Luftige saker

Torvald Steen
Det lengste svevet
Forlaget Oktober 2008
Roman, 229 sider

Det lengste svevet er en frittstående oppfølger til Vekten av snøkrystaller (2007), forfatterens forsøk på sjangeren selvbiografisk fiksjon – men uten at dette vektlegges, uten at leseren tvinges til å forholde seg til nivået utenfor verket. Vekten av snøkrystaller følger i førsteperson oppveksten til en gutt som på dette tidspunkt er 14 år og som med et slag går fra å finne all sin livsglede i skihoppbakken til å være rammet av en sjelden muskelsykdom. Fortellingen er enkelt formet, setningene korte og presise, begivenhetene smertefulle, og dette kommer helt opp til overflaten; det smertelige tapet av kroppskontroll, tapet av den opprinnelige enheten mellom kropp og sinn (som i det fugleaktige svevet over skihoppbakken).

Romanen har et dramatisk fokus som holdes hele veien gjennom, noe som gjør lesningen intens: Gutten må, utover sin egen sykdom, forholde seg til morens mentale skrøpelighet og farens prioritering av denne – vi aner at valget bunner i en småborgerlig angst for sosial skandale; en skrikende og hallusinerende kone og en forkrøplet sønn er neppe ideelt. Sannheten om guttens sykdom forhindres altså i å skinne gjennom, en sannhet som muligvis ville gjort familien godt. En erotisk impuls rettet mot en jente i parallellklassen, Nina, og et romantisk sinn som velger å trosse og overskride smerten, holder gutten oppe. Midt i et drama med klare ødipale undertoner får Steen til en nesten lindgrensk folkelighet: beskrivelsene av et snødekket Oslo, det å være en gutt, med alt det fører med seg.

I Det lengste svevet hopper vi enogtjue år fram og heldigvis har Steen sett dette: en roman som tegner opp en 35-årings opplevelseshorisont krever en annen type roman enn den forholdsvis enkle formen som viste fram guttens univers. Vi finner en større grad av fragmentering, romankroppen består nå av diverse nivåer og stilleier og vipper over mot det eksotiske og actionpregede med en ambisjon om å også få plass til essayistiske partier. Jeg ville gå så langt som til å påstå at Det lengste svevet er en ekte bastard, noe som dessverre kan vise seg som et problem i dette tilfellet.

Steen starter i et normalnorsk romanmodus, vi leser en realistisk samtidsroman i vanlig stil om den sykdomsrammede som lever alene med sin hund Sala, men som også har drevet sin intellektuelle nysgjerrighet langt, i kraft av sin utdannelse som historiker. Etter en sykdomsperiode tar ungdomskjærligheten Nina tak i ham, og inviterer han med på en reise med strengt akademiske hensikter, sammen skal de reise dypt inn i Russland og Tyrkia hvor han skal assistere henne i arbeidet med en doktorgradsavhandling.

Ett av de mest interessante aspektene hos Steen er dyret som figur. I Vekten av snøkrystaller er dyret viktig som symbol på en opprinnelig harmonisk enhet mellom kropp og sinn og muligens også som et etisk alternativ (en «sannere» værensform) til en dobbeltmoralsk fars handlinger. I Det lengste svevet muterer romanformen fra realisme og ut i et mer luftig romantisk modus, i takt med at dyrets status endres: Sala er en likeverdig venn, fullt og helt tilstede (noe familien aldri klarte), men ved reisens begynnelse blir hunden etterlatt og dyrebeskrivelsene svever nå på et metaforisk plan. De påfallende mange (og mildt sagt plagsomme) dyrescenariene dukker opp i form av små parallelle bilder på menneskers følelser og stemninger: en katt med rød pels, en måkefamilie, svaler og sommerfugler, ja, en hel liten dyrehage kribler i kanten av fortellingen.

Men det litterære svevet (fullt av eksotiske karakterer som den russiske professor Prokunin som selvsagt er en loverboy som legger kraftig an på Nina) blir vanskelig å følge, det er som om teksten har beveget seg inn på et kompensatorisk nivå, den drømmer seg bort – selv hovedpersonen begynner å lure: «Var interessen min for historie, for alt som har vært, gamle årstall og alle andre tider enn min egen, en forsvarsstrategi for å rette oppmerksomheten vekk fra meg selv, min egen kropp og dens historie?» Innsikten faller uhyggelig nær min egen leseropplevelse, romanens forskjellige nivåer går opp i røyk, stoffet velter vilkårlig inn, uten at alle faktene synes nødvendige.

På et tidspunkt viser det seg at Nina er gravid, noe som fører til et etisk dilemma: Hvordan kan du føde et barn som kanskje har et alvorlig fysisk handicap? Det akutte problemet med disse partiene er at de forsvinner inn i en flyktig tekststrøm hvor det i raskt tempo tas opp emner som leseren bes engasjere seg i (den problematiske graviditeten, få sider etterpå kurdernes situasjon i Tyrkia). Kanskje intensjonen er å skrive en postmoderne roman som brer om seg og omfavner alt som strømmer forbi, men i dette tilfellet er resultatet dessverre en nivellering av stoffet, hvor etiske spørsmål og inngående beskrivelser av russiske festmåltider flyter sammen i en og samme suppe.

Susanne Christensen, Klassekampen 25. oktober 2008