Friday, September 09, 2011

Alt kan repeteres

Simon Reynolds
Retromania. Pop Culture's Addiction to Its Own Past
Faber and Faber, London 2011

Vi kjenner det når noe rammer oss. Jeg debuterte på Roskilde-festivalen en gang på midten av 80-tallet, og et år er jeg freidig nok til å ta imot noen udefinerbare piller av en venninne, og kaste dem i munnen. Det var neppe snakk om noe sterkere enn benzodiazepiner med en mildt avslappende virkning, men det er mange av dem i omløp, og resultatet er tydelig. Jesus and Mary Chains drømmende støypop-mesterverk Psychocandy (1985) finnes i butikkene, og da JAMC inntar scenen, ligger halve publikum i en stor haug bakerst i teltet, godt i gang med å sveve av gårde til en annen galakse. Innhyllet i en grønn røyksky og akkompagnert av et enormt feedbackhyl, materialiserer bandet seg, og får oss til å løfte snutene fra de nedtrampede gresstustene. De skotske brødrene Jim og William Reid og en ung Bobby Gillespie (seinere Primal Scream) er allerede kjent for å starte bråk heller enn å spille konserter; femten minutters total ødeleggelse og de er borte igjen, omtrent den tida det tar for et av bandmedlemmene å velte en kjempemessig monitor med rasende støvlespark. Det er vanskelig å ikke være imponert.

JAMCs musikk består av en The Ronettes-aktig Wall of Sound med hvit støy og trommer i Velvet Underground-stil, det er altså en lyd med røtter tilbake til tidlig amerikansk 60-tallsmusikk, tilsatt en god del L’esprit du Punk. Sammen med My Bloody Valentines Loveless (1991) er Psychocandy de primære inspirasjonskildene for en strøm av britiske band som spiller søvnig, brusende musikk («shoegaze») på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. I dag er det ikke vanskelig å se dem som fremdeles nærer seg på disse lydlandskapene. Danske The Raveonettes er en slags intelligente vampyrer som på 00-tallet går inn døra med Psychocandy-skilt og fortærer alt der inne. Men det finnes et helt sett med måter å bearbeide og omskrive et historisk materiale. I 2007 ga bandet Japancakes ut en remake av Loveless spilt på steelgitar og fiolin; en ironisk kommentar, en parodi. Purunge Ringo Deathstarr fra Austin, Texas høres ut som et shoegaze-karaoke-band – poenget mitt er enkelt; alt kan vris og vendes på, alt stammer fra noe annet, og veldig lite er «nytt», selv om det alltid vil finnes noen som får sitt første initierende sjokk.

Simon Reynolds er del av en generasjon musikkritikere som i løpet av 80- og 90-tallet profilerte seg i britiske musikktidsskrifter som Melody Maker og New Musical Express. Ved siden av amerikanske Greil Marcus (Lipstick Traces: A Secret History of the 20th Century (1989)) er Reynolds en av de mest innbitt ambisiøse, Culture Studies-inspirerte skribenter som har tatt den fulle og hele konsekvensen av musikkens ekstraestetiske nivåer, og ført musikkjournalistikken inn i sosiologien og High Theory, og lykkes å skrive engasjerte generasjonsportretter av blant annet ravescenen (Energy Flash: A Journey Through Rave Music and Dance Culture (1998)) og postpønken (Rip It Up and Start Again: Post Punk 1978-1984 (2005)). Alle boktitlene hans lukter vitalisme lang vei: Flash, rip, bliss; ord som oser av Reynolds’ fascinasjon for avantgardens brudd med fortiden, av ideen om det nye som bryter fram. Retromania er også en tittel med høy puls, men handler snarere om hva som skjer når vi oversvømmes av fortid, om samtidens økologiske kollaps inn i gjenbruk, sampling, endeløse YouTube-looper og retronostalgiske box sets.

Retromania handler om retrotendenser på mange nivåer, og Reynolds har blant annet nese for det faktum at JAMC-generationen vokste opp som konsumenter av musikktidsskrifter: «Even the crowd disorder at Mary Chain gigs seemed like meta-riots: enactments of a desire to have a reason to riot, and historically informed by the folkloric memory of punk as passed on by the music press.» Om JAMC-generasjonens enkle sangskrivning (en kollisjon mellom The Ramones og William Blake) bemerker han: «They [sangene] seemed born of fandom, a love for the stylisation of emotion in music.» Hans argument er at den radikale anxiety of influence (litteraturprofessor Harold Blooms uttrykk), altså den generasjonsbestemte trangen til å drepe sine idoler, har fått et alvorlig skudd for baugen. Det meste av musikken som sirkulerer i dag kjennetegnes av en superhybriditet, en ekstrem DJ-ifisering som saktens kan resultere i epokegjørende musikk (superhybriditetens genier heter for eksempel Beck, M.I.A., LCD Soundsystem og The Avalanches), men som også – hjulpet fram av den nye teknologien hvor alle arkiver er tilgjengelige for alle, alltid – åpner the gateways to hell, en flodbølge av fortid som skaper det ukreative sumpområdet vi sitter fast i i dag. Tja. Inntil videre virker innsiktene relativt banale: Oh my, boo hoo, vi ble postmoderne.

Men Retromania er likevel langt fra en lineær fortelling med en dystopisk avslutning (End of History, End of Art, og andre myter). Boka får et hint av science fiction-roman når Reynolds snakker om style tribes – eksemplene ligger langt fra hverandre: Northern Soul (en nordengelsk mod-variant) og Deadheads-kulten rundt det amerikanske hippiebandet Grateful Dead. Det er et interessant perspektiv på retrokulturer, å se dem som en gjeng tidsreisende som gjør et radikalt opprør mot sin samtid, og slår teltet opp i en bestemt sound, og holder flammen levende der. Det «nye» er i Reynolds’ definisjon ikke nødvendigvis noe som ligger der framme, snarere gjemmer det seg i futuristisk inspirerte tidslommer. Et eksempel på en ekstremt framtidsrettet subkultur er ravekulturen, som opp mot årtusenskiftet danner en helt egen galakse av doppåvirket, optimistisk space alien-kitsch.

Det finnes også antydninger til et selvoppgjør her, en musikkjournalist som Reynolds er dømt til å bli en museumsvokter for musikkhistorien, et mønster som gjentar seg i endeløse variasjoner og mange er skyldige i (denne skribenten rekker opp hånda). Han antyder også et kjønnsperspektiv på de samlemaniske (ofte menn), dette filtreres gjennom personlige historier om sønnen Kieran og hans begynnende samlemani (Pokémon og NYC-busstabeller). Også de samlemaniske har fått nye betingelser i nettsamfunnet, vi kjenner alle til forspisningens problem (gluttony); de endeløse mentale streiftog i nettarkivene, og immaterialitetens kjøpsforsterkende effekter: Vi trenger ikke bekymre oss om hylleplassen, det er bare å klikke buy. Musikken faller i større og større grad ut av en estetisk diskurs og heller mer og mer mot et rent bruksbegrep. Musikken er blitt til en selvsagt service (utility), som vannet og varmen flyter den i en konstant strøm gjennom rørene, og inn i de tusen hjem.

Måten Retromania er skrevet på, mimer også samtidens utspredte bevissthetsformer; fotnotene danner alternative spor som ofte fyller like mye som brødteksten. Leseren må multitaske seg gjennom lesningen, som om flere vinduer var åpne samtidig. Samtidens konsentrasjonsmessige paradigmeskifte gjør også at vi klikker oss gjennom alt; vi hører halve sanger, klikker oss videre, hører et par sekunder av neste sang, klikker videre. Til syvende og sist, bemerker Reynolds lakonisk, trenger vi bare se på spillelista på iPoden vår, selve lytteakten er faktisk overflødig.

Men det er ikke alle retrofenomener som er drevet av en folkelig nostalgi, nostalgien er kanskje i ferd med å mutere, til noe villere og farligere. Samtidig som alle pophelter fra dine ustabile ungdomsår vender tilbake og spiller i nærmiljøet ditt, og understreker koblingen mellom følelser og cool cash, så oser samtidskunstfeltet av begreper som «event», «affekt» og ikke minst «re-staging» og «re-framing». Reynolds skriver om kunstnerduoen Iain Forsyth og Jane Pollard som i løpet av 90-tallet setter opp flere performancer på ICA i London, hvor scenarioer av orgiastisk, kollektiv sorg – for eksempel den siste konserten med The Smiths – blir gjentatt, perfekt simulert ned til minste detalj. Det blir til en lengre serie, hvor også Ziggy Stardusts avskjedsturné og The Cramps’ legendariske konsert på Napa State Mental Institute (begge 70-talls-begivenheter) gjenoppføres, som en slags interaktive retrohappeninger. Det som iscenesettes er imidlertid ikke bare begivenhetene i seg selv, men også preget fra det formidlende mediet. For eksempel har filmopptaket av de opprinnelige Ziggy Stardust-konsertene et rødt skjær over seg som også fyller rommet under gjenoppførelsen A Rock ‘N’ Roll Suicide (ICA, 1998).

En av performancekunstens pionerer, serbiske Marina Abramović, har gått gjennom samtlige stadier av sjangeren; fra det personlige, akutt politiske og publikumsmessig eksklusive 70-tallet til den spektakulære og hypermedierte samtiden. I filmen Seven Easy Pieces (2007) gjenoppfører Abramović en slags performancekunstens kanon, inklusiv egne og andres verker, og det neste skrittet er faktisk en Marina Abramović-musikal. Well, hvorfor skulle hun sette sitt lys under en skjeppe?

Valget står ikke lenger mellom kunst og kapital, spørsmålet er hvor du velger å plassere din libidinale investeringer i en tid uten veisperringer, og med gassen i bånn. Finnes det for eksempel pønk i en tid hvor enhver unge har trampoline i hagen? Nå er ikke trampoliner den største skurken, men det er åpenbart at den kroppslig baserte drømme- og opprørsenergien ikke lenger behøver å ta veien om intellektet – det finnes apparater til å suge den opp allerede før den har maktet å artikulere seg. På begynnelsen av 80-tallet spiller det amerikanske hardcorebandet Minor Threat en konsert og underveis blir det tydelig at enkelte publikummere vil slamdanse, andre ikke. Stemningen er dårlig, bandet liker ikke situasjonen, og en dansegulvspolitisk intervensjon flytter de iakttakende publikummere opp på scenen og bandet ned på gulvet, midt i en sirkel av slamdansere. Derfra er veien kort til en diskusjon om hvordan vi vil forme samfunnet vårt, selv om prosesser unektelig blir langsommere når større kollektiver skal flytte på seg. Men trikset er kanskje fremdeles ganske enkelt? Just do it, vote for change.

Med Retromania har Reynolds føyd enda en sterk bok til et imponerende forfatterskap, og han er fremdeles en sint, ung mann: I en artikkel i Slate den 23. august hudfletter han Reading-festivalens planer om å vise et opptak av Nirvanas konsert fra 1992 på festivalen, i år hvor man feirer Nirvanas bestselger Neverminds 20-årsjubileum, det albumet som betød et paradigmeskifte i den amerikanske plateindustrien og det kommersielle gjennombruddet som blir kalt grunge. Å sette en død Kurt Cobain øverst på plakaten på en rockefestival, denne mikroutopien som i utgangspunktet – Woodstock i 1969 – faktisk var et sosialt eksperiment, er for ham dråpen som får begeret til å flyte over. Retrobølger skapes ofte ovenfra og ned, det er ikke grasrotbevegelser, mener han, og hinter til det åpenbare poenget, at Reading-konseptet er farlig nær å være en pervers reenactment av den gruppevoldtekten som kommersialismen til syvende og sist gjør av grasrotbaserte opprør. Vi er døde, sier Reynolds: «That hour in which young and old alike gawp at a world-shaking performance from 1992, is dead time: the time of repetition and simulation. Another, harsher way of putting it: The dead man on that screen is more alive than the people watching him.»

Susanne Christensen, Klassekampen 3. september 2011

No comments: