Saturday, November 18, 2006

I høy luft

Agnar Lirhus
Til øya
Oktober 2006
roman, 160 sider

I spillefilmen «Adaptation» (2002), skrevet av genierklærte Charlie Kaufman, kjemper en forfatter med en ondsinnet skrivesperre. Vedkommende gjør diverse komiske krumspring for å skubbe i gang det tekstuelle begjæret, men ingenting hjelper. Hvis jeg ikke husker feil, kaster han seg bl.a. masturberende på senga og går inn i en feberhet, hektisk rablende fase hvor en slags inspirasjon endelig melder seg: Historien han skal fortelle er den største av dem alle, evolusjonens! På fast forward raser vi gjennom hele den fabelaktige beretningen om alt liv på jorden, inntil også denne ideen kullseiler, det blir ganske enkelt for stort.

Agnar Lirhus' første roman, «Skogen er grønn», møtte mye uforbeholdent skryt da den ble utgitt i fjor høst; så mye skryt at flere ledd (forlaget? forfatteren selv?) ser ut til å ha gått inn i en slags akutt overoppheting, med en påfølgende kortslutning som resultat: Kanskje er bok nummer to rett og slett kommet for tidlig?

Lirhus' univers befinner seg et godt stykke fra den hverdagsrealistiske romanens, riktignok med en vilje til å adressere samtidas problematikker. I så måte legger Lirhus seg i hælene på en forfatter som Thure Erik Lund - sammen med en liten, men stadig voksende skare av yngre forfattere (Simon Stranger, Sigmund Jensen) på backing vocals, på vei ut i det imaginære.

Åpningen på «Til øya» legger i hvert fall an til å ville suggerere leseren inn i et komplekst og egenartet univers, på lundsk vis: Vi reiser pr. båt over et stormfullt hav mot en øy med et ensomt blinkende fyrtårn. Naturkreftene framstår som sublime, men de kan mestres via håndverksmessig kontroll; mannen som styrer båten er tydeligvis kompetent til å navigere gjennom brottsjøene. Suggesjonen settes i gang med en påkallelse av teksten som wild thing. Hos Thure Erik Lund synes teksten ofte å svare forfatteren som vill ting, og komme i retur for å ta ham - men hos Lirhus svikter suggesjonskraften langt innen den tid.

Vår fyrvokter får installert seg i sitt eksil, og går inn i en velkjent ensomhetstilstand. Isolasjonen fører til hallusinasjoner, diverse psykiske fenomener bobler til overflaten som følge av underskuddet i avdelingen for sosiale og seksuelle mellommenneskelige utvekslinger. Når sommeren kommer, er det allerede for sent; bevisstheten remixer synet av besøkende artsfeller av hunnkjønn med døde dyrekropper som går i forråtnelse. Fra dette punktet glipper forankringen til en gjenkjennelig virkelighet. Fra nå av ekspanderer kåtheten rett opp i lufta til et universelt nivå. Kåtheten blir til den ur-kåtheten som fylte det første lille rumpetrollet med nok entusiasme og raseri til å skubbe i gang evolusjonen: fram, ut, opp!

Hos Lirhus flyter dette evolusjonære begjæret av sted som en annen omnipotent, uforpliktende drøm. Og det er en fin energi å ri på; det er noe bejaende i denne trangen til å gå i ett med ymse dyr og gjenstander (Lirhus kaller det i intervjuer empati). Kanskje kan det minne om den trancetilstanden som beskrives hos naturfolk: kjeder av magiske shape-shiftings. Men det er et problem at Lirhus ikke virker spesielt interessert i å skrive; teksten ender opp som ren affekt, hot air - den jager så hurtig av sted at den ligner en opphoping av uutfoldet idémateriale.

Dessuten blir for mange av formuleringene i boka komplett uforståelige. Selv med den største velvilje får jeg lite ut av sekvenser som denne: «Hele tiden blodet mitt som pipler ned i det uperspektiviske», eller denne: «Jeg løper vekk fra landsbyen og ut på slettene, hvor natten detonerer som en flybombe», eller denne: «Enhver formasjon blir glemt idet en ny oppstår, og det er som om oppmerksomheten min er evig henvendt, men glemsom». Det er tydelig at Lirhus forsøker å vekke leseren til et betydningsskapende samspill med teksten, men i møte med passasjer som den følgende sitter jeg tvilrådig igjen: Hva er det egentlig som skjer her?

Det dunker i kjønnet mitt, som er hovent. Huden for øvrig er griserosa. Sårkantene er glupske lepper. Bak de glupske leppene er det sultne tenner. De sultne tennene eter seg utover, nedover låret og innover mot pungen, oppover mot magen.

Den afrikanske asylsøkeren som dukker opp i mylderet av evolusjonære tilblivelser mot slutten av «Til øya», fordunster mer eller mindre i drømmetåkene. Afrikaneren ser ut til å avvise tilbudet om adgang til den privilegerte normalnorske virkeligheten. Kanskje velger han bevisst det uferdige, det som lurer uuttalt i utkanten av den symbolske orden? I så måte biter fortellingen seg selv i halen, snart bærer det til fyret igjen i en ny inkarnasjon, rundt og rundt, som i en sentrifugerende bildevaskemaskin.

SC, Klassekampen 18. november 2006

2 comments:

Vårskog said...

Susanne, fantastisk anmeldelse! Jeg leser den riktignok med en følelse av å jukse; har den boka liggende her, det skulle blitt en anmeldelse, men noe så uvedkommende er det virkelig sjelden at jeg leser. Det virker så tomt, oppblåst, affektløst/affektert. Og så kommer denne anmeldelsen, som er en fryd å lese. Kanskje jeg heller skal anmelde anmeldelsen.

Susanne said...

Kari, tusind tak for fine ord:)