Etter invasjonen

Geir Angell Øygarden
Bagdad Indigo
Dokumentar, 1132 sider

Da den japanske monsterfilmen Godzilla (1954) ble relansert sent på 90-tallet, var slagordet «Size does matter». Når det gjelder størrelse, har ikke norsk samtidslitteratur sett noen større rebell enn Karl Ove Knausgård, som mellom 2009 og i høst gir ut mammutverket Min kamp på flere tusen sider – og det er blant annet takket være figuren «Geir», en utstyrlig pratmaker, at sidetallet går opp.

I Bagdad Indigo takkes Saddam Hussein og George W. Bush «som tok initiativet til boken» og Knausgård (omtalt som «Min venn Hitler»), som er Geir Angell Øygardens redaktør og utgiver; det er på grunn av ham at Øygardens 11 notatbøker og 50 mikrokassetter med opptak er blitt til en bok. Vi har altså å gjøre med mamutverket bak mammutverket, en dokumentar som i utgangspunktet er en sosiologisk studie, men som med Øygardens sans for praktisk dannelse faktisk har brakt forfatteren i akutt livsfare. Hans første utgivelse, doktorgradsavhandlingen fra 2001 er også et praktisk-sosiologisk studie, av dynamikken i en stockholmsk bokseklubb, men det er et mildt sagt spesielt prosjekt å forsøke å wallraffe amerikanernes invasjon av Irak som den utspilte seg i 2003.

Bagdad Indigo er illustrert av fotografen Thomas Wågström, og på de første sidene blafrer noen flak av en kjøkkenrull, sarte og hvite. De har et blomstermønster preget inn i seg, og tankene mine går ofte tilbake til disse mens jeg leser. Geir reiser avgårde med den aktivistiske organisasjonen Human Shields, der fredsbevegelsens avantgarde kaster seg inn for å avverge krigen med egne kropper som innsats. Geir blir på bussen til Irak kjent som «Gay Angel» – en omskrivning av «Geir Angell» – og med sarte englevinger, som stykker av naivt blomstrete kjøkkenruller, skal han nå kaste seg inn i det amerikanske bomberegnet.

Første del av boka handler om reisen til Irak, om idealistene som en etter en reiser hjem. Øygarden trækker paralleller mellom Ken Kesey, forfatter av Gjøkeredet, og hans Merry Pranksters, som på 60-tallet reiste rundt i en buss i California og spredte det psykedeliske budskap. Men Øygarden er ingen hippieidealist, han bruker freden for å komme til krigen, det er krigserfaringen han vil fram til, og hans medskjold er både informanter og materiale.

Gay Angel er en behagelig forteller, han har et sylskarpt intellekt og bryter ut i det ene essayistiske partiet etter det andre, samtidig som han er transparent og energisk; vinden blåser gjennom ham og vi får innblikk i et omfattende persongalleri, først og fremst Angels medskjold. Angel flyter på en sky av sosial energi, og det ville ikke være feil å si at han flørter seg hele veien til Irak. Vi blir særlig kjent med Katharina (som kalles «fredsbimbo» fordi hun er bra på å komme i medias søkelys) og Pauline (etter en flørt mistenkes hun for å være CIA-agent). Den danske aktivisten Helene Dreyer er av en annen støpning, Geir sammenligner henne ærefryktig med Ibsens Brand.

Kan du forestille deg Shock and Awe sett nedenfra? Dette er bokas mest skrekkinngytende avsnitt. Geirs yndlingsforfatter er absurdisten Eugène Ionesco, ikke Bertolt Brecht, og absurd skal det da også bli. Det blir tidvis vanskelig å følge Geir i hans krigsekstase, for han har ofte øye for det sublime i bomberegnet, som på en pervers nyttårsfest i selskap med en gjeng festkledde skjeletter ligger den sorte humoren tykt utenpå dette avsnittet. Geir lar seg berøre poetisk av det faktum at han er i fare, som et menneskelig skjold utstasjonert på et vannverk. Etter et bombeangrep skriver han: «Jeg er høy som en albatross og har ikke følt meg så levende på mange herrens år. Virkeligheten er nærmest sensuell, som et dikt av Søren Ulrik Thomsen.» Det er rundt her leseren trenger en reality check: 1.700 bomber falt over Irak og 6.616 sivile ble drept.

En av de mest knusende beskrivelsene, er av medskjoldene Patricia og Yukikos raseri og fortvilelse over å ha reist så langt, for bare å ende opp handlingslammede, på orkesterplass i det bombene faller. Geir er verken opptatt av politisk nøytralitet eller kjønnsmessig likhet, for ham er det hardcore konfrontasjon som gjelder, enten det er i bokseringen eller i krigen, noe som gir ham et lettere usmakelig preg av Indiana Jones-machismo. Første og andre del, som også fyller mesteparten av boka, er et både interessant og problematisk dokument fra en ubegripelig situasjon, og ofte briljerer Øygarden i de essayistiske partiene.

I tredje del har Geir skiftet side, og hengt seg på en flokk amerikanske soldater som han fritter ut om krigen, men når diskusjonen når sitt høydepunkt, serveres vi en flat refleksjon om kjønn og krig, som bare viser det vi allerede vet om Geir, som han også sier om seg selv: Hans kvinnesyn er konservativt. Men så hyperreflektert som han er, klarer han utmerket å presentere et orientalistisk syn på lokalbefolkningen, for deretter å kokett unnskylde seg til Edward Said. Intellektuellt sett klarer han å gardere seg med et skjold av viten. Ingen fanger Gay Angel.

Susanne Christensen, Klassekampen 15. oktober 2011