Thursday, April 15, 2010

Hvor frank er Frank?

Niels Frank
Spørgespil
180 sider
Gyldendal 2010

For ikke mange dager siden fikk jeg en e-post med overskriften «Hvor skal vi gjøre av liket?» Den danske forfatteren Claus Beck-Nielsen avgikk ved døden i 2001, som mange vet, deretter tok en mager mann – mistenkelig lik Beck-Nielsen selv – over som «verkforvalter». Siden har man stått på for å få holdt en skikkelig begravelse, men forvalteren har nylig fått avslag fra Assistentens Kirkegård i København (hvor de med et navn har for vane å la seg begrave): Men her driver man ikke med begravelsesperformance. Man betviler altså at det er snakk om en reell begravelse. Nei, forfatteren er ikke død, forfatteren går igjen som aldri før, som om det var Night of the living dead. Forfatterpersonaen slår inn over litteraturen som en flodbølge, og gjør den angivelig mer virkelig.

Den rutinerte essayisten og poeten Niels Frank gjør ikke et stort nummer ut av det, men i sin siste bok, Spørgespil, vil forfatteren heller ikke bli liggende i sin grav. Spørgespil er sjangermessig ubestemmelig, men ikke på noen særlig stresset og arty måte. Spørgespil er sjangerbefridd, (litt essayistikk, litt småsnakk, litt selvbiografi) på en henslengt og selvfølgelig måte. Den bare må være sånn, fordi den er absolut moderne (som Arthur Rimbaud bad oss være); teksten hviler i sin egen rastløse tid og flasher sitt flerfoldige, postmoderne jeg som om det var Andy Warhol selv som holdt mikrofonen.

Spørgespillet kan vi gjenkjenne fra den unge Marcel Proust, som to ganger i livet (da han var 13 og 20) besvarte en rekke spørsmål, som del av en dannet selskapslek. Frank resirkulerer en del spørsmål herfra, og finner selv på nye, mens han enten lar spørsmålene stå ubesvart, eller gir seg i kast med hårreisende franke svar som strekker seg over mange sider.

For visst slentrer tekstene av gårde med en viss bekymringsløs, amerikansk snakkesalighet (vi møter Frank i København, men like ofte i Barcelona og New York), men streifer nokså ofte inn i det private og pinlige som vi vel (i det minste en gang) betraktet som heavy; vi vet hvilken medisin Frank bruker, vi kjenner telefon- nummeret hans, vi vet han er gift med Gerardo Alvaredo (kalt Jerry), vi vet alt om Franks første, spede tenåringsforelskelse og vi vet til og med at Frank en gang gjorde i buksene i Venezia.

På bokomslaget (som for øvrig er strålende morsomt) skjærer mange små utgaver av Frank ansikter, i en slags warholsk reproduksjons- logikk. Hvilket ansikt som er hans «sanne» ansikt midt i det forvridde maskegalleriet er ikke godt å vite, for selvfølgelig er alle maskene sanne på hver sin måte; som lag på lag av virkelighetsfiksjon. Men selv om the heavy shit is in the mix er det likevel denne stadige provokasjonen, den lette yppingen, som er framherskende.

Nå skal det sies at det er en del temposkift her: Fra cruising gjennom newyorkske byrom og homsebarer til plutselige, vittige og rammende utbrudd av politisk satire, som blant annet retter seg mot det fremmedfiendtlige, danske Folk og konservative typer. Spørsmålet «Er Robert Mapplethorpe rasist?» leder til en lengre nærlesning av den hvite Mapplethorpes pornografiske bilder av svarte menn, og det blir tydelig at det finnes en gjennomgående tematikk her, av relasjonen mellom Selvet og Den Andre.

Men selvfølgelig skjærer det seg til sist. Frank er cool og underdriver, Frank overdriver, og til slutt går han rett og slett av skinnene, over grensen, og blir regelrett skandaløs, idet teste-grenser-spillet når fram til et sexorgietablå, som kunne vært tatt rett ut av Jean Genets Tyvens dagbok (1949). Og Frank må spørre Frank: Hvorfor forteller du alt dette? Svaret lyder:

[...] måske fortæller jeg det for at udpege en forskel? For at minde Dem om, at de har Deres liv, og jeg har mit? For at give Dem den lettelse, at De ikke er mig?

Med andre ord: Frank har levert en både ubekymret og dypsindig smash hit.

Susanne Christensen, Klassekampen 17. april. 2010

No comments: