Siste natt med gjengen
Bret Easton Ellis
Imperial Bedrooms
Roman, 149 sider
Kagge forlag 2010
Bret Easton Ellis’ forfatterskap former seg som et nettverk av intertekstuelle referanser, hvor et virusaktig persongalleri popper opp i periferien, igjen og igjen. Den konstant dopete rikmannssønnen Clay fra Less than Zero (1985) og den psykopatiske massemorderen Patrick Bateman fra American Psycho (1991) og flere andre vil enkelt og greit ikke begrense seg til deres eget romanunivers. Både Clay og Bateman har småroller hist og her, men følges mer grundig opp i de to siste Ellis-romanene. Lunar Park (2005) er ingen direkte oppfølger til American Psycho, men Bateman-figuren manes fram en siste gang, som en annen demon, side om side med selvbiografiske beretninger om en utbrent forfatter og hans alkoholiserte og voldelige far.
Den nyeste romanen, Imperial Bedrooms, er en tydeligere fortsettelse av Ellis’ debutroman Less than Zero som holder seg fint i dag som en moderne klassiker, et ikonisk generasjonsportrett av rich kids i California på 80-tallet. Her vender Clay hjem fra studier på Østkysten og over fire uker mellom jul og nyttår tegnes det opp et bilde av en vennekrets og en livsstil med alle nødvendige ingredienser: massive mengder av kokain og valium, tv-skjermer i en endeløs MTV-loop, seksuell ambivalens, mørke solbriller som aldri røper blikkretningen, rastløs bilkjøring, speil, reklameskilt, sitater fra poplåter, glitrende svømmebassenger og rå vold.
Clay er i en slags krise, i kursiverte avsnitt hører vi om foreldrenes skilsmisse og en bestemors kreftdød, og det er her 18-årige Clay etableres som en fallen engel og en mulig moralist. Clay driver ellers stort sett passivt gjennom landskapet, angst og depresjon murrer, men uttales sjelden. Hans blikk preges av en slags nullpunktserfaring: Alt som hefter ved den californiske livsstilen framstår sanselig og vakkert midt i den totale meningskollapsen. Clay er i sentrum, men han er ikke her. Hans funksjon er båndopptakerens, som fanger inn den overfladiske samtalen.
Less than Zero er et mesterverk når det gjelder å utelate informasjon, bygge opp et trykk i teksten og gradvis puffe leseren mot et uunngåelig voldscrescendo. Den seksuelle ambivalensen er også med på å bygge opp spenningen; mange elskere av begge kjønn er i sirkulasjon, inkludert Clays ekskjæreste Blair, men seksualiteten fikseres og navngis aldri, den artikulerer seg utelukkende gjennom handlinger.
I min utgave av debutromanen siteres Los Angeles Times, hvor en begeistret anmelder mener å ha lest en oppdatert versjon av J. D. Salingers The Catcher in the Rye (1951). Det finnes tematiske likheter, begge bøker handler om oppvekst og meningstap, men formmessig er de ganske forskjellige. Artig nok slår nettopp Imperial Bedrooms an en monologisk bekjennende tone, som om vi lyttet til en moderne Holden Caulfield. Men Ellis nærmer seg en hardkokt forfatter som Raymond Chandler, snarere enn Salinger. Som del av den nødvendige oppsummeringen, konkretiseres mye av det som ligger uuttalt i debutromanen. Anslaget er imidlertid strålende: «De hadde laget film om oss.» Less than Zero ble ganske riktig filmatisert i 1987 og en av de mange små fallgruvene som skal få oss til å sluke teksten, ikke som fiksjon, men som en sann fortelling, er nettopp starten: Vennegjengen sitter på kino, ser på seg selv og kommer med ironiske kommentarer.
Clay er en langt mer aktiv figur nå, og han vakler heller ikke i sin heteroseksuelle legning. Vennegjengen har delt seg mer tydelig i de suksessfulle (Blair og Trent) og de mer desperate og halvkriminelle (dopdealeren Rip og the beautiful loser Julian, den eneste som vi med sikkerhet vet at Clay hadde følelser for i sine unge år). Clay er manusforfatter og navigerer ganske slingrende i et landskap hvor jenter legger seg etter ham, ikke for å få rollen som kjæreste, som han tror, men for å se ansiktet sitt på filmlerretet. Et spill er i gang, hvor grensene mellom fiksjon og «virkelighet» viskes ut. Clay blir på mange måter framet, og tenker man etter så handler vel framing nettopp om å plassere en person i en slags fiksjon som omgivelsene bekrefter som virkelig.
Imperial Bedrooms er en ganske effektiv og underholdende roman. Debutromanen brukes som en tekstkropp som forfatteren spiser seg inn i, hvorpå noe annet kan vokse ut av restene. Det som er blitt Ellis’ signatur – ultravolden – spares vi heller ikke for, og det er virkelig hårreisende saker.
Kagge forlag har verdenspremiere på lanseringen, romanen rammer det amerikanske publikummet først 15. juli. Men det skal godt gjøres å få Ellis’ kortfattede og rytmiske replikker til å svinge like bra på norsk. Oversetter John Erik Frydenlund kan nok ikke lastes helt og holdent for dette, men det skjærer i ørene når for eksempel Clay roper: ”Det kommer ikke til å skje, Blair.” Så skaff deg den engelske utgaven på en flyplass et sted, og kos deg noen timer på stranden.
Susanne Christensen, Klassekampen 12. juni 2010