Saturday, May 22, 2010

Søstersolidaritet

Ebba Witt-Brattström
Å alla kära systrar! Historien om mitt sjuttiotal
Sakprosa, 303 sider
Norstedts, 2010

Hva skal man kalle det – revolusjonshistorie, aktivismehistorie? Ebba Witt-Brattströms superlekkert designede bok om de svenske kvinnefrigjøringsbevegelsene på 70-tallet passer godt inn i min bokhylle, mellom lignende dokumentariske bøker om riot grrrl-bevegelsen på 90-tallet og The Baader-Meinhof Complex av Stefan Aust.

En lignende trend ser vi på filmlerretet, tenk for eksempel på Gus van Sants film fra 2008 om homoaktivisten Harvey Milk, som også fletter inn dokumentarisk materiale. Det finnes for tida et ganske intenst fokus på ymse revolusjonære bevegelser, som ofte gjør seg godt visuelt fordi disse bevegelsene – med et politisk utgangspunkt – samtidig er ville erupsjoner av hypermoderne stiluttrykk.

Kvinnefrigjøringsbevegelsenes historie skrives gjennom aktivistsubjektet Ebba, men også gjennom en bred stilhistorisk strøm av uttrykk: musikk og sangtekster, kunst (gjerne tekstil- og plakatkunst), mote og teater. Slagord, buttons og medlemskort gjengis i margen, og tekstformene veksler mellom intervjuer og dagbokaktig skrift. Looken er preget av kvinnefrigjøringsbevegelsenes menstruasjonsrøde farge, helt motsatt av samtidsfeministenes shocking pink, dels lånt fra homo- og pønkbevegelsene.

Witt-Brattströms prosjekt er tydelig, hun sier rett ut at 70-tallsfeministene har et imageproblem, og at intensjonen er å gjøre noe ved deres frynsete ettermæle. Det pipler da også fram mellom linjene at hun skriver i opposisjon til yngre feministbevegelser, som i stor grad definerer seg selv som en kritikk rettet mot 70-tallsfeministene. Med andre ord, det som murrer her er litt triste (men neppe overraskende) gnisninger mellom mødre og døtre og deres respektive generasjoner.

Tonen er ellers gjennomgående energisk og positiv, og historien om Ebba, som vi kommer ganske tett på (ja, helt opp i underlivet, faktisk, for vi ser henne blant annet føde sin sønn Axel), fortelles parallelt med historien om Grupp 8, et nettverk av venstreorienterte kvinner med høyere utdannelse, som blant annet ga ut tidsskriftet Kvinnobulletinen mellom 1971 og 1996. Witt-Brattströms far har flyktet fra nazismen og moren fra kommunismen i Estland, og med en bakgrunn fra en fransk pikeskole i Stockholm er hun lenge Grupp 8-wannabe, hvorpå hun siden engasjerer seg i alt som kan krype og gå av revolusjonære kvinnefrigjøringsnettverk.

Jeg sier konsekvent «kvinnefrigjøring» fordi det er så entydig kvinnekroppen som er i fokus innen denne formen for feminisme. På forsiden av Kvinnobulletinen nr. 3/74, ser vi for eksempel rett opp i en fødende kvinnes vagina. Det er neppe tvil om at feminismen på dette tidspunkt totalidentifiseres med den fødekraftige kvinne- kroppen. Det er ikke noe galt i dette, men nå har man kanskje – i en tid hvor kategorien «kvinne» er litt mindre organisk og selvsagt – blitt oppmerksom på at feministiske bevegelser består av en god blanding kvinner, hvorav noen velger å føde, og andre ikke, en bevegelse som er åpen for alle, også for menn og for mer queer individer.

Det er ikke vanskelig å drømme seg bort, til å være en del av 70-tallets varme og kreative søsterfellesskap. Den utopiske sosialismen blomstrer og Michel Foucault har ennå ikke forkludret maktbegrepene: Den onde overklassen besitter makten, som kan tas av den revolusjonære underklassen, as simple as that, som om den var en stafettpinne.

Men det tegnes også et bilde av sterke inndelinger i diverse fraksjoner som er i konstant friksjon med hverandre. Witt-Brattström er overraskende negativ om datidens paranoide radikalfeminister og aggressive og programmatiske lesbiske (jeg parafraserer), og det kan virke som om hun trekker en linje fra datidens landskap til nåtidens, som hun også ser ut til å oppfatte som aggressivt. Hun refererer til nåtidens yngre feminister som mannshatende Valerie Solanas-kloner og «bitterfittor» (et hint til to mye omtalte samtidsromaner, Sara Stridsbergs Drömfakulteten (2006), hvor Solanas er sentral, og Maria Svelands Bitterfittan (2007)) – ja, det er i det hele tatt overraskende hvor stivnede fiendebildene ser ut til å være.

Når Inga-Lisa Sangregorio fra lokalgruppa Aurora intervjues av Ebba om deres felles selvbiografiske bokprosjekt Nio kvinnor – nio liv (1977), uttaler Sangregorio seg av og til ganske kritisk, og spør om hvor inkluderende man faktisk var i Aurora-gruppen. Witt-Brattström tar ikke opp tråden, og sjansen til å innføre en mer evaluerende tone går tapt. Men uansett er dette absolutt en lærerik, sjenerøs og vakkert formgitt utgivelse. Bare man har i bakhodet at heller ikke 70-tallets kvinneforkjempere har patent på den eneste sanne, riktige formen for feminisme.

Susanne Christensen, Klassekampen 22. maj 2010