Thursday, April 08, 2010

Tanken og arbeidet

Jacques Rancière
The Emancipated Spectator
Verso 2009, 134 sider

Det amerikanske underholdningsprogrammet Today viste et relativt likegyldig avsnitt i mars, hvor kjente figurer fra Star Wars deltok i en hysterisk quiz. Det var imidlertid en skingrende grønn plakat som stjal oppmerksomheten. På plakaten, som en publikummer viftet ivrig med, sto “Jacques Rancière is so cool” – det må man lese som et nikk til den lille boka som kom ut på engelsk i slutten av 2009, The Emancipated Spectator: den frigjorte tilskueren.

I løpet av kort tid er den snart 70-årige franske filosofiprofessoren ved det parisiske universitetet St. Denis blitt darling for mange, spesielt kunstfeltet har tatt ham til seg, blant annet på grunn av økende stress rundt såkalt politisk kunst; man ser ut til å spørre seg om hva og hvordan og hvorfor. Rancière har en fortid fra ’68-opprøret i Paris, midt i begivenhetene brøt han med sin marxistiske læremester Louis Althusser, som han mente la for liten vekt på spontane opprør. Siden dedikerte Rancière seg til arbeiderhistorie og til spørsmål rundt arbeiderens forhold til filosofi.

Mens dagens kritikk av kritikken – oppgjøret med ’68-er-tenkerne – agerer fortropp for en massiv høyrebølge, har Rancière ennå ikke kastet seg inn i hylekoret, men framfører sin kritikk av ’68 uten å gå over til Fanden og hans fremmedfiendtlige nettdebattanter. I 2004 summet det rundt den engelske oversettelsen The Politics of Aesthetics: The Distribution of the Sensible, og hypen har bare forsterket seg siden.

Nå foreligger fem relativt korte og lettflytende essays, som er en slags oppfølger til The Ignorant Schoolmaster: Five Lessons in Intellectual Emancipation (på engelsk i 1991), men de fungerer også fint i forlengelse av Guy Debords Skuespillsamfunnet som kom ut i 1967 (og på norsk i fjor). De fem tekstene danner en ganske tett enhet, hvor de to første er de tydeligst polemiske og resten i større grad gir seg i kast med lesninger av konkrete billedkunstverk (likevel holdt i samme milde, provokative stil).

Rancière bedriver kritiske lesninger, som ofte virker som en revitaliserende massasje: Det gjør vondt (og samtidig godt) når fiendebilder man har støttet seg til langsomt oppløser seg. Tittelessayet undersøker den passive tilskueren, et typisk fiendebilde: Å betrakte (dette borgerlige, distanserte blikket) oppfattes som det motsatte av å ta stilling. Som i Platons hulelignelse blir verdens lidelse kjørt gjennom likegyldighetsmaskineriet, en likegyldighet et sant fellesskap ikke ville tolerert.

Herfra er veien kort til en rekke av samtidens kritiske strategier: Den kroppslige performancekunsten bryter med teaterstykkets isolasjon fra salen, tilskueren beveges til å gripe inn i lidelsene, man vekkes til etisk handling. Eller den deltakerorienterte, relasjonelle estetikken som vektlegger det likeverdige møtet og den sosiale energien i gallerirommet. Eller det showet som ikke vil være et show; pønkmusikeren som ødelegger instrumentene, publikum som strømmer opp på scenen. Eller den pågående flukten fra museets sterile whitecube ut i bylandskapet.

Det er her Rancière zoomer inn, på den passiviteten vi med våre kritiske ambisjoner fortsetter å reagere mot, og samtidig bekrefter: Teatret bør lede oss til en form for intellektuell frigjøring, men politisk ladd kunst foregår ikke per diktat. Den tilsynelatende passive tilskueren må selv starte en fortolkningens og oversettelsens reise, og det er denne prosessen som bør forstås som skikkelig arbeid, en aktiv posisjon. Noe annet må motivere den politiske kunsten enn avsky for det borgerlige, tilbakelente blikket.

Deretter dykker Rancière ned i sin egen erfaring fra ’68, og forteller om et intervju han foretok med to arbeidere om deres livssituasjon. De beskrev arbeidet sitt, men også solfylte vårsøndager fulle av slentrende kontemplasjon. “There was no gap to be filled between intellectuals and workers”, konkluderer Rancière; det man trenger å gjøre er å oversette mellom de to sosiale klassene, å bringe arbeidernes vårsøndagstenkning i forbindelse med den filosofiske refleksjonen.

Rancière vender til slutt tilbake til samtidskunstens hang til crossovervirksomhet, for eksempel forfatteren som vrenger teksten ut i lyd og bilde. Man forlater sitt eget kompetanseområde, på samme måte som studentene fra ’68 forsøkte å reise til en annen sosial klasse. En lignende situasjon oppstår når kunstneren går ut av sitt felt og ”mister” sin kompetanse.

I “The Misadventures of Critical Thought” skriver Rancière om den melankolske venstresida, versus den frenetiske høyresida som nå besitter den progressive, aktivistiske energien som den bruker til å fortolke menneskerettighetene som retten til endeløst forbruk. Rancière finner venstresidebluesen i kapitalismens tendens til å ta opp i seg motstand: Estetisk kreativitet tilbys nå av kapitalismen. Krigen og opprøret mot krigen har blitt et show begge to, og ethvert show kan selges som en vare.

Hans kritikk rammer også grep som montasje og détournement (popularisert som adbusting hvor man snur på og omskriver en logo), begge negasjonsstrategier med røtter i surrealismen; tanken om at det finnes en skjult realitet som kan klippes inn i kapitalismens glitrende overflater. Rancière setter blant annet sin lit til dissens, meningsforskjell, som han skriver omfattende om. Han er hard i klypa, men det finnes tross alt en mildhet i Rancières kritikk, han er ute etter å revitalisere, ikke å legge noe øde.

Susanne Christensen, Klassekampen 10. april 2010

3 comments:

Rasmus Graff said...

cool tekst

rancières bog findes desuden på dansk: »den uvidende lærer – fem lektioner i intellektuel emancipation«, forlaget philosophia (2007)

Susanne said...

Tak. Naturligvis frustreret over at jeg stort set bare får skrevet om 1,5 tekst. Fandtes den på dansk før den fandtes på engelsk, mon tro?

Rasmus Graff said...

så vidt jeg ved — ja

yo