Sunday, November 09, 2008

En hendelse!

Utflukt
#2/3 2008
Performativ tekst
Red. Kjersti Instefjord, Ingebrigt Hetland, Elin Høyland

Det skjer alltid; å nærme seg begrepet ”performativitet” sender
meg både ut i sciencefictionaktige verdensteorier og inn i det ultraprivate, inn i samlingen av selvbiografiske anekdoter – det er i luften, love is all around. Det foreliggende nummeret av Utflukt har klart og tydelig begrenset seg til å handle om performativ tekst, men la oss nå allikevel ta rundturen: hvorfor popper dette begrepet ”performativitet” plutselig opp overalt – både i litteraturen, kunsten og akademia? Er det en spesiell magi knyttet til de seks stavelsene? Ikke så vidt jeg vet, og vi har da ganske lenge (siden 80-tallet, eller hvorfor ikke siden antikken) snakket om forskjellige former for iscenesettelse, om det teatrale, om ritualer og pærfårmance, har vi ikke?

Den såkalte performative vendingen har foregått på flere plan samtidig: i tekst og i samfunnet, i kunsten og i politikken. Forskjellige former for utvisking av grenser fører til at vår vanlige oppfattelse av hvordan verden er skrudd sammen ut fra en rekke fastlåste motsetningsforhold (offentlig/privat, teori/praksis, politikk/underholdning, kunst/populærkultur, vitenskap/følelser, og så videre) er på gli, ikke nødvendigvis ut i en tilstand av forfall (”alt er den samme suppa”), men mot en radikalt annerledes – og muligens mer dynamisk – organisering. Nå ved årtusenskiftet er ikke kulturen lenger et urokkelig, forutbestemt system (som den gangen Gud, konge og fedreland holdt hierarkiene sammen), men snarere en oppfinnelse i kontinuerlig utfoldelse, noe vi alle er med på å produsere.

Skal vi zoome inn på den performative teksten står den selvsagt i forhold til scenerommet, til dramatikken, men vel så mye til retorikken. For å sirkle inn en teksts performative kvaliteter bør man kikke etter dens retoriske overflate, tekstens maske og gester. Teksten forstås i dette perspektivet som en hendelse, et møte, snarere enn et lukket system som leseren kan betrakte distansert. Perspektivet er forlokkende, for via et begrep om performativitet kan kunstverket plutselig forstås som en ytring på linje med hendelser i samfunnet: en politisk tale, en sportsbegivenhet, et terroristangrep. Vi husker de historiske avantgardenes drøm om kunstens realisering, direkte i hverdagslivet. Forestillingen om at kunsten kan være konstituerende, at den kan knytte an til eksistensen, snarere enn å danne et såpebobleaktig, løsrevet Disneyland, en uforpliktende sfære der vi kan glemme oss selv og bli barn igjen.

Men Utflukt, da! Utflukt er et tidsskrift, det er ingen nyhet, men i akkurat dette tilfellet er Utflukt også en event – oppfordringen fra redaksjonen lød nemlig slik: "Korleis kjem det performative til uttrykk på papiret? Har du en performativ tekst – eller tror du kan skrive ein? Send din tekst til UTFLUKT og bli med i tevlinga!" "Wordwhore" heter vinnerteksten, (skrevet/agert av Ådel Odilon) og nummeret bygges opp rundt denne. Det er absolutt bra stoff her; mildt introduserende tekster om det franske tekstlaboratoriet Oulipo, om librettoen, om Thomas Bernhard og Heiner Müller og en morsom poetologisk drøm drømt av Gunnar Wærness, pluss diverse installasjonskunstneriske innslag.

Den teksten som slår sokkene av meg er imidlertid ikke (bare) vinnerteksten (som er ganske god), men den svenske poeten og kjønnsforskeren Hanna Hallgrens bidrag. Hallgren er en av få akademikere som våger å la slusene stå åpne mellom poesien og forskningen, noe jeg først og fremst kan konstatere ut fra hennes heftige og ofte appell-lignende (her tenker jeg 1. mai!) poetiske utladninger.

Jeg vet imidlertid ikke hva som er på spill i Mikkel Astrups tekst om Samuel Beckett, jeg kan ikke tro det er et eksperiment, jeg kan faktisk ikke tro det er en tekst som gir mening, hverken strengt akademisk (visstnok idealet) eller som performance, annet enn et tilfelle av bad writing – hva skjer for eksempel her: "Hans [altså Becketts] tekstlige eksperimenter gir stegvis grobunn for å gå videre inn i en problematikk om hvordan litteratur kan være et reelt medium for å fremvise og animere de krefter som leserens intuisjoner er viklet inn i gjennom abstraksjon av fornemmelsesnivåets realitetsgrunnlag." Hø?

En annen pussig ting er at de to vinnertekstene som trykkes begge spiller ut kvinnekroppen og/eller det kvinnelige begjæret som en påtrengende, eksistensiell situasjon, mens ingen av de mer analyserende tekstene tar fatt i dette (anmelderen gestikulerer trøtt mot vinduet, utenfor blinker ordene "Hélène Cixous" og "Kathy Acker" i neon). Men hei, verden er da heller ikke perfekt, er den?

Susanne Christensen, Klassekampen 8. november 2008

4 comments:

Susanne said...

Overskriften er desværre mild retarderet. Et samarbejde mellem redaktøren og skribenten, sidstnævnte sur og sliten and couldn't be bothered: "Ja ja, så sæt et udråbstegn dér, da." Alternativ overskrift: "En gris!" Vælg selv.

Anonymous said...

KJære Susanne Christensen;

Noen mener fortsatt dine intuisjoner når du leser er viklet inn i dine fornemmelsers realitetsgrunnlag. Hva skjer når disse abstraheres og drives inn i en a priori fremmed tekstmaskin? Beckett artikkelen kunne nok vært redigert bedre, men hva som står på spill er ikke vanskelig, hvis man aksepterer utgangspunktet; performativitet er et relativt begrep, en holdning mer enn en ontologi. Det kan likevel bety noe, i praksis og i særdeleshet, i kraft av dette..

Fucked Up Forlag said...

Herr Astrup, De kunne vel underskrive Dem?

Anonymous said...

Åpen avsender?