Utenfor tida

Lynne Segal
Out of Time: The Pleasures and the Perils of Ageing
Sakprosa, 331 sider
Verso Books 2013

Marian Leatherby er gammel, virkelig gammel. 92 år, uten tenner og med et lite skjegg. Marian lever et stille liv i et bortgjemt rom hos sønnen Galahad og familien hans. En dag gir venninnen hennes, den like gamle Carmella, henne et hørerør laget av et oksehorn, og snart overhører Marian familien snakke om hennes videre skjebne. De vil sette henne på institusjon, og snart går reisen til et temmelig utradisjonelt eldrehjem. Marian husker Carmellas ord: «People under seventy and over seven are very unreliable if they are not cats.» Den britisk-meksikanske førstegenerasjons- surrealisten Leonora Carringtons roman The Hearing Trumpet (1947) er out of time - det er fantastisk litteratur om en gammel dame som har mistet sansene sine, men som i kraft av det magiske hørerøret likevel suger verden inn og omskaper den med fantasiens kraft. Den australsk-fødte, London-baserte feministiske aktivisten og akademikeren Lynne Segal kunne ha plassert Carrington i avsnittet om motstandsstrategier i Out of Time: The Pleasures and the Perils of Ageing, en bok som ellers er sprengfylt av litterære referanser og gode tanker om hvordan man kan gripe an alderdommen på utradisjonelt vis.

Segal var en del av The Sydney Push, et venstreorientert miljø hvor mange profilerte intellektuelle vanket (blant dem Germaine Greer), og kom til London i 1970-årene, hvor hun engasjerte seg i grasrotpolitikk i Islington, nord i London. Hun har utgitt en jevn strøm av bøker, blant annet Beyond the Fragments: Feminism and the Making of Socialism (1979) skrevet sammen med Sheila Rowbotham og Hilary Wainwright, Is the Future Female? Troubled Thoughts on Contemporary Feminism (1987) og de ytterst underholdende memoarene Making Trouble (2007). Yngre feminister protesterer non-stop mot skjønnhetstyranniet, men hva skjer når en hel generasjon av såkalt annenbølgefeminister kommer opp i åra? Det gjenstår fortsatt arbeid med å nedkjempe fordommene mot alle slags kvinner, også de eldre, og søke etter et feministisk engasjement som går på tvers av generasjonene. I England er ti millioner mennesker over 65 år, dermed er det relevant å snakke om en eldrebølge, og – som Segal – forsøke å hente erfaringer inn i politikken, blant annet fra litteraturen.

Den heslige alderdommen er kvintessensielt feminin, bare tenk på diverse gorgoner og hekser, for ikke å glemme Tove Janssons iskalde, ulykkelige og skremmende figur Hufsa, som går hylende rundt i ytterkanten av den ellers så hyggelige Mummidalen. Hvis kvinnen personifiserer skjønnheten, vekker hun også redsel når hun strippes for skjønnheten sin, og faktisk ikke er lenger, men fortsatt besitter stor vitalitet. Alderdommen kommer til oss som et spøkelse fra framtida. Et av Sigmund Freuds eksempler på Das Unheimliche handler om avskyen han føler over å se en eldre mann på toget, øyeblikket før han skjønner at det er et speilbilde av ham selv.

En av Segals ledestjerner er Simone de Beauvoirs lange essay Alderdommen (La Vieilesse, 1970) som skal være underveis i norsk oversettelse til neste år. Beauvoir behandler temaet sitt med samme suverene bredde som i Det annet kjønn (Le Deuxième Sexe, 1949), men boka fikk betydelig mindre oppmerksomhet. Beauvoir observerer hvordan hennes etter hvert ganske falleferdige partner Jean-Paul Sartre er kontinuerlig omsvermet av unge kvinner – med henne er det ikke sånn. Likevel skjer det noe epokegjørende da Beauvoir er 60, og involverer seg romantisk i den 33 år yngre, brilliante filosofistudenten Sylvie Le Bon: «Hun drar meg framover inn i framtida si», skriver Beauvoir om Le Bon.

Segal legger vekt på at alder ikke bare er biologisk, men også et fenomen som svever rundt utenfor den kronologiske tiden, så vel som en strøm av kontekstbestemte positurer vi inntar. Hun siterer heltinnen Claudia i den britiske forfatteren Penelope Livelys roman Moon Tiger (1987), som sier fra dødsleiet: «Chronology irritates me. There is no cronology inside my head. I am composed of a myriad Claudias who spin and mix and part like sparks of sunlight on water.” Andre figurer som beveger seg utenfor tida er Virginia Woolfs Orlando (1928) og kvinnen i Kate Bush’ sang “Babooshka” (1980), som spiller maskespill med mannen sin:

She sent him scented letters,
And he received them with a strange delight.
Just like his wife
But how she was before the tears,
And how she was before the years flew by,
And how she was when she was beautiful.

Et av høydepunktene er når Segal viser tenner og blir direkte politisk. Hun viser sin fulle verdi i kraft av evnen til å gjennomskue mediespinn med en bevissthet om politiske landskaper som går noen år tilbake. Experience has made me rich, som Madonna synger. I 2010, da man lette etter årsaker til finanskrisa, lød plutselig omkvedet i den britiske pressen: Crisis? Blame the baby-boomers, not the bankers! Generasjonsmessig krigføring skulle ta oppmerksomheten bort fra den herskende neoliberale ideologien, og finanskrisa ble servert som en fortelling om generasjonskamp. Segal skriver innsiktsfullt: «Accompanying any Oedipal drama and personal grievance, there is nowadays a fully orchestrated mainstream media festival designed to direct the resentment of younger generations towards the older." Konfrontasjon i mediene har blitt en slags kapital som betales i antall klikk og folkets endeløse opphisselse.

I Ebba Witt-Brattströms rikholdige memoarer fra 1970-tallet, Å alla kära systrar! (Norstedts, 2010) finnes noen harde spark til de yngre generasjonene av feminister (forfatterne Sara Stridsberg og Maria Sveland spesielt), som hun ikke har mye til overs for. Generasjonsmessige spenninger kom også til uttrykk i den lite konstruktive brevvekslingen om kvinner i musikkbransjen, mellom Sinéad O’Connor og Miley Cyrus i oktober i fjor, og den påfølgende bølgen av Internasjonal Meningsoverflod™ - O’Connor ga seg etterhvert hen til raseriet i brevene, og Cyrus beholdt imaget sitt som uartikulert, rumperistende brat.

Segal leser med entusiasme menns beskrivelse av alderdom, spesielt hos hvite, vestlige romanforfattere som Philip Roth, John Updike og Martin Amis finner hun gode eksempler. Amis er så bekymret for eldrebølgen at han fantaserer om science fiction-aktige suicide booths, hvor man kan få en siste Martini og en medalje and off you go. Både disse herrene – og Beauvoir og Doris Lessing – leser Segal som potensdystopikere som har vanskelig med å akseptere at ungdommens selvdramatiseringsøyeblikk er forbi. Rundt hjørnet venter alderdommens relative autonomi, hvor grensene er mer utflytende, og hvor du kan komme til å bli avhengig av andres hjelp. I Updikes memoarer Self-Consciousness (1989) finner Segal eksempler på "the distinctly male fear that the ageing man may come to occupy the subordinate position traditionally reserved for the woman or the child."

Segal har mange gode poeng, likevel føler jeg meg ofte uberørt. Jeg kan godt relatere meg til dødsangst, men når jeg ser på tulipanene på kjøkkenbordet mitt, mister de ikke verdien sin når de visner – de blir bare vakre på en annen måte. Visne blomster er skulpturelle og dramatiske. Muligens finner jeg meg selv når Segal henviser til Cathrine Mayers begrep om amortality. Amortals er folk som fortsetter å leve på samme måte hele livet. Ofte er de arbeidsnarkomane. Amortals (dette innbefatter altså Bill Clinton, Mick Jagger, Hugh Hefner og muligens meg selv) forholder seg til sin egen dødelighet ved å ignorere den. Segal er en god leser av romankunsten, men framfor Philip Roth ville jeg nok foretrekke musikkjournalisten Jon Savages Teenage: The Creation of Youth (2007). Savage sporer konstruksjonen av ungdommen som en selvstendig kategori tilbake til Rousseau og Goethe, og videre opp gjennom diverse popkulturer. Den britiske avisa The Guardian har et poeng i sin anmeldelse av boka: "Since the 60s one of Britain's most successful businesses has been the production of youth styles for the domestic and foreign markets. Cool Britannia is much more important to our economy and national identity now than making cars."

Mens jeg skriver, lager jeg min egen lille, tematisk relevante popmusikalske kaonon, den begynner selvsagt med The Whos “My Generation” (1965), som de framførte i Ludvig 14.-kostymer, med Roger Daltreys urovekkende stamming («Why don’t you all f-fade away»), og massiv ødeleggelse av musikkinstrumenter. Det er mulig at navnet forplikter, for få har vel skrevet så mange sanger med perspektiver på alderdommen som Neil Young. Jeg støtter meg til Kim Gordons fortolkning av «The Old Laughing Lady» (1968), hvor den gamle, leende damen er en metafor for en generasjons stoffpåvirkede virkelighetsflukt. En mer intens vilje til å krysse generasjonskløften, eller til å nedbryte de faktiske generasjonskonstruksjonene, finnes i «Old Man» (1972):

Old man take a look at my life I'm a lot like you
I need someone to love me the whole day through
Ah, one look in my eyes and you can tell that's true.

En av de mest visjonære platene fra den britiske punkscenen på slutten av 1970-åra er Germ Free Adolescents (1978) av X-Ray Spex. Man trenger bare å kaste et blikk på platas omslag for å forstå at det handler om unge mennesker i forbrukersamfunnet som pakkes og selges i sterke neonfarger, som om de var skinker på supermarkedet. I sangen «Age» er ungdomsimperativet selve kapitalismens drivkraft:

Darling am I looking old
Tell me dear, I must be told
You know it's a million dollar fear
If lines creep in over here

X-Ray Spex kom jeg for seint til, men jeg lyttet til Associates The Affectionate Punch (1980) og Soft Cell Non-Stop Erotic Cabaret (1981). De to gruppenes frontfigurer Billy Mackenzie og Marc Almond var definitivt de tidlige 1980-åras største divaer, og smerten over ungdommens flyktige skjønnhet flyter tykt i Associates’ “You Were Young” (gjennom sangen går et protestopptog som roper: “Youth is hope! Age is corruption!»), og Soft Cells «Youth», som har et enda mer sentimentalt perspektiv.

Dagens autotunepop kan neppe kalles nyskapende, og innovasjonstrangen sprer seg som aktiv miljøforurensning i byområdene. Følelsen av at det mentale landskapet utvides kommer oftere når man jager i arkivene. Det reelt nyskapende («unge») finnes i aktiveringen av den historiske hukommelsen. La meg til slutt dedikere denne teksten til moren min, som fyller 70 år 11. mars. Hun har ringt forgjeves mange ganger mens jeg skrev denne teksten. Nå skal jeg ta telefonen.

Susanne Christensen, Klassekampen 8. marts 2014