Saturday, November 01, 2008

En praktisk skjønnhet

Lars Frost
Ubevidst rødgang
Gyldendal, København 2008
Ingeniørroman, 302 sider

En merkelig følelse av gjenkjennelse slår meg da jeg får øye på den siste romanen til Lars Frost. Designet, sammen med Marlene Hartmanns fargesprakende illustrasjoner, oser bokstavelig talt av 70-tall; disse samfunnsdebatterende romanene (av Dea Trier Mørch og så videre) som lå rundt omkring på sofabordene den gangen mitt blikk var i cirka samme høyde som bordflatene. Lars Frost er vel ett av de unge, lysende håp i dansk litteratur allerede – han fikk et gjennombrudd med den rastløse (alle romanene hans kan faktisk kalles rastløse) Smukke biler efter krigen fra 2004. Sjanger- betegnelsen den gangen var "knaldroman" (en høyste ekspressiv og monologiserende hovedperson, Lasse, står i sentrum) mens Ubevidst rødgang har fått betegnelsen "ingeniørroman". Det strømmer da også en åpenbar infrastrukturell entusiasme fra sidene, hvor et nettverk av ingeniører og deres respektive relasjoner belyses på skift som ... ja, litt som når kameraet snurrer rundt inne i en sirkel av ansikter i That 70s Show, hvor de alle får plass til en replikk hver.

Her finnes både free love og studiesirkler og en viss utopisk stemning; man er med på å bygge velferdsstaten, helt konkret. Det bygges broer som aldri før, disse ingeniørkunstens ypperste mesterverker som står og stråler i sin praktiske skjønnhet. Slik er det også hos Frost, det er snarere flyplassens samlebånd (ypperlig beskrevet!) enn sommerfugler og blomster som vekker imaginasjonskraften her.

Titlen Ubevidst rødgang (med det lekre 70-talls twang) spiller på et begrep fra trafikken: i et fotgjengerfelt følger folk ofte mekanisk etter hverandre hvis en skiller seg ut og går på rødt lys. I begrepet lurer (trafikk)døden, og det er også døden som åpner romanen, hvor Eriks lillebror Karsten dør av sin hippieinspirerte livsstil. Romanen deler seg i to, den ene foregår i Danmark (man kan si at det er kollektivet, eller landet, som er den egentlige hovedpersonen), og den andre i Italia: i Roma, hvor én har mistet livet i et tilfelle av ubevisst rødgang. Velferdsstatens utopiske drive, som vibrerer i disse ingeniørsjelene, synes å implodere i en hektisk turistindustri, i møtet med Den Andre, og noe urovekkende er på vei, kan det være slutten på velferdsstaten? Som i E.M. Fosters A Room with a View (1908), hvor det pendles mellom Italia og et viktoriansk England, trer det spesifikt danske frem på bakgrunn av det spesifik italienske (store armbevegelser und so weider).

Den nye danske sosialrealismen (eller nytenkningen av 70-tallets sosialrealisme, som blant annet også kan ses hos Naja Marie Aidt og Helle Helle) tar for seg provinsen, som om Danmark for første gang har fått en bygdelitteratur, dette landet som ellers er én stor by. En av de tydeligste forskjellene fra 70-tallet er at det sosiale og det skjønne ikke står i noe motsetningsforhold: for det sosiale trer neppe fram fra disen bare forfatteren kvitter seg med alle begreper om skjønnhet.

Og et begrep om skjønnhet og form finnes absolutt hos Frost: Ubevidst rødgang er nesten ubegripelig velskrevet, så velskrevet at det knaser mellom tennene. Noe er på gang i setningene, en wienervalsaktig velopplagthet langt ut over det vanlige. Tidligere har Lars Bukdahl forsøkt å innkretse den nye litterære esprit i Generationsmaskinen (2004): Frost pludrer, påstår Bukdahl. Ut av den storbyfascinerte 80-tallspoesien og den nevrotiske 90-tallsminimalismen kommer endelig en sødmefylt pludrende maksimalisme, et vitalt, nytt beat som klarer å parre estetisk fryd med en viss utadrettet debattiver.

Etter at Anders Fogh Rasmussen i 2001 beamet seg ned som et space alien badet i laserlys og lanserte den borgerlige maktovertakelsen som et slags år null, for deretter å sette i gang en heidundrende kulturkamp, er det gode grunner til å se nærmere på 70-tallet for å spørre seg: hva gikk tapt? Frost er subtil, men undergangs- stemningen i andre halvdel av romanen er ikke lett å riste av seg. Her er det for eksempel John som er på vei til New York for å ta entusiasmen helt ut:

Hvem ved, måske kommer jeg aldrig tilbage, siger John og griner. Det bliver da vidunderligt for dig, siger Erik. De har en helt anden tilgang til tingene derovre, de har en meget mere åben og opfindsom businesskultur derovre, forklarer John. Det er større, siger han. Flere muligheder for den enkelte. Højere til loftet. Bredere horisonter. Længere kredit og bedre renter.

Susanne Christensen, Klassekampen 1. november 2008

No comments: