Saturday, November 29, 2008

Vold og velferd

Gøhril Gabrielsen
Svimlende muligheter, ingen frykt
Aschehoug 2008
Roman, 172 sider

Det er med glede jeg kan konstatere at den svenske poeten Johan Jönson nettopp har vunnet Aftonbladets litteraturpris. Jönson – som er ekstremt produktiv; han nesten spyr ut det ene gigantiske verket med dystopisk sciencefictionaktig poesi etter det andre – har nylig gitt ut den 800 sider lange Efter arbetsschema (2008), og prisjuryen sier følgende: “Den handlar om vård, omsorg och våld. Om arbetet i grafitfabriken och i vård- och omsorgsfabriken. Efter arbetsschema gestaltar de arbetande kropparna och kropparna det arbetas med. Den väjer inte för att visa den automatiserat vårdande och våldsamma cyborg som handen och laxativet tillsammans utgör.”

Når jeg samtidig sitter med nesen i Gøhril Gabrielsens andre roman kan jeg ikke la være å tenke på den klangmessige likheten i de svenske ordene ”vård” (omsorg) og ”vold” – for det rammer midt i temaet for romanen om de to søstrene – Ragna og ”jeg” – som lever isolert i et hus på Finnmarksvidda. Her er pronomenene deilig ustabile (vi kan plutselig gli fra 1. til 2. og 3. person), men det er et faktum at den navnløse søsteren som forteller historien er bundet til sengen, lammet i underkroppen: hun er prisgitt Ragnas sviktende vilje til å gå inn i rollen som en selvoppofrende og godhjertet omsorgsperson.

Det kvelende – og til tider dunkelt sadistiske – forholdet mellom de to søstrene er ikke del av den institusjonaliserte omsorgsfabrikken, ingen profesjonelle pleiere kommer til huset, institusjonen lurer bare som en trussel i bakgrunnen; den syke søsteren skal bort – og hun har neppe noe å si i saken. Da Ragna innleder et forhold til Johan, som nettopp har flyttet inn i nabohuset, blir saken klar: noen må ta ut søpla. I alle forhold (fra toalettbesøk til seksualitet) er grensene mellom søstrene brutt ned, og dette tapet av distanse vipper relasjonen mot det rå og brutale.

Den syke søsteren har et hyperaktivt intellektuelt sinn, noe som ikke sjelden går hånd i hånd med en bevegelseshemmet kropp, hun virker faktisk som en annen Sauermugg [edit: jeg hinter til hovedpersonen i Siamesisk (1997) som altså ikke hedder Sauermugg] – med referanse til Stig Sæterbakkens bisarre skapning fra romanen med samme navn (1999). Den syke driver blant annet med ordspill, og de intime forbindelsene mellom makt og språklige forskyvninger anskueliggjøres fint via hennes skriblerier:

Smerter, skitt, dritt og piss, krykkekvinnen skal jeg nedkjempe for enhver pris!
Pris smerter, skitt og piss, for jeg krykkekvinnen skal nedkjempe enhver dritt!


Gabrielsen klarer faktisk å lukke opp de psykiske rommene en smule; langsomt, umerkelig, og det er en lettelse. Små handlingsmettede plotlinjer strekker seg ut, både i form av flashbacks, en vill bryllupsfest og en krangel om råderett over utmarka. Forfatteren skriver seg stille og rolig bort fra enhver glorifisert venstresideromantisk humanisme, her er maktrelasjonene alt annet enn svart-hvitt, og ikke minst: Det er en fryd å lese en tekst med en så sanselig og uredd omgang med de materielle sidene ved livet. Det er en masse villskap og dritt her, og det hensetter meg i en lett vibrerende, håpefull tilstand.

Susanne Christensen, Klassekampen 29. november 2008

No comments: