Tuesday, March 02, 2010

Brytningstider

Patti Smith
Just Kids
biografi, 278 sider
Bloomsbury, London 2010

Den 20-årige Patricia Lee Smith drar med bussen til New York City i 1967, selveste summer of love. Smith finner fram til en adresse i Brooklyn, noen venner skulle bo der, men det ser ikke ut som om de gjør det lenger. En mann åpner døren og viser henne inn på et rom, hvor en gutt med mørke krøller ligger og sover på en jernseng. Gutten våkner, ser på henne og smiler. Jo visst vet han hvor vennene hennes har flyttet.

Av ulike grunner ender Smith likevel opp med å sove på gata. Hun får snart jobb i en bokhandel og et par ganger sniker hun seg til å sove på gulvet i butikken. En dag ordner sjefen hennes en frokostavtale for henne, med en eldre science fiction-forfatter, de to sitter på en benk ved Tompkins Square Park, men Patti er i en panisk tilstand: Forfatteren har invitert henne med hjem på en drink, og hun ser for seg det verste. Akkurat da slentrer gutten med de mørke krøllene forbi. Patti løper bort og ber ham late som om han er kjæresten hennes. Patti og gutten, en ung Robert Mapplethorpe, løper så ned gata sammen, og tar samtidig de første små skritt inn i et livslangt forhold.

Just Kids er «Godmother of Punk» – poet og rockstjerne – Patti Smiths selvbiografiske nedtegnelser om de første årene sammen med Mapplethorpe, som seinere skulle bli kjent for sine seksuelt eksplisitte svart-hvite fotografier av kjønn som blomster og blomster som kjønn. De to samler seg om kunstnerdrømmen i en kulturelt sett eksplosiv tid. Smith kommer fra en fattig, kristen familie i lavere middelklasse og har gjort seg røffe erfaringer i New Jersey: Hun har adoptert bort et barn, og slitt seg gjennom monotont fabrikkarbeid. Mapplethorpe har nesten ingen kontakt med sin strengt katolske familie, og i løpet av årene med Patti kjemper han med å gi seg selv lov til å skifte orientering: De vakre Michelangelo-englene han maler handler om mer enn kunst, de handler også om hans gryende homoseksuelle følelser. Ifølge Smith skilles de to imidlertid aldri helt, selv om de begge lever i forhold med andre.

Kjenner man til Smiths hese, mørke stemme, er det denne man hører når man leser. Teksten glir av sted like kraftfull og hypnotisk som Smiths persona: Skriften virker uløselig forbundet med den lange, knoklete kroppen, som om den strømmer direkte ut av det svarte, bydende blikket under en vilter hårmanke. Et utseende som ble udødeliggjort av Mapplethorpe på forsiden av Smiths suverene platedebut, Horses, fra 1975.

Smith unnskylder ofte sin naivitet, men det er ingen tvil om at de begge tiltrekkes av en romantisk, kunstnermytologisk visjon om seg selv og hverandre som skapende. En stund bor de to på Chelsea Hotel sammen med alt som kan krype og gå av kunstnere og musikere i et vibrerende New York, og frekventerer lengselsfullt og starstruck Max’ Kansas City – kafeen hvor Warhols gjeng pleide å henge. Robert hustler på gata og realiserer sin libido, mens det virker som om Patti ofte ligger statisk knelende foran et bilde av den franske poeten Arthur Rimbaud. Hennes begjær er alltid kanalisert ut i drøm og tilbedelse.

Robert vil klatre sosialt, og lykkes da han finner sin kjæreste (og livsledsager, inntil begge dør av aids i 1989), den steinrike kuratoren Sam Wagstaff. Patti noterer i en sjeldent tørr tone: «In some ways his social shift was harder to surmount than his sexual shift.»

Og det er sannelig nok død i Pattis liv. På 60-tallet finner ungdommen for første gang en selvstendig stemme, det er revolusjon i gatene, og nok av både drømmer og stoff. I rask rekkefølge dør Brian Jones fra Rolling Stones, Jim Morrison og Janis Joplin. Siden dør vennene Robert og Sam, Pattis mann Fred «Sonic» Smith, hennes bror og Richard Sohl fra hennes band. Sangen ’Elegie’ fra Horses og ’Paths That Cross’ fra albumet Dream of Life (1988) blir stående som sterke begravelseshymner, særlig sistnevnte får stor betydning under aidskrisen på 80-tallet.

Min egen første nær-Patti-opplevelse stammer vel fra nettopp denne tida. En mørk og stormfull natt tar jeg opp sangen ’Land’ fra Horses på kassett. Jeg vet ikke hva det er som treffer meg. ’Land’ har samme struktur som et langt, fortellende prosadikt. Sangen (eller diktet; litteraturen og musikken flyter sammen) blir til en reise, en forvandling. Den drivende musikken, sammen med den rytmiske resitasjonen, trigger imaginasjonskraften, suggesjonen.

Inspirasjonskildene er åpenbare: Tenk på Jim Morrison når han framfører sin versjon av Ødipus-myten i ’The End’ eller på det bisarre fortellermessige kaoset i ’Sister Ray’ av Lou Reed. Smith har stjålet fra mange, kanskje tydeligst fra oppfinnerne av prosadiktet, Baudelaire og Rimbaud, på en varm telefonlinje tvers over Atlanteren, fusjonert med 50-tallets muntlig orienterte Beat-poesi. Men Pattis tid er en annen, hun klipper seg som Keith Richards og er plutselig en slags androgyn pønker: Pønken er primal i følelsesregisteret, raw power. Smith rapper energien fra Ginsbergs «Howl», langdiktet fra 1956 som hyller sin generasjons angelheaded hipsters; dopa og marginaliserte, men visjonære, som Rimbaud. I det episke langdiktet kan en sivilisasjon gå under og en ny fødes, og Smith synger om dem som skal komme, the new breed – pønkerne –
i sangen ’Birdland’ fra Horses.

Smith har tidligere hyllet sjelevennen Mapplethorpe i langdiktet ’The Coral Sea’ (1996). Det finnes mer nøkterne beskrivelser av deres forhold, men det er ingen tvil om at den vakreste og mest romantiske versjonen er Pattis, i Just Kids.

Susanne Christensen, Klassekampen 6. marts 2010

2 comments:

Mai said...

Fantastisk anmeldelse - man får så meget kløe i fingrene efter at se den bog! Jeg tænker tit på en koncert i Kbh i de resignerede 00´er, hvor hun bare fik tændt alle med People have the power. Ikke så meget pis og sceneshow, bare nærvær

Susanne said...

Tak, Mai. Det var hyggeligt at høre at du synes om anmeldelsen. Jeg har faktisk aldrig set Smith live, har sneget mig udenom både på Roskilde og da hun var her i Bergen for ikke så længe siden. Jeg ved ikke hvorfor, det er selvfølgelig ufatteligt dumt af mig.