Karikaturkrisemedisin
Trine Flattun Rogndokken, Hans Jacob Ohldieck (red.)
Prosopopeia nr. 3/2006 Tema: Poststrukturalismer
Det er blitt påpekt igjen og igjen, og det lar seg fint påpeke nok
en gang: French Theory eller «poststrukturalisme» er amerikanske sekkebetegnelser som er til for å «få litt orden på noen franske tenkere», som filosof Arild Utaker formulerer det i et intervju i nyeste nummer av Prosopopeia - studenttidsskriftet ved Institutt
for lingvistikk og litteraturvitenskap i Bergen.
Nummerets redaktører, Trine Flattun Rogndokken og Hans Jacob Ohldieck, har demonstrativt valgt å bruke flertallsformen: poststruk- turalismer. Det finnes ingen i dette selskapet som snakker seg bort på en teoretisk sky - nummeret synes å komme som bestilt, som svar på enda en karikaturkrise i rekken av karikaturkriser: Derrida- og Kristeva-karikaturene er et faktum i den norske offentligheten. Senest har filosof og samfunnsforsker Jon Elster uttalt de famøse ordene: «Når jeg leser en bok eller artikkel og støter på en positiv henvisning til Kristeva, Derrida, Deleuze, Lacan, Irigaray osv., stopper jeg å lese.»
Men å stoppe å lese er vel aldri noen god idé. I hvert fall er Proso- popeia et rungende keep reading, en godtgjørende oppfordring i et medielandskap som konsekvent vil høvle ned de skarpe kantene og skape glatthet og forenkling der hvor det burde være kompleksitet - ikke for kompleksitetens egen skyld, men fordi det å ta på seg kompleksiteten er å ta på seg et ansvar.
Grunnlaget for «poststrukturalismene» undersøkes nøye i første seksjon av bladet, som er viet filosofen Friedrich Nietzsche. Her viser redaksjonen seg som mer enn selgere av en teoripakke; de viser seg som utøvere av en praksis. For Nietzsche-seksjonen er forunderlig perspektivisk sammensatt - fire intervjuer og en lesning av Luce Irigarays amorøse, poetiske Nietzsche-bok «Amante marine» (1980) utgjør en helt bunt av forskjelligartede innfallsvinkler.
Etter dette følger de (gjen-)introduserende lesningene på linje, inklusive et nyoversatt Foucault-intervju, «Er mennesket dødt?» fra 1966. Selv i Kristoffer Jul-Larsens kritiske gjennomgang av Sokal-debatten (man kjenner kanskje til Sokal & Bricmonts «Fashionable Nonsense: Postmodern Intellectuals' Abuse of Science» fra 1998) nekter skribenten å overgi seg til de forut- sigelige forenklingene.
Prosopopeia er mildt bergensk regn på et tørt sted. Redaktør Rogndokken får her siste ord: «Så, når de som ergrer seg over den såkalte 'poststrukturalismen' vil kjøre nesa på 'poststrukturalisten'
inn i snøhaugen og si her er virkeligheten, og 'poststrukturalisten' spreller med armer og bein og nekter å gå med på at det er så enkelt, og når man hører henne rope inne fra snøhaugen i form av dempede ul: 'For hvem? Fra hvilket ståsted?', så betyr det altså ikke at 'poststrukturalisten' nekter for at noe er virkelig - hun sier ikke nødvendigvis at 'alt er relativt' på en livsfjern og irrasjonell måte.»
SC, Klassekampen 2. december 2006