Sunday, February 24, 2008

Provinsmisantropi

Ina Merete Schmidt
Fåresyge
Gyldendal DK 2008
Roman, 196 sider

Danskene er som kjent spesialister på karrikaturtegninger. I Ina Merete Schmidts andre roman Fåresyge er det Norge som får unngjelde. Det spesifikt norske er her synonymt med det spesifikt provinselle. Den autodidakte barnebokillustratøren Miriam og hennes travelt opptatte – for ikke å si humanistisk engasjerte – legemann Lars har flyttet til en liten by et sted i Sogn og Fjordane. Den lille byen er preget av ondsinnet sladder og hjernedød religiøsitet, som enhver god perfieri med respekt for seg selv. Det kommer da heller ikke som noen overraskelse at en viril, rødkinnet utelivsfriskus ved navn Terje på et tidspunkt tar Miriam hardt og heftig opp langs et kartotekskap i bakrommet til skibutikken Wild Snow Shop.

Miriam har mistet både foreldrene og sin lille datter Mille, og virrer rastløs omkring i villagatene på nattestid. Det går heller dårlig med prosjektet hun arbeider på, den tjekkiske barneboka som hun skulle ha fylt med små fluffy sauer. Miriam befinner seg i et vakuum, og alt hun ser ut til å hungre etter er de blodige historiene om død og ulykke som trøtte Lars tar med seg hjem fra jobben. Miriam kan vel trenge en form for hjelp, hun er i fritt fall, men da hun selv en natt sitter ansikt til ansikt med en ensom og depressiv nabo, er hun plutselig fullstendig kald. På tidstypisk vis er relasjonen til Den Andre nådeløst hard – det dobbelte kjærlighetsbud er bare noe sentimentalt bullshit, ja, det er nesten som å lese i en dansk avis
nå om dagen.

Fåresyge er langt på vei humoristisk og velskrevet, og måler – liksom de fleste romaner, dypest sett – avstanden mellom det trivielle og det eksistensielle: hverdagen som vi alle kjenner den, døden som vi alle frykter den, som en svart skygge lurende bak det hverdagslige. Men Schmidt bruker rikelig med krefter på å underdrive, derfor blir prosjektet også litt diffust. Riktignok tar det av mot slutten av boka, og det er her jeg synes fortellingen løfter seg; den blir ond, ja, her blir den faktisk eksplisitt og spottende ond:

Vi nærmer oss en happy end, Miriam og Lars har etter mye turbulens nesten funnet tilbake til hverandre igjen, og er på vei inn i lykkeland, en avsidesliggende hytte hvor de skal nyte tosomheten en hel helg. Men hva skjer? På ferga gir Lars en hjelpende hånd til en ung handicappet mann ved navn Sverre. Til Miriams store forargelse føler Lars seg forpliktet til å passe på Sverre, som derfor medbringes til deres lille kjærlighetsrede. Tenk, en mongo på slep! Hvis happy end ikke betyr mann og kvinne i hverandres armer, så betyr det kanskje en vellykket integrering av den indre (og ytre, i form av Sverre) mongo?

Men nei. Miriam er nemlig ikke politisk korrekt, hun er sgu ærlig. Hun ønsker seg Sverre dit pepperen gror, og dét helt uten bluferdighet. Her tas dansken på kornet som frigjort hyggenazist.
Og Sverre selv ønsker seg i virkeligheten bare brutal ærlighet, for alt han er vant til er klissete pedagoger: «Det lignede kærlighed, selvom de alle var købt og betalt.» Miriams vold er det nærmeste Sverre er kommet ekte følelser.

Maybe it's just me. Undertegnede er eksildanske, for tida på en kort visitt i de københavnske forsteder. Radioen summer i bakgrunnen mens jeg skriver dette. De unge andregenerasjonsinnvandrerne som har satt fyr på skoler landet over, omtales gjennomgående som urolige apekatter, de bør utstyres med GPS-sendere, de lager bråk og hærverk helt uten grunn. De to tunisierne som angivelig planla å drepe en av Ytringsfrihetens Noble Helter, utvises uten rettssak selv om politiet ikke en gang gadd å lete etter beviser da de ransaket hjemmene deres. Forresten har skuespillere lenge nok drevet dank og snyltet på systemet – supplerende dagpenger bør forbys, skuespillere bør få seg en ordentlig jobb, ikke alt dette pjattet.

Danske kritikere har moret seg kongelig over Schmidts roman. Tommelen opp, god underholdning! Det politiske i litteraturen er stadig en hot potato her nede, men framstilles paradoksalt som en fabelaktig «ny» trend. At danske kritikere ennå ikke får øye på den politiske litteraturen for bare latterkrampe og underholdnings- narkomani, er faktisk ganske utrolig. Kanskje kritikerne egentlig prøver å få litteraturen til å holde kjeft? Det høres riktignok litt pussig ut – i Danmark hvor de ellers er så gode på ytringsfrihet.

Susanne Christensen, Klassekampen 23. februar 2008

2 comments:

mai said...

Du har ret Susanne. Læsningen kunne med fordel være strammet mere politisk op. Mht. morskaben, så er det implicit politiske vel en del af det, det er jo også dét, man morer sig over som læser, selv om ingen har trukket det så stærkt op som du. Samtidig er det udtryk for, at der er langt mellem de sjove udgivelser, at man så at sige overgiver sig fra side 1. I forhold til din læsning er det iøvrigt påfaldende at forfatteren i interviews slet ikke selv trækker den side frem.

Susanne said...

Tak for kommentar, Mai. Jo, men jeg mener det også bogstaveligt når jeg skriver "maybe it's just me" - mit perspektivt er klart farvet af situationen; paranoid eksildansker på besøg i hjemlandet. Det blev så tydeligt for mig at læseren i dette tilfælde nok har (/insisterer på at have) et vrængt blik (ikke for at underkende min egen læsning, den står jeg selvsagt ved) at jeg måtte skrive ind det sted hvor der tales fra. Jeg har heller ikke læst alle anmeldelser af bogen, bare de jeg kunne finde, og har ingen interviews læst med forfatteren. For mig er bogen alligevel et murrende billede på tidsånden (den gode Nielsen skriver jo fx i Selvudslettelser en semi-fascistisk tidsånd frem) - og ramt ret godt, med en sådan pabloesque tone. Man kan tale endeløst om politisk litteratur, jeg mener den tydeligste brist ofte ligger hos kritikerne, de vil underholdes eller også er de flinke til at afkode et æstetisk objekt, at læse etisk ligger det straks tungere med. Og det er dér jeg synes vi står i fare for at klappe munden i på en litteratur som faktisk - også - kan læses etisk/politisk.