Poesipinglas hevn

Morten Øen
Ingenting, ingen, ingensteds, aldrig
Forlaget Oktober 2008
Roman, 301 sider

En del romaner de siste årene har tatt for seg små verdener i verden, små selvhøytidelige skuespillsamfunn som det går an å skrive satirisk om og – om mulig – på den måten kortslutte kretsløpene. Helene Uri tok for seg universitetsverdenen i De beste av oss (2006), Ari Behn tok for seg medie- og kjendisverdenen i Entusiasme og raseri (2006) og før det forsøkte Abo Rasul (Matias Faldbakken) seg med visse deler av den No Logo-entusiastiske venstresida i Macht und Rebel (2003). Faldbakken kom fra billedkunsten til litteraturen, og var en stund i stand til å kortslutte resepsjonen, som plutselig måtte spørre seg om dette virkelig var Litteratur eller ett eller annet listig tilfelle av konseptkunst. Nå har konseptkunstens kjølige beføling av de litterære kretsløpene fått et slags gjensvar – Morten Øen (som har ti diktsamlinger og et par romaner bak seg) har satt seg fore å stjele ilden tilbake, denne gangen er det den veldig kule og selvfølgelig bunnkorrupte samtidskunstscenen som er nødt til å se seg parodiert; parodien av parodien, så å si.

I romanen med den overdrevent negerende tittelen følger vi kunstfotografen Frank og hans bestrebelser på å gjøre samtids- kunstscenen. Frank er under forvandling fra orginalitetens og autensitetens strålende tinder til den sorteste, mest illusjonsløse og kalkulerte posering som han mener skal til for å gjøre ham til stjerne. Han henger med sine to kompiser, den autodidakte figurative maleren Jon Kristian (som er både storselgende og stor i kjeften) og «poesipingla» Andreas som av grunner jeg ikke skal komme nærmere inn på hinker rundt på ett bein, semi-kastrert, gjennom romanen.

Franks forvandling speiler seg på alle plan; der hvor han før satte håndverket høyt, tok seg tid til å forberede måltider som en gourmet og siktet seg inn mot det inderlige i sine kjærlighetsrelasjoner, ser han nå gradvis lyset. Under Marius Wangs presentasjon på Fotogalleriet fatter Frank at bilder kan stjeles, han forstår appropriasjonskunsten som en slags sexy og avansert form for likegyldighet og – ikke minst – en karrieremulighet med gode stipendordninger.

Med utgangspunkt i Roland Barthes' tanker om fotografiet i Det lyse kammer og Susan Sontags essay «Å betrakte andres lidelse» tråler han seg gjennom diverse pornosider på internett, på jakt etter de mest grenseoverskridende bildene han kan kopiere. Innrednings- arkitekten Trine gjør sitt inntog, først for å style hans leilighet, for siden å gjøre Frank selv til et møbel i en slags x-treme makeover s/m-sex som blant annet inkluderer amatørkirurgi. Jakten på den mest radikale gesten er i gang, og det bærer avsted til både New York og Berlin. Motivasjonen ser ut til å være en slags avansert form for penismisunnelse, Franks kunstverk kulminerer i avantgardistenes purile pissekonkurranse.

Det stråler en nesten arktisk kulde ut av Øens roman, et klima hvor det ikke ville vært overraskende å finne Patrick Bateman henslengt med en drink i et hjørne. Øen har i intervjuer stilt seg selv i forlengelsen av romanfiguren Frank (Øen selv figurerer for øvrig som en fullstendig irrelevant poet som leser opp på et arrangement som Frank stresser forbi), han har holdt på som en Onkel Modernist og skjelt ut det håndverksmessige forfallet som han mener å finne i crossover- og appropriasjonskunsten. Disse grepene synes han å se som et entydig forfall, en grunnleggende uetisk praksis, men er det ikke minst like mye god/dårlig kunst som skapes av kunstnere som abonnerer på myten om originalitet som på den glade appropriasjonsnihilisme?

Okei, men i romanuniverset blir da Frank grundig overkjørt til slutt, og jeg er ikke sikker på om ikke Øens forsøk på å skape debatt om samtidskunsten er en crossoverpraksis i seg selv, en slags poesi- pinglas hevn over det kunstfeltet som med stigende interesse har nærmet seg Litteraturen. Om ikke annet så ble jeg veldig kald da jeg leste, men egentlig også gledelig overrasket; boka er effektivt skrevet selv om debatten delvis fortaper seg i noen litt for enkle motsetninger.

Mara Lees roman Ladies (2007) kulminerer, som Øens roman, også i en kaotisk performance på et galleri og tematiserer på lignende vis en dypfrossen visuell kultur og hvilke monstre en sånn kultur kan produsere. Lee har som Øen brutt ut av poesighettoen, hun har bevart sin kunstneriske integritet og samtidig beveget seg ut i et felt hvor hun faktisk kan risikere å bli lest av et større publikum. Bunner det i en desillusjonert holdning til poesien? Kanskje, men selv i en bestselgende roman kan poesien smugles inn – et poetisk prosjekt er noen ganger større enn poesien som sjangerkonvensjon. Nye rom både kan og bør åpne seg for poesipingla som vil fram, det er bare å kopiere ideen.

Susanne Christensen, Klassekampen 15. november 2008