Saturday, November 22, 2008

Bak lukkede dører

Cathrine Knudsen
De langtidsboende
Roman, 191 sider

Det er sjelden man er i et land som virker fremmed nå til dags. Allikevel, hvis man ikke kan portugisisk er det lett å føle seg lost i Lisboa. Jula 2003 går jeg rastløst rundt på Fnac i Lisboa, en av bøkene jeg kjøper er Sophie Calles "Douleur exquise" (på engelsk "Exquisite Pain"), boken er på fransk (fransken min kunne vært bedre), men har likevel så mye ved seg – foto, faksimiler av diverse dokumenter – at det går an å "lese" den. Boken er lukket, og likevel åpen.

Calles kunstverk (bøker, utstillinger) oppstår på grunnlag av aksjoner, intervensjoner, ofte en detektivaktig virksomhet hvor tilfeldig utvalgte personer på gaten skygges, og spor – en slags bevis – samles inn. Verkene kan sies å undersøke hva det vil si å kjenne noen og å være fremmed, kanskje begge deler samtidig, en slags testing av grenser.

I Cathrine Knudsens andre roman følger vi tre kvinner, en av disse er Irene, som jobber på et pensjonat i Bergen. Irene interesserer seg spesielt for de langtidsboende på pensjonatet, folk som bruker de midlertidige rommene til noe annet enn ferie, folk som kanskje er plassert der for en stund av sosialen eller lignende. Likhetene mellom Irene og Sophie Calle er slående, og signalet er vel også klart nok: på forsiden av romanen ser vi et fotografi tatt av Calle som i prosjektet L'Hotel (1981) tok seg jobb som stuepike for en stund, for å nærme seg gjestene ut i fra de sporene de etterlot seg på rommene.

Irene er imidlertid ikke den første av de tre som vi støter på. Først treffer vi en av de langtidsboende, Anine, og det er ikke et lett møte. Anine virker fobisk og stiv, hun bruker mengder med sminke, hun går stivt ned trappen, hun irriterer seg over lyden av prat og lukten av andre mennesker, hun er ukomfortabelt sosialt, hun åpner bare døra for deg hvis hun er nødt. I begynnelsen tror jeg Anines begrensede rom også er romanens, og jeg gruer meg. Et ensomt menneske i et rom skrevet fram (uten tvil!) av et ensomt menneske i et rom, hvor mange sånne bøker finnes det? Tusenvis – og nei, ikke alle er gode.

Og dette kunne virkelig blitt en sentimental affære, kunne det ikke? En roman som dette, om en kunstner forkledd som stuepike, som endelig oppnår en slags kontakt med dem som lever i de lukkede rom, de som lever uten navn, uten å ellers etterlate seg spor i verden, annet enn som en ansiktsløs gruppe; De Syke, de som sitter på benken i parken, de som har diverse diagnoser, som ikke passer noe sted i utdanningssystemet, de ugjenkjennelige. Men dæven, dette er ikke sentimentalt. Da Irene sammenligner noen sminkeinnsmurte håndklær hun finner på Anines rom med verk av Caravaggio blir det tydelig at her skal vi et helt annet sted. For dette blir bra.

Irene finner ting på disse rommene som hun bruker i sin kunst – som object trouvés, funne objekter, og som de første surrealistiske collagene fra 1920-tallet hvor avispapir og annet funnet materiale ble innarbeidet. Noen av tekstene som Irene finner viderebringes til leseren, en leser som ikke nødvendigvis har det helt enkelt underveis. Det er ikke alltid så lett å vite hvor vi er på vei hen, prosjektet synes uklart, eller: det utfolder seg langsomt, prøvende, under tvil, men et raseri skinner gjennom, lavmælt, men likevel et raseri. Irene iakttar Anine:

Akkurat som hunder som skal erklæres smittefrie før gjenforening med andre dyr, må disse menneskene en kortere eller lengre stund opphøre å eksistere for utenverdenen. De må hindres i å sette spor etter seg, for at det skal bli lettere for samfunnet å godta dem.

Den tredje kvinnen vi møter er Kjersti, "forskeren", som Irene kaller henne, en langtidsboende på attføring som forsøker å gjennomføre et forskningsprosjekt som skal smelte sammen sprikende erfaringer fra utdannelser innen naturpleie og sosialforskning. Resultatet er selvfølgelig et tilfelle av weird science, et selvbiografisk makkverk som ikke noe universitet kunne tenkes å anerkjenne som reell forskning. De tre kvinnene i romanen kan framstå som inkonsistente, de flyter inn i hverandre og virker av og til som aspekter av samme individ. Det gjør imidlertid ingenting; romanen er til tider gnistrende bra, tenksom og sint.

Susanne Christensen, Klassekampen 22. november 2008

No comments: