gave, en liten snøkule med et grønt grantre under en mørk stjernehimmel. Snøkula gjør Maria rasende, så den holder selvsagt ikke lenge. Bjerget betrakter moren og barnet:

Næste gang Maria og Torben kommer ned på gaden, får Torben øje på resterne af grantræet. Han vil samle det op, men Maria sparker det ind under en bil. Og bare rolig, Maria, jeg sender ikke flere gaver til din snottede unge. Det var bare et lille eksperiment. Jeg ville se, om jeg kunne få dig til at afvige fra din cirkel. Men det lader sig vist ikke gøre. Og I går op og ned ad gågaden, du og Torben, op og ned. Du sætter dig på bænken ved springvandet. Torben løber ind under kastanjetræerne. Du taler med Bjørn i telefonen. I spiser flæskesteg og skændes. Du løfter Torben op og smadrer ham ind i det skrape hjørne på køkkenbordet derhjemme. Det eneste jeg ikke kan sige om dig, er hvad du sidder og tænker på i sofaen om natten. Måske ved du det ikke engang selv.

Første utgave av «Bavian» har en subtil forsideillustrasjon, en serie fotografier (tatt av Kim Lykke, som Aidt også samarbeidet med i det multimediale verket «Balladen om Bianca», 2002) av en uidentifiser- bar gjenstand som treffer en flytende overflate; det plaskende nedslaget er fanget av kameralinsa. Men kanskje var det likevel for subtilt for noen? Andre opplag prydes nemlig av en vaskeekte bavian som glor mot oss. «At sidde med aben» er en fast vending på dansk, og på nettsida Idiomordbogen.dk leser jeg: «Uttrykket kjennes fra sjargong i Justisdepartementet. Det finnes også på amerikansk engelsk, for eksempel ble det i 1974 trykket en artikkel i Harvard Business Review med tittelen 'Management time, who's got the monkey?'. Men uttrykket har muligens også en annen og eldre bakgrunn, idet spillet Svarteper også finnes med tegning av en ape. Dette kortspillet kan stadig kjøpes under navnet 'Send apen videre'.»

Så hvem er det som sitter igjen med apen? Det er faktisk bare i novellen «Myggestik» at den dukker opp, metaforisk sett. En smart ung mann med livsstilen i vinkel muterer i løpet av noen måneder til en slags dødens bavian da han rammes av en gjenstridig infeksjon, en byll på den ene rumpeballen. Relasjonen mellom natur og kultur er – ja, hva skal vi si – klassisk: Kulturen representerer glemsel og overflate; under koker et organisk virvar av vold og død som bare trenger en liten sprekk i det moderne livs ferniss for å bryte gjennom og ta over. Det er den dionysiske natur – den stygge, voldsomme – som herjer i Aidts noveller. Plutselig befinner mennesker seg fortapt, utenfor veikartet, havarert og lost i et eller annet vakkert sommer- landskap, flerret opp av intens negativitet midt i familiens eller parforholdets bankende hjerte.

Topos er langt fra nytt, men det er likevel noe spesielt på ferde i tekstenes dramatiske oppbygning: Det er som om Aidt har kortsluttet aksen mellom den uhørte begivenhet og det hverdagslige, den trivi- elle summen av liv. Katastrofen virker integrert i hverdagen, ja, katastrofen, eller rettere, katastrofe på katastrofe er hverdagen i disse novellene.

Det Fremmede bryter inn gang på gang: En vanvittig, omkring- vandrende gresk mann brøler William Blake-strofer inn i øret på en ung kvinne, som følgelig klikker totalt og springer naken rundt i landskapet som en galning. Ei thailandsk jente i nød trenger seg inn i en leilighet og nekter å gå, hun slår seg ned og begynner å leve der som en annen importbrud. Figurene i Aidts noveller befinner seg igjen og igjen strippet ned til sin katarsiske, mest primitive grunn- vold – og forfatteren formidler det uten at tekstene overstyrer og blir hyperbolt uleselige. I en av de mer lavmælte novellene, «Hun græder ikke», påføres såret nokså diskré, men ikke mindre smertelig. Ei ungjente etterlikner faren og en annen mann mens de står og snakker. Senere skal de to oppdage henne og le hjertelig, få
henne til å brenne av skam:

Hun føler sig høj og bred. Og det føles også lidt som dengang hun var i svømmehallen med sin mor, vandet var koldt, hun hvinede, men det var rart, og hun flytter nu på sin venstre fod, præcis som faren lige har gjort, og noget vidunderligt strømmer igennem hende, noget på én gang fløjlsagtigt blødt og mørkt, men alligevel meget stærkt oplyst. Hun: Et menneske.

Susanne Christensen, Klassekampen 8. marts 2008