Thursday, March 18, 2010

Sexy sakprosa

Elisabeth Beanca Halvorsen
Piker, Wien og klagesang. Om Elfriede Jelineks forfatterskap
Sakprosa, 239 sider
Gyldendal 2010, Pegasus-serien

Det kan vel kalles forskningsmessig framdrift. Den unge, rødkinnede sakprosadebutanten Elisabeth Beanca Halvorsen var allerede godt i gang med sin masteroppgave om den østerrikske forfatteren og dramatikeren Elfriede Jelinek, da studieobjektet ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2004. Bam! The Jelinek business was booming!

Jelinek er kjent blant annet som språkanarkistisk produsent av kollasjaktige teaterstykker, fra et land som utover Sachertorte også har fostret forfatterne Karl Kraus, Thomas Bernhard og Ingeborg Bachman, avantgardistene i Wiener Gruppe pluss de såkalte wieneraksjonistene, den dystre filminstruktøren Mikael Haneke, nylig avdøde høyrepolitiker Jörg Haider og et virkelighetens monster som Josef Fritzl. Jelineks stykker har ofte et eksplisitt feministisk mål, men hun graver også i det berget av lik som enhver nasjons – i dette tilfellet nazismebelastede – fortid består av.

Wienerne er kjent for sine kafeer (også Jelinek led av uhelbredelig kaféoppsøkelsessyke før den sosiale angsten tok overhånd) og for den celebre nyttårskonserten. Jelinek formulerer seg bistert om østerrikerne på sin nettside, med tanke på Fritzls innesperrede familie: «Hør på alt!, men ikke på skrikingen vår! Ikke ta hensyn til den i det hele tatt, vi tar jo heller ikke hensyn til den» for skrikingen «trenger jo ikke engang gjennom til naboen eller fra kjelleren og opp i ens eget hus.» Dermed er tonen satt for den mørke sadismen som er typisk for forfatteren.

Etter 2004 åpnet altså landskapet seg opp for Halvorsen, med gode muligheter for å jobbe videre som Jelinek-formidler, og hun har da heller ikke ligget på latsiden: I tillegg til den foreliggende boka, har hun oversatt både romaner og skuespill til norsk, blant annet stykket Ulrike Maria Stuart (om Ulrike Meinhof), som ble satt på Nationaltheatret i 2007 – her fungerte Halvorsen også som regiassistent. Hun kombinerer altså akademisk virksomhet med geriljakrig i felten, og det man kunne betegne som formidlingsmessig kriminalitet – å pakke vitale, politisk potente tekster inn i et distansert forskerspråk – er Halvorsen på trygg avstand fra.

Faktisk byr lesningen på overraskelser fra første side, for Halvorsens innledning – kalt «bruksanvisning» – former seg som et lite manifest for en ny, formbevisst sakprosa. Scoopet her er den sceniske framstillingen som Halvorsen benytter seg av, og det faktum at hun går langt i å adoptere den jelinekske tonen i sin egen skrivemåte. Gjennom boka flettes avsnitt om Jelinek («teori») sammen med et lystspill signert Halvorsen, i fem akter, med tittelen Døden og pikene («praksis»). Grepet gjør en kompositorisk vellykket utgivelse til en ganske actionfylt leseopplevelse. Jeg opplever imidlertid de formbevisste grepene som litteraturpolitiske statements om en ny performativ skrivemåte, snarere enn et uttrykk for sakprosaens kollaps inn i en fartsglad kultur.

Men hva er det som egentlig skjer her? Lystspillet Døden og pikene er en iscenesettelse av en god, gammeldags selvhjelpsgruppe, et frigjøringskurs hvor en rekke figurer fra Jelineks stykker samtaler med kapasiteter som Simone de Beauvoir, Sigrid Undset og Nora fra Jelineks Ibsen-omskrivning, hennes gjennombruddsstykke Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann? (1979).

Det er med andre ord bare å slå på diskokula og lene seg tilbake i sofaen for å lese om Simone og Nora som slenger rundt og drikker gin fizz mens de debatterer frigjøringsstrategier. Men det er likevel ikke et rent stunt, dette. Informasjonstettheten er ikke lavere i de sceniske sekvensene enn i den øvrige, mer prosaiske, tekstmassen.

I et av de mer konvensjonelle avsnittene får Halvorsen åpnet opp for en forståelse av det anti-naturalistiske jelinekske teater, hvor ingen av karakterene er utstyrt med troverdig psykologisk dybde, men snarere er pappfigurer, en slags retoriske agenter i tradisjonen etter Brecht. Her er relasjonen til det dokumentariske materialet – «virkeligheten» – neppe en slags mimetisk selvopptatthet, hvor kunsten forsøker å speile publikums hverdag så presist som mulig.

Jelineks stykker blander fiktive figurer med historiske. Det er språkenergiske tekstkollasjer, et slags flerstemmig kor av Adolf Hitler, Karl Marx, Jörg Haider, George W. Bush, Hannah Arendt, Claudia Schiffer og så videre. Halvorsen trekker relevante linjer til Mikhail Bakhtins begrep om det polyfone, Julia Kristevas begrep om intertekstualitet, og mer poulariserte begreper om litterær sampling. Hun kaller, svært treffende, Jelineks stykker for et intertekstteater av herreløse sitater, som Andreas Wiese formulerer det i en teateranmeldelse: «Det er et språk som angriper bakfra, som tar sine sitater som gisler.»

Jeg er en tilfreds leser og har faktisk bare et alvorlig ankepunkt, og det retter seg mot forlaget: Det holder rett og slett ikke å pakke så levende og eksperimentell sakprosa inn i en tung og gammelmodig designburka. Oljemaleriet på forsida, og den tannløse baksideteksten, stiler boka til gamle tanter, snarere enn de vakre, virkelighetshungrende hipsterne som vanker gatelangs.

Susanne Christensen, Klassekampen 20. marts 2010

1 comment:

Susanne said...

Endnu en glad anmeldelse her.