Okkupert mark

Sofi Oksanen
Utrenskning
Roman, 332 sider
Oversat fra finsk af Turid Farbregd
Forlaget Oktober 2010

Historien om de baltiske landene er ikke akkurat en solskinnshistorie. Sovjetunionen annekterer Estland i 1940, og i perioden mellom 1940 og 1953 deporteres rundt 200.000 mennesker fra de baltiske landene. 10 % av den voksne befolkningen i Estland fraktes bort og plasseres i sovjetiske arbeids- og dødsleirer. Landbruket tvangskollektiviseres, mens en geriljaaktig krig utspiller seg i de estiske skogene, hvor frihetskjempere (kalt «banditter» eller «nazister») kjemper for et fritt Estland.

Finsk-estiske Sofi Oksanen forteller i sin tredje – og Nordisk Råd-nominerte – roman historien om Estland som et puslespill som legges langsomt, etter at et møte mellom generasjonene har funnet sted. Det er den russiske jenta Zara som bokstavelig talt dumper ned hos en eldre bondekone, estiske Aliide. Tidlig på 90-tallet en dag ligger plutselig Zara som en annen bylt nær Aliides hus, og spillet mellom dem kan begynne.

Det er på mange måter kommunikasjonens drama som står i sentrum i første del. De to kvinnene befinner seg på et springende punkt mellom gjenkjennelse og aksept, å velge å forme en allianse eller, alternativt; å utstøte hverandre. En barriere av paranoia gjør møtet ekstra vanskelig, og det er her Oksanen slår til, i beskrivelsene av okkupasjonens smertelig kuede kroppsspråk. I Aliides dunkle bondekjøkken dreier de to rundt hverandre, to vaktsomme og defensive kropper, og språket er så sanselig og kroppsnært at dramatikken bokstavelig talt foregår i strupen: Å svelge eller
spytte hverandre ut, that is the question.

Ikke nok med at Oksanen klarer å omsette en inngående forståelse av forholdet mellom okkupasjon, vold og kroppsspråk til et glitrende litterært språk, men den kompositoriske elegansen er også slående: Zara og Aliide kommer til syne via kryssklipp i skifte av synsvinkelen, tilbakeblikk og montasjer av forskjellige dokumenter. Gjennom dem synliggjøres også Estonias historie, kroppsliggjort, ja, konkret hamret inn i de to kvinnekroppene.

Og det gjør fysisk vondt å lese. Beskrivelsene av hvordan bevisstheten enten engasjerer seg eller disengasjerer seg i kroppen – splitter seg opp – kan best betegnes som elektriske. Dette med tanke på kommunikasjonen mellom kropp og hjerne rent faktisk består av elektriske impulser som sendes gjennom nerveceller. To eksempler følger, først oppnår Zara kontakt med sin ellers unnvikende estiske bestemor Ingel, da hun tilfeldigvis snapper opp et ord på hennes språk:

Zara innprentet seg dette ordet, og da mor var ute, gikk hun bort til bestemor og sa ordet. Bestemor satte øynene i henne, så rett på henne for første gang, og Zara hadde følt hvordan blikket rant ned gjennom strupen mot hjertet, og hun følte en stramming i hjertet, og det rant fra hjertet til magen og magen begynte å vri seg, og det rant ned i beina som begynte å skjelve, og fra beina rant det ned i føttene så det begynte å stikke i fotsålene og hun følte seg varm, og bestemor hadde smilt.

Siden – speilvendt – er det «Kamerat Aliide» som mishandles under et forhør:

Blusen hennes ble flerret opp, knappene spratt på golvflisene, traff veggene, [...], og så – hun ble til ei mus i en krok av rommet, ei flue i lampa, hun fløy bort, ble en spiker i veggpappen, en rusten tegnestift, hun var en rusten tegnestift i veggen. Hun var ei flue, og hun gikk bortover et nakent kvinnebryst, kvinnen var midt i et rom med en pose over hodet, og flua gikk over en fersk kvestelse, blodet presset under huden, tvers over blåmerkene gikk den linjen flua måtte følge, bloduttredelsene fra de opphovnede brystvortene var som kontinenter.

Da Zara dukker opp på Aliides dørterskel er slaget om Estland imidlertid over, og alt burde ose av fred, Estland er endelig fritt. Men det vitale spørsmålet er hvilken krig Oksanen egentlig beskriver. For under krigen om landområder finnes en annen, og langt mer universell krig – en kjønnskrig. Zara er på flukt fra Berlin, hvor hun er blitt holdt som sexslave av hennes russiske hallik, en situasjon som på mange måter ligner Liljas i Lukas Moodyssons film Lilja 4-ever (2002). Her anlegger Oksanen enda en vinkel på den okkuperte kvinnekroppen, den kroppen som ikke lenger eier seg selv. Det er nemlig vanskelig å overse at Oksanens univers er nesten 100 % kjønnssegregert: Her er menn voldsutøvere og kvinner voldsofre – det finnes få unntak fra denne regelen, noe som kanskje kan være hardt å forholde seg til, selv om det langt på vei stemmer med hvordan verden faktisk ser ut.

Oksanen får fram flere poenger: Simple bondekoner som Aliide og Ingel opptrer ofte i situasjoner hvor de er opptatt av husmorsysler, husmorens rituelle bruk av alt godt fra jorden beskrives igjen og igjen. Likevel er de fundamentalt fratatt retten til å eie land, på samme måte som de også fratas retten til å eie sin egen kropp. I en krigssituasjon (og i en situasjon som Zaras) er kvinnekroppen ikke noe i seg selv, men inngår i symbolske utvekslinger mellom menn, enten det er krigsnasjoner eller horekunder og halliker det er snakk om.

Men er det ikke ironisk? Kroppsspråket («kvinnespråket») er tross alt – om noe er det – en felles grunn, et «lite språk» som overskrider alle geografiske grenser. Og Oksanens bok er nå under oversettelse til 25 språk, en uhyre sterk kandidat til Nordisk Råds litteraturpris.

Susanne Christensen, Klassekampen 13. februar 2010