Wednesday, January 20, 2010

Sin mors datter

Wencke Mühleisen
Jeg skulle ha løftet deg varsomt over
roman, 144 sider
Gyldendal 2010

Sist jeg så Wencke Mühleisen, kjønns- og medieforsker ved Universitetet i Stavanger (og dessuten spaltist i denne avisa), sprang hun rundt naken og skrikende, innsmurt i rød maling. Eller, det vil si – Mühleisen sto sprell levende, men rolig og analyserende, ved siden av en videoskjerm som viste hennes yngres selv, naken og skrikende. Mühleisen har en fortid som utøvende performancekunstner, og hun bodde i en periode i Wiener-aksjonisten Otto Muehls venstreradikale AAO-kollektiv (forkortelsen står for “Aktionsanalytische Organisation») i Friedrichshof i Østerrike. Hans filosofi ligger og vipper mellom terapi og kunstnerisk uttrykk – act-out – og her kommer sannelig Mühleisens debutroman, som heller ikke velger side mellom livet og kunsten, eller rettere sagt: Ikke nøyer seg med mer tradisjonelle fiksjonsformer. Sjangerbetegnelsen er «nedtegnelser», et hint til den suverent mest tidstypiske fiksjonsformen; den dokumentariske selvbiografien.

Det er Mühleisens mor, Ellen Sofie Rolstorph Fugelli, som døde av kreft i 2006, det skal handle om. Her står altså morsrelasjonen i sentrum, i kontrast til et annet aktuelt romanprosjekt, Karl Ove Knausgårds blockbuster Min kamp, som blant annet handler om hans fars død. Farsrelasjonen har noen åpenbare fordeler; den er sterk nok til å være nasjonsbyggende, de fleste religioner og kulturkanoner bygger på den, arveretten har understreket båndet mellom fedre og sønner, og så videre – det er en endeløs liste.

En av fordelene er også at det finnes noe å rive ned, noe å destruere, noe å sørge over. Morsrelasjonen er mer tynget av skyldfølelse, mer diffus og problematisk, forsvunnet sporløst inn i diverse private rom. Den er neppe noe man kan bygge på, den er snarere noe man vil vekk fra, glemme. Mühleisen behandler da også temaet med en viss syngende, nynnende ambivalens, følelsene som uttrykkes er både bitre og sinte, varme og kjærlige. Særlig i starten av romanen er tonen kontant og rå:

Jeg stirrer på deg etter disse tre døgnene med hard døing. Du og jeg sammen, mamma. Du og jeg. Jeg kan ikke ta på deg. Døden er platt og konkret. Lik- og avføringsstanken står stofflig stille rundt meg. Det er over. Flink pike. Mamma. Moder. Muttermörder?

Utad er morens liv rikt på dramatikk, og flettet inn i verdenshistorien, gift som hun var med en jugoslavisk mann som aldri ville erkjenne at han kjempet på tyskernes side under krigen, men utover det er hun faktisk … ja, ingen. I AAO-kollektivets retorikk var moren et typisk kjernefamiliemenneske, alt det man ville utvikle seg vekk fra: Hun var husmor og ofret seg for sin familie, denne morskjærligheten som likner følelsesmessig utpressing: Jeg ga avkall på meg selv for deg, du står i evig gjeld til meg.

Og nettopp skylden er åpenbar i boktittelen, med sitt Jeg skulle …, og det flettes nydelig sammen til slutt, hvor det som ikke kunne gjøres i livet utføres som teksthandling i stedet. Her sørges det over den kvinne som var ingen, og vi får også en inngående historie om hvordan vi som samfunn behandler våre syke og døde kropper, hygienisk og diskré. Dødsritualer i den vestlige verden er kliniske og sobre, å sørge med verdighet er en dyd. Det er åpenbart at en litterær tekst kan noe annet, noe mer.

Det er gode analyser her, anslag til en viss demoni. Teksten hakker av gårde i en stakkato rytme, de korte setningene spyttes ut, men jeg ønsker meg likevel mer. Turn it up! Teksten er satt opp i små firkanter, og det kan virke som et kompromiss, for man fornemmer at det finnes en murrende lyst til eksperiment her, som skulle tilsi en mer oppsplittet tekst. Og mye villere! Heftigere! Teksten fletter sammen litterære sitater med dokumenter av ulike slag, for eksempel et helt ubegripelig sitat fra et lovverk som forbyr spredning av den avdødes aske på flere forskjellige steder, uten å forklare hvorfor man ikke kan gjøre dette, hva og hvem – sjelen? – denne fragmenteringen skader. Kanskje har de forstått noe i det gamle Tibet, hvor den avdødes kropp spres ut over klippene, for der å hentes av fuglene, og inngå i et naturlig kretsløp.

Susanne Christensen, Klassekampen 23. januar 2010

1 comment:

Fucked Up Forlag said...

I redigeringen valgte vi en lidt mere poetisk version af den sidste sætning, som ellers lød:

"Måske de alligevel har forstået noget i det gamle Tibet hvor den afdødes krop hakkes op og spredes ud over klipperne for siden at ende som fugleføde."

Mit spørgsmål handlede ikke så meget om Mühleisens mor her, men snarere tænkte jeg på dette: Hvordan ser et litterært værk ud (en "tekstkrop") som er fomet efter et tibetansk begravelsesritual? Her tænkte jeg spontant på Johan Jönson, fx.

Man kan iøvrigt sige om de fleste begravelsesritualer at pointen er at kroppen indgår i et naturligt kredsløb. Forskellen i den tibetanske version ligger i graden af synlighed, og dermed "brutalitet" åbenbaret.