Saturday, December 06, 2008

Kritikeren som aktivist

Erlend Hammer
Samlede kunstkritikker
Forord ved Jon Refsdal Moe, Johanne Nordby Wernø og Ina Blom
sakprosa, 233 sider
Ctrl+Z Publishing 2008

Mellom permene i denne ferske pocketboken finner vi den unge kunstkritikeren Erlend Hammers samlede verk. Tekstene strekker seg kronologisk fra 2005 til 2008, hvor det siste året mest byr på en slags etterdønninger, en rekke avskjedskonserter Frank Sinatra-style: Hammer har med utgivelsen annonsert sin tilbaketrekning fra den kritiske gjerning (en passe spektakulær gest) – ikke dermed sagt at han har tenkt å slutte å skrive, så vidt jeg kan forstå.

Fotografiet som pryder forsiden viser Hammer i aksjon, tastende på sin Mac med beina plassert komfortabelt på skrivebordet. Den skrivendes synsvinkel er tilnærmelsesvis lik min, og vi ser blant annet en Post-it-lapp med ordene "Mer Adorno!" pluss en bunke bøker hvorav de to øverste – neppe tilfeldig – er den amerikanske fluxuskunstneren Allan Kaprows "Essays on the blurring of art and life" (1993) og den franske kuratoren og teoretikeren Nicolas Bourriauds "Esthétique relationnelle" (1998).

Hammer bruker seg selv som en tydelig figur, og dette understrekes ytterligere av redaktørene i det vesle bergensbaserte ikke- kommersielle forlaget Ctrl+Z Publishing (forlaget har fokus på alternative aktører i billedkunstfeltet): de har valgt å trykke alt – skitt og kanel – i kronologisk rekkefølge, noe som gjør at tekstsamlingen kan leses som et slags utsnitt av liv i stil med visse konseptuelle dagboksprosjekter (for eksempel Martina Lowden og Lars Norén). Det er til syvende og sist Hammer selv som blir stilt i sentrum, et sted midt mellom eksempelet og en slags flashy catwalk-vennlig narsissisme: strike a pose!

Men Hammer har sitt teoretiske alibi i orden, hans kunstsyn er tydeligvis blitt formet i møtet med den amerikanske 50- og 60-talls-avantgarden som vektlegger performance som uttrykksform. Et pragmatisk innstilt kunstsyn kan anes i en pågående samtale mellom John Deweys "Art as experience" (1934) og Nicolas Bourriauds begrep om relasjonell estetikk.

Boken er utstyrt med hele tre forord, hvorav det mest nervepirrende er Jon Refsdal Moes; en høyst gira rap-entusiastsisk fjortis har visst tatt over Moes kropp. Teksten er i beste fall en tegneserieaktig fanfare, en glad lyd, i verste fall rent sløseri med papir.

Alle 233 sider er maksimalt tekstmettet og det kan neppe anbefales å lese det hele kronologisk i løpet av et par dager (en direkte helseskadelig taktikk), men likevel: Det er ganske gøy å følge Hammer på hans reise, for uansett hvor poetisk det lyder (”reise”), så er mottoet her deltakelse, å passere gjennom med hele kroppen, kunsten som transformativ erfaring. Hammer gjør seg selv til prøvekanin, utstyrt med kritikerens vel aller viktigste egenskap: å kunne reflektere over sitt eget sanselige nærvær i selskap med – og under påvirkning av – kunst. Det ruvende spørsmålet blir nå: kan kunsten (først og fremst den som kaller på publikumsinteraksjon) faktisk endre noe? Svaret må umiddelbart bli ja, noe endres her – men hva da, utover Hammer selv?

Hammer har for øvrig ikke på noe tidspunkt vært virksom som avisanmelder, de fleste anmeldelsene er publisert på kunstkritikk.no eller i fagtidsskriftet Billedkunst. I slike fora er det bedre plass til en kritisk praksis som vil mer enn å hastig sirkle inn verket som gjenstand. En full sjangermutasjon er mulig; tekstene vipper mot den såkalte subjektive kritikken spekket av digresjoner (”Olsson-skolen”, oppkalt etter Morgenbladets kunstkritiker à la gonzo Tommy Olsson); alt det personlige rusk og snusk som er med på å situere det kritiske blikket, som gjør det partikulært.

I 2005 er Hammer først og fremst interessert i lydkunst, i de fruktbare krysningspunktene mellom det auditive og det visuelle minner han om kunsthistoriker Ina Blom, som hun senere uttrykker seg i "On the Style Site. Art, Sociality, and Media Culture" (2007). Lenge virker Hammer faktisk mest som en flink gutt som øver seg på å mestre en tradisjon, nemlig lydkunstens – grundig og nerdete og som oftest fullstendig usnobbete – med utgangspunkt i avantgarden tar han det videre til populære landskap: den elektroniske musikken, alt fra rave til pop. Og tekstene er faktisk ganske informative, ja, nesten pedagogiske, selv om Hammer visst liker å tenke seg det annerledes.

Hver tekst følges av forfatterens egne kommentarer skrevet i anledning av utgivelsen; små (selv)ironiske snakkebobler hvor det blant annet kommer fram at han ser seg selv som eksponent for et slags kunsthat. Det er sant at Hammer etter hvert vender seg så demonstrativt bort fra det estetiske til fordel for det sosiale at det kan ligne kunsthat – eller kanskje det bare er en ny måte å flørte på? Hammers mest pønkete tekst, ”Kuk er ut” (Billedkunst 6/06), viser ham i et anfall av institusjonskritisk wrong-doing, teksten vender seg demonstrativt innad, i trangen til å dels ignorere det forferdelige businesskjøret på Frieze Art Fair i London, dels å utfolde en egen eksperimentell praksis, noe som faktisk åpner teksten mot leseren i uvanlig grad; teksten blir til show, den blir rett og slett morsom, noe man neppe kan påstå om kunstkritikk generelt.

I løpet av 2007 dukker det opp en rekke tekster formet som sinte utbrudd mot Norsk Kulturråd. Et mørke har senket seg over Hammer, og den Patrick Batemanske stemme popper opp igjen og igjen; kald, vampyrisk, zombieaktig. Kanskje Hammer er i ferd med å fatte hvor relativt enkelt det er å starte som kritiker, men at det krever helt andre og monstrøse krefter å faktisk fortsette.

Det mest prekære spørsmålet synes å være: Hva skal kritikeren forplikte seg til? Hammer kan sies å svikte kunsten (de inngående beskrivelsene hans forsvinner, ikke en gang slakt virker relevant) nettopp for å bevare et moralsk sikte med sin virksomhet enten ved å 1) utlevere seg selv som en del av kunstens dekadente sirkus eller 2) bruke spalteplassen på å kritisere instanser som virkelig trenger kritikk. På den måten begynner kunstkritikken å arte seg som en slags aktivisme som blant annet retter seg mot kunstscener og støtteordninger, institusjonelle rammer som foregir seg å være nøytrale, men som uten tvil kan ses på som aktivt kunstproduserende.

Et potensielt problem er at en kritiker som Hammer også drives av en slags energisk nedbygging av autoritet, og da spesielt sin egen. I Danmark portretteres kritikeren som en eldre herre med bølgete, hvitt hår, en aristokrat hvis oppgave det er å belære Folket om hva som er god smak. Det er ikke vanskelig å ønske seg en slik fyrs hode på et fat, en fyr hvis største bekymring er rødvinens perfekte bouquet – bak en sånn konstruksjon ligger selvsagt også en heftig avpolitisering av den kritiske gjerningen. Det er tankevekkende at en kritiker som Hammer faktisk klarer å høvle ned sin autoritet helt på egen hånd. Spørsmålet er hvem som i siste instans tjener på det.

Susanne Christensen, Klassekampen 6. december 2008.

4 comments:

Jørgen Lund said...

Takk for denne anmeldelsen. Selv om jeg - som du vet - ikke er enig med deg i ett og alt, syns jeg din anmeldelse er noe av det mest saklige og nyanserte som er skrevet om "Olsson-skolen".

Susanne said...

Hej dér! Tak for det, Jørgen, det var godt at høre. Skal prøve at gøre debat af sagen på en eller anden måde, føler ikke jeg fik sagt alt, akkurat.

Susanne said...

Eller debat & debat, samtale på et eller andet plan er også bra.

Paolo said...

En fin bok, fint omslag, fin kritikk. Hva mer kan man ønske seg?