Svensk fuzz
Lars Mikael Raattamaa
Svensk dikt
Modernista 2006
Lars Mikael Raattamaa var sistemann på scenen sent lørdag kveld under Oslo Poesifestival i 2005. Her framførte han blant annet det lange diktet «ISRAEL - MÖRDARE» fra samlingen «Politiskt våld» (2003), som setning for setning veksler mellom beskrivelser av små hverdagslige tildragelser («Gruset på armarna kliar», «Har du fått lakanen jag skikade») og det stadig tilbakevendende refrenget «ISRAEL - MÖRDARE».
Raattamaa ropte så høyt den kvelden at det runget i den grønne teltduken som publikum var omgitt av. Stemmen brøt så klart igjennom, opp i lufta og ut på gata, at den uten problemer festet
seg på et kassettbånd, men også et sted dypt inne i meg: «ISRAEL - MÖRDARE» ble bevart på kassettbåndet, men også - skal vi si - i ryggmargen min et sted, hvorfra en stemme nå, som et annet troll i eske, reaktiverer seg ved mer eller mindre passende anledninger. Plutselig hvisker det «ISRAEL - MÖRDARE» i meg.
Der hvor «Politiskt våld» hadde et streetwise xerox-estetisk design, tar Raattamaas nye utgivelse seg betraktelig annerledes ut. Vi befinner oss et sted midt imellom koke- og salmebok: Sidene er gullrandete, boka er utstyrt med et grønt bånd som kan fungere som bokmerke, og diktene trer fram midt i en flom av små stiliserte blomsterornamenter. Dette er ikke en bok for gata, det er en bok for hjemmet.
Og tittelen er velkjent, i hvert fall i Sverige. Den originale «Svensk dikt» er nemlig et monster av en diktkanon, en mursteinstung anto- logi redigert av Lars Gustafsson. Den utkom for første gang i 1968, er siden blitt stående som et definerende verk: Vi aner at «Svensk dikt» har satt seg dypt i ryggmargen på alle små skolebarn i Sverige - Gustafssons utvalg har naturalisert seg som den gjeldende orden. Diktene påstås implisitt å springe ut på samme naturlige måte som de velordnede dekorative blomsterbukettene på forsida. Poetens stemme stiger fram like så naturlig og selvsagt som en entydig, ubøyelig definisjon på hva som er svensk.
Her er det Raattamaas nye versjon kommer inn: «[B]ruset utanfor betydelserna» hylles i diktet «Motpoetik» på første side - bruset er den bakgrunnsstøyen som trer fram når Gustafssons «Svensk dikt» klippes i stykker og remixes. I Raattamaas variant går finlands- svenske (sic!) Edith Södergrans «Landet som icke är» baklengs ord for ord, mens Göran Sonnevies «Om kriget i Vietnam» innledes med et ekko fra Homers «Illiaden»: «Sjung o du TV om ljuset som ändrades utanför fönstren.» Lignende forvrengninger hjemsøker diktene til bl.a. Erik Johan Stagnelius, Hjalmar Gullberg, Karin
Boye og Tomas Tranströmer.
Det ville vitterlig være en fordel, tror jeg - paradoksalt nok - om prekenen, innlæringen, satt dypt i kroppen på leseren, slik jeg forestiller meg at den gjør hos dem som kjenner Gustafssons antologi fra skolen. Da ville Raattamaas cut-ups ramme med maksimal effekt. De svenske anmelderne har møtt Raattamaas lille bok med begeistring, med latter - men kanskje det å le er litt det samme som å spy? Raattamaas fuzzpedal har i hvert fall potensial til å sende av sted en støybølge mot den svenske diktkanons primære manifestasjoner.
SC, Klassekampen 9. december 2006.